ANNONSE
kronikk1511

HASTEMØTE: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug innkalte i forrige uke flere statsråder til møte eter at ungdommer hadde fortalt NRK at de ble mishandlet på koranskole i Somalia. FOTO: AUDUN BRAASTAD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

Barnevernet må få hjelpe

Ungdom som dumpes i utlandet mot sin vilje må få hjelp. Særlig viktig er det å endre barnevernsloven slik at barnevernstjenesten kan gjøre alt som er praktisk mulig i slike saker.

Begrensede muligheter

Foreldre som flytter barna sine over landegrenser har oftest foreldreretten på sin side. Men ved tvang og fare for barnets liv, helse eller velferd, bør norske myndigheter strekke seg langt. Først gjelder det å forhindre at barn forlater landet, fordi hjelpeapparatets handlingsrom i utlandet er sterkt begrenset av suverenitetsprinsippet. Men når skaden først har skjedd, er barnevernets rolle sentral.

Lovendring

Barnevernet er den offentlige tjenesten som både kan hjelpe barn med foreldres samtykke, og som kan trumfe foreldreretten med tvangstiltak. Inntil nylig gjaldt imidlertid barnevernsloven ikke for barn som oppholdt seg i utlandet. Det er derfor gledelig at loven ble endret i 2016, som følge av Norges tilslutning til Haag-konvensjonen av 1996 om beskyttelse av barn med tilknytning til flere land. Konvensjonen har «fast bosted» som tilknytningsregel, og derfor måtte barnevernslovens § 1-2 om geografisk virkeområde endres. I dag åpner loven for hjelp til barn som oppholder seg i utlandet, så lenge de regnes som bosatt i Norge. Slik § 1-2 ble utformet, forhindres imidlertid barnevernet i å gå inn i saker der barnet oppholder seg i land som ikke er med i Haag-samarbeidet. Hva dette innebærer, er komplisert, men svært viktig å forstå.

Ali og Lisa

La oss se for oss Ali, 15 år, som er oppvokst i Norge og sendes til Somalia mot sin vilje. Kanskje mener foreldrene han er blitt «for norsk», kanskje har han havnet i dårlig selskap. Uansett vil Ali hjem, slektningene han bor hos behandler ham dårlig, og han får huller i skolegangen sin. Han klarer å si fra til en venn som varsler barnevernet. Det er rimelig at Ali regnes som bosatt i Norge, og man skulle dermed tro at barnevernet kunne hjelpe. Problemet er at han befinner seg i Somalia, og ikke for eksempel i Spania. For å forstå dette, må vi først se nærmere på Haag-konvensjonen av 1996.

Konvensjonen regulerer samarbeidet mellom de statene som har ratifisert den, blant annet i barnevernssaker. Ta for eksempel Lisa som bor i Oslo og drar på langtidsferie til Spania med foreldrene. Noen naboer melder til barnevernet at Lisa utsettes for omsorgssvikt. Spania og Norge har begge ratifisert Haag-konvensjonen og dermed gjelder følgende arbeidsdeling: Oppholdslandet (Spania) har ansvar for å sette inn frivillige tiltak i familien eller eventuelt akuttplassere Lisa. Bostedslandet (Norge) har ansvar for mer langsiktige løsninger i form av omsorgsovertakelse. Dette gir mening i Lisas situasjon. Spansk barnevern kan best vurdere den akutte situasjonen, mens en omsorgsovertakelse bør gjennomføres i Norge. Ali derimot, kan ikke nyte godt av noe slikt samarbeid. Somalia har ikke ratifisert Haag-96, og har ikke barnevern. Desto viktigere er det at norsk barnevern kan gå inn i saken, i samarbeid med Norges ambassade i Nairobi. Barnevernet kan selvsagt ikke oppsøke Ali der han er, eller hente ham hjem. Norge har ikke jurisdiksjon i andre land. Men i Alis tilfelle, som i andre saker, er begge foreldrene i Norge. Barnevernet ville derfor kunne veilede og overtale foreldrene til å hente sønnen hjem, for eksempel ved å tilby seg å betale hjemreisen. Dersom foreldrene motsatte seg dette, eller det ble regnet som farlig å involvere dem, kunne barnevernet likevel undersøke saken i samarbeid med ambassaden, og betale utgiftene ved hjemreise. Problemet er at selv om barnevernsloven nå gjelder for barn i utlandet med bosted i Norge, er det restriksjoner på hva slags saker barnevernet skal gå inn i. Reglene for tilfeller som Lisas blir også brukt for Alis.

Forskjellsbehandling

Fordi barnevernslovens § 1-2 ble endret som ledd i arbeidet med Haag 1996, valgte man nemlig å skrive Haag-reglene for samarbeid inn i den generelle lovbestemmelsen. Derfor er norsk barneverns rolle i saker om barn i utlandet begrenset til lovens mest alvorlige inngripen, omsorgsovertakelse, til tross for at denne begrensningen kun gir mening der barnet oppholder seg i et konvensjonsland som kan stå for den kortsiktige hjelpen. Terskelen for å ta omsorgen for et barn er høy, og fylkesnemnda krever grundig dokumentasjon. Flere vil mene at fordi Ali er i Somalia, et utrygt land uten barnevern å samarbeide med, er det urealistisk at barnevernstjenesten får opplyst saken tilstrekkelig til å vurdere omsorgsovertakelse. Derfor skal ikke barnevernet sette i gang undersøkelse. Og de er altså forhindret fra å tilby hjelpetiltak, for eksempel forsøke å få Alis foreldre i tale ved råd og veiledning, eller betale reisen. Det er uklart om denne tolkningen av § 1-2 er unødig streng. Uansett er det en svært urimelig rettstilstand som resulterer i forskjellsbehandling. Derfor bør § 1-2 få en generell utforming som gir barnevernet plikt til å ta i bruk hele sitt handlingsrepertoar for å hjelpe Ali. Han er også Norges barn.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!