Kampen om opinionen - populisme eller verkelege verdiar?

Bønder på Sunnmøre som abbonerer på Sunnmørsposten, vart sure og aksjonerte. Dei fekk surmaga reaksjonar frå redaktøren og leiaren i Norsk presseforbund. Desse likar ikkje bønder. Det har dei avslørt med si mediakåte kampanje i ettertid. Eg vonar bøndene seier opp abonnementet sitt, iallfall for ei tid. Sunnmørsposten og Norsk Presseforbund har mykje makt. Mykje meir makt enn bøndene. Og dei veit å misbruke makta si!

Men det er bøndene som her kjempar for viktige verdiar. Sunnmørsposten og Norsk Presseforbund representerer ingen verdiar. Dei er døgnfluger som ingen vil sakne om dei forsvinn. Bøndene representerer derimot det som er viktig for Noreg: Matproduksjon og eit kulturlandskap. Begge deler er i ferd med å forsvinne, utan at eg har sett korkje Sunnmørsposten eller Jensen rope høgt av den grunn.

Dei vi ta livet av nynorsken. Men det er heile skulen det gjeld.

Ja, det er det det er, dokumentet frå Utdanningsdirektoaret med tittelen ”Norskfaget og sidemålet – tid for endring”. Dødsdokumentet over nynorsk! Og det stadfestar det eg har opplevd lenge: Utdanningsdirektoratet i si noverande form er ikkje i stand til å gjere noko nyttig for norsk skule.

For det første: Framlegget frå Utdanningsdirektoartet når det gjeld skriftleg norsk, er eigentleg eit framlegg om korleis ein skal få til ei styrt avvikling av nynorsk. (Dei har til og med forfatta ”uttalelsen” – dette ordet har dei ikkje meistra å få endra frå bokmål – på nynorsk. Som ei siste ironisk helsing til nynorskfolket?)

For det andre: Framlegget vil ikkje gjera norskfaget betre og lettare for nokon elevar, heller ikkje for dei elevane som trur at nynorsken er hovudproblemet deira.

For det tredje: Framlegget vil på sikt svekkje kompetansen til elevane og nordmenn også når det gjeld skriftleg bokmål.

For det er ikkje nynorsken som er hovudproblemet når lese- og skrivedugleiken har gått nedover dei siste 20 åra. Det er politikarane og byråkratiet si handsaming av skulen, lærarane og innhaldet i skulen. Politikarane og byråkratiet (inkludert mellom anna Utdanningsdirektoratet og KS) har sett seg på sin høge hest og trudd det er muleg å styre oss fram til ein god skule gjennom synsing og generelle direktiv ovanfrå. Direktiv utan fundament i den verkelege skulekvardagen. Det er sjølvsagt derfor eg har opplevd at alle tiltak frå dei dei siste 20 åra ikkje har verka, og det er ikkje mange unntak frå den regelen!

Eg har enda ikkje sett på kva dei legg fram når det gjeld andre fag. Men generelt har dei pressa inn i faga alt slags stoff utan kvalitetskontroll. Lærebøkene er no slik at elevane ikkje forstår dei. Språket og tankegangen i dei ligg langt utanfor det som ein kan kreve at barn og unge skal forstå. Og det er eit enormt gap mellom det timetalet som faktisk er til rådvelde og den mengda stoff elevane skal lære. Samstundes har dei nemnde styresmakter pressa inn ein pedagogikk og måte å lære ting på som gjer at elevane fer med harelabb over det meste dei skal lære og dermed ikkje lærer nokon ting. Dei to siste åra har eg for første gong opplevd at bokmålselevar synest det er for tungt å lese tekstar av Ibsen, Undset og Johan Borgen. Dei strevar til og med med vanlege avisartiklar på bokmål. Er det nokon som trur at nynorsken har skulda for denne utviklinga? Det er tydelegvis det.

Men det er sjølve fagplanene som må endrast. Dei må nylagast frå botnen av med konkret læringsstoff. Og dei må lagast slik at praktisk opplæring på mange område blir likeverdig med teoretisk opplæring. For i dag blir mange elevar så teorileie at dei gjev opp. Dei orkar ikkje meir ”snikk-snakk”, og trur etter kvart at det er svært mykje dei ikkje er i stand til å lære. Men dei nemnde styresmaktene har ikkje vore lenge nok i kontakt med grunnplanet til å skjøne dette. Dei held berre fram i same duren og nektar å fordjupe seg i kva som eigentleg går føre seg og må til i skulekvardagen når det gjeld læring. Derfor blir det berre gjort fleire og fleire tabbar, sist med Kristin Halvorsen og sidemålet. Tidlegare med Kristin Clemet og overføring til KS og kompetansemål. Før det med Hernes og yrkesfag. Og Høgre ser ut til å følgje opp med ”billege” lærarar.

Eg har arbeidd i skulen sidan 1976. Mest med norskfaget. Eg trivst betre enn nokon gong saman med elevane (i ungdomsskulen). Men eg er glad eg skal gå av med pensjon til hausten når eg tenkjer på politikarane, Utdanningsdirektoratet og KS.

På ville veier

Rettspsykiateren argumenterete i Dagsnytt Atten NRK 22. desember med at terroristens handling på Utøya var så vanvittig at det bekrefter diagnosen som paranoid og strafferettslig utilregnelig. Hva med Hitler-Tyskland, kjære rettspsykiatere? Var Nürnbergdomstolen et feilsteg? Det er konsekvensen av synspunktene dere forfekter! Og hva tenker dere egentlig om Al Qaida? Hva tenker dere om de tilhengerne av den ideologi som terroristen forfektet, og som hevder akkurat det samme som han, at han henrettet forrædere?

Dere bør snarest forlate de såkalte "norske prinsippene" dere forfekter. Dere definerer galskap på en slik måte at forbrytere som i lang tid har planlagt forbrytelser og som offentlig erkjenner at de var klar over at de planla en forbrytelse, går fri. Dere må selv ta initiativet og fjerne dette vanviddet fra norsk rettspraksis: At en som DERE definerer som gal skal være strafferettslig utilregnelig. DERE har definert klare forbrytere inn i psykiatriens vern lenge nok. Slik DERE definerer galskap, må gale kunne starffes!  Dere må snarest revurdere den såkalte vitenskapen deres og finne en annen grense for strafferettslig utilregnelighet!

Er det det vi skal kalle den, skolepolitikken som Høyre-/Frp- byrådet i Oslo fører?

I Dagbladet i dag forholder Torger Ødegaard seg slik til påstanden om at Oslo-skolen systematisk har bortadministrert svake elever fra de nasjonale prøvene, sitat: ”Det har blitt undersøkt i flere omganger, og vi har høyere deltakelse i disse prøvene enn landsgjennomsnittet.” Det er en ren løgn slik jeg forstår statistikken hos Utdanningsdirektoratet:

Nasjonal prøve i 5. klasse 2010/2011:

Engelsk: Fritatt Norge: 3,4 % ; Oslo: 5,6 %

Lesing:  Fritatt Norge: 4 % ;   Oslo: 6,6 %

Regning: Fritatt Norge: 2,7 % ; Oslo: 5,5 %

(Oslo ligger også høyere enn Norge når det gjelder elever som ikke har deltatt (=vært borte))

Tallene for ungdomsskolen, 8.trinn, viser det samme:

Engelsk: Fritatt Norge: 1,4 % ; Oslo: 3,3 %

Lesing: Fritatt Norge:  1,8 % ; Oslo: 3,5 %

Regning: Fritatt Norge: 1,0 % ; Oslo: 3,2 %

(Også her ligger Oslo høyere enn landsgjennomsnittet når det gjelder fraværende elever)

Tallene avslører akkurat det samme når det gjelder tidligere år.

I debatt med Marsdal på NRK radio i dag, argumenterte Torger Ødegård med at det bare var bra å trene på nasjonale prøver. Det hadde da nettopp blitt påstått at klasser gjorde dette opptil 4 ganger. Å trene på nasjonale prøver gjør de nasjonale prøvene verdiløse som målestokk på hva elevene kan, og er i strid med deres formål. Det bryr altså ikke byråden seg om.

Det er grunn til å tro følgende om skolepolitikken i Oslo:

1. Man manipulerer deltakelsen for å få til bedre resultater enn landet for øvrig
2. Man bruker resultatene til å propagandere for Høyres og Frps skolepolitikk

Dette uærlige prosjektet er ikke bare løgnens politikk, men det er også til enorm skade for oppbyggingen av en god norsk skole. For hele landet lider under dette regimet.

Er ordet solidaritet glemt?

Soli darisk eller solid arisk

Dette er et sitat fra årets grunnskoleeksamen. Temaet var språk, og sitatet er et eksempel på farlige feil ved mangelfull kunnskap om orddelingsregler. Hitler ble nevnt i teksten, en tekst i forberedelsesheftet til avgangsprøven i norsk.

En lærer opplevde følgende i sin 10.klasse: Elevene visste ikke hva ”solid” eller ”solidarisk” betydde. Men de kjente ordet ”arisk”. For å si det mildt: Læreren var temmelig rystet. Den oppvoksende slekt vet altså lite om hva det å være ”solidarisk” vil si, men den har god kjennskap til hva det vil si å være ”arisk”.

Bør ikke dette gjøre litt inntrykk på venstresiden i norsk politikk? For eksempel lederskapet i AP og SV? Hva skyldes det at ordet ”solidarisk” er så ukjent? Kan det være at venstresiden har sviktet en del av sin oppgave? Har den glemt å understreke vår plikt til å stå last og brast med de som har det dårligst?

Jeg mener at det kan ligge ganske mye her. Det blir riktignok nevnt både her og der dette med omsorg og velferd. Men er dette en hovedsak på venstresiden? Fremmer den det med glød og engasjement? Nei, mener jeg. Og jeg mener å se det både her og der i samfunnet. Det snakkes pent om å ta vare på de svakeste, men det gjøres ikke i praksis i en rekke tilfeller:

*Jeg hørte for et par dager siden et program i NRK radio, en tidligere dyslektiker, nå topputdannet leder for et institutt som drev med profesjonell hjelp til dyslektikere, hevde at norsk skole ikke maktet å hjelpe dyslektikere. Jeg er lærer, men jeg må likevel være enig med ham. Det blir produsert masse papir om elever med lærevansker, men når det kommer til stykket, blir det ikke satt inn nok ressurser til å hjelpe dem over kneika. Kommunen skylder på manglende økonomi.

*Det blir ikke konsentrert innsats på de som faller ut av skolen og bare blir gående der. Til slutt, etter flere år med dårlige forsøk og lediggang, har de ikke annen utvei en sosialvesenet.

*Jeg synes landet har dårlig tak på rusmiddelproblemet. Pårørende med russyke (narkotika og lignende) gir ofte uttrykk for at det egentlig ikke er noe særlig hjelp å hente i det offentlige. De blir gående der år etter år og graver seg stadig dypere ned i elendigheten. Den hjelpen de får, er tilfeldig og lite målrettet.

*Arbeidsledige blir gående år etter år uten arbeid, selv om de søker arbeid og det finnes arbeid. Men NAV klarer ikke å stille opp med noe.

*Det er ofte så lang saksbehandlingstid og så mange ledd i sosialsystemet at en får hjelp svært sent og bare etter å mase om det samme gang på gang.

Jeg synes at disse eksemplene viser at samfunnet er blitt mindre solidarisk enn før. Kan det være at venstresiden har latt seg presse så langt til høyre av Frp og Høyre at de ikke lenger tar begrepet solidaritet alvorlig? Kan det være at Frps og Høyres stadig mer høyrøstede glød for et samfunn der enhver skal være ”sin egen lykkes smed…” har vært så sterk at mange også på venstresiden har begynt å tenke i samme baner? Venstresidens takling av høyresidens utspill er ofte nølende, svake og ettergivende, synes jeg.

Jeg hørte nettopp Frp i Oslo angripe AP for å ville innføre eiendomsskatt. AP var ikke til å stole på, sa hun. AP-representanten forsvarte seg bra, men lot Frp-eren fortsette med samme kjøret. Hvorfor gikk han ikke til skikkelig motangrep? Frp og etterhvert Høyre angriper nesten hele tiden, gjerne demagogisk og populistisk. I svært liten grad går venstresiden til motangrep. Når skal venstresiden ”reise kjerringa”?

I Norge opplever vi iallfall delvis at høyresiden vil se på sin retorikk. Det er svært lovende. Men ikke alle høyrekrefter er opptatt av å vurdere konskvensene av "den nye typen terror". Det vestlige ekstremhøyre er opptatt av noe helt annet.

Barry Rubin er spaltist i Jerusalem Post. Han presenteres også som direktør for internasjonal forskning i ”Internatinal Affairs (GLORIA) Center” og redaktør for ”Middle East Review of International Affairs (MERIA) Journal”.

I en artikkel I JP datert 31. juli 2011 presterer han å lansere en teori som han kaller Oslo-syndromet, der han hevder at AUF fikk smake sin egen medisin. I artikkelen regner han opp Oslo-prosessen og andre tiltak i Norges Midtøsten-politikk som bevis for at Norge og nordmenn har godtatt islamsk og annen terrorisme mot Israel. Og dermed har skapt den ide i ABBs hode at terrorisme er en nyttig taktikk.

Vi vet at han lyver. Norge og nordmenn har hele veien tatt avstand fra terroren, enten den kom fra selvmordsbombere eller som bombeangrep fra Gaza eller andre steder.

Hvorfor lyver han?

Han kan jo ikke vedgå at høyresiden i Israel kan ha produsert terrorister blant palestinerne/araberne. Da står ekpansjonsprogrammet (konfiskering og ekspropriasjon av palestinsk land, eiendommer og minnesmerker) og det ren-jødiske prosjektet straks svakere. Og samtidig kan han benytte anledningen til å gi vrangvillige Norge et spark. Men hva er resultatet?

Mange nordmenn har skrevet saklige kommentarer om forholdene i Norge som imøtegåelse. Flere israelere (ikke alle) svarer med personangrep og spørsmål om hva de har med Israel å gjøre. En går så langt som å sammenligne AUF med Hitlerjugend. ( det har han kanskje fått med seg fra teparti-bevegelsens talsmann i USA?) Men viktigere: De samme personene hevder at araberne aldri har hatt og aldri vil ha til hensikt å komme til en forståelse med Israel. Altså: Barry Rubin får tilsutning fra folk som står for de samme meninger som ABB.

Men Barry Rubin er ikke alene. I en svært lang artikkel i samme avis av Caroline B. Glick datert 28. juli 2011, som er en av de inspiratorene som ABB nevner i sitt skrift, framsettes akkurat de samme synspunktene. Og så inntar hun offerrollen. Venstresiden i Vesten (og det er ikke småtteri hun oppfatter som venstresiden) er nå ute etter å fjerne høyresidens synspunkter fra offentlig debatt! Men samtidig benytter hun anledningen til å presentere følgende epokegjørende innsikt: Ikke alle demokratier er demokratier. Hun deler demokratiene inn i Liberale demokratier og Totalitære demokratier. Hun setter ikke opp noen tabell om hvilke demokratier som er totalitære eller liberale, men hun mener jo tydeligvis at de fleste er totalitære. Det eneste demokratiet hun ser ut til å ville gruppere som liberalt, er Israel, og så teparti-bevegelsen i USA, da. Men vi vet jo at hun også vil inkludere ekstremhøyre i Europa.

Vi ser altså hvordan ekstremhøyre har begynt konsolideringen: Lyv litt om hvordan demokratiene fungerer. Innta deretter offer-rollen og spill helt uskyldig når det gjelder terror.

Og jeg tror ikke jeg tar feil: Ekstrenhøyre er nå opptatt av å renvaske seg fra terrormistanker, og prøve å plassere minst like mye ansvar andre steder. Ut over dette vil de ligge forholdsvis lavt og vente på neste anledning til å spre sin renhets-propaganda og sine hatske angrep på andre styresett, folk, religioner og forrædere. 

Erna Solberg har ropt om gode lærere. Kristin Halvorsen vil også ha det. Jeg tror ikke de mener alvor. Da ville de ha uttrykt seg helt annerledes.

Både Kristin Halvorsen og Erna Solberg roper om gode lærere! Implisitt i denne formuleringen ligger det selvsagt et slags premiss om at skolen slett ikke har gode lærere i dag. (Har de tenkt på hvordan slik ordbruk virker på lærerne?). Med et slikt utgangspunkt risikerer de fallitt på nytt (Politikernes fallittliste når det gjelder skole, begynner å bli lang!!!). For skolen er full av gode lærere, også de som er gode i klasseledelse. Trivselsstatistikken for elevene viser det til fulle!

Hva er det da som mangler? Først og fremst skikkelig styring av hele skolen og hva den skal inneholde. Men her driver de fremdeles bare og pusler. Men også, jo, lærere med solid faglig utdanning! Og hvorfor klarer de ikke å få sagt dette klart? Er det fordi det da vil bli åpenbart at politikerne selv, både på høyresiden og venstresiden, har det hele og fulle ansvar for at så ikke er tilfelle? De har selv avskaffet lærerne med de solide fagkunnskapene gjennom en rekke administrative grep. De gjorde i sin tid enhver lærerskoleutdannet kvalifisert til å undervise i alle fag i ungdomsskolen. Samtidig svekket de også de faglige kravene i lærerskolen. Gradvis har de også svekket den faglige tyngden hos universitetsutannede lærere, blant annet gjennom å sidestille høyskoler og universitet, gjennom å innføre bachelor-grad m. m.. Verst er det allikevel at de samtidig med dette svekket lærernes lønn (det var nok egentlig en del av hensikten?), slik at det lenge ikke har vært attraktivt å ta lang utdanning for å bli lærer. Det har rett og slett vært direkte ulønnsomt å bli en god lærer! Og Kristin Clemets kuppoverføring (i samarbeid med ledende kretser i AP) av lærerne fra staten til kommunene, har viderført denne linjen kraftig: Kommunene ansetter i dag de billigste lærerne (de med minst utdanning) og har utviklet et system der de i stor grad også benytter assistenter i stedet for lærere (og jeg mener ikke her å nedvurdere assistentene, de kan ha sin berettigede rolle). Det vil ta tid, og det vil koste store penger, å snu dette. Og jeg tror ikke dagens politikere vil klare å løse oppgaven, for de ser ikke ut til verken å ha viljen eller makt til det slik de agerer.

Det ender nok opp med en skole i markedsliberalismens drakt: Framtidens elever (les foreldre) må nok velge mellom dyre skoler som gir solid faglig utdanning og billigere og helt billige skoler, der de siste blir mer som fritidstilbud å regne. Jeg ser flere og flere tegn på at det er dit Høyre og Frp vil. Slik at vi igjen kan få en snever og mektig overklasse, og en tallrik, føyelig og lettbrukt underklasse.

Ropet om gode lærere er upresis, forvirrende og nedvurderende ordbruk. Vi har gode lærere! Men en mener kanskje noe annet? At politikerne igjen er upresise, kan føre til nok en fallitt for skolen i Norge.

Både Kristin Halvorsen og Erna Solberg roper om gode lærere! Implisitt i denne formuleringen ligger det selvsagt et slags premiss om at skolen slett ikke har gode lærere i dag. (Har de tenkt på hvordan slik ordbruk virker på lærerne?). Med et slikt utgangspunkt risikerer de fallitt på nytt (Politikernes fallittliste når det gjelder skole, begynner å bli laaang!!!) For skolen er full av gode lærere, også de som er gode i klasseledelse. Trivselsstatistikken for elevene viser det til fulle! Norske elevers trivsel ligger på verdenstoppen!

Men elevene skal også helst lære noe. Politikerne har gjennom 30-40 år sørget for at det ikke skjer. 1. Et av de første grepene de gjorde, var å vedta at lærerskoleutdanning var godt nok som kvalifikasjon til å undervise i ungdomsskolen. Dermed fjernet de gradvis de lærerne i ungdomsskolen som hadde solid faglig utdanning (solid universitetsutdanning i de fag de underviste, eller solid yrkesfaglig bakgrunn) 2. Omtrent samtidig innførte de i lærerskolene det prinsipp at det ikke var så farlig om lærerne ikke hadde faglig fordypning i norsk (lesing og skriving) og matematikk, fagene som danner grunnlaget for all annen faglig utvikling. 3. En kan berettiget mistenke politikerne for å ville skaffe til veie billige lærere gjennom de to første tiltakene. Og Kristin Clemets kuppoverføring (i samarbeid med ledende kretser i AP) av lærerne fra staten til kommunene, har viderført denne linjen: Kommunene ansetter i dag de billigste lærerne (de med minst utdanning) og har utviklet et system der de i stor grad også benytter assistenter i stedet for lærere (og jeg mener ikke her å nedvurdere assistentene, de kan ha sin berettigede rolle).

Det blir ingen enkel sak å gjenopprette den faglige tyngden i lærerstanden. Det kommer til å koste penger, kjære politikere! Og skal dere lykkes, må dere iallfall være villig til å betale lærerne minst like mye som ufaglærte oljearbeidere! (Jeg jobber på kysten).

Samtidig som politikerne har avskaffet den solide faglige utdanningen hos lærerne, har politikerne sluttet å stille krav til elevene. (I Oslo har Frp lansert et panikkforslag om etterlæring i sommerferien. Det betyr at de har sett problemet, men løsningen deres er latterlig og skadelig, i typisk Frp-stil). De siste 30-40 årene har de i stedet hetset lærerne. For å rekruttere velgere selvfølgelig. Hovedgrepet her var å vedta at alle har rett til videregående opplæring. Siden dette vedtaket ble gjort, har mine ungdomsskoleelever vist stadig synkende interesse for å anstrenge seg faglig. Kristin Clemet trodde kanskje hun kunne motvirke dette med sine ”fire ferdigheter”, men to forskningsrapporter viser nå ingen resultater av det såkalte ”kunnskapsløftet”. Og det kunne vi lærere ha fortalt henne på forhånd.

Men viktigere her er det faktum at samtidig som politikerne har avskaffet alle krav, innbiller de befolkningen at elvene lærer ”alt” gjennom tvetydige kompetansemål og svært omfattende og krevende lærebøker. Vi er nå kommet dit at elevene ikke mestrer disse lærebøkene. De forstår og annammer omtrent ingenting i dem. Dette oppstår fordi politikerne ikke har vært villige til å gå grundig inn i materien og bestemme hva elevene på forskjellige nivå bør ha lært for så å stryke det de heller kan lære på videregående nivå og enda senere. Fagplanene er med andre ord helt ute av styring. Det er i dag mindre klart en noen gang hva elevene skal lære på forskjellige trinn. Det flyter, og er helt forskjellig fra skole til skole.

En viktig bakgrunn for all denne forvirring, er selvsagt at politikerne aldri har grepet fatt i problemet som oppstod da de i sin tid slo sammen framhaldsskole og realskole i en felles ungdomsskole. Til å begynne med prøvde man å løse dilemmaet gjennom plandeling av ungdomsskolen, men forlot dette på grunn av de negative følgene. Deretter prøvde man å løse problemet gjennom et stort antall praktiske valgfag i ungdomsskolen. Det virket bare delvis og dårlig. Men kjernen i dette problemet er å finne den rette balansen mellom den teoriopplæring og praksisopplæring alle må ha, og samtidig ha valgmuligheter for de som liker å arbeide med teori og de som helst vil arbeide praktisk. Politikerne har aldri virkelig forsøkt å løse dette problemet. Og det må et skikkelig fagplanarbeid til for hele grunnskolen for at en skal få dette til.

Til grunn for politikernes manglende evne i forhold til skolen, ligger selvsagt det forhold at de skal forholde seg til sitt folk. Og deres folk, altså de norske statsborgerne, er ikke noe velutdannet folk. Svært mange nordmenn, også i mine egne rekker, tror at penger, effektivitet og lukrative jobber er alt som teller. De vet ikke så mye om hvordan pengene oppstår, men følger andre lykkejegeres oppskrift, og tror at den lettvinte veien er den riktige. Utdanning, særlig den teoretiske, er for dem et unødvendig og tungt ledd. Politikerne gir etter for dette presset for å skaffe seg velgere. Skal det være en framtid for Norge, trenger vi modigere politikere, politikere som står for noe, og som tør satse på at framtida er et velutdannet folk, mye mer velutdannet enn i dag. Her om dagen ble dette veldig godt illustrert: Frp i Oslo vil innføre 300 kr i årsavgift for å benytte folkebiblioteket. Dette forslaget representerer de som ikke er interessert i utdanning. Forslaget er ellers helt i tråd med Høyres forhold til nynorsk. Og begge synspunkter samsvarer godt med Oslos skryt av egen skole: De gjentar til det kjedsommelige at Oslo er best i skole-Norge, mens vi andre vet at de fusker med statistikken og fritar dobbelt så mange som andre kommuner fra nasjonale prøver.

Hvor ble det av solidariteten?

Dette spørsmålet stilles til ledelsen i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets grunnlag og suksess bygger på den solidariteten partiet stod på og praktiserte overfor den fattige og undertrykte norske borger, husmenn og tjenestefolk, industriarbeidere og andre som ofte hadde nok med å komme gjennom hverdagen.

Bare små brøkdeler av det norske folk er i dag avhengige av denne solidariteten. Det er et faktum. Som fort kan se helt annerledes ut, helt avhengig av den globale utvikling.

Men per dato ser AP ut til helt å ha glemt dette perspektiv: Hvis solidariteten med de fattige og hjelpesløse blir borte, så har partiet ingen berettigelse, og vil dø.

Jeg tenker her ikke minst på Jens Stoltenbergs linje overfor de papirløse. Han har i asylpolitikken, dvs. politikken overfor verdens fattige og hjelpeløse lagt seg på FRP’s linje: De skal vær så god reise hjem til fattigdommen og usikkerheten (endog kanskje til døden). Han har riktig nok 50 dumme % av nordmenn bak seg, og det er vel forklaringen på standpunktet, men i lengden vil det trolig bli skjebnesvangert for partiets oppslutning i framtida. Den som ikke tar opp kampen mot FRPs rasisme og diskriminering, vil bli oppslukt.

Og det er ikke bare fordommene mot innvandrere FRP har brukt i sin propaganda for å bygge seg stort: Fremdeles bruker de hat mot nordmenn som er samer som mobiliseringsfaktor. Og det er ikke lenge siden de rettet skytset mot enslige mødre og trygdede. Dette kan raskt forsterkes viss det skulle inntreffe hardere økonomiske tider. Hvem vil da få skylden for elendigheten? Vi kan bare vente i utrygghet.

De norske politikerne har begått (og begår) uhyrlige dumheter både i spørsmålet om trygdede, sosialklienter og innvandrere. Derfor har FRP fått oppslutning. Men å forlate bunnlinjen om solidaritet med de aller vanskeligst stilte, er et tragisk feilgrep. Foreløpig gir det positivt utslag på meningsmålinger, noe som fort kan vise seg å bli en tvangstrøye som AP ikke kan komme seg ut av. Og da vil partiet bli som sin verste fiende.

Men jeg tenker også på Aps linje overfor lokalsamfunnene i sykehusspørsmålet og alle andre saker. Og ikke minst på den økonomiske politikken overfor kommunene. AP skal ikke risikere å bli gjort ansvarlig på grunnplanet. Derfor trekker man seg tilbake og begrunner sin politikk med hensynet til lokalsamfunnenes ”selvbestemmelse” (som de egentlig ikke har noe av) og den nasjonale økonomien. Men den nasjonale økonomien og nordmenns velferd og livskvalitet har aldri vært identiske størrelser. Det kom og kommer helt an på hvem den nasjonale økonomien tjener. I dag blir en liten del nordmenn stadig veldig mye rikere, så rike og mektige at vi snart må tilbake til embetsmannsstaten for å finne paralleller, mens flertallet relativt sett får mindre og mindre makt og innflytelse.  

Mange norske borgere prøver å gjøre seg gjeldende med blogger og meningsytringer på nettsidene. Og det er bra. Det er håp i det. Men de blir systematisk oversett og neglisjert, og det såkalte ”demokratiske” norske system har sikret at elitene i partier, byråkrati og eiendom (ikke minst finanskapital) sitter trygt ved roret.

Høyre og Frp kjører nå en offensiv overfor arbeidstakernes rettigheter. AP er unnvikende, noe de har vært lenge. Ap vant siste valg fordi vanlige folk trodde partiet ville sette vanlige folks livsvilkår i sentrum. De siste to årene er det den såkalte nasjonaløkonomien, les de rike, som har fått alt.