Debatt

Avgjørende for Europas fremtid

Det mest spennende ved det franske presidentvalget handler ikke om Marine le Pen, men snarere en voksende motreaksjon mot nettopp populisme og proteksjonisme.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I år skal det være en rekke valg i Europa. Først ut var Nederland som hadde parlamentsvalg onsdag i forrige uke. Snart er det president- og parlamentsvalg i Frankrike, og Tyskland avholder parlamentsvalg til høsten. Selv om populistiske og EU-skeptiske partier har fått økt støtte i alle disse landene, så finnes det også motkrefter. I Nederland gikk disse seirende ut, og i Frankrike er de sterke. Utfallet av disse valgene er viktigere enn noen gang, da de er avgjørende for EUs videre utvikling.

Frustrasjon over økende sosiale forskjeller, arbeidsledighet og frykt for ukontrollert masseinnvandring fra sør gjør at flere stemmer på populistiske partier nå enn før. Samtidig er det i langt mindre grad EU-skepsis som får folk til å stemme på disse. Skal man tro Eurobarometers målinger fra oktober i fjor er befolkningen i de fleste EU-land fortsatt positive til EU. 57 prosent av de spurte svarer at de anser unionen som viktig for å bevare fred og ytringsfrihet i Europa. Videre svarer et overveldende flertall at EU også bør få mer beslutningsmyndighet på områder som bekjempelse av terrorisme (80 %), håndtering av migrasjon (77 %) og klimautfordringen (71%). Selv når det gjelder å skaffe arbeidsplasser og velferd, svarer over 60 prosent at EU bør få mer beslutningsmyndighet. Det er altså ikke motstand mot EU som først og fremst forklarer støtten til Wilders i Nederland eller le Pen i Frankrike.

Av årets valg er særlig presidentvalget i Frankrike i april og mai viktig å følge med på. Det er en liten, men fremdeles reell, sjanse for at le Pen kan vinne. Om det skjer, får vi en høyrepopulistisk statsleder med mye makt. Frankrike er et splittet land med store sosiale forskjeller kombinert med en konstant frykt for terror. Dette har gitt le Pen økt oppslutning. Men et valg av le Pen vil også kunne bety begynnelsen på slutten på det europeiske samarbeid – i alle fall slik vi kjenner det. Det er vanskelig å se hvordan EU skal klare å komme seg helskinnet ut av en eventuell «Frexit». Frankrike utgjør fremdeles, sammen med Tyskland, bærebjelken i EU. Om le Pen vinner presidentvalget har hun lovet å revurdere Frankrikes forhold til EU. De sikkerhetspolitiske konsekvensene av dette kan være alvorlige. Trass alle sine feil og mangler har EU vært en garanti for fred og sikkerhet i Europa siden andre verdenskrig.

Når det ikke er EU-motstand som driver franske velgere, skulle det være rom for en alternativ politisk kraft som bryter med de etablerte partienes program og tilbyr noe nytt, uten at dette nødvendigvis trenger å innebære en mer nasjonalistisk og proteksjonistisk politikk. Denne politiske kraften finnes i Frankrike. For øyeblikket er det Emmanuel Macron som er den viktigste målbæreren av denne motreaksjonen. Macron er en ung politiker som har valgt å bryte med de etablerte partiene og stille som uavhengig kandidat. Han var økonomi- og industriminister fra 2014 til 2016 under Hollande, men valgte å gå av i fjor for å starte bevegelsen «En Marche» («i gang» eller «fremad»). Bevegelsen hevdes å være partinøytral, men er samtidig inspirert av en markedsliberal sosialdemokratisk økonomisk politikk à la Tony Blairs i Storbritannia eller Gerhard Schroeder i Tyskland. På kort tid har også Macron fått overraskende stor oppslutning, og ligger for øyeblikket an til å gå til andre runde i presidentvalget sammen med le Pen. Bakgrunnen for støtten til Macron er trolig at han er et nytt ansikt i fransk politikk. De fleste andre kandidatene, inkludert le Pen, er alle gamle travere. Mens Macron tilsynelatende representerer noe nytt, er han også en typisk fransk elitist med utdannelse fra franske eliteskoler og erfaring fra viktige stillinger innen bank og finans. Men han er også en karismatisk politiker. Han er på mange måter Frankrikes svar på Canadas statsminister, Justin Trudeau.

Macron har den siste tiden også fått ekstra drahjelp fra flere hold. For det første har han blitt hjulpet av at både de konservative og sosialistiske velgerne har valgt presidentkandidater på henholdsvis ytterste høyre (Fillon) og ytterste venstre (Hamon) fløy i sine partier. I tillegg har de konservatives kandidat, François Fillon, som inntil nylig var ansett som favoritt, havnet under etterforskning for ulovlig bruk av offentlig midler. I tillegg til dette har han fått støtte fra flere erfarne franske politikere, blant andre lederen for Sentrumspartiet, MoDem, François Bayrou, som nylig bestemte seg for å avstå fra å stille som kandidat selv. Sist, men ikke minst, skal vi ikke se bort fra at Trumps første uker som president i USA også kan skremme mange fra å stemme på le Pen. At noen av hennes medarbeidere nå etterforskes for misbruk av EU midler er heller ikke til hennes fordel.

Til tross for sin popularitet blir Macron også kritisert fordi han har brutt med sosialistpartiet og fordi han er for vag om sitt politiske program. Tilbakemeldingen fra ham og hans støttespillere er at man trenger noe annet enn det de etablerte partiene tilbyr og at en presidentkandidat bør fokusere på de store linjene. Når det gjelder forholdet til Europa har imidlertid Macron så langt vært klar: et sterkt Europa tuftet på multilateralisme og menneskerettigheter er viktigere enn noen gang. Hans tale i Berlin i januar ble også godt mottatt i Tyskland.

Det er liten tvil om at den europeiske integrasjonsprosessen nå står i en brytningstid der det er uklart om utviklingen går i retning mer eller mindre integrasjon. Det har lenge sett ut som om sistnevnte er tilfellet. Men man kan også se for seg at den nasjonalismen som er på frammarsj mange steder i verden, inkludert USA, vil møte en motreaksjon i Europa. Valget i Nederland var en første test. Presidentvalget i Frankrike vil være den neste. Spørsmålet blir da om Macron klarer å nå folk flest med sitt budskap. Mange av dem som sier de vil stemme på ham sier også at de fortsatt kan skifte mening. Men selv om han ikke vinner frem, er det ikke usannsynlig at andre kandidater vil overta rollen som den viktigste målbærer av denne motreaksjonen mot den globale trenden av nasjonalisme og proteksjonisme.

At vi får en slik motreaksjon er viktig for å snu trenden. Økt støtte til populisme og nasjonalisme vil kunne føre til en forvitring av det europeiske samarbeidet og dermed også for sikkerheten og stabiliteten i Europa. Valget i Nederland har vist at det er mulig. Men for at denne motreaksjonen skal lykkes og få en varig virkning må den også tilby reelle og troverdige endringer.

Rieker er også forfatter av boken «French foreign policy in a changing world: Practising Grandeur», som kommer ut på Palgrave Macmillan om kort tid.

Mer fra: Debatt