ANNONSE
zggn

Hurra: «Ingen andre nasjoner i verden markerer selvstendighet, nasjonalstat og kraft med barn i hovedrollen», skriver vår kommentator.

Vis bildetekst
Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

17-05-2017

«Barnetog i terrorens tid? Vi har ikke noe valg.»

På barnas store festdag skal jeg vinke farvel til min andreklassing for første gang og la henne gå hjemmefra, fra skolen og ned til Slottsplassen. Hun gleder seg intenst. Jeg gleder meg med henne, men jeg ville ikke vært menneske om jeg ikke hadde kjent på uro.

17. mai er som de fleste vet den internasjonale dagen for høyt blodtrykk. Dagen ble etablert i 2005 for å øke oppmerksomheten rundt farene ved for høyt blodtrykk verden over.

Det er selvsagt også vår nasjonaldag. Dagen da vi markerer verdens mest liberale grunnlov. Den siste progressive grunnloven som ble vedtatt i kjølvannet av den franske revolusjonen før aristokrati og etablissement skjønte at tøylene måtte strammes og det igjen ble kontroll på kontinentet.

Mens tyskere og franskmenn forberedte atter en krig i Europa i 1870, arrangerte vi vårt første barnetog for å feire nasjonens tilblivelse. 19 år seinere fikk jentene lov til å gå også, og i 1902 marsjerte ungene i takt til tonene fra Møllergata skoles orkester. Snart har barnetoget altså 150 års historie i dette landet på 17. mai. Bare naziokkupantenes sensur har stoppet oss. Inntil selvsensuren truer med det samme i terrorens tid.

Det er verdens fineste dag, den vi skal oppleve i morgen. Små og store, svarte og hvite, fattige og rike, alle sammen, skulder til skulder, markerer samhold og fellesskap. Ingenting er mer verdt å rope tre ganger tre hurra for enn innvandrerunger iført det fineste i skapet, veivende det norske flagget. I en tid der forskjellene øker, hverdagene fragmenteres og verden internasjonaliseres, er barnetoget en årlig påminnelse om vår felles arv og historie.

For mange starter dagen med flaggheising eller champagnefrokost, for andre er det tradisjon å følge NRKs dekning. Der en tynnkledd reporter med sløyfe på kassa står i vinden et sted i nord og venter tålmodig med tørrprat på at bygdas barnetog skal snirkle seg opp og ned dalene og fram til TV-kameraet. Det er vårens vakreste eventyr. Årets vakreste eventyr. Ingen andre nasjoner i verden markerer selvstendighet, nasjonalstat og kraft med barn i hovedrollen. Det er unikt. Og er det noe vi skal hegne om til Dovre faller, er det nettopp denne maktdemonstrasjonen av at det viktigste i et land er de minste. I alle betydninger av ordet.

Opptakten til årets feiring har vært spesiell. Bildrapene på Stockholms Karl Johan rett før påske som raskt ble definert som terror, og den påfølgende arrestasjonen av en ung mann med eksplosiver på Grønland i Oslo har skremt mange. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sa 9. april at det var sannsynlig med islamistiske angrep også i Norge, samtidig som PST-sjef Benedicte Bjørnland knyttet terror til høytidsdagene i mai. Et angrep på barnetoget er et nasjonalt mareritt.

Det er ikke rart mange har blitt skvetne og fått opp blodtrykket. Særlig når NRK Dagsrevyen følger opp med holdningsløse saker av typen: «Dropper 17. mai-tog – frykter terror». Basert på en håndfull bekymrede foreldre. Mediene har en viktig rolle, og den er ikke bare å formidle, men også å filtrere og vurdere. Det er det vi har redaktører til. Sensasjonalistisk fryktjournalistikk er det siste vi trenger på blodtrykkets dag. Mennesker er som dyr, vi kan være frykt. Og lite sprer seg som frykt i flokken.

Lokalt politi og Oslo-skolen har siden forsøkt å dempe angsten. Følgende melding ligger nå ute på kommunens nettsider: «Flere foreldre har stilt spørsmål om beredskap rundt 17. mai i år. Kommunen har beredskapsplan for 17. mai, utarbeidet i tett samarbeid med politiet. Beredskapsplanen justeres i forhold til gjeldende trusselvurdering. Det foreligger ingen konkret trussel mot barnetoget eller andre arrangementer på 17. mai». Forrige mandag ble meldingen endret til dette etter å ha antydet at trusselen var lav. Til Dagens Næringsliv har PST stått på sitt. De har ikke endret sin trusselvurdering. Trusselen er ikke lav. Myndighetene har en pedagogisk nøtt. Men dette er virkeligheten. Farlig og ufarlig på samme tid.

På barnas store festdag er det vi voksne som stresses. Instinktene i oss våkner. Vi vil beskytte ungene våre. Selv skal jeg vinke farvel til min andreklassing for første gang og la henne gå hjemmefra, fra lokalskolen og ned til Slottsplassen i sentrum. For henne er det en drøm. Kjole. Flagg. Konge. Hun gleder seg intenst. Jeg gleder meg med henne, men jeg ville ikke vært menneske om jeg ikke hadde kjent på uro. Inntrykkene de siste årene har vært så mange og sterke at det er umulig ikke å få dramatiske bilder i hoder. Men jeg kan ikke la meg rykke ut av rasjonaliteten og holde henne igjen, for da har jeg tatt første steg mot en begrensning av mitt eget og familiens liv. Jeg må slippe hånda hennes.

I hvilken retning går ellers mitt neste steg i forsøket på å beskytte henne? Hvilke andre begrensende tiltak skal patriarken iverksette? Kanskje skal vi slutte å fly, både flyplasser og fly har risiko. Utlandet er stort og virker stadig skumlere. Vi bør bli her i sommer. Dra på fjellet langt fra folk. Offentlig transport konsentrerer masse mennesker og utgjør alltid et potensielt mål hvis noen vil slå til mot uskyldige sivile. Når skal hun få gå ut av porten aleine? Når skal hun få gå hjem fra skolen aleine? Dra på sommerleir? Det er lite vi kan gjøre for å senke oddsen for at det ikke skal skje noe med våre, annet enn å bli inne. Og det er som kjent i hjemmet de fleste ulykker skjer. Livet har risiko. Livet er livsfarlig. Det må vi akseptere. Frykten må trosses. Hvis ikke har terroren vunnet. Nyt 17. mai i verdens offisielt beste land å bo i.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!