Prinsesse Märtha skriver bok om engler. Ifølge en biskop og en statsviterer på TV2-nyhetene er det uforenlig med hennes rolle som prinsesse. Hvor har de det fra og hvem uttaler de seg på vegne av?

Kongehuset i Norge nyter svært stor respekt blant befolkningen. Oppslutningen om kongedømmet er jevnt høy, og det synes helt usannsynlig at dette skal snu seg. Vår kongefamilie viser i alle forhold en uklanderlig oppførsel - nærmest til det forbilledlige.  

Den eneste som skiller seg særlig ut, er prinsesse Märtha. Hun har gjort noe så usannsynlig vilt som å interessere seg for engler. Dette får noen til å dra frem de store, fordømmende alvorsordene om hvor upassende det er for en prinsesse å ha interesser utenfor allfarvei. En prinsesse skal tydeligvis være en innholdsløs gallionsfigur, et levende glansbilde, en konform og ufarlig veggpryd som kan hentes frem ved enkelte anledninger. Men helst skal hun være usynlig og tanketom.

Hva er dette for slags merkverdige og foreldede holdninger? Burde vi ikke heller glede oss over at vi har en prinsesse som, bortsett fra at hun er både vakker og representativ, også er et levende menneske, som følger med i tiden, som har egne meninger og som tør å trosse kravet til konformitet og tanketomhet ved å stå frem og by på hele seg selv?

Det er virkelig forfriskende å oppleve et menneske som våger å utfordre den tvangspregede rollen hun er født inn i ved å gå sin egen vei, ved å finne sine egne interesser, sin egen oppfatning av livet, og å vise den frem for hele folket.

Kirkens representanter som fordømmer Mârthas interesse for engler, har etter min mening et enormt forklaringsbehov. Bibelen er jo full av engler! Hører englene bare fortiden til? Var de aktive i en viss periode av menneskehetens historie og så døde de ut? Ble ikke selve Frelserens fødsel varslet til Maria av en engel? Ble ikke hyrdene på marken bedt om å finne Jesusbarnet av engler?

Når en biskop i den norske kirken påstår at det er uforenlig med Märtas rolle som prinsesse å skrive om engler, så virker det jo nesten som hun forsøker å fornekte deler av sin egen tro?

Men det burde ikke overraske noen at kirken motsetter seg nåtidige, religiøse erfaringer. Skal man tro kirken, så er religiøse opplevelser noe som hører fortiden til, og alle nåtidige trosopplevelser, skal kun defineres og styres av kirkens representanter. Kirken vil ikke vite av religiøse opplevelser som strider mot den offisielt definerte tro. Du skal ikke erfare selv, du skal ikke anvende din frie tanke til å utforske religionen, du skal kun tro på den offisielle læren.

Du skal ikke tenke, du skal ikke forstå - du skal tro blindt og lydig.

Og hvordan en statsviter skal kunne ha noe som helst grunnlag for å vurdere Märthas religiøse opplevelser er meg en gåte. Statsviteren på TV2 pretenderte da heller ikke å ha noen som helst viten om engler. Hans eneste poeng var at det burde heller ikke Märtha ha. Som om det strider mot noen vedtatte normer for en prinsesse at hun kan ha noen interesse for religion, oversanselige fenomener eller hva som helst annet hun måtte finne interessant!

Prinsesse Märtha er fragerikt menneske som vi burde være stolt av og glede oss over. Hun deler med oss av sine livserfaringer, og legitimerer folks nåtidige religiøse opplevelser. Jeg kan personlig ikke gå god for alt det prinsesse Märtha står for eller skriver i sine bøker, men jeg vil alltid være en av de varmeste forsvarerne av hennes rett til å trosse de konfomitetskrav og den intoleransen som møter henne fra enkelte hold. Kirkens representanter burde være de første til å be ydmykt om unnskyldning, og ta imot prinsessen med åpne armer!

Mvh Sverre Avnskog

www.vandrermotlyset.net

Et merkelig spørsmål, kanskje, for det kan vi jo aldri få svar på. Eller kan vi det?

Et religiøst verk mener faktisk å kunne fortelle oss hvordan Gud stiller seg de ulike trosretningene på jorden, nemlig den høyst bemerkelsesverdige boken, ”Vandrer mod Lyset!”(VmL), utgitt i Danmark i 1920. Den hevdes å være mottatt gjennom direkte tankeinspirasjon fra oversanselige vesener, og gir oss et innblikk i den oversanselige verden som ikke finner sitt like noen andre steder. Uansett hvordan man stiller seg til opplysningene, er det særdeles interessant for et søkende, religiøst menneske å bli stilt overfor et verdensbilde som er både intelligent og uten selvmotsigelser og som er fullstendig fritt for dogmer og tvangspostulater.

Alle trosretninger er likestilt

I følge VmL tilslutter ikke Gud seg noen av de eksisterende, jordiske religionene, men tolererer dem alle sammen helt på lik linje – ingen tro har noen særretter frem for andre. Gud spør oss ikke hvilken trosretning vi hører til, men om vi søker etter de dypere, eviggyldige verdiene i vår tro, det som fremmer det alle beste i oss; kjærlighet, barmhjertighet og toleranse! Gud er altså verken kristen, muslim, buddhist, jøde eller noe annet. Gud er alle troendes og ikke troendes kjærlige fader, og respekterer enhver trosretning på lik linje!

Jesus viste oss den sanne Guds vesen

Vanskelig å svelge for mange troende, kanskje, som mener at deres tro er den eneste sanne og riktige, men sannheten er at alle trosretninger inneholder en flik av sannheten om Gud, men iblandet en god del misforståelser og villfarelser. I følge VmL var Jesu’ fremste misjon på jorden å lære menneskene den sanne Guds vesen å kjenne, og rydde opp i de gammeltestamentlige løgnene om en ”Gud” som snart var kjærlig og barmhjertig, snart var vred og hevngjerrig. Jesus var i konstant opposisjon til det religiøse maktapparatet og de så ham som en stor trussel mot sin religiøse monopolstilling og deres vrede over hans manglende respekt for de mange forbud og påbud som gjaldt religionsutøvelsen vokste seg stadig større.

Jesus medbrakte erindringer om livet i sfærene

I følge VmL hadde Jesus fått medta en mye mer omfattende erindring om livet i sfærene og om Gud enn det som er vanlig blant menneskene, og derfor kunne han opplyse folkene om deres rette forhold til Gud basert på sin hukommelse og innsikt, altså direkte viten om livet i sfærene. Og Jesus erindret at han i sfærene er et av de åndelige vesenene som står Gud aller nærmest, for han er den av Guds skapninger som har nådd lengst i medfølelse, barmhjertighet og kjærlighetsfylde. Altså var han selvskreven når en av Guds utsendinger skulle inkarneres på jorden for å lære menneskene om vår kjærlige faderskikkelse i himmelriket! Mange har gjort forsøk på det samme, både før og etter Jesus, blant annet Buddha, Muhammed, Zwingli, Luther og flere.

En kristendom uten dogmer

VmL viser oss en kristendom som hviler direkte på Jesu’ lære, helt uten senere tids tildiktninger og misforståelser. Denne troen krever ikke at du skal godta noe du ikke kan akseptere, og inneholder ingen selvmotsigelser eller naturstridige dogmer. Vi får vite at Jesu’ legeme ble unnfanget gjennom hans foreldres seksuelle samvær, og at hele den troslæren som ble bygget opp omkring hans død, var den skriftlærde Paulus’ oppfinnelse, bygget først og fremst på den jødiske offerlæren. Drapet på Jesus var et grusomt mord og intet annet. Alle forsøk på å tolke det som en offergjerning, et sonoffer for å forsone menneskene med Gud, for dermed å gjøre oss delaktige i det evige liv, er kun dogmer uten forankring i virkeligheten. Alle menneskers ånd er skapt av Gud, og derigjennom er vi alle automatisk delaktige i det evige liv. Gud vil aldri la noen gå fortapt, og hans følelser overfor oss kan bare betegnes som den reneste kjærlighet, og et begrep som nåde har ingen plass i Guds følelsesregister.

Bibelen er selvmotsigende

Som kilde for å forstå Jesus, har Bibelen en høyst usikker troverdighet. For det første ble ingenting nedskrevet mens Jesus levde. Etter hans død vandret historiene om Jesus fra munn til munn i flere årtier. Vi kan derfor ikke feste særlig stor lit til sannhetsgehalten i det overleverte. Alle som steller med vitneforklaringer vet meget godt at selv vitner som har observert nøyaktig samme begivenhet med egne øyne, ofte gir svært motsetningsfylte vitnebeskrivelser. Dessuten, da evangeliene ble samlet, og det skulle velges ut hva som skulle tas med og ikke tas med i det endelige skrift, ble det foretatt redigeringer, strykninger og tilføyelser for at evangeliene skulle bringes bedre i samsvar med hverandre.

”Det er barmhjertighet jeg har glede av, ikke offer.”

Til tross for dette arbeidet, trer det altså ikke fram noe entydig og klart bilde av Jesus og hensikten med hans misjon blant menneskene. Dersom Jesus selv var klar over at han var sendt til jorden med den hovedhensikt å bli drept, burde vi ikke da kunne regne med å finne klare Jesus-utsagn som bekrefter dette? Men hva sier Jesus? Han sier blant annet i Matteus 8, 13: ”Gå bort og lær hva som ligger i ordene; ’Det er barmhjertighet jeg har glede av, ikke offer’”. Og i Markus 12, 32-34 samtaler Jesus med en skriftlærd som sier: ”Å elske ham(Gud) av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv - det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer”. Og Jesus bekrefter riktigheten av hans utsagn ved å si: ”Du er ikke langt borte fra Guds rike”.

Menneskene drepte Jesus, ikke Gud

Kan dette være ordene til en mann som ikke lenge etter skulle bli det største ”slaktoffer” noensinne? Etter min mening står disse Jesu-ord i et åpenbart motsetningsforhold til idéen om Jesus som ”soningsoffer”. Flere Jesu-ord fra det nye testamentet viser med tydelighet hvor Jesus selv plasserte ansvaret for sin død på korset. I Johannes 8,37 sier for eksempel Jesus at ”… dere vil drepe meg, for mine ord finner ikke inngang hos dere”. Ingenting her altså om at Gud vil gi ham døden. Nei, det synes ganske tydelig at Jesus forsto at det var menneskene som ville gi ham døden på korset, fordi de ikke maktet å motta hans budskap om den kjærlige og barmhjertige Gud! Det er mange utsagn i Bibelen hvor Jesus gir til kjenne meninger som viser at han ikke anser at Gud trenger noen offerdød for at vi mennesker skal frikjøpes fra våre synder. Fra Jesu lyder det således klart og enkelt i disse vakre og entydige ord til oss: ” Tilgi, så vil Gud tilgi”. (Markus 11, 25-26)

Løgnen om den vrede og hevngjerrige ”Gud”

På Jesu’ tid, var enhver religionsutøvelse regulert av et omfattende og svært detaljert regelverk under streng kontroll av et mektig presteskap. ”Gud” var en vredens, straffens og hevnens ”Gud”, som stadig måtte blidgjøres gjennom blodige slaktoffer og brenning av dyreblod. I dette samfunnet stod så Jesus fram med sitt enkle og klare budskap om en kjærlighetens, barmhjertighetens og tilgivelsens Gud! En Gud som er tilgjengelig for alle, når som helst og hvor som helst, for fattig og rik – selv den ”usleste” synder kan gjennom en bønn fra hjertet finne fred med Gud. Jesus var en lederskikkelse, en reformator og religionsstifter, men hans samtid maktet dessverre ikke å motta hans enkle kjærlighetslære. Kun få elsket ham mens han levde, han fikk folket mot seg, presteskapet så sine stillinger truet og romerne betraktet ham som en opprører. Som takk for hans kjærlige og oppofrene gjerning på jorden, ga menneskene Jesus døden på korset!

Jesu’ kjærlighetsbudskap

Se, i disse tider, hvor hat, terror, krig og vold preger nyhetsbildet, trenger vi sannelig Jesu’ budskap om fred og kjærlighet mellom menneskene! Og fra kirkene burde dette budskap lyde som fredsbasuner over hele jorden. Men så opplever vi altså at færre og færre lytter til det kirken har på hjertet. Færre og færre regner seg som kristne, og om ikke kirken makter å fornye seg, vil den til slutt ende som en uinteressant liten sekt, helt uten innflytelse. Men i kirken ligger det også et mektig potensial for revitalisering, hvis kirkens menn og kvinner bare våger å sette kjærlighetens klare lys på sine snart 2000 år gamle ”spøkelser”. I det religiøse folkedypet blant norske kvinner og menn, ligger det et kraftfullt hav av medfølelse, barmhjertighet og kjærlighet, som kunne settes i bevegelse dersom kirken våger å åpne seg!

Krikens lære hviler ikke på klippegrunn

Det bilde som presenteres av Jesus og av Gud i Den norske kirke hviler på ingen måte på den klippegrunn i Bibelen som vi ofte kan få inntrykk av. Tar man på seg hjertets briller når man studerer skriften, trer en helt annen Gud fram. En Gud som ikke trenger å blidgjøres av et drap på sin sønn, Jesus. En Gud som ønsker at mennesker skal leve i fred, forsoning og kjærlighet! Dette er Jesu’ universelle og eviggyldige kjærlighetsbudskap! For å få mer direkte viten om menneskenes forhold til Gud, og om kampen mellom det gode og det onde, kan jeg henvise alle religiøst interesserte mennesker til ”VANDRER MOD LYSET!”. Dette storslagne, religiøse verk kaster atskillig nytt lys over både Jesu liv og lære, i tillegg til andre vesentlige, åndelige spørsmål i vår tid!

www.vandrermotlyset.net

http://www.thelight.net/norpublisher.htm

Det er med forundring man registrerer mange kvinners hjerteløse nedrakking av en medsøster med suksess.

Tone Damli Åberget er en norsk kvinnelig artist som må sies å ha hatt en viss suksess. Hun ble stemt langt frem av publikum i Idol, og plateselskapet har hatt såpass mye tro på henne at hun har laget i alt fire cd'er. Man må vel da regne med at en del mennesker har kjøpt hennes utgivelser?

I tillegg har hun et vakkert utseende, er kjæreste med en av Norges mest skuksessrike skuespillere, og er et yndet medieobjekt.

Hva er det med dette som gjør at en stor del av hennes medsøstre står klar til å nærmest overfalle henne verbalt hver gang hun stikker seg frem i mediene?

Jeg har lest litt kommentarer i mediene, i tillegg til ulike blogger den siste uken, og jeg er nærmest i sjokktilstand over hva enkelte får seg til å ytre etter Tones siste video. I videoen ser man litt hud, det er riktig nok, men når noen hevder at vi ser Tone "svært avkledd" at hun inviterer til sex, at det oser "kom og ta meg" av henne osv, så undres jeg på om de har sett den samme videoen som meg?

Jeg vil heller påstå at noen leser inn sine egne fordommer og misoppfatninger i en video som egentlig uttrykker noe helt annet. Selv ser jeg en temmelig uskyldig norsk ung kvinne, som er vakker og flørtende, men overhode ikke rå eller sexy. 

Tones video oser definitivt ikke av sex, som f eks Rihanna og andres. Jeg ser Tone som en vakker kvinne, som bare antydningvis henspeiler på sin attraktive kropp, ved å åpne skjorten, men bare såvit lite grann, hun er fremdeles helt anstednig kledd. Og selv klippene fra badekaret viser bare ørlite grann av Tones rygg og bare skuldre. Man forstår at hun er avkledd, javel, men man ser svært lite av henne.

Men noen mener dette er tanketomt og kan ikke forstå hvordan Tone kan ønske å synke så lavt. Andre mener musikken er elendig og ikke nyskapende.

Javel, ikke nyskapende? Hvor mange nyskapende norske artister kan vi skilte med, egentlig? Ingen utpregede nyskapninger innen musikk har vel kommet fra Norge. Dersom vi skal dømme alle norske artister som ikke er nyskapende nord og ned, blir det ikke mange utgivelsene igjen. Ingen, vil jeg tro.

Tones musikk er ikke nyskapende, nei, og den pretenderer heller ikke å være det. Hennes musikk befinner seg trygt innefor sjangeren lettere popmusikk, kanskje det aller vanskeligste håndverket som finnes. Den enkle, men fengende melodien. Jeg synes Tone har tatt et stort skritt frmover som artist på sin nye cd. Hennes stemme er mer markert, har mer fylde, og hun når litt lengre ut over det rent ungpikeaktige søte enn hun har gjort før. 

Tone Damli Åberget lager helt OK popmusikk og har absolutt ingenting å skamme seg over. At hun har laget en vakker og smakfull innpakning til en fin poplåt på sin nye singel, burde være hevet over tvil. Og melodien er fremført med en sensualitet som kler Tone godt. Videoen er flørtende og sensuell, men ikke seksuelt eksplisitt eller spekulativ!

At Tones norske medsøstre står klar med slakt og fordømmelse, er uforståelig og trist. Kan de ikke slett ikke unne en talentfull medsøster å ha suksess? Det er leit å måtte konstatere det, men av og til er det faktisk noe i det gamle ordtaket om at kvinne er kvinne verst.

Mvh Sverre

Det burde ikke undre noen at det fra kristenhold hevdes at Utøya-terroren er "Gud"s straffedom. Selve kristendommen bygger på at "Gud" måtte forsones med de syndige menneskene gjennom drapet på Jesus.

Mange har latt seg forskrekke av at det hevdes at Utøya-terroren er Guds måte å straffe Arbeiderpartiet på, fordi de har forlatt kristendommen i deres "ugudelige" styre av Norge. Jeg forstår meget godt at det oppleves både krenkende og sårende for de mange uskyldige ofrene for Breiviks meningsløse terror, og for deres pårørende. Men for dem som har et visst kjennskap til Bibelen, og til den offisielle tolkningen av mordet på Jesus, burde det ikke egentlig overraske at kristne mennesker tenker i de baner.

Det gamle testamentet er fullt av historier der "Gud" oppfordrer til vold og hevn. Snart er det isrealittene som oppfordres til å utrydde sine fiender, snart er det andre folkeslag som er "Gud"s redskap for å straffe isrealittene ved å angripe dem og forsøke å utslette dem. Selv en så velkjent og "uskyldig" historie som den om Noahs ark, bunner i at "Gud" ønsket å straffe de syndige menneskene, ved å utvelge noen få "rene" og syndfrie som skulle få leve, mens resten skulle utryddes av den store syndfloden.

I det nye testamentet fremstår Jesus med et revolusjonerende, nytt gudsbilde. Jesu' Gud er kjærlighetens og barmhjertighetens Gud, som elsker alle sine skapninger med den samme uutslokkelige kjærligheten - liten som stor, fattig som rik. Ja, skal vi tro Jesus, står den fattige, utstøtte og usle Guds hjerte mye nærmere enn den rike og selvtilfredse. Jesus tar avstand fra all form for selvrettferdighet og dømmesyke og advarer oss mot å dømme våre medmennesker, for slik vi dømmer dem, vil Gud også dømme oss.

Jesu' kjærlighetlære ble for sterk kost for det religiøse maktapparatet, som så sin makt truet av denne folkelige kjærlighetsprofeten, som vant flere og flere tilhengere for sin enkle lære om fred og nestekjærlighet. Og de fikk ham arrestert og tiltalt på falsk grunnlag. Den fullkomment uskyldige Jesus, som hadde viet sitt liv til å forsøke å rense opp i isrealittenes eldgamle falske myter om den straffende og hevngjerrige guddommen, ble ofret av den religiøse makteliten som ville opprettholde sitt monopol på all gudsdyrkelse. Som takk for sin kjærlige oppofrelse ble Jesus henrettet ved en av verdenshistoriens mest brutale og lidelsesfulle henrettelsesmetoder.

Og hva gjorde man så med Jesu' ettermæle? Jo, rundt denne kjærlige skikkelsen bygde man opp en religiøs offerlære, der Jesus ble det endelige syndofferet for å forsone "Gud" med den syndige menneskeheten. Et blodig offer, et drap, som skulle overflødiggjøre alle fremtidige dyreofringer. Drapet på Guds sønn ble omskapt til et blodig sonoffer, der "Gud"s egen sønn frivillig lot seg drepe, etter Guds ønske, for å blidgjøre Gud og gjenopprette forholdet mellom de syndige menneskeheten og "Gud".

Selve fundamentet i den offisielle kristne lære er altså at Gud måtte blidgjøres gjennom drapet på Jesus. Nei, vi burde ikke bli forskrekket når troende kristne i dag hevder at Utøya-terroren var "Gud"s straff. Det er meget nærme kjernen i det kristne gudsbildet, og helt i tråd med den kristne oppfattelse av "Gud"s forhold til menneskene.

Men lytter man til Jesu' forkynnelse f eks i Bergprekenen trer en helt annen Gud frem; Den kjærlige, barmhjertige og tålmodige faderskikkelsen som aldri vil la noen gå fortapt og som reagerer med uendelig dyp sorg på all vold og urett. Gud sørger over alle ofre for urett og vold, han avskyr alle voldhandlinger og han ønsker kun kjærlighet og fred for sine skapninger. At Gud kan tenkes å stå bak straff og vold, bygger på en fullstendig misforståelse av hans kjærlige vesen, og strider mot alt det Jesus forsøkte å lære menneskene. Det onde som vi mennesker begår, må vi selv ta ansvaret for, og ikke tillegge Gud, som står for de motsatte verdier: Nestekjærlighet og evig fred mellom menneskene.

Er det ikke snart på tide at den offiseiell kristne kirken i Norge tar et endlig oppgjør med de eldgamle, gammeltestamentlige misforståelsene om den vrede og hevnende "Gud" som må mildnes gjennom blodige ofre og som oppildner sine tilhengere til å angripe og tilintetgjøre fienden?  Denne blodige læren er ikke en sivilisert fredsnasjon verdig.

Mvh Sverre

www.vandrermotlyset.net

I vår tid følger mediene krigshandlingene på nært hold og avslører krigens sanne vesen. Den er rå, brutal og umenneskelig. Det er dobbeltmoralsk når folk som støtter angrepskrig er "indignert" over at det foregår krenkelser og fornedring.

Igjen er det publisert billledmateriale som avslører dypt foraktelige krenkelser av menneskeverdet i krig. Mange tar forståelig nok sterk avstand fra de motbydelige handlingene. Samtidig er det vanskelig å forstå "overraskelsen" hos enkelte, som selv har støttet USAs angrepskrig mot Irak, over at slike handlinger blir utført i krig.

Hva er det de egentlig innbiller seg at krig er for noe? Mennesker som blir sendt ut for å begå massedrap, er under et umenneskelig press, de befinner seg ofte i konstant livsfare, adrenalinet pumper, angsten rir sinnet, psyken er overbelastet, og resultatet er ofte at de blir psykisk ødelagt for livet.

Mennesker som befinner seg i slike bisarre og umenneskelige situasjoner begår selvsagt bisarre og umenneskelige handlinger. I stor grad må den militærmakten som sender sine unge menn og kvinner ut på drapstokt ta på seg ansvaret for de soldatene som "klikker", og som krenker fienden på det groveste. Jeg er ganske sikker på at det ofte kan være de soldatene som er mest følelsesmessig plaget av ugjerningene, som kan gå inn i de dypeste krigspsykosene, og som kan begå de verste ugjerningene!

Hva er det egentlig man ønsker seg? Soldater som er følelsesløse drapsmaskiner? Som kan drepe på en mest mulig renslig og ukrenkelig måte? Finnes det noe sånt som et drap uten krenkelse?

Så lenge angrepshærene ikke består av kun rene psykopater, vil krigshandlingene føre til at det utføres rå, brutale og dypt krenkende ugjerninger.

La oss ikke late som noe annet.

Krig er intet annet enn massedrap satt i system. Det finnes ikke noe slikt som en ikke-krenkende krig!

Oftest debatteres vårt lands innvandringspolitikk i et tidsmessig svært kort perspektiv, og ofte uten noen større visjoner enn å hjelpe enkeltindividet ved å flytte dets fysiske eksistens fra et land til et annet. Det er et aktverdig motiv å ville hjelpe mennesker i nød, men hjelper man egentlig menneskene i et lengre perspektiv ved rive dem opp fra sine røtter og plassere dem i et land hvis språk, kultur, historie, levesett og uskrevne regler for sosialt samvær er dem fullstendig fjernt og ukjent?

Nasjonalfølelse og statstilhørighet er meget underkjente verdier i vår tid, beheftet som de er med meget negative assosiasjoner fra oppblåste og nasjonalfascistiske ideologier fra det 20. århundre. Men i virkeligheten er nasjonalstatene en meget god og velegnet måte å organisere menneskesamfunnene på, og det er selvsagt intet galt i å elske sitt land, og ha en sunn og balansert nasjonalfølelse! Kjærlighet for sitt land betyr ikke automatisk at man ser på andre nasjoner som fiender. Nasjonalfølelse og internasjonalisme lar seg meget godt forenes! Jeg elsker mitt land, og anerkjenner og respekterer at det gjør også innbyggerne i alle andre land med like stor rett! En sunn nasjonalfølelse oppfatter alle land som likeverdige og med samme rett til fredelig eksistens! Mitt lands eksistens skal ikke bygge på undertrykkelsen av andre lands rettigheter, og jeg ønsker selvsagt at alle skal få leve i et land som respekterer enkeltindividets rettigheter.

Demokrati og menneskeretter skapes ikke ved at folk flykter!

Men der det eksisterer land med styresett som undertrykker sine innbyggere og ikke respekterer deres rettigheter, kan dette problemet selvsagt ikke løses ved at alle disse innbyggerne flyttes til demokratiske land. Det sier seg egentlig selv at vi bare kan ta imot et meget lite antall lidende fra andre deler av verden, mens resten må forbli i sine egne land, til tross for at disse ennå ikke har utviklet demokratiske og humane styresett. Målt ut fra vår evne og mulighet til å hjelpe ved å ta imot flyktninger, er vi altså ganske hjelpeløse. Så er det heller ikke dette verden trenger for å bli et godt og fredelig sted å leve for hele menneskeheten. Men likevel synes debatten om vår innvandringspolitikk å bygge på den forutsetningen at målet skulle være å flytte befolkningen fra udemokratiske land hvor enkeltgrupper forfølges til Europa og Norge.

Endringer av samfunn krever ofte store ofre og heltemodig innsats

Flukt løser ikke annet enn problemene på individnivå, og kan sikkert være løsningen for enkelte forfulgte, så lenge de ikke blir for mange, men på samfunnsnivå og i et lengre tidsperspektiv løser det egentlig ingen problemer, og de som blir igjen i sitt land, har selvsagt ingen nytte av at noen flykter, tvert imot. Et land som lider under vanstyre og liten respekt for enkeltindividets rettigheter, trenger selvsagt at alle gode krefter deltar i kampen for å utvikle sitt land i positiv retning. I Norge har vi et enormt fokus på enkeltflyktningene, og striden om vår flyktningepolitikk, splitter vårt land og skaper en meget uheldig polarisering. I mine øyne ville det være atskillig mer fruktbart og fremtidsrettet å sette inn vår hjelp og støtte til dem som velger å forbli i sine hjemland for å bidra til at dette landet kan bli et godt land å bo i for alle dets innbyggere for all fremtid, til tross for at en slik innstilling krever store ofre og heltemodig innsats. Det er ikke særlig stuerent å hevde et slikt synspunkt i vår overopphetede innvandringspolitiske debatt. Men i mine øyne er det de som forblir og kjemper, som er de virkelige heltene, og ikke de som velger å fokusere på å kun løse sitt eget personlige problem på individnivå ved å rømme og la de andre bli igjen. Det er disse heltene som bidrar til å løse hele verdens problemer på lang sikt, mens de som flykter kun løser sitt eget. Det må de selvsagt få lov til å forsøke å gjøre etter beste evne, det er en menneskerett å tenke på seg selv og sine egnes beste, men igjen: Det er ikke dette som løser problemet på lang sikt. Og dessverre er det mange eksempler på at store flyktningestrømmer fører til problemer i mottakerlandet, både for landet og for flyktningene. Men det skal jeg komme tilbake til.

Alle lands beboere har samme utviklingspotensial

For at verdenssamfunnet med sitt enorme antall enkeltindivider og enorme landeområder skal kunne fungere, må det en viss organisering til. Variasjonene i historie, kultur, klima, religion, samfunnsnormer osv varierer så enormt at det ville være meget uhensiktsmessig å forsøke å undertvinge hele verdens befolkning et ensartet styre og likelydende lovverk og normer. Dessuten er det tydelig at de enkelte landeområder befinner seg på meget ulike utviklingsstadium når det gjelder demokratiske og humane verdier. Dette forklarer enkelte med at enkelte raser er de andre overlegne. En slik forklaring holder overhode ikke dersom man ser de ulike menneskerasenes utvikling i et større perspektiv. Mens beboerne i vårt eget landeområde befant seg på steinaldernivå, levde f eks folk i nordafrikanske(arabiske) landeområder i høyt utviklede sivilisasjoner som brakte menneskeheten vidt fremover i kulturell, vitenskapelig og religiøs forståelse. Skulle vi anvende de ulike rasenes utvikingstrinn fra tidligere tidsepoker som grunnlag for å vurdere menneskerasenes potensial, kunne vi ikke trukket noen annen konklusjon enn at den hvite rasen var de andre fullstendig underlegen. Men rase og hudfarge har overhode ingen relevans i denne sammenhengen.

Deler av vår personlighet dannes gjennom arv

Alt tyder på at hvert eneste enkeltindivid bærer med seg en utviklingsbasert kulturell personlighetsdel, både personlig og kollektivt, som er dannet gjennom arv og ”spesialdesignet” til et liv i det landet der de er født. I en lang periode har et syn på det nyfødte mennesket som et ”ubeskrevet blad” vært så og si enerådende i vår kultur. Men enkeltforskere som våger å gå mot strømmen og har studert mennesket fordomsfritt, har for lengst forstått at menneskene definitivt ikke er ”tomme” ved fødselen. Ved unnfangelsen danner det seg et individ som ikke bare arver sine genetiske egenskaper fra sine forfedre, men også mottar en psykologisk og kulturell, ja, mange mener også religiøs arv. En slik arv er ikke en statisk og uforanderlig tilstand, for mennesket har en enestående evne til å utvikle seg og vokse, og uhensiktsmessig arv fra sine foreldre kan man forfine og vokse seg ut av. Men det vil ofte være en livslang prosess, som krever stor omstillingsevne og tilpasningsdyktighet, å endre den arven man har mottatt i sitt sinn fra de foregående slekter!

Skifte mellom svært ulike levevilkår er vanskelig

Det burde egentlig overhode ikke være overraskende når innvandrere og flyktninger til vårt land ofte finner integreringsprosessen til det norske samfunnet vanskelig og krevende. Og det sier seg vel egentlig selv, at de som har kulturelle, psykiske og religiøse verdier som ligger tett opptil de norske, er de som vil klare prosessen lettest. Men det står ikke til å nekte for, etter min mening, at mennesker som kommer fra land som står svært fjernt fra Norge i kulturelle, politiske og religiøse verdier, vil kunne ha svært vanskelig for å forstå og integrere norsk måte å tenke på og til å forholde seg til sine nye omgivelser. Dersom man betrakter de ulike landene fra et utviklingshistorisk perspektiv, kan man noe forenklet anse at det å hente en person fra et meget lite utviklet land, og plassere ham/henne i et av verdens høyest utviklede informasjons- og industriland, vil være som å ta en elev ut fra første klasse, plassere vedkommende i niende klasse, og så forvente at forflytningen skal gå helt smertefritt for seg.

Enklest å vokse opp hos sine egne

Som sagt så er dette en forenkling, fordi veldig mange forhold spiller inn, hvilket samfunnslag i sitt hjemland vedkommende tilhører osv. Men fenomenet kan tjene som en meget god forklaring på hvorfor omstillingsprosessen fra en tilværelse i et lite utviklet land til et liv i et høyteknologisk og demokratisk land kan være svært smertefull og vanskelig, for ikke å si nærmest umulig for enkelte. Sannsynligheten er stor for at enkelte av disse innvandrernes og flyktingenes etterkommere vil danne en ny underklasse i sitt nye hjemland, ikke fordi deres rase er mindre begavede eller ikke har utviklingspotensial, men fordi det absolutt beste for ethvert menneske er å få vokse opp i en type kultur og en sivilisasjon som deres personlighet er ”spesialdesignet” for, gjennom arven fra sine foreldre og forfedre, og for enkelte blir det rett og slett en for stor og uoverkommelig oppgave å skulle omstille seg til et liv i et land som på nær sagt samtlige livets områder er vesensforskjellig fra det landet de var tiltenkt et liv i.

Menneskelig mangfold er berikende

Den forklaringsmodellen jeg her presenterer er så langt fra rasisme som det er mulig å komme, selv om jeger fullt klar over at det for svært mange fanatiske ”antirasister” sikker vil være vanskelig å oppfatte forskjellen. Jeg tror i det lange løp at det aller beste for de fleste mennesker er å vokse opp i det landet der de er født, og der deres forfedre har levd før dem(eller i samfunn som ligner), men det skyldes altså ikke at jeg tror at noen raser er overlegne andre, eller at blanding av raser er uheldig, men fordi jeg betrakter de ulike landene ut fra et utviklingsperspektiv og i et langvarig tidsperspektiv. Nasjonalstatene er etter min mening en god og hensiktsmessig måte å organiserer menneskeheten på, og hvert land bør ha frihet til å utvikle sin særegne form for kultur og samfunnsnormer, og så kan vi besøke hverandre og glede oss over å oppleve de rike forskjellene! Jeg ser egentlig ingen spesielt god grunn til at vi skal blande alt sammen i en kjempestor smeltedigel og gjøre alle land like. La oss heller prise forskjellene og glede oss over det menneskelige mangfold!

Oslo, 26.12.11

Sverre Avnskog

Mange som er opptatt av norsk asylpolitikk har gjerne en gruppe asylsøkere som de er spesielt opptatt av. Det har jeg også!

Mine helter blant asylsøkerne er de som kommer til Norge med det utgangspunktet at uansett hva resultatet av deres asylsøknad vil bli, så vil de respektere norske myndigheters avgjørelse!

Får de avslag, reiser de hjem igjen uten å protestere eller hale ut tiden, får de innvilget asyl, lever de i Norge som lovlydige og gode medlemmer av vårt samfunn og skaper en god fremtid for seg og sine barn!!

Slike asylsøkere er hjertelig velkommen til vårt land!

Jeg vil også i denne sammenhengen nevne den unge AUF'eren som fortalte om sin reaksjon da hans og hans venners liv var truet på Utøya! Med fare for sitt eget liv, bestemte han seg for at han aldri i verden kunne tenke seg å la være å hjelpe sine venner. Han ville heller dø selv enn å svikte dem.

I krisetider avsløres det gjerne hvem som er gode lederemner! Jeg håper Arbeiderpartiet merker seg denne ungdommen. Han ser jeg gjerne som en fremtidig AP-leder!

En sann norsk helt!

Breiviks massemord skyldes ikke muslimhat, men paranoid schizofreni, en meget alvorlig sinnslidelse. Forhåpentligvis fører dette til en slutt på de uverdige forsøkene på å klebe massemordene til sine politiske motstandere!

For de aller fleste av oss kom de sakkyndiges kjennelse som en stor overraskelse. Det var ventet av stort sett alle som har uttalt seg offentlig, at kjennelsen ville lyde på at Breivik var strafferettslig tilregnelig. Selv har jeg vært blant dem som har advart sterkt mot å forsøke å koble tragedien til visse politiske miljøer, og antyde at terroren må anses som en form for "forlengelse" av ekstremt innvandrerfiendtlige holdninger.

Særlig i løpet av de siste ukene har flere AUF'ere og enkelte SV'ere vært ute i media, og ganske direkte plassert medansvar for massemordene på dem som er sterkt islamkritiske og motstandere av det flerkulturelle samfunnet. Enkelte hevder også temmelig utilslørt at selv Frp har gitt næring til drapsmannens terrorplaner. Jeg håper at vi i fremtiden slipper slike forsøk på å utnytte tragedien til å ramme politiske holdninger man selv ikke er enig i!

Steget fra å være sterkt islamskritisk i ord, til å gi seg til å regelrett utrydde politiske motstandere er tydeligvis langt, langt større enn enkelte gjerne vil ha det til. I Breiviks tilfelle måtte det en meget alvorlig sinnslidelse til, for å være i stand til å trekke sine politiske ideer så langt ut i det ekstreme, at han omsatte dem i drap. Dette "steget", fra å mene noe til å drepe sine medmennesker, er av en så gigantisk størrelsesorden, at jeg håper at vi nå kan slå oss til ro med at de grusomme handlingene skyldes sinnssykdom og ikke en ordinær politisk overbevisning.

I den første tiden etter 22. juli opplevde vi for første gang på mange år en edruelighet og verdighet i debatten omkring innvandringspolitikk og islam, som jeg håper vi kan finne tilbake til nå som de rettssakkyndige har kommet med sin kjennelse. La oss la være å hisse til usaklig strid og polarisering ved å klebe stigmatiserende og stygge betegnelser på hverandre, og gi næring til ytterliggående synspunkter. I mine øyne er det ikke tvil om at de ekstreme ytterfløyene på mange måter er avhengig av hverandre for å kunne eksistere, og gir hverandre næring til ekstreme synspunkter. Både ytre venstre og ytre høyre bærer ansvar for å bidra til saklighet i debatten, og ekstreme synspunkter er like utbredt på begge sider!

Etter min mening hører det ikke hjemme i et sivilisert samfunn å forsøke å gjøre sine politiske motstandere ansvarlig for en sinnssyk manns gjerninger. Breivik kunne like gjerne vært en paranoid schizofren venstreradikaler som begynte å skyte islamkritikere, det vet vi nå. Det ville ikke dermed ha gjort venstresiden medansvarlig for hans terror!

La oss debattere saklig og verdig og forsøke å gjøre våre politiske meninger gjeldende ved hjelp av gode argumenter, også i innvandrerdebatten og debatten om islamkritikk.

I en kronikk i VG i dag, fredag, skriver Lederen i AUF, Oslo: "Disse holdningene legitimerer gjerningsmannens grusomme handlinger. Ordene er medskyldige for hans drap."

Det er første gang jeg leser andre steder enn i nettdebatter at noen så direkte gjør sine politiske motstandere medskyldige i de grusomme drapene på alle de unge AUF'erne i sommer. Vi er alle enige om at dette var en dypt tragisk hendelse, og sorgen over alle de unge menneskene som ble revet bort og medfølelsen med deres pårørende deles av alle!

Innvandrerdebatten: Svartmaling og bortforklaring like ille

Hittil har debatten etter terroren vært temmelig forsiktig og nøktern - for ikke å si verdig. Det har jeg personlig vært meget glad for! Jeg tilhører dem som misliker sterkt det til tider meget opphetede klimaet rundt alt som vedrører innvandring og minoriteter! Som jeg har påpekt i mange innlegg tidligere, så mener jeg at både ytre høyre og ytre venstre på hver sin måte har bidratt til å forhindre en fri og nøktern debatt om vår innvandringspolitikk. Ytre høyre ved å svartmale og overdrive, ytre venstre ved å fornekte reelle problemer og ved å trekke "rasismekortet" selv mot legitim kritikk.

Heller saklig debatt enn knallharde fronter

Det kan se ut til at frontene mellom de veldig innvandringsfiendtlige og de veldig problembenektende har blitt mindre i løpet av tiden etter 22. juli. Men nå er vi kanskje ved å komme tilbake til de gamle skyttergravene? Jeg synes i hvert fall det er veldig uklokt av AUF å forsøke å gjøre islamkritiske og innvandrerkritiske miljøer medansvarlige for drapene på over 70 mennesker i sommer. Etter min mening ligger faren nær for at dette vil avstedkomme ytterligere opptrapping av de retoriske frontene, og vanskeliggjøre en saklig og avbalansert dialog om emnet islam og innvandring.

Ikke misfrostå meg, jeg er selvfølgelig en varm tilhenger av å argumentere saklig mot all form for stigmatiserende hatretorikk mot muslimer generelt, og jeg er blant dem som gjerne understreker i debattene om islamkritikk at man ikke må gå i den fellen at man er så generell i sin kritikk av islam, at man rammer hele spekteret av troende muslimer, helt fra de fredelige og tolerante og til de ytterliggående og voldelige islamistene.

Sylskarp religionskritikk

Jeg er altså tilhenger av saklig debatt og tydelige påpekninger av unyanserte og stigmatiserende utsagn! På den andre siden må det selvsagt være fullt legitimt å kritisere forhold som virkelig fortjener det. Det kan ikke være slik i et land som Norge, der vi har tradisjon for meget skarp og eksplisitt religionskritikk, at islam skal være spesielt skjermet mot den samme kritikken som f eks blir kristendommen til del! Det er nok å henvise til Arnulf Øverlands sylskarpe kritikk i "Kristendommen den tiende landeplagen", der nattverden blir sammenlignet med kannibalisme, for å minne om hva de kristne har måttet tåle!

At folk er kritiske og til dels hatefulle overfor religioner, er altså ikke egentlig noe nytt fenomen i Norge.

Forsvarer eller oppfordrer islamkritikerne til vold?

Men hva er det i den nåværende kritikken av islam på feks Dokument.no som skulle tilsi at de er medskyldige i Breiviks mord? Har de oppfordret til vold mot muslimer? Eller har de oppfordret til vold mot dem som forsvarer vår innvandringspolitikk? Nei, det har tydeligvis ikke forekommet. Men hvordan kan de da være medskyldige i mord når de overhode ikke har oppfordret til vold?

Ja, se det er spørsmålet. Vegard Grøslie Wennesland bygger opp en kjede av koblinger, som etter hans mening leder frem til en uuttalt støtte for drap. Han sammenligner retorikken blant de mest islamfiendtlige med krigsretorikk, og i krig er voldsbruk legitimt. De islamkritiske oppfatter, i følge AUF-lederen, at de deltar i en motstandskamp mot at de truende islamistene skal ta overvårt samfunn, og i krig er motstandkamp gjerne voldelig.

Rent logisk har selvsagt Wennesland en viss rett i sitt resonement. Men det store spørsmålet er om det er særlig mange, om noen, normale mennesker som vil oppfatte den ekstremt islamkritiske retorikken som en oppfordring til å myrde mer enn 70 mennesker. Jeg vil tro at dette ikke forekommer.

Hvem eller hva har trigget drapsmannen Breivik?

I tilfellet med Breivik tror jeg man må lete helt andre steder enn i islamfiendtlig propaganda for å finne forklaringen på at han ble terrorist. Hans handlinger er så ekstreme og enestående i vårt land at man, etter min mening bør avholde seg fra å komme med lettvinte forklaringer, og særlig ikke legge skylden på sine politiske motstandere! Wennesland gjør det ikke, men en god del nettdebattanter inkluderer også Frp blant dem de mener bærer skyld for massedrapene.

For vår egen og vårt samfunns skyld, synes jeg vil skal behandle Breiviks ondskapsfulle og følelseskalde terror som det enestående tilfellet av ondskap som det hittil er, og ikke gjøre andre menensker medansvarlige for terroren så lenge de hverken har oppfordret til eller forsvarer bruk av vold! For alt vi vet kan det være helt andre forhold som har trigget drapsmannen Breivik, og det kan jo teoretisk sett være så paradoksalt at hans raseri har blitt vekket av dem som befinner seg på ytre venstre mer enn dem på ytre høyre. Det vet vi ikke særlig mye om.