Er hensikten å ferdigkrenke muslimer helt til de blir likegyldige?

Satirebladet Charlie Hebdo heller brennstoff på bålet og pisker opp en allerede ilter stemning mellom muslimer og Vesten. Handlingen er pubertalsk og er en ren provokasjon. Formålet kan diskuteres. Er hensikten å ferdigkrenke muslimer helt til de blir likegyldige?

De voldelige demonstrasjonene i Pakistan med påtenning av banker og kinoer og sammenstøtene mellom politi og demonstrantene med flere drepte og skadde er alt annet enn islamsk og har blitt fordømt på det sterkeste av flere lærde og politikere. Blant annet har den kjente journalisten og politikeren Ayaz Mir fordømt de voldelige reaksjonene og understreket hvordan dette leder til kolossal oppmerksomhet om en amatørfilm. Partileder Imran Khan har også kritisert myndighetene for å gi en ekstra fridag som ledet til store, voldelige demonstrasjoner. Filmen ble lagt ut på YouTube for en stund siden og ble sett av færre enn 500 de første 2,5 månedene og har i den siste uka blitt sett av 4,5 millioner.

Sivilbefolkningen vil trekke det korteste strået i en krig mellom infantile provokatører på den ene siden og uislamske voldelige opprørere på den andre siden. Det er høyst ufortjent. Hvem er ansvarlig for at 47 mennesker har blitt drept under opptøyene så langt?

Barn som blir mobbet på skolen kan ikke fortelles at det ikke er ondsinnet mobbing, men kun uskyldig spøk. Det er barnets følelser som er i sentrum og ikke andre personers objektive opplevelse av mobbingen. Ytringsfrihet er ikke ubegrenset og kan ikke brukes til latterliggjøring og håning av andres tro.

Ordfører Fabian Stang har blitt møtt med haglende kritikk etter at han deltok i en fredelig demonstrasjon mot den latterliggjørende religionsfiendtlige videoen. Hvordan kan forsvarere av ytringsfriheten kritisere hans bruk av den samme ytringsfriheten. Dette er dobbeltmoral av verste sort. Det hele koker ned til at vi kun ønsker å høre konvensjonelle ytringer som er i samsvar med vestlige verdier, mens religiøse ytringer er skurring for ørene. I Frankrike har myndighetene forbudt alle former for demonstrasjoner, noe som taler imot ytringsfrihet.

Det franske satirebladet er godt kjent med konsekvensene og velger å trykke karikaturer i en slik situasjon. Ytringsfrihet kan brukes til religionskritikk, men ikke misbrukes til å mobbe, håne og krenke. Når hele hensikten med en ytring er konfrontasjon i form av angrep og indirekte tar uskyldige liv, bør den også som mange andre ytringer begrenses. Hvorfor skal noen anstøtelige tegninger bli et symbol på menneskets rett til å uttale seg. Ytringsfriheten er en uvurderlig verdi, og det er nettopp denne retten jeg benytter meg av når jeg skriver dette, men vi bør verne om misbruket av denne, akkurat som blasfemiloven i Pakistan blir misbrukt til å tråkke på minoritetene der.

Kjendiser som Tone Damli og Hanne Sørvaag takker gjerne ja til oppmerksomhet, anerkjennelse og status som ungdomsidol. Men når det kommer til ansvar vender de dessverre det døve øret til.

Heidi Helene Sveen treffer spikeren på hodet i sin beskrivelse av samfunnets seksualisering og usunne forbilder for unge jenter (Aftenposten 25.06.12). Konstruktiv kritikk som dette blir alltid fordømt nord og ned av samfunnets politisk korrekte bedrevitende folk som Kjetil Rolness og hans meningsfeller. Tendensen minner om trassige unger som protesterer mot foreldrenes uråd.

Kjendiser som Tone Damli og Hanne Sørvaag takker gjerne ja til oppmerksomhet, anerkjennelse og status som ungdomsidol, men når det kommer til ansvar vender de dessverre det døve øret til. Sveen har helt rett i at rollen som forbilde ikke kan velges bort når man opererer fritt i mediene. Når kjendisene velger å spille på notene til en sexfokusert industri er de også skyldige i ungdommenes utskeielser.

Ukulturen i popindustrien blir ikke bedre når Rolness hevder at sex er et av popmusikkens viktigste fundament. Forventningen om at popjenter skal være sexy og spille på sex er større enn noen gang og det er dessverre mange som føler seg tvunget til å kle av seg for å få suksess.

Vi lever i en kjendiskultur skapt av mediene. Kun sex selger nå og mediene vet godt å utnytte det. Reklamer har seksuelle undertoner, tv-komedier har en seksuell humor. Ukeblader og riksaviser diskuterer hvilken kjendis som har sex med hvem. Oppmerksomheten rundt sex i mediene skaper et bilde av dette som noe upersonlig og nødvendig for å bli akseptert av samfunnet. Kynisme og objektivering dyrkes.

Konsekvensene av samfunnets seksualisering blir tidligere sexdebut, spredning av kjønnssykdommer og ikke minst mobbing. Ungdommer blir ofte mobbet fordi de ikke har hatt sex med noen. Dette tvinger dem til å debutere tidligere og med personer de ikke har noen følelser for. Gutter som har hatt sex med mange blir ofte sett opp til av venner og får et kvalitetsstempel, mens gutter uten seksuell erfaring blir stemplet som nerdete, lite attraktive og lite mannlige.

Er vi tjent med et slikt seksuelt press blant ungdommene? Vi som heller i retning av fundamentalt frihetlige valg må bekjempe slikt psykisk press. Press er nedbrytende og gjør at man får et komplisert forhold til sex. Akkurat som røyk- og alkoholreklame forbys, bør også markedsføring som spiller på det seksuelle begrenses. Sex eksponeres ofte uhemmet for barn og unge. Hvorfor tør ingen politikere gripe fatt i dette problemet? Åpenhet rundt dette temaet vil gjøre det lettere for ungdommen og si fra om presset.

Denne trenden er farlig og har vist seg å være skjebnesvanger. En 27 år gammel mann ble i 2006 tiltalt for 7 voldtekter og seksuell omgang med flere mindreårige. Ifølge politiet kom han i kontakt med de fleste av sine ofre gjennom nettstedet deiligst.no og penest.no. Ønsker vi å våkne til flere slike overskrifter?

Før var den mest populære og kuleste gutten i klassen en dyktig elev, flink i sport og veltalende. Nå er gutter som fester mest og har flere seksuelle partnere blitt et forbilde. Vi trenger en positiv motkultur blant ungdommene som utfordrer dem til å kjempe for gode grenser, kjærlighet og trofasthet. Et oppgjør med denne ukulturen bør ikke lede til stempling som moralpoliti.

«Konsekvensene av samfunnets seksualisering blir tidligere sexdebut, spredning av kjønnssykdommer og ikke minst mobbing.»

Er menneskerettigheter kun forbeholdt «hvite» ekstremister?

Nyhetene om mulla Krekar de siste ukene har vakt en glødende harme blant folket. «Hiv ham ut av landet». «Staten kan ikke bruke flere ressurser på denne mannen». Vi orker ikke å se og høre om denne personen i mediene lenger. mulla Krekar har blitt møtt med disse reaksjonene i tillegg til en rekke skjellsord de siste ukene. Krekar er utsatt for et tøylesløst hat av både majoriteten og minoritetene. Alle vet at Krekar er truet på livet i hjemlandet og en eventuell tvangsutsendelse kan medføre hans død. Når folk, i tillegg til toppolitikere som Siv Jensen og Erna Solberg, likevel velger å mene dette, reflekteres dobbeltmoralen blant dem. De kan gå god for en dødsstraff til Krekar som har truet andre på livet, men vi har aldri hørt den slags retorikk overfor gjerningsmannen til en av norgeshistories mest tragiske og makabre hendelse, den 22 juli. Anders Behring Breivik har ikke truet noen på livet, men derimot tatt livene til uskyldige mennesker. Det er likevel ingen som har sagt at Breivik fortjener dødsstraff for hans ugjerninger. Er menneskerettigheter kun forbeholdt «hvite» ekstremister?

Vi skal ta trusler på ytterste alvor og vise nulltoleranse for Krekars uakseptable og farlige ytringer, men han kan ikke settes i samme bås som Breivik. Lars Gule sammenligner Krekar med Breivik i boken sin og sier at begge er villige til å ofre mennesker for å nå sine mål og har narsissistiske trekk. Gule glemmer at Breivik har hendene fulle av blodet til 77 uskyldige personer og bør tenke seg godt om før han trekker slike haltende sammenligninger. I et land der voldtektsmenn slipper unna etter 2-3 år, er 5 år en mer enn nok streng straff for Krekar sine utspill, og han har i hvert fall ikke gjort seg fortjent til å bli en nasjonal, forhatt skyteskive. Krekar er dømt for at han kan utløse vold og terror, men det har også ekstremister som Fjordman gjort. Takhøyden for ekstreme ytringer bør være den samme for alle. Advokat Jon Westergaard har også påpekt denne forskjellsbehandlingen. Det er neppe bare islamister som fisker i rørt vann. Som norskmuslim fordømmer jeg Krekar sine handlinger, men ønsker han en rettferdig behandling og oppfordrer folk til å fordømme mennesker ut fra handlingens natur og ikke gjerningsmannens status.

«Er menneskerettigheter kun forbeholdt hvite ekstremister?»

Vi som er født og oppvokst i Norge bør ikke leve i frykt for å bli stigmatisert og kollektivt stemplet som terrorister etter en terroraksjon utført av en såkalt muslim.

Terroraksjonen den 22. juli har rystet og såret en hel nasjon. Sorgen er uendelig og mange er utrøstelige. Ord blir fattige. Kristne og fremskrittspartimedlemmer er opprørt over gjerningsmannens identitet, som henholdsvis kristenfundamentalist og tidligere fremskrittspartimedlem. De ønsker å ta skarp avstand. Denne reaksjonen er forståelig og gjenkjennelig. Selvmordsbombere er like lite muslimer som Anders Behring Brevik var en kristen fundamentalist. Etter terrorhandlingen ble det ikke utdelt kollektiv skyld til kristne. Vi må bli like flinke til å skille individet fra gruppen når gjerningsmannen kaller seg muslim.

Frykten norske muslimer opplevde om kvelden den 22. juli var høyst ufortjent. En gutt ble banket opp og noen muslimske jenter ble trakassert. Dette er ubegripelig og vitner om inngrodde fordommer til muslimer i Norge. Terror er blind vold. Den rammer alle uansett etnisitet eller religiøs bakgrunn. Likevel ville debattklimaet mest sannsynlig vært et helt annet hvis en gjerningsmann med muslimsk bakgrunn sto bak.

Hvorfor skulle muslimene i Norge da bli stilt til veggs? Hvorfor skulle Fremskrittspartiet da ta i bruk sine tirader overfor muslimene? Hvorfor skulle muslimske barn da bli mobbet på skolen?

22. juli var et dobbelt angrep på muslimer. Først var det fordommene og trakasseringen den kvelden. Etter avdekkingen av motivet var det altså det uendelige hatet og framstillingen som det indirekte offeret for tragedien.

Det har flere ganger blitt påpekt i mediene at tryggheten ikke vil bli den samme for politikerne. Men hva med tryggheten til alle norske muslimer? Bomben, som ble plassert i regjeringskvartalet denne gangen, kan neste gang være plassert i en moské. Forhåpentligvis vil debattklimaet bli bedre med mindre spissformulerte og hatefulle innlegg enn det vi har blitt vant til.

Vi som er født og oppvokst i Norge bør ikke leve i frykt for å bli stigmatisert og kollektivt stemplet som terrorister etter en terroraksjon utført av en såkalt muslim.