I Susiya på den okkuperte Vestbredden lever 200 voksne og 140 barn i konstant frykt for at militære bulldoserne skal komme, i dag, i morgen eller kanskje i natt. Alle landsbyens 72 «installasjoner» som boliger, krøtterinnhegninger og skole og solcelleanlegget har fått rivningspålegg fra den israelske staten. som er finansiert av det internasjonale samfunnet. Denne behandlingen av en okkupert befolkning er et klart brudd på folkeretten.
Lang kamp i israelsk rettssystem
Israel følger ikke folkeretten i behandlingen av den okkuperte befolkingen. Landsbyboerne har derfor i over 15 år kjempet i det israelske rettssystemet for å få lov til å bo på sin egen eiendom. 3. august skal den endelige ankesaken opp i israelsk høyesterett. Den israelske organisasjonen Rabbis for Human Rights (RHR) har bistått med juridisk hjelp. RHRs begjæring om at rivningsordren fryses inntil den endelige avgjørelsen om eventuell rivning blir tatt, ble avvist av israelsk høyesterett i mai. Den 15. juni kom israelske soldater til landsbyen og fotograferte bygninger. Landsbybeboerne tolker dette som et tegn på at bulldoserne snart er på vei.
FN ber oss om beskyttende tilstedeværelse
FNs høykommissær for menneskerettigheter har bedt Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram om «beskyttende tilstedeværelse» i Susiya i sommer. Ledsagerprogrammet ble opprettet i 2002 etter at kirkene i Jerusalem ba om støtte. Gjennom ledsagerprogrammet utplasseres frivillige fra hele verden i utvalgte byer og landsbyer på Vestbredden og i Jerusalem i tre måneders turnuser. Der er de øyenvitner og bidrar med beskyttende tilstedeværelse og støtte til palestinere og israelere som med fredelige midler arbeider mot den israelske okkupasjonen. I Norge er det Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norges Kristne Råd og KFUK-KFUM Global som står bak programmet. Ledsagerprogrammet tok imot utfordringen fra FN og har forsterket tilstedeværelsen i området.
Tvangsflytting skjer i nærheten av israelsk-jødiske bosettinger
Landsbyen Susiya beskriver Vestbredden i et nøtteskall. Helt inntil landsbyen ble det i 1982 etablert en israelsk bosetting forbeholdt jøder. Denne har sakte men sikker ekspandert ved at den israelske staten har ekspropriert mer og mer av de opprinnelige beboernes eiendom. Bosetterne hindrer landsbyboerne i å komme til beitemarkene og vannkildene sine. De israelske soldatene som er utplassert der griper ikke inn overfor bosettere som trakasserer landsbyboerne, men nekter palestinerne tilgang til sine egne jorder hvis det er en bosetter i nærheten. Bosetterne hindrer landsbyboerne i å komme til vannkildene sine, så palestinerne må derfor kjøpe vann som fraktes inn i tankbiler. Bosetterne som, i motsetning til palestinerne får tillatelse til å bore etter grunnvann, frakter vann i rørledninger som passerer helt inntil landsbyen. En forespørsel fra landsbyen om å få et uttak fra denne ledningen, og betale for vannet derfra, ble kontant avvist. Landsbyen har vært i en vanskelig situasjon i mange år, men nå er det selve eksistensen som utfordres.
Det er mange landsbyer som Susiya på Vestbredden, hvor beboerne på tross av trusselen om tvangsflytting, klorer seg fast til områder der familiene har bodd i generasjoner. Det er typisk at disse landsbyene ligger i nærheten av israelske bosettinger forbeholdt jøder som planlegger utvidelse, eller i områder som, hvis palestinerne fjernes, vil binde sammen de allerede eksisterende bosettingene. For tiden er det stor oppmerksomhet rundt Israels plan om å tvangsflytte 7 000 beduiner fra 46 småsamfunn på Vestbredden. De siste årene har det vært en markant økning i rivning av palestinsk eiendom og tvangsflytting av palestinere, parallelt med en økning i planlegging og utbygging av israelske bosettinger forbeholdt jøder i Palestina. Denne utviklingen har funnet sted på tross av at et samlet internasjonalt samfunn ber Israel stoppe utbyggingen av bosettinger, og viser til at det reduserer muligheten for en palestinsk stat og en fredelig løsning på konflikten.
Folkeretten er krystallklar
En okkupasjonsmakts behandling av den okkuperte befolkningen reguleres av den fjerde Genèvekonvensjonen. Det er forbudt å ødelegge privat eiendom (artikkel 53) og å tvangsflytte den okkuperte befolkningen, individuelt eller kollektivt, samt å flytte egen sivilbefolkning inn på okkupert område (artikkel 49.) Med den karakteren og det omfanget folkerettsbruddene nå har, kan de kvalifisere til å være «grove brudd», og derved karakteriseres som krigsforbrytelser (artikkel 147). Stater som ikke er del av konflikten, slik som Norge, har også en plikt til å bidra til at folkeretten følges (artikkel 1). De statene skal også, i følge Den internasjonale lovkommisjonen, aktivt bidra til at brudd på folkeretten opphører (artikkel 41).
Norge må intensivere sin innsats mot folkerettsbrudd
Vi setter pris på at Norge gjentatte ganger har markert overfor Israel at tvangsflyttingen og utbyggingen av bosettingene er i strid med folkeretten og en hindring for fred. Samtidig har vi notert oss det manglende gehør Norges og andre lands oppfordringer har i Israel. Vi vil derfor spørre regjeringen hvilke aktive tiltak de vil sette i verk for å bidra til at Israels brudd på folkeretten opphører. Det haster for 200 voksne og 140 barn i landsbyen Susiya og for mange tusen andre palestinere på den okkuperte Vestbredden. Som Nasser Nawaga (33) fra Susiya sa til Kirkens Nødhjelps medarbeider 17. juni: «Hvordan det går med oss, er det opp til Gud – og det internasjonale samfunnet – å bestemme.»
Dette ble sendt som et åpent brev til utenriksminister Børge Brende, og er undertegnet:
Anne Marie Helland, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp
Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
Knut Refsdal, generalsekretær, Norges Kristne Råd
Fredrik Glad-Gjernes, utenlandssjef, KFUK-KFUM Global