Når man ikke kan følge de enkleste regler for å deklarere sine egne,private økonomiske interesser slik det forutsettes, da er man neppe egnet til å inneha en plass i vår nasjonalforsamling.

Som Høyre-velger er jeg frustrert, irritert og ikke så rent lite oppgitt over det som er kommet frem i denne saken. Siden jeg bor i Hordaland og hadde tenkt å stemme på mitt gamle parti Høyre, tillater jeg meg å komme med den anmodningen som er nevnt i ingressen.

Hilken skade denne affæren har forårsaket for Høyre er det ingen gitt å vite. Jeg håper imidlertid at reaksjonen til en venn av meg da han fikk historien servert ikke er symptomatisk. Han sa ganske kaldt: jeg stemmer ikke ved høstens valg.

Ifølge VGs førsteside i går har eks-ordføreren en plan før retten tar fatt på runde to i denne overgrepssaken. Hvorvidt rettens administrator tillater den tiltalte å gjennomføre planen gjenstår å se.

Det blir omkamp i denne overgrepssaken. For en utenforstående en noe underlig avgjørelse og undringen blir ikke mindre når pressen forteller at forsvaret har hostet opp - ikke ett eller to - men hele åtte nye vitner i saken. Det som nå synes å mangle er en støtte-erklæring fra APs landsmøte.

Jeg håper at fru Justitia har beholdt bindet foran øynene, noe annet ville være sørgelig og enda verre ville det være hvis hun i tillegg viste seg å være skjeløyd.

Så kom det omsider et innvandrer-regnskap fra SSB. Det viser angivelig at det i løpet av en ti-årsperiode har kostet oss over 70 milliarder selv etter at skatter og avgifter betalt av arbeidsinnvandrere er trukket fra.

Artikkelen om dette regnskapet figurerte i de tidligere morgentimer både på VGs og Dagbladets nettsider men ble etter relativt kort tid fjernet fra begge aviser. Det er grunn til å spørre hvorfor. Foreligger det en feil (eller flere) eller er fjerningen et resultat av politisk press siden ingen representanter for regjeringen ville kommentere regnskapet.

Hvis man her opererer med et feilaktig tallmateriale bør det selvsagt snarest mulig foretas en nødvendig korreksjon. Skulle det derimot vise seg å være korrekt er det skremmende at myten først nå er knust.

Omsider har statsminister Cameron holdt sin lenge bebudede tale om Storbritannias fremtidige forhold til EU - slik han ser det.

Camerons tale kommer på et tidspunkt da Europa gjennomgår en dyp økonomisk krise. Som om ikke dette var nok fremmer statsministeren nå et krav om å reforhandle Storbritannias betingelser for et mulig fortsatt medlemskap etter 2017. Det knytter seg imidlertid flere betingelser og usikkerhetsmomenter til Camerons fremtidsvyer. Den annonserte folkeavstemningen i 2017 er for det første betinget av at EU i det hele tatt er villig til en reforhandling og dernest at de konservative sitter med makten også etter at det neste parlamentsvalget er gjennomført. Skulle begge disse forutsetninger gå i Camerons favør gjenstår så den tredje og høyst usikre  folkeavstemning som ifølge Cameron vil være en "in-or-out"-votering. Noe kompromiss i likhet med en EØS-avtale kommer derfor ikke på tale. Det gjorde statsministeren klart i sin tale hvor han såvidt var innom både Norge og Sveits. Kommer man så langt som til en folkeavstemning så er dette i høyeste grad en usikker politisk øvelse. Mens meningsmålingene så sent som i november forrige år viste et klart NO-standpunkt er det hele nå snudd til et YES for å fortsette i EU. Nå er det ikke bare slik at meningsmålinger har feilmarginer, men her står man overfor problemstillinger som både ligger langt frem i tid (hvis EU aksepterer en reforhandling)og endrede politiske forhold både i EU og utenfor.

De foreløpige reaksjoner på kontinentet virker ikke særlig positive og et innlegg i den tyske avisen Die Zeit betegnet Camerons politikk på dette området som absurd.

Det blir spennende å følge denne utviklinger fremover og hvilke følger - for ikke å si bølger - den britiske statsminister har skapt i det europeiske politiske landskap. 

Skriv, sa stemmen - skriv. Du som ellers skriver og blander deg opp i alt mulig hvorfor skriver du ikke nå? Så gjør jeg det.

Det har for kort tid siden vært kommunevalg i fedrelandet og kommentarene, særlig om valgresultatene i de store byene har blitt diskutert og analysert. Fra bygdenorge har det stilnet og livet går sin gang uten rikssynsernes påtrenge talestrøm Med ett unntak: Vågå. Stedet havner i medias søkelys for en stakket stund fordi ordføreren er involvert i en sak hvor en ung kvinne har anmeldt ham for seksuelle overgrep. Utfallet av en eventuell rettssak er - så underlig det kan høres - relativt uinteressant på det nåværende stadium. Før det er fattet noen beslutninger av juridisk karakter opplever vi nemlig at en avdeling av landets største største parti bestemmer seg for at ordføreren har tillit og skal ufortrødent fortsette i sitt ordførerverv, bare avbrutt av en kort sykemelding. Arbeiderpartiets nestleder blir intervjuet på TV og tar, i likhet med andre politikerkolleger den feigeste måten: hun tar det til etteretning. På journalistens spørsmål får vi altså svaret at hun mener ingen ting om denne saken. Hun synes ellers å være ganske talefør og mene det meste om det meste, men ikke slik nå. Er den for ubetydelig for en rikspolitiker til å ha noen mening om eller er det feigheten som forhindrer et meningsfullt svar?

Jeg har aldri vært i Vågå og jeg kjenner ingen i Vågå og slett ikke de impliserte parter, men jeg har gjort meg noen tanker om saken som jeg muligens er alene om siden jeg har ventet forgjeves på at det også her i NM skulle komme et innlegg eller to. Jeg har faktisk tenkt på hvordan det må føles for en ung og muligens sårbar kvinne å vente på at denne saken skal bli ferdigbehandlet og hvordan hun har det i en bygd hvor Arbeiderpartiets lokalavdeling foretar seg noe som fra mitt ståsted betraktes som en forhåndsfrikjennelse. Jeg håper at det er flere enne meg som har vært inne på tanken. Ord som empati og anstendighet kommer seilende forbi men de ser ikke ut til å stanse der hvor det muligens kunne være bruk for dem.

Det blir en hektisk og opphetet debatt i Underhuset i morgen og hva skjer hvis det blir ja til en folkeavstemning om å gå ut av EU`?

David Cameron & Co. har fått et meget delikat problem i fanget, nemlig spørsmålet om UK skal forlate EU eller ikke. Det som er et særdeles ubehagelig faktum for regjeringen før debatten finner sted er at en del av representantene som tilhører statsministerens eget parti vil bryte ut og stemme ja til en folkeavstemning. Meningsmålingene er på utbryternes side og viser i øyeblikket ar 66% av de spurte er for en folkeavstemning og 64% har sagt at de vil stemme for en utmelding av organisasjonen. Cameron, som inntrengende har anmodet sine konservative representanter om å avvise forslaget til folkeavstemning, har imidlertid blitt møtt med sterke argumenter - også fra egen leir - om at han inntar en udemokratisk holdning.

Resultatet av debatten blir vel etter all sannsynlighet at forslaget ikke blir vedtatt, men en kan jo ikke vite dette på forhånd og hvis det skulle bli et ja vil sensasjonen være et faktum da det med største sannsynlighet vl føre til et folkeavstemningsresultat som betyr UKs utmeldelse av EU avhengig av hva som står på stemmeseddelen. Det er nemlig de som mener at spørsmålet om hva man skal si ja eller nei til vil innebære et smutthull da man vil linke det til "the current terms" . Det vil i så fall si at man kan fortsette i organisasjonen på endrede vilkår som vil måtte bli forhandlet frem. Det knytter seg en rekke spørsmål til en slik situasjon om den skulle oppstå. Som om EU ikke pr. dags dato har nok problemer å stri med.     

Det var vel egentlig bare et tidsspørsmål før djevelskapen ville komme også til dumsnille Skandinavia.

Det eneste som er egnet til å forbause noe er vel at det ble Sverige og ikke Danmark som fikk føle ondskapen og hatets konsekvenser. Så kommer det selvsagt en erklæring fra en eller annen imam som tar avstand fra det hele offisielt, men hva han eventuelt måtte si på bakrommet får vi aldri vite. Politikerne som er ansvarlige for den høyst uansvarlige innvandringspolitikken vil så stå frem og advare fredelige svensker om ikke å la rasismen komme frem hos folket, som om dette skulle ha noe med "rase" å gjøre.    

Når kirkeklokkene kimer klokken elleve den ellevte dag i den ellevte måned da vet vi alle hvorfor de oppmarsjerte engelske soldater har fått sin dronning og andre notabiliteter på besøk, nemlig for å vise sin respekt for de som døde i 1. verdenskrig

Den årvisse seremonien påkaller to minutters stillhet - og det blir stille, men et par kilometer fra appellplassen brytes stillheten brutalt ved at en muslimsk demonstrasjon starter sin hatefulle holdning ved å synge "Britiske soldater brenn i Helvete" (British soldiers burn in Hell) samtidig som de setter fyr på en kjempe-"Poppy". De marsjerer så med plakater som har samme tekst og også "Vi har en beskytter - dere har ingen beskytter" etc. Siden de bor i et land med ytringsfrihet marsjerer de med politibeskyttelse.

  Krenkelsen og forakten overfor den nasjonen som har gitt dem anledning til å leve i et demokrati er enorm og forteller lkke så rent lite om den multikulturelle "berikelse" som vi til stadighet blir minnet om.

Men en karikatur tåler de ikke, da brennes flagg og ambassader over halve globen.

En rolig tirsdagskveld blir undertegnede sittende og se "Brennpunkt" på TV2. Den rolige kvelden ender opp med en emosjonell karastrofe. Ikke så mye på grunn av hovedsaken i sendingen, men faktisk det som er en "birolle" i programmet..

Det sitter en liten lyshåret pjokk på 5 - 7 år gammel på fanget til det mennesket han føler er sin mor. Han kaller henne mamma og kvinnens mann  pappa. Vi får ikke se ansiktene til noen av dem bortsett fra øyepartiet til "mamma" og ryggsiden til barnet. Vi hører henne gråte stille og snufse i bakgrunnen. Pjokken har knyttet seg til disse  fosterforeldrene og aner lite eller ingenting om det som om kort tid skal skje, han skal nemlig flyttes. Det har nemlig paragrafrytterne og BARNEVERNET bestemt på tvers av fosterforeldrenes ønske. Denne institusjonen som hevder at alt de foretar seg og bestemmer er gjort ut fra ønsket om at det skal være til barnets beste. Står det til troende?  Tidligere i programmet har vi sett representanter for dette vernet formulere seg slik at det bare kan oppfattes som et forsvar - ikke for barnet - men deres egne (mis?)gjerninger.

Hva er det som skjer med disse små og sårbare menneskebarna i et land som angivelig er sivilisert? Har vi tapt enhver form for empati og medmenneskelig forståelse og omsorg i en sektor av vårt samfunn som burde vise at vi har klatret noen trinn opp på humanismens stige i løpet av de siste 1000 år.