Mange som bor i distriktene har dem nok ennå. Da mennesket begynte å klumpe seg sammen i byer ble det snart tydelig at denne måten å håndtere avfall på, ikke fungerte like bra når hver av oss fikk begrensa med plass. Byliv er i seg selv den mest miljøvennlige og økonomiske måten å bo på, men veritable fjell av søppel vokste opp rundt byer verden over. I Norge i dag ser vi lite til dette, selv om vi forbruker og kaster mer enn noensinne. Hva skjedde?
En tur til Grønmo gjenbruksstasjon i Oslo lar deg få et innsyn i maskineriet som gjør at det er mulig å bo i en storby uten å dø av sykdommer, stank og råttenskap.
I en ti års tid har det vært forbudt i Norge å kaste resirkulerbart avfall på dynga. Det har fått konsekvenser. Ikke bare har antall bøtter under utslagsvasken din økt, men også for hvordan du tas imot på «dynga». Sist jeg kom til Grønmo hadde jeg med et potpurri av tujahekk, ødelagte leker og en haug trykkimpregnerte planker som fulgte med på huskjøpet vårt. På Grønmo blir alle vi som kommer dit, behandlet helt likt. Om du er doktor, ingeniør eller en litt tungnem 19-åring betyr ikke noe for de strenge, men rettferdige kvinner og menn i kjeledress. De tar for gitt at ingen veit forskjell på isopor og malingsspann, batterier eller treverk. Ikke får du hjelp heller. Bær sjæl! Sikkert uvant for mange å bli behandla sånn, men svært demokratisk og uhyre effektivt.
Resultatet er at fjellene med søppel er nesten borte og at de vokser mindre enn før. Det som tidligere het «søppel» og var et problem heter nå «ressurser på avveie». I stedet for å ligge i en haug og produsere illeluktende klimagasser, blir store deler av avfallet vårt brukt på nytt. Enten som materialer eller som energi og varme. I landet vårt hadde vi for 30 år siden over 300 søppeldynger. I dag har vi 60. Litt av en reise.
Skitt har alltid vært bondens gull. Det å ta konsekvensen av sitt eget forbruk også i byene er et tegn på sivilisasjon. Det er helt fint med alle som putter en murstein i vannklosettet for å spare skyllevann eller har kompost på verandaen. Men det redder ikke verden. Når vi derimot lager institusjoner for forpliktende samarbeid, blir det renere rundt oss. Tenk dessuten på hvilket grønt helvete drabantbyene våre hadde vært hvis ikke kommunen hadde tatt imot vår årlige tilvekst av tuja og gjort den om til ren jord.