Bondeopprøret kan svekke de rødgrønne enda mer.

Høyresiden - Høyre og Frp - har 
festet et jerngrep om velgerne. Dagens meningsmåling her i avisen, som Opinion har utført for Avisenes Nyhetsbyrå, gir høyrepartiene 46,6 prosent. De to partiene har ikke ved noe valg hatt en så sterk oppslutning. Høyresidens maksimale oppslutning har ligget på om lag 40 prosent. Den grensen kan nå være sprengt.

Politikken har normalisert seg etter 22. juli. Etter massakren på Utøya opplevde Ap et kraftig løft på meningsmålingene. På enkelte målinger nærmet Ap seg 40 prosent, mens oppslutningen om Høyre og Frp falt. Nå er Utøya-effekten tydeligvis helt borte. Oppslutningen om partiene er omtrent som før 22. juli med en svak rødgrønn side og en tilsvarende sterk høyreside.

Aps oppslutning på 31,8 prosent på dagens måling er i og for seg ikke noe dårlig tall etter seks år i regjering. 
I andre europeiske land faller regjeringspartier som steiner på meningsmålinger og i valg. Regjeringene i andre land dras ned av massearbeidsledighet og forferdelige økonomiske tider. Norge er annerledeslandet. Hos oss er det gylne økonomiske tider. Dette - og det alene - holder Ap over 30-prosentmerket. For de to andre rødgrønne partiene - SV og Sp - er situasjonen mistrøstig. SV balanserer på sperregrensen med 4,3 prosent. Den nye partiledelsen har ikke klart å snu den negative trenden. Klimameldingen som ble solgt inn som en SV-seier, har gått folk hus forbi.

Sp har også store problemer med oppslutningen. Partiet ligger faretruende nær sperregrensen med 4,7 prosent. Hadde denne målingen vært valgresultatet ville de tre rødgrønne partiene fått til sammen 71 mandater som er 15 færre enn ved stortingsvalget i 2009. Lyspunktet i det rødgrønne mørket er at Høyre og Frp kan være fullmobiliserte. Hvis Høyre og Frp skal vokse videre, må det skje på bekostning av hverandre.

Høyre og Frp ville med dette resultatet ha vært avhengige av Venstre eller KrF for å få flertall på Stortinget. Det setter de to sentrumspartiene i en helt sentral vippeposisjon. De har lovet å skaffe landet en borgerlig regjering, men de vil ikke gi beskjed før valget om hva slags regjering det skal bli. Selv om alt tyder på at Erna Solberg blir statsminister insisterer Frp på at Siv Jensen er deres statsministerkandidat. Og skulle det skje at Frp blir større enn Høyre, slik partiet ble ved stortingsvalget sist, kan alt skje. Og hva med Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide? Skal de være med?

Det vil ikke velgeren få vite før valget er over i september neste år. Da skal det forhandles og hestehandles om regjeringen. Denne usikkerheten om regjeringsspørsmålet vil Jens Stoltenberg utnytte for alt det er verdt når han møter statsministerutfordrer Erna Solberg i valgkampen. 16 måneder før stortingsvalget er resultatet ikke gitt selv om det ser blått ut. Slik så det også ut før stortingsvalget i 2009. Finanskrisen, uklarhet om det borgerlige regjeringsalternativet og en meget godt gjennomført valgkamp av Jens Stoltenberg sikret de rødgrønne valgseieren.

En ny seier for de rødgrønne står og faller på at også SV og Sp gjør gode valg. Ap har ikke muskler til å dra seieren i land alene. Det virker ikke som om dette poenget har slått rot i regjeringsflokken. Det pågående bondeopprøret bidrar til å svekke Sp i distriktene og oppslutningen om det rødgrønne prosjektet i sin alminnelighet. Det er utrolig klønete og strategisk dumt av regjeringen å legge seg ut med bondestanden på et tidspunkt der hver eneste rødgrønne stemme teller. Det er riktig som plakatene til Bondelaget forkynner om at «Nå har Jens lagt det STORE egget».

Man trenger ikke å ha møkk under neglene eller å ha jobbet på bondegård for å forstå at statens tilbud i jordbruksforhandlingene var en ren provokasjon. Landbruksmeldingen skapte store forventninger. Nå landbruksminister Brekk lover gull og grønne skoger, kan han ikke levere gråstein. Han burde ha tatt sin hatt og gått i stedet for å bli presset til å godta et tilbud på 900 millioner når kravet var 2,2 milliarder. Historisk har forholdet mellom arbeiderbevegelsen og det gamle Bondepartiet vært fiendtlig. Det forandret seg med ledere som Johan J. Jakobsen, Anne Enger, Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete. En skigard varer ikke evig. Et bondeopprør kan rive den ned og ta med seg bøndenes rødgrønne stemmer.

Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.

Norge må være Europas, om ikke verdens­, heldigste land.

Mens andre europeiske land og spesielt landene i sør, må spare seg til fant, kan finansminister Sigbjørn Johnsen trå lett på gasspedalen. Til tross for at regjeringen bruker 16 milliarder færre oljekroner enn det den berømte handlingsregelen tillater, er statsbudsjettet i år noe mer ekspansivt enn det som Stortinget ble presentert for i fjor høst. Det er betryggende når det er økonomiske ulvetider utenfor landets grenser.

Våre enorme oljeinntekter - oljefondet er anslått til å utgjøre 3 971 milliarder kroner ved utløpet av året - gir regjeringen et misunnelsesverdig handlingsrom og et solid vern mot nedgangstider. Statsbudsjettet hviler på forutsetningen om at det årlig ikke skal overføres mer enn 4 prosent av kapitalen i oljefondet til statsbudsjettet. I dårlige tider som under finanskrisen i 2008, kan det brukes mer en 4 prosent for å holde hjulene i sving. Når det går så godt som nå, skal det brukes mindre for dempe farten i økonomien og for å spare med tanke på framtidige utgifter. Utfordringen er å finne den riktige balansen mellom gassen og bremsen. Sjåfør Johnsen ser ut til å ha klart det.

Oljefondet er ingen Sareptas krukke. Dagens fond på nærmere 4 000 milliarder kroner er tross alt mindre enn statens forpliktelser til landets pensjonister som utgjør mer enn 5 000 milliarder. Verdens beste offentlige pensjonssystem koster flesk. Og dyrere vil det bli når eldrebølgen kommer for alvor. Politisk kan det være tungt for finansministeren å spare i gode tider når landet og opposisjonen skriker på flere og bedre veier, jernbane og sykehjemsplasser. Men det ville ha vært et svik mot kommende generasjoner om vi svidde av alle oljepengene nå.

Etter nedgangen under finanskrisen er veksten i fastlandsøkonomien på linje med gjennomsnitt for de siste 40 årene. Ledigheten på 3,24 prosent er lavere enn gjennomsnittet de siste 25 årene. Renter og priser er lave og lønnsveksten er god. Norge står godt rustet til å møte nedgangen ute. Den kan komme hit. Industrien merker den allerede.

Valget er tapt hvis ikke de rødgrønne samler seg om radikale framstøt.

Statsministeren har denne uka hatt peptalk med sine rødgrønne tropper i Samfunnssalen, Oslo Aps og Einar Gerhardsens legendariske møtelokale. Der sitter bevegelsens historie så tungt i veggene at man blir svimmel av å tenke på hvilken radikal kraft Arbeiderpartiet en gang var. I dag sliter Ap og småsøsknene SV og Sp med å framstå med den radikale kraften som må til for at venstresidens velgere enda en gang skal gi regjeringen mandat til å fortsette. Det ser mørkt ut.

Etter stortingsvalget i 2009 gikk spruten ut av de rødgrønne, som Kristin Halvorsen sa. Den har aldri kommet ordentlig tilbake. En svale gjør ingen sommer og en peptalk alene er ikke nok til å få spruten tilbake. Men det kan hjelpe på humøret og troen på at det skal gå veien. Jens Stoltenberg tror på valgseier neste år. Han er optimist av natur. Optimisme er viktig for en lagleder. Fra min ungdom husker jeg at fotballtreneren i pausen ba oss om å spille for uavgjort. Vi lå da under med 0-7.

Jens Stoltenberg er en dyktig leder. Han er flink til å få folk til å trekke sammen. Det er avgjørende når du skal lede en koalisjonsregjering. Uten humør, tålmodighet og evne til å overbevise, blir det å lede en koalisjon som å bære sprikende staur. I sin peptalk i Samfunnssalen ba Jens partitoppene snakke pent om hverandre. Det er viktig for å styrke moralen. Uten sammenligning for øvrig kom de borgerlige partienes samarbeidsarkitekt på 1960-tallet, John Lyng (H), med samme oppfordring til sine folk. Det var ikke alltid lett for Høyre-folk å snakke pent om Venstre-folk og aller minst om Senterparti-folk. I dag er det ikke alltid lett for Ap-folk å snakke pent om SV-folk og aller minst om Senterparti-folk.

Statsministeren sa også noe annet fornuftig. Nemlig at de rødgrønne må klare å kombinere stolthet over oppnådde resultater med utålmodighet og samfunnskritikk. Her er Stoltenberg ved et kjernepunkt. Regjeringen er flink til å skryte av seg selv, men den er dårlig på samfunnskritikk. De rødgrønne er blitt en varm forsvarer av systemet og av det bestående. Når en statsråd eller statssekretær står fram i mediene, er det som regel for å forsvare noe som ikke lar seg forsvare. Det gjelder særlig innen helsepolitikken, eldreomsorgen og i asylsaker. Skal de rødgrønne vinne valget, må de bli mye flinkere til å stille opp på folks side og ta deres kritikk og misnøye på alvor. Velgerne har ved to valg gitt de rødgrønne et klart mandat til å omgjøre dårlige beslutninger.

Selv om det på meningsmålingene ser mørkt ut for de rødgrønne og lyst ut for de blå, er det ingen umulig oppgave å vinne. Det er for tida mye forvirring og svak politikk på borgerlig side. I regjeringsspørsmålet står de borgerlige omtrent like langt fra hverandre som de gjorde foran forrige stortingsvalg. De er enige om å kaste den rødgrønne regjeringen hvis de får flertall på Stortinget. De har ikke sagt det, men det ligger under at Erna Solberg skal bli statsminister. Ingen får imidlertid vite hvilke partier det er som skal være med i Ernas regjering. Hun har gitt opp sitt store prosjekt om å samle alle de fire i en koalisjon. Hun nøyer seg nå med å lede en mindretallsregjering, trolig sammen med Siv Jensen.

Høyre sliter med å definere sin rolle som det «nye» Arbeiderpartiet. Flørten med fagbevegelsen slår ikke an blant de fagorganiserte. Forsøk på å slå en slags ring om dagens arbeidsmiljølov bifalles ikke i næringslivskretser. Mest problematisk er likevel Høyres åpning mot Frps handlingsregel. Det sår mistanke om at Høyre i regjeringssamarbeid med Frp vil la seg presse til å bruke mer oljepenger enn det Høyre alltid har ment er riktig budsjettpolitikk.

KrF sliter. Partiets nestleder Dagrun Eriksen har kommet ut av skapet og sagt at KrF vil støtte Erna og ikke Jens som statsminister. Programarbeidet har kommet helt skjevt ut. Det gikk bare et døgn fra den samme Dagrun Eriksen presenterte programkomiteens forslag som åpnet for ekteskap mellom to av samme kjønn, før Knut Arild Hareide la forslaget dødt. Ekteskap mellom mann og kvinne er hellig i KrF. Tukler man med ekteskapet forsvinner partiets siste kjernevelgere.

Venstre virrer rundt i landskapet. Partiet innbiller seg at det er mulig å kombinere en radikal klimapolitikk og en liberal asylpolitikk i et samarbeid med Frp. I likhet med KrF står Venstre i fare for å falle under sperregrensen. Frp er for sin del i bedre form i år enn i fjor. Partiet har kommet gjennom vinterens turbulens. Landsmøtet var en vitamininnsprøyting. Frp har styrket laget med nye spillere som Kjetil Solvik-Olsen - han med handlingsregelen - og Anders Anundsen, han som leder opposisjonens jakt på Jonas Gahr Støre.

Siv styrer mot en regjering sammen med Erna. For Jens må en Høyre/Frp-regjering være en ønskemotstander. Nå som han har holdt sin peptalk, må han få folkene sine ut på banen før løpet er kjørt.

Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.

Lave renter, lave priser og lav ledighet. Økonomien vil dominere valgkampen.

Ekspertene var i går enige om at Norges Bank på dagens rentemøte vil holde fast ved at renta skal ligge på lave 1,5 prosent en god stund til. Det har ikke skjedd noen vesentlige forandringer med norsk økonomi siden mars måned da sentralbanksjef Øystein Olsen nedjusterte renteprognosen. Ifølge rentebanen skal renta ligge på dagens nivå til godt ut i valgåret.

Ute i verden ser det igjen mer urolig ut. Hellas er i dyp krise. Spania sliter. Mens Tyskland og Nord-Europa står støtt, skjelver Sør-Europa. Usikkerheten i Europa trekker i retning av at renta heller skal ned enn opp hvis den skal noe sted. I dag blir den antakelig stående på stedet hvil. Folk med boliglån kan glede seg. Folk som sparer i banken kan gremme seg. Nordmenn flest har all grunn til å være fornøyd.

Lave renter, lave priser og lav ledighet. Kan vi ønske oss noe mer? Lønnsoppgjøret går rolig og greit på skinner. Det man slåss om er mer fritid! Når regjeringen legger fram revidert nasjonalbudsjett tirsdag, får vi en ny bekreftelse på at Norge er Europas annerledesland. Mye skyldes flaks. Vi har enorme mengder med olje og gass og over tre billioner kroner i et oljefond. Uten oljepengene hadde også Norge blitt tvunget til å låne for å få hjulene til å gå rundt. I stedet låner vi ut penger med god rentemargin til forgjeldede utland.

Alt er ikke bare flaks. Norsk oljepolitikk er en suksesshistorie. Ulike norske regjeringer har forvaltet landets oljeformue på en forstandig måte. Politisk har det vært avgjørende at partiene - med unntak av Frp - har latt handlingsregelen bli styrende for bruken av oljepengene. Regelen har virket disiplinerende på pengebruken enten finansministeren har kommet fra Høyre, SV eller Ap. Nå forsøker også Frp å komme på banen med sin variant. Partiet vil ha en regel for bruk av penger til drift av offentlig virksomhet. Når det derimot gjelder investeringer, og det er det som koster, skal det som før ikke stå på oljepenger. For meg ser det ut som keiserens nye klær. Det rare er at Høyres finanspolitiske talsmann. nestleder Jan Tore Sanner, er interessert i å prøve klærne. Høyre-ledelsen nekter seg for tida ingen ting for å komme på god fot med Siv Jensen.

Velstanden i Norge blomstrer på et tidspunkt da massearbeidsløsheten skyller over Europa med voldsomme økonomiske og politiske konsekvenser. Regjeringer og statsledere faller som fluer. Partier på ytterste høyre fløy melder seg på nytt. Valget i Hellas smadret det greske partisystemet. Det trengs en politisk tryllekunstner for å få en ny regjering på plass. I Frankrike tapte Sarkozy på grunn av økonomien. I Italia er Berlusconi historie. I Storbritannia gikk regjeringen på en kjempesmell ved lokalvalget. Amerikanske meningsmålinger viser at økonomien er den største trusselen mot gjenvalg av president Obama. For det er økonomien som gjelder når velgerne skal velge.

Uttrykket «It`s the economy, stupid» stammer fra president Clintons vellykkede valgkamp mot president George Bush i 1992. I tida etter invasjonen i Irak mente 90 prosent av amerikanerne at Bush gjorde en fremragende jobb. Så kom den økonomiske nedgangen og Clintons folk gikk til voldsomt angrep på Bush for mangel på politikk mot den økonomiske nedgangen. Velgerne velger ikke presidenter og statsministre på grunn av utenrikspolitiske triumfer. De tenker med lommeboka og hva som er best for dem selv og deres familie.

Det samme gjelder her i landet. Tidligere finansminister Gunnar Berge mente at meningsmålinger ikke spiller noen rolle. Folk kan protestere overfor meningsmålerne. Det er situasjonen på valgdagen som er avgjørende. Når man legger stemmeseddelen i valgurnen er det alvor. Gro-regjeringen tapte valget i 1989 da ledigheten satte etterkrigsrekord. Den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt i 2009 på grunn av dens vellykte håndtering av finanskrisen. Den borgerlige opposisjonen hadde ingen felles økonomisk politikk og heller ikke et realistisk regjeringsalternativ. Det ble deres bane.

Regjeringsspørsmålet, økonomien i landet og for den enkelte blir også hovedsaker ved stortingsvalget neste år, ved siden av helse- og eldrepolitikk som alltid står sentralt ved norske valg. På borgerlig side er regjeringsalternativet mer avklart. Det vi vet er at det blir en borgerlig regjering dersom det blir et borgerlig flertall på Stortinget. Vi vet også at Erna Solberg blir statsminister, men ikke hvem hun får med seg. Meningsmålingene tyder på et stort borgerlig flertall. Det kan forandre seg hvis den økonomiske krisen i Sør-Europa forflytter seg nordover til vår stuedør. Da blir spørsmålet om hvem du stoler mest på av Jens eller Erna. Det er «It`s the economy, stupid» som gjelder på valgdagen.

Erna Solberg klarer ikke å realisere sitt store regjerings­prosjekt om en firepartiregjering.

Erna Solberg. Smak på navnet. Sannsynligheten er stor for at hun er statsminister etter stortingsvalget neste år. For hvilken regjering er høyst uklart. Mest sannsynlig for en mindretallsregjering av Høyre og Frp.

Høyres landsmøte denne helgen hyller begeistret sin leder. Erna leverer. Det viser kommunevalget i fjor. Resultatet - 28 % - er det beste siden lokalvalget i 1979, valget som innledet høyrebølgen. En meningsmåling i TV 2 i går kveld viste at 52,4 % av velgerne tror at Erna blir statsminister. 46,2 svarer Jens Stoltenberg. Hele 70 % av velgerne tror på regjeringsskifte. Bare 30 % tror at den nåværende regjeringen fortsetter. Meningsmålingene tyder på at Høyre neste år kan tangere sin etterkrigsrekord fra 1981 på over 30 prosent. På 1980-tallet var Høyre alene på toppen av høyrebølgen. I dag må Høyre dele bølgen med Frp. Til sammen har de to partiene om lag 45 prosent av stemmene. Holder høyrebølgen fram til valget, peker det i retning av en Solberg-regjering der Siv Jensen er med som finansminister. Det skaper optimisme i landsmøtet at Høyre er i støtet og at partilederen er den eneste reelle utfordrer til Jens Stoltenberg som statsminister.

Erna har ikke levert på sitt store prosjekt om en firepartiregjering. Helt til valgdagen vil Erna Solberg la velgerne være i villrede om hvilken regjering de får hvis Erna Solberg blir statsminister. Selv mener hun at dette ikke er så viktig. Det avgjørende mener hun er at velgerne skal vite at det blir en borgerlig regjering hvis det blir et borgerlig flertall. Her tar hun feil. For velgerne er det ikke uviktig å vite om de får en regjering av Høyre og Frp eller en regjering av Høyre, KrF og Venstre, som de to sistnevnte vil, dersom de stemmer Høyre. Erna har valgt å stå i spagaten med et bein i hver leir. Det er en krevende posisjon i et valgår. En borgerlig statsministerkandidat i spagaten er et lett bytte for de rødgrønne.

Borgerlig flertallsregjering er tydeligvis ikke viktig lenger for Høyre. Det viktigste er å komme i regjering. Hvem som skal være med er underordnet. Det er prinsippløshet og ikke prinsipper som styrer Erna Solbergs regjeringsprosjekt. Landsmøtet vil fortsatt holde døra åpen for alle, men møtet må erkjenne at Erna ikke har klart å få de borgerlige partiene til å trekke sammen slik at en borgerlig samlingsregjering framstår som en realistisk mulighet. Erna Solberg er ingen John Lyng - Høyrelederen som på 1960-tallet samlet de borgerlige partiene om et regjeringsalternativ til Gerhardsen-regjeringen. Hun nøyer seg med mindre.

Erna Solberg har dratt Høyre mot midten etter en modell fra det svenske søsterpartiet Moderaterna. Det var vellykket i Sverige og Høyres ledelse har klokkertro på at det også skal gå veien her. Tanken er å favne bredere. Det holder ikke med «skatt og skole» - Høyres suksessoppskrift ved valget i 2001. Sosial- og helsepolitikk er byggesteiner i den nye politikken. Arbeidsmarkedet er et annet område for Høyres interesse. Det «nye» Høyre sikter seg inn på områder som tidligere har vært Aps hjemmebane. Erna Solberg vil stjele Stoltenbergs klær mens han er ute og sykler.

Faren ved å favne vidt og bredt er at den kjente Høyre-profilen forsvinner. Det gir ikke minst Frp en sjanse til å hente tilbake velgere Frp har tapt til Høyre. Det er enkelt å forstå hva Frp står for. Det er ikke enkelt å lese dagens Høyre og begripe hva lederen egentlig mener. Journalister sliter med å finne nyhetsoppslag i Erna Solbergs foredrag.

Forberedelsen til en mulig tilværelse som statsminister har gjort den tidligere «Jern-Erna» så myk at kraften har forlatt budskapet.

Erna har aldri vært noen folketaler. I begynnelsen gikk talen over stokk og stein. Men hun tok selvkritikk. Foredragene ble strammet opp. Setningene ble kortere og innholdet tydeligere. Det hjalp. Før jul var jeg med på å gi henne terningkast 5. Hun hadde forandret seg fra politisk støvkorn til et stjerneskudd.

Det var ikke opplagt at det ville gå slik med Erna Solberg da Høyre valgte henne til leder i 2004. Det partiet trodde skulle bli en positiv «Erna-effekt» ble et selvskudd. 2005-valget ble en nedtur og foran lokalvalget i 2007 gikk praten fritt i Høyre om å vrake Erna. Hun overlevde valget med et nødskrik. Praten stilnet ikke før etter stortingsvalget i 2009. Nå er det ingen i Høyre som har noe å utsette på Erna. Det er bortkastet tid å telle gamle nederlag når partiet har framgang.

Norvik får ikke sparken bare på grunn av vinterens heftige oppgjør med næringsministeren om A-pressens salg av sin eierandel i TV 2.

Harald Norviks jobb som styreleder i Telenor har hengt i en tynn tråd siden han sammen med konsernsjef Jon Fredrik Baksaas tok et offentlig oppgjør med næringsminister Trond Giske på en pressekonferanse i januar. Opptredenen var uhørt i næringslivskretser. Du går ikke i strupen på din hovedeier hvis du vil sitte som styreleder.

Norvik får ikke sparken bare på grunn av vinterens heftige oppgjør med næringsministeren om A-pressens salg av sin eierandel i TV 2. Norvik og Baksaas kom overraskende nok bra fra dette oppgjøret, mens Giske måtte finne seg i å få en skrape av Stortinget. Hovedgrunnen til at Norvik må gå og at Baksaas antakelig må slå følge om ikke så lenge, er at Telenor har trynet med sitt mobileventyr i India.

Da Telenor mandag skrev ned verdien av sitt indiske selskap fra 3,9 milliarder kroner til null, begynte klokkene å ringe for styreleder Harald Norvik og konsernsjef Baksaas. Hele Telenors satsing i India på nærmere 20 milliarder kroner kan ha gått tapt. India-offensiven ble gjennomført på tross av mange protester. Flere investorer og aksjeanalytikere hevdet at det var økonomisk galskap å satse stort i India. Dessuten var tidspunktet - midt under finanskrisen - det verst mulige. Det måtte gå galt. Det er et morsomt tankekors at kursen på Telenor-aksjen steg da det mandag ble kjent at Telenor hadde skrevet ned sin eierandel i det indiske selskapet til null.

Hoder må rulle etter en slik feilinvestering. Og når hodet sitter løst fra før på grunn av dårlig samarbeidsforhold med hovedeieren staten, var det bare et spørsmål om når Norvik måtte kaste kortene. I et møte i departementet i går fikk han silkesnoren. Som den erfarne næringslivsleder og politiker Harald Norvik er, forsto han at kamp var nytteløst. Det er bedre å gå selv, enn å bli båret ut hodeløs. Spørsmålet er om konsernsjef Baksaas er like klok. En ny styreleder må se med kritisk blikk på konsernsjefen. I dag gir det dårlige odds å vedde på at Baksaas blir sittende.

22. juli var den røde tråden under 1. mai-
feiringene landet rundt. I Oslo dro LO-leder Flåthen 
i gang den lange valgkampen.

AUF-leder Eskil Pedersen holdt en imponerende tale på Youngstorget i Oslo. Et godt besøkt torg badet i sollys og sommervarme, applauderte AUF-lederen da han hedret ofrene fra 22. juli. De drepte er «vår tids pionerer» framholdt AUF-lederen.

Det var en spesiell stemning på torget i går. Det var masse folk. Minnet om 22. juli hadde trukket flere mennesker enn det som har vært vanlig i Oslo på 1. mai de siste årene. AUF-leder Eskil Pedersen var et trekkplaster. Han skuffet ikke. I AUF-lederen har Ap etter min mening en kommende leder.

For første gang etter 22. juli heiser arbeiderbevegelsen i Norge sine faner.

- Angrepet minnet oss om hva som står på spill. Om verdier som er mye større enn oss selv. Som vi vil forsvare. Som vi viste i rosetoget og da vi sang her på plassen for noen dager siden, og som vi viser nå, sa AUF-lederen.

- Engasjementet vårt har aldri vært sterkere. Over hele landet deltar AUF-ere i 1. arrangementer. Vi lar oss aldri knekke. Vårt budskap er å styrke demokratiet i tråd med de beste tradisjoner i arbeiderbevegelsen. De som ble revet bort er pionerer for vårt moderne folkestyre. Vi takker dem fra bunnen av våre hjerter. I dag feirer vi 1. mai for dem, sa Eskil Pedersen til taktfast applaus.

LO-leder Roar Flåthen fulgte opp. - Aldri mer 22. juli, sa han og ble møtt med klappsalver. 22. juli ble verdier som solidaritet, likeverd og demokrati angrepet. - Bak meg har vi et synlig bevis på det, sa LO-lederen og pekte på det ødelagte regjeringsbygget. Han viste til at høyreekstreme og fremmedfiendtlige partier har fått nytt oppsving i Europa. Det trengs en internasjonal front mot disse gruppene. - Vi sier ja til mangfold, men nei til rasisme og intoleranse, sa en engasjert LO-leder.

De politiske appellene for øvrig druknet blant de mange sterke ordene om 22. juli. LO-lederen og Aps folk rakk likevel å minne om at det er stortingsvalg neste år. I øyeblikket er en regjering av Høyre og Frp det mest sannsynlige alternativet til den rødgrønne regjeringen, noe ikke minst LO-leder Flåthen tok for seg i sin tale. Han advarte mot en slik regjering og sa at den vil svekke arbeidsmiljøloven, gi store skattelettelser og privatisere. - La oss starte den lange valgkampen nå, sa Roar Flåthen.

Statsminister Jens Stoltenberg var i sving på Vestlandet. - Heller Johnsen enn Jensen, sa statsministeren og siktet til at Siv Jensen kan bli finansminister. Han kom inn på den økonomiske krisen i Europa. Spania er alvorlig ute å kjøre. Veksten faller, arbeidsløsheten stiger og renten på statslån øker på nytt. Krisen er ikke over, slo statsministeren fast.

Krisen blir tema i valgkampen neste år. Påstanden blir at den rødgrønne regjeringen vil være bedre i stand til å lose Norge trygt gjennom krisen enn en borgerlig regjering. Stoltenberg lyktes med dette grepet ved forrige stortingsvalg. Kombinasjonen finanskrise og et uklart borgerlig regjeringsalternativ førte til at Stoltenberg-regjeringen - og Ap spesielt - vant valget i 2009. Ved valget neste år er alternativet en Høyre/Frp-regjering med Erna Solberg som statsminister. Det passer Stoltenberg som hånd til hanske. Det vil vi få høre mer om i statsministerens 1. mai-tale neste år.

En regjering av Høyre og Frp er mest sannsynlig ved borgerlig flertall.

Borgerlig ryddesjau

En regjering av Høyre og Frp er mest sannsynlig ved borgerlig flertall.

Etter tre landsmøter (SV, Venstre og Frp) og en uke foran et nytt (Høyre), er det blitt mye klarere hva slags regjeringsalternativer velgerne har å velge mellom ved stortingsvalget neste høst. Det ligger an til et valg mellom den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som sjef og en Høyre/Frp-regjering der Erna Solberg er statsminister.

Vedtaket på Venstres landsmøte om at partiet ikke vil motsette seg en regjering der Frp deltar, peker klart mot en slik løsning. Det var åpenbart nødvendig å knuse Sponheim-doktrinen om «heller Jens enn Jensen». Tidligere partileder Lars Sponheims uttalelser om at han heller ville ha en Ap-regjering med Jens enn å støtte en regjering der Siv er med, bidro sterkt til å sende Venstre under sperregrensen ved stortingsvalget i 2009. Men landsmøtet gikk et skritt for langt. Landsmøtevedtaket har skaffet Venstre et Frp-problem.

Nå vil det bli hevdet at en stemme på Venstre også er en stemme for en regjering der Frp er med. Det hjelper lite at partileder Trine Skei Grande forsøker å sukre pillen ved å peke på at det ikke blir aktuelt for henne å sitte i regjering med Siv Jensen og at Venstre går for en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Landsmøtet har med sitt vedtak plassert Trine i bås med Siv. Det er ingen god plassering i en valgkamp. Velgerne, og ikke minst mediene, vil plage Venstre med spørsmål om hvordan partiet kan forsvare å støtte en regjering som fører en asylpolitikk og klimapolitikk som er stikk motsatt av det Venstre står for.

Frp-landsmøtet svarte på Venstres nye myke holdning med et knyttneveslag mot Trine Skei Grande. Ved å fjerne Sponheim-doktrinen fikk Trine Skei Grande fram Frps Hagen-doktrine. Foran stortingsvalget i 2005 garanterte Carl I. Hagen at Frp aldri igjen ville støtte en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Det knuste Bondevik-regjeringen.

Siv Jensens gjentatte insistering på landsmøtet forrige helg - hun gjentok det sju ganger i talen - om at Hagen-doktrinen står ved lag, tok realismen ut av «Bondevik-alternativet». Venstre sitter nå med skjegget i postkassa. KrF og Venstre må oppleve et valgskred til sin fordel hvis en sentrum/Høyre-regjering skal bli aktuelt etter dette. Dagens meningsmålinger tyder ikke på at det vil skje. Mens KrF og Venstre vaker rundt sperregrensen har Høyre og Frp til sammen en oppslutning på 45 prosent. Et slikt valgresultat vil gjøre Erna Solberg til statsminister og Siv Jensen til finansminister eller utenriksminister.

En Høyre/Frp-regjering er ikke Erna Solbergs ønskedrøm. Høyres landsmøte neste helg vil bekrefte tidligere vedtak om at Høyre går for en regjering av alle de fire borgerlige partiene. I dag er dette det minst realistiske alternativet av alle. Uenigheten på borgerlige side er for stor til at en slik regjering kan se dagens lys. Men som jeg tidligere har skrevet på denne plass, er det vågalt helt å avskrive muligheten. Politikk er kompromiss. Hvis KrF og Venstre blir vesentlig større ved valget og Høyre/Frp krymper, kan de gjøre et forsøk på å danne regjering hvis de får flertall. Forhandlere lærer lett kunsten å svelge kameler når de setter seg til forhandlingsbordet.

Etter SVs landsmøte og framleggelsen av klimameldingen denne uka er det avgjort at SV blir i regjeringen, hvis noen skulle ha tvilt på det. Klimameldingen var den siste snubletråden som kunne få SV ut. Nå får det bære eller briste. Meningsmålingene tyder på at det ikke bærer. Men alternativet, som er å sitte isolert i opposisjon, er heller ikke bærekraftig. SVs beste sjanse til å gjøre et brukbart valg er å bli i regjeringen. Slik tenker man også i Senterpartiet.

Den rødgrønne regjeringen vil derfor uansett sitte valgperioden ut. Det er i seg selv imponerende. Ingen norsk koalisjonsregjering har klart å holde sammen i åtte år. Borten-koalisjonen sprakk etter seks år og Willoch-koalisjonen falt etter tre år. Bondeviks to koalisjonsregjeringer holdt i henholdsvis tre år og fire år.

Hvis Stoltenberg-regjeringen blir gjenvalgt, vil den sette en uslåelig norgesrekord i utholdenhet. Statsminister Jens Stoltenberg vil komme i samme klasse som Einar Gerhardsen. Med et lite avbrekk på begynnelsen av 1950-tallet da Oscar Torp (Ap) var statsminister, og noen sommerdager i 1963, da John Lyng (H) hadde jobben, var Gerhardsen landets statsminister i 20 år.

Det heter at vi på 1950-tallet ikke hadde stortingsvalg. Vi hadde gjenvalg av Einar Gerhardsen. Det samme vil bli sagt om Jens Stoltenberg hvis han får fortsette som statsminister etter stortingsvalget i september neste år. I øyeblikket ser det mørkt ut for gjenvalget av Stoltenberg. Men valgresultatet kan bli så uoversiktlig at de borgerlige får problemer. I en slik situasjon kan Stoltenberg bli sjef for en mindretallsregjering.

«Valgresultatet kan bli så uoversiktlig at de borgerlige får problemer. I en slik situasjon kan 
Stoltenberg bli sjef for en mindretalls-regjering.»

Klimatiltakene er ikke nok til å nå hovedmålet, men viktige skritt på veien.

Det gikk et lettelsens sukk gjennom den rødgrønne leiren i går da det ble kjent at regjeringen var blitt enig om klimameldingen. Saken som kunne ha sprengt det rødgrønne samarbeidet, var endelig ute av verden. Nå ligger det ingen synlige snubletråder på veien fram til stortingsvalget.

Meldingen er godt politisk håndverk. Den forener klimaaktivistene i SV med vekstlobbyen i Ap. Også i Sp er man fornøyd. Nyplanting av skog skal heretter inngå i klimaregnskapet. Mesteparten av æren for meldingen tilkjennes miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Erik Solheim var blitt en propp i prosessen. Mye var riktig nok gjort av Solheim, men han fikk ikke meldingen fram før han ble fjernet av den nye SV-lederen.

Da Solheim var ute for godt, gikk det fort. Solhjell har jobbet systematisk med å få bitene på plass. SV-leder Audun Lysbakken har vært sterk støtte. Duoen Solhjell og Lysbakken har presset på, men de har også vist stor vilje til å inngå kompromisser med Ap. På pressekonferansen i går var miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og partileder Audun Lysbakken tydelig fornøyd. De når ikke helt fram, men meldingen er et viktig skritt på veien mot klimamålene.

Det viktigste har vært å sikre hovedmålet fra klimaforliket på Stortinget om at Norge skal være karbonnøytralt i 2030 og at to tredeler av kuttene i klimagassutslippene skal tas innenlands. Hvis ikke det var blitt spikret, ville forliket ha revnet. Det rødgrønne prosjektet ville ha sprukket. Ingen har vært mer klar over det enn statsminister Jens Stoltenberg. Som i saken om oljeleting i Lofoten og Vesterålen, var det helt nødvendig å komme SV i møte. SV har fått det SV måtte ha for å bli i regjeringen. Det har tatt tid å komme dit. Det er også Stoltenbergs arbeidsstil. Politikk er kompromiss. Det vokser fram over tid. Av og til, men ikke alltid, lønner det seg å skynde seg langsomt. Med nye SV-folk i regjeringen var tida kommet for å konkludere. Meldingen ville ikke blitt noe bedre om man hadde ventet lenger.

Opposisjonen ble tatt på senga i går morges. Opposisjonspartienes uttalelser spriket i alle retninger. Det var tydelig at opposisjonen ikke hadde rukket å snakke sammen. Mest negativ var naturlig nok Frp. Partiet er da heller ikke en del av klimaforliket. I Frp er man mest opptatt av forbrukernes økonomi. Høyre var mest positiv i går. I KrF var man mer avventende. Miljøpartiet Venstres sa det er «for lite, for sent». Partiet hevder at man ikke når de norske klimamålsettingene med denne meldingen. Uenigheten i opposisjonen viser at det skal bli veldig vanskelig for de fire partiene å bli enig i en eventuell regjering om en sammenhengende og fornuftig klimapolitikk. Erna Solberg må belage seg på tung staurbæring når hun går til Stortinget med en klimamelding.

Miljøbevegelsen heiser ikke seiersflagget for klimameldingen. Reaksjonen er likevel gjennomgående bedre enn det regjeringen og særlig SV kunne ha fryktet. Kritikken mot meldingen går på at de foreslåtte tiltakene ikke er kraftige nok til å nå klimamålene. Det har kritikerne antakelig helt rett i. Det må mer krutt til for å komme helt i mål. Nå er riktig nok målet om å kutte 30 prosent i utslippene innen 2030 og ta to tredeler av kuttene hjemme, ikke så konkret på papiret som det høres ut i muntlig form. Det tas forbehold. Ikke minst gjelder det arbeidet med å få ned klimagassutslippene på den internasjonale arena. Norge er som alle andre land helt avhengig av et gjennombrudd på det globale plan.

Regjeringen skal ha plusspoeng for at ingen av dens forgjengere noen gang har lagt fram en så omfattende klimamelding. Meldingen stiller krav om at alle viktige sektorer av samfunnslivet, som industrien. boligbyggingen og samferdselssektoren, må ta sin del av jobben med å få ned klimagassutslippene. Spesielt interessant er det at det skal opprettes et klima- og energifond for å utvikle en teknologi som kan gi reduserte utslipp. Det blir også foreslått å doble CO2-avgiften for oljevirksomheten. Det er ikke nytt, men det er viktig at regjeringen gjentar at det skal satses mer på kollektivtrafikken. Det skal også plantes mer skog her i landet. Trær binder som kjent C02.

Satsingen på at folk skal bruke sykkel i stedet for å kjøre bil er forslag av den mer kuriøse sorten. Selv er statsministeren en ivrig syklist. Men det er i skog og mark. Her i hovedstaden ville det bli kaos om mange flere skulle ta sykkelen fatt. Det er knapt noen hovedstad i verden som er så dårlig tilrettelagt for sykling som Oslo. Det ville blitt kaos om alle skulle kastet seg på sykkelen i rushtrafikken. I Oslo er buss, trikk og bane å foretrekke. Det er et godt, trafikksikkert og klimavennlig tilbud. Og bedre skal det bli, ifølge regjeringen.