Børs og katedral

Etter en begivenhetsrik jazzfestival var det godt å sette seg ned i Kongsberg Kirke for en midnattskonsert med Karin Krog til slutt, med John Surman på saksofon og Howard Moody på det store Gloger-orgelet i kirka. Med respekt for rommet hadde hun valgt et repertoar som hovedsakelig er religiøst motivert. Også det unike høydepunktet, en ualminnelig versjon av John Coltranes «A Love Supreme», som begynte med det kjente hovedtemaet, men fortsetter med Krogs improvisasjon over omslagsteksten til Coltrane fra originalalbumet. Et dristig eksperiment, som når nådde høyder mens tonene fra Surman og Moody tårnet seg opp høyt opp mot kirketaket. Du milde himmel, kan det være fristende å si. Jazz blir ikke mer jazz enn dette.

Kanskje har Karin Krog en arvtaker når det kommer til å synge inntrengende, og uttrykke seg på en rekke helt forskjellige måter (og gi ut musikken sin selv). Susanna Wallumrød var forventet å kvittere for fjorårets store jazzpris med én konsert. Nå ble det tre, til sammen over fire timer med store kontraster. Konsertrekka hennes begynte med et storartet program kalt «Go Dig My Grave», akkompagnert av med Tuva Syvertsen (hardingfele), Ida Løvli Hidle (trekkspill) og Giovanna Pessi (harpe). En interessant instrumentering, som fort hørtes ut som den naturligste ting av verden.

Som så mye annet Susanna driver med var dette en raffinert blanding av coverlåter og eget materiale. De begynte med den gamle folkevisa «Rye Whiskey», senere popularisert av Tex Ritter og Nick Cave, og der står hun altså i den samme kirka som Karin Krog senere skal synge mer sakrale sanger, og synger om å brenne hjemme og drikke opp det meste selv. «Go Dig My Grave» tar tittelen fra enda en miserabel folkevise, om å dø av ulykkelig kjærlighet. – Nå kommer en skikkelig gladlåt altså, spøker Tuva Syvertsen, og da er det Elisabeth Cottens begravelsestunge «Freight Train» som ruller forbi. Ikke mye moro her, men en fantastisk konsert. Som de forhåpentligvis gjentar i andre sammenhenger, og på plate. Hvis ikke hørtes dette ut som en kveld som kunne vært et livealbum verdig.

Solokonserten til Susanna begynner uheldigvis med Cohens «Hallelujah», den vi helst aldri vil høre igjen noen gang, men likevel kommer oss gjennom her. For etterpå er det Thin Lizzys «Jailbreak», og så går dette også sin gode gang fram til avslutningen med Badfingers «Without You». Den siste av de tre opptredenene, selveste prisvinnerkonserten, er med hennes firemannsband, og etter hvert det lokale koret Acta Musicae. Først med sanger fra Spellemann-vinneren «Triangle», siden fra et kommende album med tekster av Baudelaire, og så enda litt til. Igjen er det store ambisjoner og sterk forløsning i skjønn forening. Susanna Wallumrød fikk en svært sterk hjemmeseier på Kongsberg.

Kongsberg Jazzfestival var igjen full av sterke jazzopplevelser, uten anstrengende store evenementer som satte en skygge over alt det andre. De store torgkonsertene ble nok ikke så veldig store som arrangørene hadde håpet i år, og selv om Toto var koselige en god stund ble det liksom aldri ordentlig folkefest med dem heller. Derimot har vi ingen skrupler med å utrope Hellbillies til et høydepunkt disse dagene. Lar man Norges beste liveband være med på leken, så få man tåle steken. Likevel var det mer enn nok jazz igjen til alle.

Ingen kan klage over tilbudet den siste dagen av Kongsberg Jazzfestival. Etter Susanna kunne vi se Eyolf Dales Wolf Valley (se egen sak), og Marius Neset med sin Quintet, ordentlig jazz igjen, med Stian Carstensen som gjest på trekkspill og humoristisk avlasting. Neset fikk til å begynne med i festivalen årets store jazzpris, og kommer derfor tilbake neste år med en større vinnerkonsert – forhåpentligvis igjen med Carstensen på laget. Tre strake suksesser der, og ennå var ikke kvelden begynt. Da de siste konsertene begynte, sånn round midnight, måtte publikum velge mellom Karin Krog, Jaga Jazzist og Art Ensemble Of Chicago samtidig. Det kan nesten bli for mye av det gode på Kongsberg. Noe skal vi jo ha å klage på.

Neste år heter hovedattraksjonen på Kongsberg a-ha. Nok en gang får vi stille kontrollspørsmålet «men er det jazz?». I jazzmiljøet er det noen som i det lengste håper at det dreier om jazzgruppa AHA!!! fra det tidlige 90-tallet. Dagsavisen kommer tilbake til saken om et års tid.