Ingen norsk minister har vel gjort enkelte afrikanske ledere i autoritære regimer til større kapitalister enn SV'er og sosialist Erik Solheim...

Vel kjent at menneskerettigheter ikke sto høyt i kurs i Kina før 1950.

Jeg behøver ikke reise til på turistvisum til Kommunsi-Kina for å polerer oppfatninger om Mao. Trøsten får være at den som ikke kan le, kan heller ikke være demokrat:

Det var på den tiden norske maoister høylydt hyllet formann Mao og Pol Pot. I biografien MAO, Den ukjente historien, Gyldendal 2005, forteller Jon Halliday om kinesernes ufattelige nød. Vi må kvitte oss med spurven ettersom den jo spiser korn, befalte Mao! Han pekte ut den lille fuglen som et skadedyr som måtte utryddes. Mobiliserte folket til å slå rundt seg med kjepper og koster og hva man ellers hadde for hånden. Spurven skulle hindres i å lande slik at den falt ned av utmattelse og ble drept av Folket!

Men hva overså læregutten til Stalin? Jo, spurven spiste ikke bare korn. Den utryddet også andre skadedyr! Hvordan massakrene endte? Det tok ikke lang tid før den sovjetiske ambassaden i Beijing mottok en anmoding fra den kinesiske regjeringen merket ”Topphemmelig”: På vegne av sosialistisk internasjonalisme, sto det, vær så snill og send oss 200000 spurver fra Det Sovjetiske fjerne Østen så snart som mulig!

Så det stemmer at 50 års formelle og uformelle studier innenfor samfunn, politikk og historie munnet ut av forskning og erfaring har gjort meg til fundamentalist – demokratisk fundamentalist.

Takk for praten, Husby. Siste ordet er ditt.

Totalitarisme i form av kommunisme, nasjonalsosialisme, fascisme og islamisme begynte i det små: Marx og Engels ideer fikk feste innenfor politisk arbeiderbevegelse i Europa, og ble utviklet videre av Lenin. Mussolini var glødende revolusjonær, i begynnelsen sosialist, inntil han begynte i det små med fascisme i 1919.(Sørensen).

Korporal Hitler var ingen utpreget antisemittist før 1914 (Montefiore). Det var først etter 1918 at han radikaliserte sine ideologiske visjoner, som han tok med seg inn i et radikalt høyreparti, Deutsche Arbeiterpartei. 

Mustafa Kemal avskaffet kalifatet i 1924. 1928 møttes noen unge menn et sted i Egypt, og dannet Det muslimske brorskap. Man ønsket et nytt kalifat; uttrykk for islams universelle ambisjoner. Femti år senere kom gjennombruddet for å rendyrkede islamske ideer: Revolusjonen i Iran. Khomeini gjorde politikk og religion til samme sak (Sørensen). 

Totalitære systemer utviklet seg på 1900-tallet ideer til undertrykkelse og massemord. Slike fenomener utløste ideologisk etterslep på deler av venstresiden som dyrker historieløshet og kunnskapsløshet blant neste generasjon som metode: Fakta frembrakt av forskning og empiri settes til side; kritikerne lyver; det er ikke sant det som sies om kommunismen, fascismens og nazismen; vestlige demokratier var minst like ille, om ikke mye verre.

Det foreligger mye forskning på totalitarisme. Den anerkjente franske forskeren Raymond Aron har felt ned fem hovedpunkter (Sørensen):

1)Et monolittisk parti 2)En ideologi som er statens offisielle sannhet3)Et monopol på alle midler for tvang og overtalelse4)De fleste økonomiske og arbeidsrelaterte virksomheter er lagt inn under staten, eller de blir en del av staten5)En politisering av alle typer forbrytelser, med politisk og ideologisk terror som følge.

 Sovjetunionen råtnet på rot, fascismen og nazismen ble nedkjempet med uhyrlige tap av menneskeliv. Ettpartistaten Kommunist-Kina lever videre.  Partiet har innsett at mat på bordet og en smule ytringsfrihet er alternativ til opprør og kaos av helt andre dimensjoner enn Den arabiske våren. Veien inn i kapitalisme var nødvendighet for å beholde makten. For å få dette til trengte kommunistene penger. Her ligger årsaken til Kommunist-Kinas ny-imperialisme: Industri er hovedgrunnlaget og til det trengs råstoffer. Kina investerer verden over, særlig i Afrika, eksporterer kapital og arbeidskraft!, skaper økonomisk avhengighet, kjøper seg alliansepartnere og ser gjennom fingrene med menneskerettigheter  http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/30/478310.html Som kjent har slike rettigheter aldri vært praksis siden Mao kom til makten. Kommunistens særlige form for menneskerettigheter synes bla a i Burma, Nord-Korea, afrikanske stater som Sudan og rasering av det tibetanske samfunnet gjennom femti år.

I lys av kunnskapene vi har om totalitære ideers ødeleggende kraft kan man spørre: Kommunist-Kina antas å ha verdens sterkeste økonomi om ti, femten, tjue år. Det betyr at vestlige økonomier får redusert betydning, noe vi allerede ser konturer av. Den hegemoniske betydning av en slik utvikling synes skremmende i lys av 1800/1900-tallets erfaringer med totalitarisme og imperialisme. Det gjelder ikke minst om frigjøring av mennesket i den arabiske verden kollapser sammen med at stater i andre verdensdeler gjøres avhengig av Kommunist-Kinas kontroll med råvaremarkeder.

Hva så med islamismen?

(…) Islam er også et levesett som manifesterer seg i organisert, aktivt felleskap som marsjerer fremover for å frigjøre alle mennesker(…), Sayid Qutb.

Sørensen finner altså klare fellestrekk mellom kommunismen, fascismen, nazismen og islamismen i drømmen om det fullkomne samfunn. Stemmer dette, så har avpolitisering og sekularisering av islam en svært lang vei å gå. Særlig om utsagnet til Trond Ali Lindstad har gyldighet:” Muslimer tror ikke på det liberale demokrati.” Nå tror jeg Lindstad farer med løgnprat i sine ideologiske villfarelser. Han står frem som eksponent for totalitarismens fem punkter. Ingen mennesker ønsker å leve undertrykket og fornedret, heller ikke muslimer. Selvsagt ikke. Man har latt seg opplyse. Det betyr at muslimer generelt har en viktig oppgave i årene som kommer: Sammen med Vesten å bekjempe totalitær islamisme. Bare slik kan etter hvert den fredelige religionen islam dyrkes i fredelig eksistens med andre religioner.

Totalitarismen opphører ikke frivillig. Hittil har det skjedd ved hjelp av ytre makter, internt opprør fra folket eller kombinasjoner. Praksis viser at autoritære og totalitære ideer ikke har livets rett og må bekjempes på forskjellig vis.

For på den annen side kan jeg ikke se at demokratier har gått vekk fra flerpartisystemer, hemmelig valg og avgrensing mellom lovgivende, utøvende og dømmende makter, rett til ytringsfrihet og en privat sfære der myndigheter ingen ting har å gjøre. Hva det betyr bør være enkelt for alle oss som lever livet innenfor demokratiske styresett – særlig når vi i mange tiår og daglig ser hvordan mennesker undertrykket av totalitære og autoritære regimer kjemper for livet for noe vi andre tar for gitt.

Den beste innføring Kina som ny-imperialist i Afrika ble behandlet i Ny Tid for noen år siden, men må være fjernet fra databasen. Finner den ikke, men kan kanskje fås ved henvendelse.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1126990.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1186297.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1186371.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1631223.ece

http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20060203/en_drage_pa_safari_kina_inn_i_afrika/

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1289949.ece

http://www.arbetarmakt.com/2010/07/kina-en-ny-imperialism/

http://www.nytid.no/perspektiver/artikler/20081024/menneskerettigheter_i_motvind/

PS! Adskillig enklere å få napp på nettet enn i elva:-)

Folkevandringer i større om mindre grad har foregått til alle tider. Husmannsvesenet ble oppløst mot slutten av 1800-tallet i Norge. Slåmaskinen ble en stor spiker i den kista. Overbefolkning, religiøs ufrihet og fattigdom rådet og sendte om lag 800000 nordmenn, kvinner og barn ut i verden. De fleste til Amerika. Tilbake strømmet amerikabrevene: Kom hit!

Nå skjer massiv innvandring mot Vesten. Man flykter fra de samme vilkår som nordmenn gjorde. Men den har skjedd over en kort periode. 30, 40 år. Mobiltelefonene gløder: Kom hit! Her er det frihet og demokrati og gode økonomiske vilkår for den som vil. På den annen side; lite politi, korte dommer i behagelige fengsler og økonomiske sikkerhetsnett (som etter hvert ikke er like lett å misbruke). 

Jo, det strømmer nok mange ”amerikabrev” for tiden. Innvandringen kommer til å fortsette. Men jo større kulturforskjeller, dess mer friksjon. Naturlig, ikke sant? Det tar tid å tilpasse seg. Lang tid. Det vil si at hovedmålene med integrering må være entydige krav om å beherske språk, skaffe seg utdanning og/eller arbeide. Når det så gjelder kulturuttrykk som gnisser for hardt mot hverandre, så må disse rettes inn etter norsk lov og vilkår. Men det tar altså tid. Noen generasjoner.

Oppmerksomheten mot islamsk terror må forsterkes. På den annen side er vi i ferd med å slå det store antall muslimer i hartkorn med et lite antall islamske terrorister. 40 millioner muslimer blandet med 480 millioner europeere utgjør ingen trussel mot hverandre. Vi må distinktere mellom fredelige muslimer og terror. En vei ut av dette uføret må muslimene selv bidra til å vise gjennom vedvarende kritikk av slik virksomhet – i langt sterkere grad enn før. Det vil gjøre noe med tillitsforholdet mellom folk.

Så hvem vet: Samhandling kan føre til så mange ”amerikabrev” at europeiske muslimer blir de beste ambassadører for å legge til rette for forståelse og sameksistens mellom kulturforskjeller i løpet av noen generasjoner (det tok jo tid før de svarte i USA utviklet en solid middelklasse).

Europeerne etablerte sin første koloni i Nord-Amerika omlag 1606. Da antok man at det var omlag 800000 indianerne der. Da "krigen" mot urbefolkningen sluttet ultimo 1800-tallet, hadde europeerne, tatt livet av omlag 600000 av urbefolkningen. Etter dette tidspunkt har ikke USA bedrevet utryddelse egen befolkning.

Undertrykkelse og overgrep av den svarte befolkningen i USA er velkjent. Likevel; siden 1960-tallet har det vokst frem en solid middelklasse, et forhold som har redusert kampen hvit/sort til krusning på vannene.

I bunnen for totalitarismen ligger kravet om renhet; verden skal når den ideelle ide er omsatt i praksis leve på bestemte vilkår, for eksempel kommunisme. Slike mål kan ikke nås uten bruk av omfattende undertrykkelse og vold. Derfor utviklet Stalin systematisk terror, der massemord statuerte eksempler på hva som kunne skje ”deg” og ”gruppen” om du ikke innrettet deg. Det samme gjorde Hiler, Mussolini i mindre grad selv om han begikk massemord i Etiopia: under krigen der; Mussolini, En studie i makt, Spartacus 2008. Moa, Stalins læregutt, sluttet rekkene på akkurat samme måte(Halliday). Hitler brukte samme metode: Ian Kershaws HITLER, Overmot og nederlag. Han greide riktig nok bare å utrydde omlag 20 millioner mennesker. Men så hadde han mindre tid til rådighet.

I Roy Jenkins glitrende biografi om Churchill, Historei&Kultur, 2009,forekommer det verken massemord eller undertrykkelse, derimot krig mot despoter og demokratioppbygging, frihet og velferd. Undertrykkelse og grusomheter begått i koloniene er vi alle enig i. Storbritannia utryddet om lag 800000 mennesker i denne perioden (Rummel, Human Development Report).

Man legger ellers merke til at for norsk venstreside så har vestlig kapitalisme for det meste ført til elendighet, mens kommunist-kapitalisme har brakt noen hundre millioner kinesere ut av den verste nøden (noe også høyresiden erkjenner; man vet jo hva kapitalismen har bidratt med etter 1945). Forklaring, Husby? Kanskje du og sier noe om utviklingen av kinesisk ny-imperialisme de siste årene, særlig i Afrika?

PS! Opp i elva for å prøve laksen. Kan bli noe fraværende på tråden et par dager – om det er mye fisk på gang!

Vi er dypt enig i at krig er noe svineri for å si det mildt. Europeisk krigshistorie siden 1300-tallet minner ikke mye om vår oppskrytte kultur fra filosofer med plattføttene på den greske vugge. Men tross alt; den europeiske vår blomstret. Det kostet blod. Kanskje var ofrene forgjeves. Kanskje skulle Europa gått seg til maltraktert av fascisme, nazisme og kommunisme gjennom et par hundre år før vi gikk ut i gatene. Hva tror du?

Men mener du virkelig at Sovjet-Unionen og Kommunist-Kina - med undertrykkelse og massemord på egne innbyggere gjennom mange tiår - står frem som et bedre eksempel til etterfølgelse enn fremveksten av kapitalismen som grunnlag for frihet og demokrati i Vest-Europa etter 1945? Det kan betyr at du fortsatt henger ved Castro, Nord-Korea og syns Kina/Tibet saken er ok.

Vi trenger en begrunnelse.

Du er vel ikke - i en opplyst tid - meningsfelle av visse museumsvoktere som vandret frem og tilbake over Muren for å fortelle oss hvor farlig Vest-Europeiske demokratier var å leve i under tvang fra USA og NATO?

Joda, som sagt flere ganger: Vi har sett hva veksten i kommunisme og sosialisme kom til å bety etter 1917; den gikk til bunns som en stein etter å ha brukket nakken mot den demokratiske mur i Vest i noen tiår. Hundretusner gikk ut i gatene i 1989: Nok var nok!

Du er vel klar over at Norge - etter å ha mottatt Marshall-hjelpen - med politiske kompromisser fra høyre til venstre bygget opp en blandingsøkonomi som varer den dag i dag?