På 1990-tallet fikk vi høre at krigene på Balkan utgjorde en ekstraordinær situasjon, og at vi derfor måtte ta imot et stort antall flyktninger. I dag får vi høre at borgerkrigen i Syria er en ekstraordinær krise, og at vi derfor må ta imot mange flyktninger. Dette er en løgnaktig argumentasjon. Flyktningproblemet er ikke noe som vil gå over, slik at vi som et humanitært krisetiltak bør slippe inn mange flyktninger.
Ifølge en rapport Redd Barna nylig har offentliggjort, vil antallet flyktninger i verden, som i dag er 65 millioner, i 2030 kunne utgjøre 260 millioner. Dette viser at flyktningkrisen skyldes en fundamental ubalanse i verden knyttet til overbefolkning, vanstyre og fravær av fremtidsutsikter i store deler av Asia, Midtøsten og Afrika, ikke forbigående kriser i enkeltland.
Dagens asylinstitutt er ikke tilpasset denne situasjonen. Det ble laget etter annen verdenskrig for å gi beskyttelse til et begrenset antall mennesker som måtte flykte fordi de ble forfulgt av myndighetene i hjemlandet. Hensikten var ikke å legge til rette for masseemigrasjon fra fattige til rike land. Stilt overfor dagens flyktningkrise – som i realiteten er en migrasjonskrise – bør Norge og andre rike land ta initiativ til å endre FNs flyktningkonvensjon og lignende erklæringer slik at flyktningstatus bare gis til dem de opprinnelig hadde til hensikt å beskytte: et begrenset antall forfulgte politikere, forfattere, fagforeningsledere og lignende. Er dette umulig, bør de trekke seg fra disse konvensjonene og stenge grensen.
Intet folk har plikt til å utslette seg selv i humanismens og menneskerettighetenes navn. Folk har krav på en folkeavstemning om hvorvidt vi skal fortsette å ta imot asylsøkere og flyktninger med de demografiske, kulturelle og velferdsmessige konsekvensene dette vil måtte få.