Minst 22 mennesker ble drept i angrepet mot barn og tenåringer i Manchester mandag kveld. 22 intetanende mennesker som var samlet for å se en popkonsert. Flere titall ble skadet da terroristens bombe gikk av.
Ord blir etter hvert fattige når vi skal ta inn over oss de stadige angrepene mot sakesløse sivile. Analysene blir de samme. Terrorforskerne og kommentatorenes ord er repriser. Vi kjenner på en nummenhet, en oppgitthet, en metthet i møtet med ondskapen. London, Paris, Nice, Istanbul, Brussel. Nå føyer vi nok en by til denne tragiske lista.
Selv om vi kjenner på en lammelse, er karakteren i Manchester-angrepet opprørende på en ny måte. Vi kan jobbe mentalt, rasjonalisere og akseptere terrorens vilkårlighet som del av det moderne livet, som ulykker vi ikke kan verne oss mot, men når angrepet rettes med overlegg mot samfunnets uskyldige, mot barn og unge, er det en skjerping av situasjonen.
I Manchester ble det tråkket over en grense, selv om vi i Norge vet av bitter erfaring at barn kan være mål for dem som ønsker å ramme oss. Hvis terroren i Manchester er del av den påståtte sivilisasjonskrigen mellom islam og Vesten, utføres den av «krigere» helt uten ære. I alle religioner og i alle kulturer står barn i en særstilling. De er uskylden, håpet og framtida. Et angrep på dem har derfor stor symbolsk betydning.
Angrepet i Manchester er så stygt og nedrig at det utfordrer vår vilje og evne til rasjonelt å prøve å forstå terrorens opphav. Men vi må beholde fatning og ro nå på vei inn i massenes sesong, en sommer med høy aktivitet og store samlinger. Fortsatt må analysen være at det i Europa, tilflyttet eller født og oppvokst her, befinner seg så altfor mange mennesker uten håp, tro og framtid, så altfor mange uten noe å tape. Som samfunn kan vi ikke bare prøve å bøte på symptomene, øke sikkerheten i gater og på torg, på transportmidler og på arenaer, men vi må fortsette å prøve å gjøre noe med terrorens kilde, med utenforskapet og meningsløsheten. Vi må skape identitet, tilhørighet og fordele samfunnets ressurser slik at alle finner mening i tilværelsen.