Mer til dem som har mest fra før. Det var soundbiten Ap-politikere brukte flittig under valgkampen i 2013. Målet var å ramme Frp og Høyre midtskips ved å fortelle hvor usosial skattepolitikken deres var. Hvordan de massive lettelsene i formuesskatten og arveavgiften ville gi oss større forskjeller, mer ulikhet og mindre rettferdighet.
Nå er det nye tider, nye mål. Dersom Ap vinner valget til høsten og kaster Siv Jensen ut av Finansdepartementet, vil vi ikke få noen ny arveavgift. Den blåblå regjeringen har fjernet den – og den er borte for godt. Skattepakken som Ap lanserte forrige uke skal gi 15 milliarder i skatteskjerpelser. Men ikke ett øre skal tas ved å legge skatt på arv.
Dette er ikke første gang Ap nærmer seg skattespørsmålet med engstelse og motvillige skritt. Før valget i 2005, som endte med seier og åtte år med rødgrønn regjering, gikk det en diskusjon mellom SV og Ap om skattenivået. Bondevik 2-regjeringen hadde kuttet skattene med 23 milliarder kroner. Skulle venstresiden øke dem igjen, opp til nivået de var på før alle kuttene? SV ville gå til valg på høyere skatter, men Ap og Jens Stoltenberg var nervøse. Til slutt endte de med å love at skattene skulle legges på 2004-nivået – og holde seg der gjennom hele perioden. Det siste ikke-sosialistiske året med skattelettesler på drøye fire milliarder ble altså nullet ut. Resten av Bondevik II-regjeringens lettelser, omtrent 19 milliarder, ble stående. Gjennom hele den rødgrønne perioden på åtte år. Løftet ble gjentatt både da Stoltenberg vant valget i 2009 og da han tapte i 2013.
Det er vanskelig å lese denne skjelvende nølingen som noe annet enn en redsel for upopulære skatteøkninger. Det er i så fall et tydelig tegn på manglende selvtillit i det som pleide å hete ørnen blant partiene. Beslutningen om ikke å innføre en eller annen form for avgift på arv synes motivert ut fra angst for beskyldninger om dødsskatt og annen styggedom. Det hele får et ynkelig skjær over seg.
En av de viktigste økonomiske diskusjonene de siste årene er den vi fikk etter at den franske økonomen Thomas Piketty tok verden og bestselgerlistene med storm da han ga ut boka «Kapital i det 21. århundre». Et imponerende stykke forskningsarbeid, solid og pedagogisk forklart, viste at arv var den sterkeste motoren i maskineriet som gir oss stadig større – og mer ødeleggende forskjeller.
Med den enkle formelen r>g viser Piketty at avkastningen på kapital er større enn økonomisk vekst for øvrig. Dette gjelder spesielt i dårlige økonomiske tider. Pikettys konklusjon var videre at dette ikke skjer ved en tilfeldighet. Tvert imot: Sådan er kapitalismen, som det heter. Siden denne mekanismen vil skape stadig større forskjeller mellom dem som eier kapital og dem som ikke gjør det, må den tøyles dersom man ønsker å oppnå bedre fordeling og større likhet. Det kan bare skje gjennom det Frp går til valg på «sterk nedsettelse» av: skatter, avgifter og offentlige inngrep. Et særdeles effektivt virkemiddel vil være skatt på arv. Uten det vil forskjellene forsterke seg fra den ene generasjonen til den neste, og neste, og neste.
Da Piketty besøkte den sosialdemokratiske tankesmia Agenda og diskuterte med en lettere starstruck Jonas Gahr Støre i 2014, snakket Ap-lederen varmt om arveavgift. Til Dagsavisen sa han at fjerningen av arveavgiften og formuesskatten «bryter med norsk tradisjon der de sterkeste skuldre skal ta tyngst bør». Nå får den samme Støre så hatten passer av Piketty. Heller ikke han ser ut til å feste lit til den rare unnskyldningen Ap bruker for å droppe arveavgiften – altså at de ikke finner en modell som passer. «En historisk feil ... jeg frykter at den opplevde, og mye overdrevne frykten for skattekonkurranse, kan føre til at Norge mister sine sosialdemokratiske verdier», sa Piketty til Dagsavisen i forrige uke.
Ap har både tapt og vunnet valg når de har lidd av skatteangst. Det kan derfor godt tenkes at de vinner i 2017. Men man kan jo lure på hva som er poenget med politikk i utgangspunktet, hvis man foretrekker en litt avmagret og utvannet variant av sine egne synspunkter framfor å faktisk stå for noe.
I 2005 ble altså 19 av i alt 23 milliarder kroner gitt i skattelette stående. Denne gangen vil Ap trekke inn 15 av 21 milliarder de blåblå har gitt. De siste seks blir stående. Siden årtusenskiftet er skatteinngangen redusert med minst 25 milliarder i året. De blå skattekuttene rettes systematisk ikke helt opp.
I stedet for å gjemme seg bak snakk om vanskelige modeller og løpe fra grunnleggende prinsipper som om de hadde faen sjøl i hælene, kunne Ap prøvd en annen strategi. Hva med å snu på det, si «kjære skatten min» og forklare hvorfor det er viktig, smart og bra for alle at hver og en av oss betaler for fellesskapet. Spesielt de sterkeste av oss. Se ikke bort fra at folk er i stand til å skjønne det. Det kan til og med hende de liker det.