Vestens og NRKs tro tjener i Asia

Anders Magnus er NRKs korrespondent i Asia. Nå har han vært i Seoul, for å overvåke situasjonen i Nord-Korea! I dag brakte han over eteren en velkonstruert versjon om kong Gustav som Kim Jung-un, Sverige som Nord-Korea og svenskene som begeistrede undersåtter jublende på strender og andre steder der den store lederen viste seg under sitt arbeid for å true lille Norge med små, ekle atomvåpen og ubegrenset ødeleggelse. Avsluttende påpekte han at Nord-Korea faktisk hadde angrepet et Sør-Koreansk fartøy for to år siden.

Det stemmer. Men han sa ingenting om at dette skjedde etter at Sør-Korea med vitende og vilje, og USAs støtte, hadde gått inn i Nord-Koreansk territorium under en stor militærøvelse.

Han sa ingenting om at tilstanden på Koreahalvøya er skapt av USAs kaldkrigsoffensiv fra 1950-årene, og at Nord-Korea i de siste vel 20-årene har måttet finne seg i å eksistere under de samme betingelsene, men nå uten sikker støtte fra Sovjetunionen, og med forsvinnende støtte fra Kina. Han sa ingenting om at den oppmykningslinjen som en stund var på gang fra Sør-Koreas og USAs side plutselig tok slutt. Anders Magnus er i sannhet en tro tjener. Vestens tro tjener i Asia. Kommentarar om at USA for tiden viser interesse for å bygge seg opp igjen militært i området, finner ikke Anders Magnus det verdt å berøre.

Det har nettopp vært nordmenn i Nord-Korea. De hadde et og annet å fortelle. Hvorfor har ikke Anders Magnus vært der? Han har jo mye kortere reisevei. Men det var kanskje viktigere å få med seg en stemningsrapport fra frigivelsen av den nye låten til Sør-Koreas verdenskjente rap-artist?

508 milliarder er lagt av til vei og jernbane, brorparten til vei. Men kommer det til å bli noe særlig vei og jernbae av det?

Jeg tror ikke vi vil se noe særlig resultat av de 508 milliardene. For politikerne har ikke lenger kunnskap, makt og vilje til å sørge for at pengene først og fremst kommer fram til de som skal gjøre jobben. Før pengene blir til vei eller jernbane, kommer en rekke finansintitusjoner og konsulentfirmaer til å trekke alt de klarer ut fra de 508 milliardene. Dernest kommer utbyggerne til å sørge for at konkurransen om oppdragene blir minimale, og at prosjektene blir overpriset, overadministrert og styrt av folk som ikke har greie på praktisk vei- og jernbaneutbygging. 

Jeg er også ganske sikker på at de resultatene man får til, først og fremst vil bidra til å øke sentraliseringen i Norge. For planen er ikke ledsaget av noen plan om hvordan samfunnet Norge skal utvikles. Den mereffektiviseringen av transportsektoren man kanskje oppnår, vil først og fremst gjøre det enda lettere for de store aktørene å kanalisere fortjenesten og ressursene inn til sentra, og i neste omgang flytte dem inn i sentraene. Og ganske raskt vil produksjonen i den andre enden av transportnettet bli funnet ulønnsom, og man flytter den til utlandet eller bruker transportnettet til å frakte produsentene fra og til sentraene.

Bård Vegar Solhjell tror at planen garanterer gevinst for miljøet. Har han i det hele tatt tenkt tanken om hva som kommer til å skje når de store sentraene blir dobbelt så store som i dag?

SABIMA påviser at Bård Vegar Solhjell bryter Naturmangfoldsloven

Sitat fra Sabimas nettsider: "SABIMA ber Miljøverndepartementet vurdere en verdifull slåttemark i Toten på nytt, etter at han denne uka på sviktende grunnlag vedtok at den kan kan ødelegges til fordel for boligbygging. Mangel påvurderinger og begrunnelse slik naturmangfoldloven § 7 krever gjør at beslutningen er ugyldig.

På slåttemarka er det funnet en rekke rødlistearter og trolig flere nye arter for vitenskapen på området som ikke er kjent fra noe annet sted i verden. Vedtaket, som er underkrevet miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, er kort og nevner verken naturmangfoldloven eller artene som er funnet i området."

Nå er ikke norske politikere og myndigheter de eneste i verden som ikke har kunnskaper nok til å verne naturen på riktig måte. Den svenske biologen Johan Nitare har for lenge siden påvist at svenske myndigheter har vernet en god del som slett ikke trenger å vernes, men som er vernet fordi dat var lettvint og ukontroversielt. Derimot har arealer som slett ikke burde ha vært forstyrret, blitt det uten at myndighetene har hatt innsikt i hva de gjør. Hvorfor er det slik? Det er ganske vanlig å forestille seg at man har gjort jobben når man har bevart en bit av de fleste naturtyper forstått på en enkel måte. Men artene forholder seg ikke til denne regel. Det er ikke slik at artene dukker opp i en bevart naturtype når de utryddes i en tilnærmet lik naturtype. Derimot er det slik at store arealer har de samme artene. Det hjelper ikke å frede stadig flere slike områder. Det er nemlig ikke arealet alene som er avgjørende. Det avgjørende er at en virkelig vet hva som holder til i et område. En art som har oppstått i et bestemt område, dukker ikke uten videre opp i andre områder av lignende karakter. Dette har tydeligvis ikke Bård Vegar Solhjell og hans rådgivere forstått. Viss det er slik at dette slåttemarkområdet på Toten inneholder så spesielle arter som Sabima nevner, bør ikke området bygges ut. Viss det er arter her som ikke kjennes fra andre deler av verden, risikerer Bård Vegar Solhjell med sitt vedtak å utrydde disse artene for alltid. Men han synes kanskje det er i orden? 

Erling Borgen har nå fått + tegn

Det vil si at jeg ikke kan lese og forholde meg til og lære av hans utmerkede artikler. Jeg synes Erling Borgen straks bør forlange at +tegnene blir borte fra hans utmerkede innlegg!

Hun instruerer befolkningen om å sladre på trygdemisbrukere til NAV. Er det statsapparatets sammenbrudd vi ser eksempel på?

Det er ikke statsborgernes plikt å rapportere trygdemisbruk. Det er ENE og ALENE STATENS ansvar å avsløre trygdemisbruk. Statsborgerens plikt er å si fra til trygdemisbrukeren at han ikke godtar trygdemisbruket. Vi kan ikke ha et samfunn der hvem som helst uten dokumentert grunnlag skal kan kunne sladre på sin nabo eller andre om sin mistanke om at disse driver med trygdemisbruk. Men dette går altså Anniken Huitfeldt inn for.

Dette er en innrømmelse av at statsapparatet egentlig ikke er i stand til eller vil sette seg i stand til å ta seg av sitt ansvar som utøvende makt. Statsråden eller regjeringen må gå av eller snu!

Med Israel for fred. Navnet på organisasjonen er i dag fullstendig meningsløs. Organisasjonen bør i det minste snarest skifte navn til MIPFF – Med Israel og Palestina for fred.

For Israel vil jo IKKE ha fred. Iallfall ikke på andre betingelser enn sine egne, altså med fullstendig eneherredømme over hele Jerusalem, med uinnskrenket rett til bosettinger og fullstendig kontroll av Vestbredden, med Muren for å hindre palestinere i å komme til Israel og til sine tidligere eiendommer og landsbyer, med fullstendig kontroll over ghettoen Gaza, med avvisningen av en palestinsk stat, med nekt av erstatning for beslagte eiendommer og nekt av tilbakevending til eiendommer, med rett til å teppebombe alle som ikke vil innordne seg.

Så lenge Israel ikke er villig til å fire på noen av disse punktene og utforme en forhandlingsplattform som palestinerne kan gå inn på, kan SELVSAGT ikke palestinerne gå med på noe som helst. For da vet de ikke hvor de har Israel, så hardnakket og lenge har Israel nå motstått alle fredsforslag og fredsforhandlinger. Og så hardnakket og nådeløst har de slått ned på og berøvet andre livet. Det finnes grupper i det israelske samfunnet som er splitter pine gale. Vil de i neste omgang kreve herredømme over Abrahams fødested? Vil de kreve herre dømme over Mose fødested? Dette er provokatoriske spørsmål, men at enkelte av de mest fanatiske gammeltestamentlige bekjennere tenker i de baner, ville jeg ikke bli det minste forundret over. Og slike splitter pine gale mennesker finnes ikke bare i Israel. Det finnes grove og mildere utgaver av samme gammeltestamentlige bekjennere også i MIFF, med utallige artikler i lokalavisene utover i Norge.

Noen av standpunktene ovenfor må Israel være villig til å gi slipp på, ellers vil det ikke bli fred i overskuelig framtid. Hva de må gi slipp på for å oppnå at et flertall av palestinerne skal gå med på freden deres, er opp til palestinerne, og ikke til meg eller noen andre i verdenssamfunnet. Men Israel må begynne å finne ut av det. De har jo begynt litt, men sa altså nei når det viste seg at de måtte gi etter på noen av SINE krav. Og det kreves selvsagt at de velger en forhandlingsplattform som palestinerne går med på. Og viss Israel og verdenssamfunnet tvinger gjennom en ”fred” som bare et knapt flertall av palestinerne kan gå med på, så vil jo urolighetene fortsette likevel. Den palestinske konsensus må være så stor at Palestina selv kan kontrollere sin egen befolkning.

Det må mange andre bestemmelser og ordninger inn også. Alle nabostater og verdenssamfunnet må godta og garantere det de to partene kommer fram til.

Mens jeg skriver denne artikkelen hører jeg på radio en norsk jøde som overlevde holocaust og fikk høre da han spurte om når han skulle få treffe igjen sin mor og sin søster: Ser du den røyken der? Der er moren din. Og ser du den røyken der? Det er søsteren din. Bestialske historier som jeg har lest utallige av. Og sett på film mange ganger. Tårene har strømmet.

Denne norske jøden fant seg kone i Norge og har stor etterslekt. Jeg gleder meg inderlig på hans vegne. Men jeg kan ikke sitte her og nekte palestinerne å oppleve den samme gleden. Det har MIFF gjort. Og det gjør de fortsatt.

Israels angrep på Gaza har gått inn i en våpenhvile. Dette angrepet ble i realiteten velsignet av NATO. Overfor publikum ble det solgt av vestlige statsledere med utsagnet: ”Israel må da ha rett til å forsvare seg”.

En del israelske ledere kom med utsagn som skulle indikere at målsettingen med dette angrepet var å knuse Gaza for all uoverskuelig framtid. Disse utsagnene var trolig ment for egen opinion. For når man gikk til angrep, visste man selvsagt ikke hvor lenge angrepet ville vare. Men man visste ganske sikkert at det ikke ville vare altfor lenge: De arabiske lederne rundt om kring kunne neppe sitte rolig og akseptere nedslaktingen av palestinere i all evighet. Det var sannsynligvis kalkulert med at angrepet skulle stanses når disse lederne begynte å røre altfor mye på seg.

Egypt begynte trolig å røre på seg litt tidligere enn beregnet og forårsaket en forholdsvis rask mobilisering av muslimsk opinion. NATO hadde trolig ikke regnet med denne raske inngripen fra Egypt, noe som kanskje viser at organisasjonen ikke er så helt sikker på landets nye rolle. Mursi får derfor mye skryt, og NATO håper at Egypt skal bli en garantist for at palestinerne holder seg i ro når urolighetene i Syria/Libanon trappes opp.

For det kan ikke være tvil om at borgerkrigen i Syria forsøkes opptrappet. Like før Israels angrep var et faktum, tvang NATO igjennom en nyorganisering av de syriske opposisjonsgruppene i Doha. Ikke lenge etter begynner NATO å forberede utplassering av NATO-styrker i Tyrkia på grensen mot Syria. Man regner trolig med at urolighetene i Syria kan føre til trefninger over grensen, og da får Tyrkia/NATO et påskudd til å blande seg inn i konflikten. Tyrkia/NATO har jo lenge flagget at de gjerne vil få tvunget gjennom et regimeskifte i Syria, og Saudi-Arabias deltakelse i disse betrebelsene viser at de ønsker seg et trofast vestlig-orientert regime. Den sannsynligste utgangen for Syria er likevel at det kommer til å bli et Syria herjet av borgerkrig i uoverskuelig framtid. For dette er et område som ikke utelukkende beherskes av sunni-muslimer med saudi-arabisk lojalitet.

Og her kommer trolig Libanon til å gå med i dragsuget. Motsetningene er allerede fyrt opp, og det kan ikke utelukkes at også Hezbollah vil bli forsøkt vengestekket. Og det ligger jo an til at Israel skal spille en rolle også her. Israelske styrker har allerede hatt flere angrep inn i Syria, og det har vært rakettskyting på grensen mellom Israel og Libanon. Viss alt dette kommer i bevegelse, ligger det an til at det kan bli alvorlig blodig, og Nato/Tyrkia vil få et påskudd overfor verden til skape ro i området. Syria vil da forsvinne som uavhengig maktfaktor, og veien ligger åpen til å true Iran inn i den vestlige innflytelsessfæren.

Men her er det mange usikre kort. Hvordan vil de forskjellige gruppene i Irak aksjonere? Og hva med Egypt? Har Egypt allerede bundet seg til NATO til tross for sin islamske identitet? Eller spiller Egypt sitt eget spill i håp om å kunne bygge større enhet i den islamske verden? Landet har tydeligvis tatt på seg rollen med å kontrollere Hamas til en viss grad, men har også tydeligvis krevd at Israel åpner opp for bedre kontakt mellom de palestinske områdene. Disse bestemmelsene i våpenhvilen er ikke ferdigforhandlet. Og hvordan vil det gå med Abbas? Regimet på Vestbredden er kanskje også svekket, ikke minst etter ytterligere kompromissuttalelser overfor Israel. Og hvordan vil Sudan, Libya, Jemen, Pakistan og Afghanistan spille sine kort? Og viss dette begynner å røre på seg, blir også Russland nødt til å posisjonere seg på nytt viss de vil unngå å bli omringet av NATO på samme måte som i Sovjetunionens tid. De risikerer også å måtte takle en sunnimuslimsk offensiv i Sentral-Asia.

Det er tragisk viss NATO tenker langs disse baner. Det vil øke konfrontasjonen i verden og spre lidelse i stor målestokk. Og viss NATO tenker langs disse baner, har Obama sviktet alt han lovet da han ble valgt som president første gang. Lovnadene som han fikk fredsprisen for av Jagland. Og i Obamas lovnader lå det at han ville satse alt på å få til fred mellom Israel og Palestina, at han ville forhandle med Iran i stedet for å forfølge tanken om ”De onde imperier” fra sin forgjenger og innlede en periode med samarbeid mellom statene i verden. Når skal NATO begynne å praktisere denne politikken?

Meningsløs erklæring

Nato skal forsvare Tyrkia mot Syria, melder Fogh-Rasmussen. Hva slags meningsløs utsagn er dette? Vi har riktignok hørt om syriske angrep over grensen, men Syria hare en befolkning på 22 millioner mot Tyrkias 78 millioner. Syria er i landareal noe over halvparten av Norge, mens Tyrkia er nesten 3 ganger så stort. Kan ikke store og rikere Tyrkia forsvare seg mot svært mye mindre og fattigere Syria alene?

Natos erklæring er med andre ord fullstendig meningsløs. Viss det da ikke ligger helt andre ting under. For eksempel: 1.Tyrkisk territorium brukes som oppmarsjområde for opposisjonen i Syria. 2.Nato vil gjerne bidra i denne "oppmarsjen" mot det syriske regimet og prøver med denne erklæringen å gjøre det spiselig. 3. Det ønskes en koordinering av Tyrkias og NATOs bestrebelser for å knekke det syriske regimet.

Det er blitt antydet fra NATO-hold at organisasjonen etter Afghanistan og Libya vil være forsiktigere med å blande seg inn i konflikter utenfor NATOs område. Men her ser vi altså det stikk motsatte.

Arne Strand kommenterer ofte forfriskende Arbeiderpartiets politikk. Men ikke noe i Dagsavisen har vært opptatt av Røkkes kjør om fiskeripolitikken (og Høyres og FRPs enighet med Røkke) eller jordbrukspolitikken og Høyres/Frps avviklingsoffensiv

Hvorfor er Dagsavisen så stille når det gjelder Nord-Norges interesse i fiskeriene? Er det fordi det var Arbeiderpartiet som gjorde den tabben å la Røkke kjøpe de fleste konsesjonene? Eller er Dagsavisen enig med Røkke: Fiskeriene er nå bare til nytte for Norge viss fisken tas opp i havet og eksporteres direkte på verdensmarkedet? 

Røkke uttalte at han var rede til å selge konsesjonene, men at ingen ville legge pengene på bordet. Er det tilfelle? I så fall mener jeg Dagsavisen bør gå inn for at staten inntil videre kjøper dem tilbake. Og viss Høyre/Frp kommer til makten før det blir gjort, er jo faren stor for at Nord-Norge blir avfolket med eksplosiv fart, for de har jo alt erklært seg enig med Røkke.

Jeg synes også Dagsavisen har vært ganske tafatt stille når det gjelder jordbruket. Skyldes det at det ser ut til å være Arbeiderpartiet som ligger tettest opp til Høyre/Frp i regjeringen når det gjelder jordbrukspolitikken? Høyres/Frps program for jordbrukspolitikken vil jo resultere i massiv avfolkning av distriktene i Norge.

Høyre vil jo også begynne å selge den norske vannkraften til private. Før elle siden kommer den selvsagt da til å havne hos sterke kapitaleiere i EU. Dette har jeg heller ikke sett mye om i Dagsavisen.