– Blir du med på restaurant?
– Ja, gjerne. Men jeg ønsker ikke å bruke så mye penger, kan vi gå på McDonalds?
– Ikke tenk på det. Bli med meg på Theatercaféen. Bare du kommer sammen med meg kan du få en hjortefilet for samme pris som du vanligvis betaler for en hamburger.
En middag på fin restaurant koster selvsagt mye mer enn et enkelt måltid på en folkelig hamburgerkjede. Uansett hvor flink kokken er så koster det mer å servere hjortestek og vin, enn en hamburger med brus! Hvis det var du som fikk tilbudet ville du stilt kontrollspørsmål. Hvordan kan dette stemme? Hvem er det egentlig som ender opp med regninga?
Allikevel har vi i stigende grad begynt å akseptere denne typen logikk: «Stem på oss så skal du få lavere skatt og bedre offentlige tjenester». Dette er akkurat samme påstand. Du skal få mer og bedre restaurantmat, for mindre penger. Det lar seg selvsagt ikke gjøre. Regninga kommer på bordet før eller siden.
Det er et poeng i seg selv at offentlige tjenester i stor grad bør finansieres løpende av dem som nyter godt av dem. Ved fortløpende å sende folket regninga for politikernes valg, uansett om den kommer i form av økte skatter eller dårligere offentlige tjenester, vil du få en ærlig debatt om hva vi som bor her i landet ønsker å betale for, og en klar tilbakemelding ved valg hvert fjerde år. En slik politikk fremmer ansvarlighet og demokrati. Stater med et bredt skattegrunnlag er jamt over bedre på å gi innbyggerne sine en regjering som er representativ og ansvarlig. I en del land der myndigheter ikke trenger eller makter å skattlegge befolkningen er det færre som bryr seg om hva myndighetene driver med. Demokratiet svekkes. Når partier som vil redusere skattenivået radikalt ikke får rent flertall i Norge, er det fordi folk ser at de får noe igjen for pengene som det er verdt å betale for.
Høyrepartier var en gang ærlige skattekuttpartier. De kuttet både i statens inntekter – skatten – og i statens utgifter – offentlige tjenester. For å holde oss i restauranten: de var åpne om at de både ville sette ned prisen, og at de ville gjøre porsjonene mindre. Bakgrunnen var høyresidens tradisjonelle grunnfjell av næringsdrivende, aksjonærer og bedriftsledere. Disse visste godt at enhver økning i offentlige ytelser førte til en økning i skatten de skulle betale. I Norge i dag beveger vi oss bort fra den ansvarligheten. Moderne politikere har nemlig funnet en vei utenom. De inviterer oss på fin restaurant, og sier råflott at vi skal slippe å betale. Både lavere skatter og bedre tjenester. Det er et fristende tilbud.
Problemet er at vertens lommebok er skuffende slank når hovmesteren kommer med regninga. Det kunne blitt pinlig, men diskret får servitøren overlevert et helt spesielt kredittkort. Kortet har ikke bare de vanlige førti dagers betalingsfrist, men hele førti år. Regninga blir neste generasjons problem. Da er nåtidens velgere ferdige med å forsyne seg, og våre politikere er ferdige med å skulle bli gjenvalgt. Barnebarna arver regninga og kanskje oppvasken.
Dette er ikke et norsk særfenomen. Allerede på åttitallet lovet Ronald Reagan amerikanske velgere at de kunne få lavere skatter, økte offentlige utgifter og budsjettbalanse. Alt på én gang. Siden da har det vært svært vanskelig for amerikanske politikere å bli valgt på en plattform med økte skatter. Samtidig er det heller ingen evne eller vilje til å kutte i offentlige utgifter. Uten Norges mulighet til å veksle oljeformue i importvarer ble resultatet ble massive underskudd og gjeld, selvsagt.
Det mest redelige er å la hver generasjon betale for eget forbruk. Skattekuttpolitikken nasjonalt, slik den føres i dag, er å bruke mer enn vi skaper. Vi finansierer det med å bruke av nasjonalformuen – hver åttende utgiftskrone er nå en oljekrone – en skjult skattlegging av framtidige generasjoner. Det er behagelig å slippe å prioritere, men ikke særlig hyggelig gjort. Om tre dager legges statsbudsjettet fram og vi får se hvor mye av regninga vår vi blir bedt om å betale, og hvor mye vi inviteres til å ta på kredittkortet.