Det er knapt noen offentlig institusjon som utsettes for beskere kritikk enn barnevernet. På internett florerer det av hjemmesider og blogger drevet av organisasjoner, mer eller mindre løse grupper og dessuten mange enkeltmennesker, alle med det helt uttalte formål å «avsløre» barnevernet. Påstander om barnevernets uforstand, skjulte agendaer og direkte lovbrudd florerer. Enkeltsaker offentliggjøres, ofte uten synderlig forståelse for skadevirkningene dette har for langt flere enn barna som er involvert. Temperaturen kan være svært høy. Nye medier har gjort åpen og offentlig kritikk av barnevernet enklere å fremme, men de beske angrepene er i sin karakter slett ikke nye. Også lenge før den digitale tidsalder kunne fagfolk involvert i barnevernssaker bli utsatt for det som til tider kunne ligne på ren forfølgelse.
Dette er ikke særlig underlig. Det ligger i barnevernets natur at etaten lett kommer på kant med foreldre. Og det på et område der vi føler oss aller mest sårbare: vurderingen av våre evner som omsorgspersoner for dem vi elsker høyest.
Selv om også en og annen fagperson med ujevne mellomrom har hevet røsten for å flagge bekymring over barnevernets arbeid tidligere, ser vi denne sommeren noe som faktisk er ganske nytt i den evigvarende krigen mot etaten: Foreløpig har over hundre spesialister undertegnet en bekymringsmelding om tilstanden i vårt barnevern. På listen finner vi advokater og psykologer, menneskerettsspesialister og professorer. Oppropet er balansert og presist formulert, og uttrykker bekymring både når det gjelder unnlatelsessynder overfor barn som lider, og for overgrep ved svakt evidensbaserte tvungne omsorgsovertakelser.
Bekymringsmeldingen er i sannhet egnet til å bekymre. At forfatterne av skrivet er fagpersoner, betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis har rett. Det er faktisk vanskelig å vite. Den angrepne part lever nemlig bak lukkede dører. Vi hører knapt fra dem der de sitter gjemt bak en taushetsplikt som sikkert til tider oppleves som en byrde, men som åpenbart også har utviklet seg til å bli en kjærkommen beskyttelse. En mur mot verden der ute. Mot deg og meg, som ikke vet noe, ikke kan noe særlig, og heller ikke skal få noe forklart. Og der er vi ved hovedårsaken til den tillitskrisen norsk barnevern har latt seg skli inn i.
Barnevernet er nemlig elendige kommunikatorer. Gang på gang blir de gjenstand for kritikk i enkeltsaker. Av åpenbare grunner kan de ikke offentliggjøre fakta om de skjebnene de har grepet inn i. Det er likevel sterkt påfallende hvor passive de er når anledningen byr seg til å forklare hva de holder på med og hvordan de tenker. Barnevern er mer enn et fag, men det er også nettopp det. Faglighet lar seg alltid forklare, også generelt, dersom fagpersonen er dyktig nok. Og dyktige fagpersoner er det mange av i barnevernet, noe som også understrekes i ovennevnte opprop. Når for eksempel Aftenposten tidligere denne uka bringer enda en barnevernshistorie som får de fleste i det minste til å stusse, unnlater etaten som vanlig å gripe muligheten til offensivt å fortelle hva de driver med. Resultatet blir nødvendigvis en gjennomført skjev fremstilling av en enkeltsak, med en påfølgende økt skepsis til hele etaten.
Et pålitelig, grundig og faglig sterkt barnevern er en grunnpilar i et samfunn som vårt. Det kan hende vi har det. Det kan også hende vi ikke har det. Det er som sagt vanskelig å vite, for de forsvarer seg aldri. Åpner seg sjelden for innsyn, selv på generelt grunnlag. De er påfallende fraværende fra den offentlige debatt. At kritikken mot dem blir stadig sterkere, må de derfor selv ta mye av ansvaret for.
Kanskje det er på tide,slik mange har foreslått lenge, å dele barnevernet i to: en hjelpende instans for seg, løsrevet fra en egen etat som skal forvalte sanksjoner. Kanskje vil de forestående kommunesammenslåingene gjøre barnevernet sterkere og bedre. Antakelig vil den varslede modernisering av barnevernloven og styrkingen av rettssikkerheten i fylkesnemndene gi både mer presist barnevern og noe større tillit til prosessene. Men alt dette vil ikke være nok. Barnevernet kan ikke fortsette sin tradisjon med å se seg unndratt fra den plikt til offentlig kommunikasjon som påligger ethvert organ som råder over tvangsmidler i et demokrati. For utenforstående virker det som om faget Taushet er det viktigste i barnevernspedagoger og sosionomers utdanning. Det er på tide de kaster det på båten, og innfører Kommunikasjon som hovedfag i stedet. Litt brennkvikt.
Om så ikke skjer, bør vi pusse en granskningskommisjon på norsk barnevern. Påstandene som fremmes om etaten er så alvorlige og kommer fra så vidt mange og tunge aktører at tausheten denne sommeren virker illevarslende øredøvende. Det er rett og slett ikke til å leve med at vi ikke vet om barnevernet er dyktige nok i jobben sin. Ikke for noen av oss. Spesielt ikke for alle dem som kommer i berøring med etaten på godt og vondt.
Og særlig ikke for ungene.