Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse

Bente Bakke

Høyre har en like oljesmurt økonomisk politikk som Arbeiderpartiet.

Stortingskandidat for Høyre i Oslo, Heidi Nordby Lunde, mener vi ikke lenger trenger 1. mai fordi norske sosialdemokrater ikke vurderer bærekraften i vår oljesmurte økonomi. Selv har jeg som tidligere stortingsrepresentant for Høyre meldt overgang til Miljøpartiet De Grønne fordi Høyre har en like oljesmurt økonomisk politikk som Arbeiderpartiet.

 Ingen av disse tungvekterne i norsk politikk synes å erkjenne behovet for å trappe ned oljeaktiviteten av hensyn til livsmiljøet til generasjonene etter oss. De vil gjerne ha fornybar energi, men først ønsker de å hente opp mest mulig olje og gass. De vet at minst to tredjedeler av verdens kjente reserver av fossil energi må bli liggende i bakken hvis vi skal unngå farlige klimaendringer. Likevel arbeider de for et høyest mulig utvinningstempo på norsk sokkel. Det er uforståelig at partier med en slik mangel på omtanke for våre barn fortsatt har så stor oppslutning.

 Når en tidligere partifelle snakker om bærekraft, blir jeg likevel nysgjerrig, men jeg forstår fort at det ikke den økologiske, men økonomisk bærekraft hun er bekymret for. Nordby Lunde mener svaret på de store spørsmålene i vår tid dreier seg om å kjempe for omstilling. Hun hevder at velferdsstatens bærekraft ikke er et tema for arbeidernes internasjonale kampdag, men bare deres egne rettigheter: Alle skal ha mer.

 Nordby Lunde har rett i at omstilling er viktig. I Norge burde det dreie seg om å trappe ned oljeutvinningstempoet, ikke åpne nye felt og stanse letevirksomheten. På den måten kan våre mange dyktige teknologer, som i dag jobber i fossilindustrien, hjelpe oss med å omstille norsk industri til fornybar energi og miljøvennlig produksjon. Vi vil få solide ben å stå på hvis vi forserer veien til ”fornybareventyret” og lukker boken om ”oljeeventyret” før det forvandler seg til å bli et mareritt.

 Arbeidstakersiden begynner å forstå dette. En av parolene til Oslo LO i 1. mai-toget var: ”Reduser oljeutvinningstempoet – vern Lofoten Vesterålen og Senja”. Den nye håndboken ”100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå!” er også et initiativ fra tillitsvalgte i fagforeninger og engasjerte forskere. Den utgis med støtte fra Klimavalg 2013, en allianse som har samlet over 60 organisasjoner. Det er grunn til å spørre hvorfor ikke arbeidsgiversiden er pådrivere i spørsmålet om fornybar energi. NHOs årsmøte tidligere i år sto i fossilindustriens tegn.

 Man får inntrykk av at Nordby Lunde har det snevre syn på omstilling at norske arbeidere må være villig til å gå ned i lønn for å bedre Norges konkurranseevne. De Grønne mener de fleste av oss kan redusere vår kjøpekraft fordi vi med vårt høye kostnadsnivå og ekstreme forbruk risikerer både økonomisk og økologisk krasjlanding. Hvis Nordby Lunde ønsker moderasjon, burde hun først rette pekefingeren mot det skyhøye lønnsnivået til private og offentlige ledere. Hvis disse var villige til vesentlig å redusere sine lønninger, pensjoner og fallskjermer når de gjør en dårlig jobb, ville kanskje også ærlige arbeidere ønske å være mer moderate.

 Det blir spennende å se om Høyres landsmøte klarer å løfte klima- og miljøsaken opp fra festtalestadiet slik det burde sømme seg et parti hvor mange påberoper seg å være verdikonservative. Jeg minner om en av Høyres programformuleringer, som partiet på grunn av jakten på det svarte gull er milevis fra å innfri: ”For et konservativt parti som Høyre er det moralske og ideologiske utgangspunkt forvalteransvaret. Vi må etterlate den jorden vi mottok fra våre forfedre i minst like god stand til våre etterkommere når vi en dag forlater den.”

 

 

Tør vi ta opp stadig mer olje?

Publisert 8 august 2012

Den verdensomspennende avlingssvikten er meget urovekkende, også for oss i Norge

For ikke veldig mange år siden trodde ekspertene at olje- og gassreservene ville ta slutt og at vi derfor måtte se oss om etter nye energikilder. Man så for seg utvikling av en rekke fornybare energikilder og et bedre samfunn med mindre forurensning, hvor vi kunne unngå farlige klimaendringer.

De senere årene har oljeindustrien gjort nye funn av enorme fossile energireserver. Tjæresand, skiferolje og skifergass ser ut til å finnes over hele verden, og nye, store funn av olje og gass blir gjort i Arktis og andre havområder. Norske Statoil er engasjert i det sårbare Barentshavet, i tjæresand i Canada og skiferolje i USA, begge deler såkalt ukonvensjonelle kilder. Disse fører til lokal forurensning og miljøødeleggelser ved siden av store klimagassutslipp.

Tør vi virkelig ta opp mer olje? Dagens ekstremvær med hetebølger og tørke eller store nedbørsmengder og flom blir av stadig flere forskere koblet til klimaendringer på grunn av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Denne sommeren ligger det an til alvorlig avlingssvikt over store deler av verden. Oljeminister Ola Borten Moe sier at norsk oljeindustri må fortsette sitt høye aktivitetsnivå for å bidra til å dekke verdens energibehov og løfte folk ut av fattigdom. Men fattige menneskers første og største behov er mat. Oljen til Borten Moe kan ikke fylle magene deres når avlingene svikter på grunn av klimaendringer.

Verden trenger ren og fornybar energi, og folk trenger mat. Den verdensomspennende avlingssvikten er meget urovekkende, også for oss i Norge. Våre egne avlinger var redusert i fjor og ligger an til å reduseres også i år. Vi har penger til å kjøpe mat på verdensmarkedet, men om noen år kan vi risikere å bruke oljepengene våre til å ta maten ut av munnen på sultende mennesker i fattige land. India har allerede i år varslet at det kan bli restriksjoner på eksport av ris, hvete og sukker.

Borten Moe er også energiminister, og han burde aktivt støtte norske prosjekter for utvikling av ny, fornybar energi i stedet for å fortsette råkjøret med å øke utvinningen på norsk sokkel. Dette gjør det ikke bare umulig å nå målene i regjeringens klimamelding. Lønnspresset i norsk økonomi blir for stort og til alvorlig skade for norsk landbasert industri, som våre barnebarn skal leve av i framtida.

Kloden vår og livet på jorden roper høyere og høyere om hjelp. Hvor lenge tør regjeringen og norske politikere å svare på ropene ved å pumpe opp stadig mer olje?

Dødelig avhengighet

Publisert 13 januar 2012

Regjeringen kan få mange gode tips til sin skrekkampanje mot petroholisme.

Regjeringen har bevilget 19 millioner kroner til en antirøykekampanje i 2012. Det blir tatt i bruk sterke virkemidler gjennom filmer og annonser for å skremme alle som er avhengige av tobakk til å stumpe røyken. I Norge dør fem tusen mennesker av tobakksbruk hvert år og et ukjent antall har kroniske og langvarige lidelser.

Nå venter vi spent på Regjeringens kampanje mot vår oljeavhengighet. Den er minst like dødelig som avhengighet av tobakk. Den rammer oss alle, men de fattigste av de fattige berøres først. Vi lever foreløpig i overflod ved å surfe på inntektene av oljen.

Regjeringen kan få mange gode tips til sin skrekkampanje mot petroholisme. Døde mennesker som flyter i flomrammede områder på grunn av ekstremvær som følge av klimaendringer. Hundretusenvis av mennesker som mister hus og hjem, levebrød, dyrkningsjord og drikkevann av samme årsak. Døende sjøfugl og sjøpattedyr tilgriset etter oljeutslipp. Urbefolkning i Canada og andre steder som får sine leveområder ødelagt og drikkevannet forgiftet på grunn av ukonvensjonell oljeutvinning.

En slik kampanje vil kanskje være vanskeligere å få til. Regjeringen er blant de mest oljeavhengige i verden. Statoil legger premissene for styringen av Norge, og oljeindustrien utgjør en lobby som er tusen ganger mektigere enn tobakksindustrien.

Veksten må være grønn

Publisert 12 september 2011

Vår rovdrift på naturen slår nå for alvor tilbake.

Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» er løftet frem i forbindelse med de grusomme massakrene av politisk engasjert ungdom på Utøya. Diktet er gjennomsyret av tro på at de mest virkningsfulle våpen vi har mot krig, vold, sult og svik er kjærlighet, godhet og omsorg for mennesker og for vår fruktbare jord.

Situasjonen i verdensøkonomien er bekymringsfull. Økonomene etterlyser ny vekst i produksjonen og forbruket for å få fart på økonomien.

De fleste synes å være blinde for at den største krisen er den økologiske. Alt vi lever av henter vi fra naturen. Vår rovdrift på naturen slår nå for alvor tilbake. Klimaendringer, flom, ras og andre steder tørke fører til tap av avlinger og jordbruksland og gjør mange hjemløse. Oljeindustrien og annen industri, transport, energibruk og avfallsberg fører til forgiftning av luft, vann og jord. Befolkningsøkning og nedbygging av dyrkbar jord gjør det stadig vanskeligere å brødfø verdens befolkning. Sultkatastrofer og klimaflyktninger er blant resultatene.

Det hjelper ikke å rope på mer av den veksten som har forårsaket problemene. Fremtidens vekst må være grønn. AUF-leder Eskil Pedersen er blant dem som har skjønt dette. AUF har ikke bare bidratt til vedtaket om vern mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. De går også inn for at Statoil må ut av verdens mest skitne oljeutvinning i form av tjæresand i Canada.

Min oppfordring ved valget er å kumulere unge politikere fra alle partier. De unge må utgjøre et kraftfullt press i alle partier og mot den til enhver tid sittende regjering for å stimulere grønn industri, produksjon, transport og energi, samt avgiftsbelegge klima- og miljøskadelig virksomhet. Da kan Norge bli et foregangsland i arbeidet med å stabilisere klimaet og verne om naturmiljøet.

Potensialet for grønn vekst og nye arbeidsplasser er enormt, men det krever hardt arbeid og en nasjonal enighet som trolig bare de unge vil være i stand til å skape.

Ved et klimapolitisk vendepunkt

Publisert 1 mars 2011

Hvorfor går alle politiske planer ut på å øke energiforbruket og stimulere tradisjonell vekst med høye klimautslipp som uunngåelig konsekvens? Fortsatt kan regjeringen redde noe av miljøæren. Men da må det handles, raskt og modig.

Innlegget er skrevet sammen med Halfdan Wiik, leder av Besteforeldrenes klimaaksjon..

Regjeringen Stoltenberg har i seks år hatt flertall i Stortinget og makt til å gjennomføre en ambisiøs klima- og miljøpolitikk. Eller som det heter i Soria Moria-erklæringen fra 2005: «Norge skal gjenreises som miljønasjon.» Hva man mente med det, er vel ikke godt å si, men året etter fikk de muligheten til å gi innhold til ordene. Da la Lavutslippsutvalget fram sin rapport og viste hvordan Norge kan redusere sine utslipp betydelig. To år senere ga utvalgets leder Jørgen Randers uttrykk for sin skuffelse: «Jeg er skuffet over i hvor liten grad man har fulgt opp de 15 konkrete forslagene til tiltak som utvalget la fram. Beslutningsproblemene er så store at det nærmest er umulig å få på plass selv de enkleste tiltak.»

Stoltenbergs nyttårstaler illustrerer det som har skjedd, eller snarere ikke skjedd, fra den store «månelandingstalen» i 2008, via 2009, da han minnet om at klimakrisen er alvorligere enn finanskrisen, til 2010 som skulle bli et «klimaår», da regjeringen skulle legge fram en egen klimamelding. Den er fortsatt ikke framlagt, og i den siste nyttårstalen var klimakampen ikke lenger noe tema. Tilfeldig? Neppe. At Stoltenberg forstår problemets alvor, trenger ingen å tvile på. Blant politikere på hans nivå er det neppe noen som har større kunnskaper. Han har også flere ganger markert Norge som et foregangsland på den internasjonale arena. Men hvorfor befinner regjeringens nasjonale klimapolitikk seg fortsatt på festtalestadiet eller knapt nok der lenger? Og hvorfor går alle politiske planer ut på å øke energiforbruket og stimulere tradisjonell vekst med høye klimautslipp som uunngåelig konsekvens? En mindre reduksjon i utslippene de siste par år skyldes først og fremst den internasjonale finanskrisen, ifølge Statistisk sentralbyrå. Resten skyldes blant annet nedgang i petroleumsvirksomheten, som heller ikke er resultat av noen villet politikk.

Fortsatt kan regjeringen redde noe av miljøæren. Men da må det handles, raskt og modig. Foran oss ligger fire store, konfliktfylte saker som kan bli avgjort i løpet av kort tid. De kan alle få en avslutning som gjør at vi synker ytterligere ned i klimagjørma. Men de er også en mulighet for Norge til å gjøre noe som monner, gjennom beslutninger som vil ha stor symbolverdi både nasjonalt og internasjonalt. Vi kan:

1. Gi varig vern til Lofoten, Vesterålen og Senja! Disse områdene representerer noe av det vakreste i vår natur. De er oppvekstområder for store fiskebestander, med en rikdom av sjøfugl og sjøpattedyr. Oljeutvinning vil skje så nær kysten at store eller små oljeutslipp vil være vanskelig å fange opp før de når land. I vår sammenheng er dette like viktig: Skal klimakampen vinnes, må leting etter nye petroleumsreserver stoppes. Studier fra blant annet det anerkjente Potsdam-instituttet viser at selv store deler av kjente reserver må bli liggende i bakken, uutnyttet for alltid.

2. Instruere Statoil om å stoppe tjæresandprosjektet! Statoils tjæresandprosjekt i Canada er blant de mange prosjekter som vil gi ytterligere bidrag til å forgifte og forringe klodens økosystemer på en dramatisk måte. Med den norske stat som majoritetseier svekker prosjektet Norges troverdighet som nasjon. Tjæresand er etter flere internasjonale og norske fagfolks vurdering en ressurs som i det hele tatt ikke bør utnyttes. Den ledende amerikanske klimaforskeren James E. Hansen skrev i fjor til Stoltenberg blant annet dette: «Hvis vi utvinner og bruker denne ressursen, blir det ingen bærekraftig framtid for dagens unge mennesker.»

3. Sikre Bergen strøm uten monstermastene! Mens den offisielle politikken er at energibruken skal ned, går alle planer ut på det motsatte. For Bergens vedkommende snakker man om å møte angivelige lokale behov med bygging av større overføringskapasitet. Trolig vil man komme rimeligere og raskere til målet med et bredt spekter av tiltak for energiøkonomisering og for å redusere toppene i strømforbruket. Opprusting av eksisterende nett vil også gi god effekt. Slik kan det vakre turistmålet Hardanger spares for brutale inngrep, og den norske regjeringen kan demonstrere vilje til nytenkning.

4. Stanse planene om å øke kapasiteten i luftfarten! Prognosene om kraftig økning av flytrafikken blir på politisk autopilot fulgt opp med planer om en veldig økning av kapasiteten på blant annet Gardermoen. Hvordan man samtidig skal klare å redusere utslippene er ikke til å forstå. Studier har vist at over 10 prosent av Norges klimautslipp skyldes flytransport (Arvesen og Hertwich, NTNU 2007). Antatt årlig endring i CO2-utslipp som følge av effektivisering og teknologiutvikling ligger på rundt 1 prosent, det vil si langt under årlig trafikkøkning (9 prosent i fjor). I Storbritannia har man stoppet en foreslått utvidelse av Heathrow ved å vise til landets klimaforpliktelser. Har ikke Norge forpliktet seg på samme måte?

Det finnes knapt noe annet land som har tilsvarende økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser til å gjennomføre kraftfulle tiltak for klima og miljø som Norge. Det må satses massivt på forskning, ny industriell utvikling, lavutslippstransport, fornybar energi, energiøkonomisering og grønne avgifter, slik at bedrifter og privatpersoner stimuleres til å gjøre en innsats. Norge kan bli en markedsleder når det gjelder miljøteknologi, rene produkter og produksjonsprosesser. Vi vil da få muligheter til å bygge opp solide eksportnæringer parallelt med at utvinningen av olje og gass trappes ned og fases ut.

Vi har en verden som sliter med økonomikrise, arbeidsledighet, miljøkatastrofer, klimaendringer, avlingssvikt, sult og flyktninger. Takket være oljeeventyret, og en stor grad av nasjonal kontroll, har Norge kommet godt ut av det så langt. Vi må likevel innse at vi ikke kan fortsette å utvinne og forbrenne olje. Stoltenberg må ta sine festtaler på alvor og bruke sin flertallsmakt – så lenge han har den – til å få igjennom framtidsrettede, bærekraftige vedtak i Stortinget.