Ord kan medvirke til å skape ­­omstendigheter der frykt og aggresjon lett blir resultatet.

De høyreradikale innvandringsmotstanderne hevder til stadighet at deres ytringer enten blir forsøkt taushetsbelagt eller gjort til gjenstand for en såkalt demonisering. I beste fall er dette uttrykk for en betydelig overdrivelse. Skulle det være noe riktig i påstandene, har det lite å gjøre med at kritikk av den rådende innvandringspolitikken ikke aksepteres. Snarere dreier det seg om reaksjoner på at innvandringsmotstanderes utsagn og synspunkter ofte bidrar til å skape et fiendebilde av innvandrere i sin alminnelighet og muslimer i særdeleshet.

Denne problemstillingen ble nylig aktualisert gjennom Anders Hegers kritiske bemerkninger (Dagsavisen 01.10.11) til den danske, kristen-konservative filosofen Kai Sørlanders «Efter 22/7», en artikkel som for en tid tilbake ble publisert på nettstedene document.no og rights.no (23.09.11). Måten Sørlander her formulerte seg på kunne lett fortolkes som et forsøk på å fremme en nærmest apologetisk innstilling til Anders Behring Breivik. Høyreradikale innvandringsmotstandere rykket raskt ut og påpekte at filosofen hadde understreket at ansvaret for massedrapene og terroren alene hviler på Behring Breiviks skuldre. Det siste bør likevel ikke ta oppmerksomheten bort fra Sørlanders antydninger om at en angivelig demonisering av innvandringspolitikkens kritikere var en foranledning til Behring Breiviks fatale handlingsvalg, og at «fortalerne for den liberale og multikulturalistiske indvandringspolitik» dermed bør gis et slags indirekte ansvar.

De repetitive påstandene om at innvandrerkritiske synspunkter til stadighet fortrenges av en såkalt politisk korrekt elite har knapt noen dekning i virkeligheten. Høyreradikale innvandringsmotstandere mottar stipender for å publisere bøker om emnet, de deltar i debatter i radio, TV og aviser, de har støtte i et av de største politiske partiene i landet og de er representert ved en stiftelse som mottar statsstøtte for å bedrive sin daglige agitasjon mot innvandring. Det er dessuten mye som taler for at høyreradikale innvandringsmotstandere selv er blant de fremste bidragsytere til det Sørlander oppfatter som en irrasjonell og fordomsfull debatt om innvandring og såkalt multikulturalisme. Ord dreper ikke, anfører de høyreradikale. Sant nok. Det man likevel ser bort fra er at ord kan medvirke til å skape omstendigheter der frykt og aggresjon lett blir resultatet. For enkelte toneangivende krefter blant de høyreradikale innvandringsmotstanderne fremmer etter mitt syn en hatsk og fiendtlig innstilling ovenfor innvandrere.

En av de mest sentrale aktørene når det gjelder produksjon av fiendebilder er Human Rights Service, og ytringer på denne stiftelsens hjemmeside (www.rights.no) kan godt tjene som eksempel. Der kan man blant annet lese at folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «... tråkker oss nordmenn nedover og nedover» (22.09.11). Informasjonsleder Hege Storhaug har nylig hevdet at de 11 representantene med innvandrerbakgrunn i Oslo Arbeiderpartis nye bystyregruppe ikke har andre formål med sitt politiske engasjement enn å sikre egne etniske interesser, i motsetning til de norske representantene som uselvisk skal være opptatt av å bygge sivilsamfunn og nasjonalt fellesskap (16.09.11). Til grunn for slike betraktninger ligger åpenbart en forestilling om at folk med bakgrunn i land utenfor Europa skal være bærere av en «stammekultur» (16.09.11) og at deres tanke- og handlemåter er omsluttet av tradisjonelle begreper om mannlig ære der solidaritet med familie og slekt har forrang foran lojalitet til staten og storsamfunnet (12.09.11). Her tydeliggjøres hvordan spesielt ikke-vestlige innvandrere framstilles gjennom et knippe stereotypier og fordommer. Variasjoner som knytter seg til generasjonsforskjeller, klasse og utdanning, geografiske opprinnelse, kultur og religion, politisk orientering, moderne livsstils­valg, årsaker til migrasjon, grad av integrasjon osv. blir gjort til noe irrelevant. Dersom man tar denne dogmatiske virkelighetsoppfatning som Human Rights Service er talerør for på alvor, tegner det seg et bilde der innvandreres «kultur» dypest sett ikke kan forandres. I sin essens overføres den uendret fra generasjon til generasjon. Som «bevis» på det siste anfører Hege Storhaug en episode der en såkalt tredjegenerasjons pakistansk innvandrer ga uttrykk for en oppfatning om at hunder (i dette tilfellet Storhaugs egen) representerer noe urent (03.10.11).

De høyreradikale innvandringsmotstanderne har som disse eksemplene illustrerer en tendens til å redusere innvandrere til marionetter for det som oppfattes å være deres kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt og religiøst betingede sinnelaget. Om dette sinnelaget blir det sagt at det bryter grunnleggende med såkalte vestlige idealer om individuell frihet, demokrati og nasjonal solidaritet. På denne måten framstilles ikke-vestlige innvandrere som om de verken har moralsk vilje eller kulturell evne til integrasjon. Innvandrere er ikke noe mer enn representanter for en ensartet, uforanderlig og truende masse. Ethvert avvik fra en autoritær og til dels reaksjonær forestilling om hva det vil si å være norsk fungerer som et tegn på at innvandrere utgjør velferdsstatens, demokratiets og den individuelle frihetens eneste fiende.

Dessverre er det mye som taler for at disse eksemplene er representative for store deler av den høyreradikale innvandringsmotstanden. Bruken av brede generaliseringer, samt essensialiseringen av kultur og religion, skaper et bilde av ikke-vestlige innvandrere og muslimer som grunnleggende annerledes en «oss» nordmenn. Etter min oppfatning tar Sørlander og hans meningsfeller feil. Det er i første rekke de høyreradikales enøyde og lite sannferdige agitasjon som forhindrer rasjonell meningsutveksling om temaer som angår innvandring og flerkulturalitet.

Sharia i form av egne domstoler eller konfliktråd er ikke bare unødvendig, men også ødeleggende for en integrasjonsprosess.

Direktøren ved domstoladministrasjonen, Tor Langbach, sitt forslag om å trekke såkalte shariadomstoler inn i norsk rettspraksis fører helt galt av sted. For det første er det avgjørende at ett og samme lovverk gjelder for alle innbyggere i et samfunn. Utfordringen med innvandring og flerkulturalitet er å etablere et “minste felles multiplum”, særlig i form av lojalitet til statlige institusjoner og symboler. Med separate juridiske institusjoner oppnår man ikke dette. For det andre er det nærmest umulig å komme fram til en enighet om hvordan sharia skal defineres i en slik sammenheng. Det finne mange versjoner av hvordan sharia skal fortolkes og praktiseres (gjerne kalt fiqh), der steining og halshugging er uttrykk for en svært ytterliggående variant. Hvem i all verden skal avgjøre hvilke versjon som skal gjelde?

Påstander om at muslimer ikke kan leve i verdighet under et sekulært styresett tilhører ekstremistene og må for all del ikke vinne fram. Undersøkelser fra Frankrike og Storbritannia viser f.eks. at store andeler av den delen av befolkningen som regner seg som muslimer ikke deler et slikt syn.

Rashad Ali er en akademiker som for noen år tilbake brøt med den ytterliggående bevegelsen Hizb ut-Tahrir. Han har etterpå blant annet vært tilknyttet britiske Quilliam Foundation som arbeider for en humanistisk orientert islam, og er i dag leder for anti-ekstremistorganisasjonen CENTRI. I følge Ali er f.eks. påstanden om at muslimske kvinners skilsmisser i praksis ikke vil bli godtatt uten at den er stadfestet av en “shariadomstol” konstruksjoner ekstremister står bak. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke er rådende oppfatning blant muslimer flest.

Ali gjør det også klart at mange islamske ledere lenge har tatt til orde for at muslimer som lever i ikke-muslimske land meget vel kan innordne seg en enhetlig sekulær lovgivning der. Han påpeker videre at det i den muslimske verden ikke er noen bred tradisjon for at konflikter løses gjennom sharia. Konfliktråd av denne typen er derfor etter hans (og mange andre muslimers) syn rett og slett ikke nødvendig.

Med utgangspunkt i et autoritært frihetsbegrep er stiftelsen Human Right Service minst like opptatt av å konstruere fiendebilder, som av å avdekke maktmisbruk og overgrep.

Stiftelsen Human Right Service (HRS) har gjennom lengre tid rettet søkelys mot maktmisbruk og overgrep der kulturelle og religiøse praksiser er involvert. Dette kunne de ha fortjent ros for. Måten de går fram på i dette arbeidet gir dessverre inntrykk av at de i første rekke har som målsetning å skape et bilde av innvandrere fra ikke-vestlige land som den moderne frihetens eneste fiende.

Slik jeg forstår HRS, er maktmisbruk som utøves eller overgrep som begås av innvandrere ikke noe som finner sted i kulturers og religioners navn. Snarere er det noe som skjer på grunn av kulturer og religioner. Med andre ord tar HRS et kulturalistisk utgangspunkt. Innvandrere reduseres dermed til marionetter for sin kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt betingede sinnelag. Langt mer alvorlig blir det når mange av artiklene HRS publiserer på sin hjemmeside gir leserne inntrykk av at innvandrere, og spesielt muslimske innvandrere, i det store og det hele er upålitelige kjeltringer.

Informasjonsleder Hege Storhaug har ved mange anledninger redegjort for HRS sin overordnede agenda, nemlig prinsippet om individets frihet. Problemet er at frihetsbegrepet den statsstøttede stiftelsen holder seg med er svært dogmatisk. F.eks. har Storhaug gitt uttrykk for at kvinner som selv velger å bruke hijab etter hennes oppfatning ikke fortjener respekt. Denne formen for hodebekledning gir henne nemlig assosiasjoner til hakekors og davidstjerner. Det er altså HRS som skal bestemme hva som kan regnes for frihet og hvordan friheten kan gjenkjennes. Dermed forsøker de paradoksalt nok å befeste et autoritært frihetsbegrep. 

I det hele er det grunnlag for å hevde at HRS bedriver en aktiv mistenkeliggjøring av ikke-vestlige innvandrere. Dette kommer f.eks. tydelig fram i den pr. dato siste kommentaren på stiftelsens hjemmeside. Temaet er her den store andelen av innvandrere fra asiatiske og afrikanske land i Arbeiderpartiets nye gruppe i Oslo bystyre. At om lag halvparten av medlemmene har en eller annen form for opprinnelse i ett av disse to kontinentene omtales som utslag av “stammekultur”. Her stilles vi ikke bare ovenfor en mildt sagt tendensiøs begrepsbruk, men også en uredelig argumentasjonsform. For Storhaug framsetter nemlig en påstand om at nyvalgte representantene ikke har andre formål i sitt politiske engasjement enn å sikre egne etniske interesser. Hva vet hun egentlig om hva disse politikerne rent faktisk står for? Spørsmålet er nok dessverre irrelevant. For det er lite som taler for at innvandrere fra ikke-vestlige land for Storhaug er noe mer eller annet enn innvandrere fra ikke-vestlige land.

Ikke bare er HRS aktive i å opprettholde et fordummende fiendebilde. Stiftelsen bedriver samtidig en ukritisk idyllisering av det “autentiske” Norge. Alt det gode er knyttet til det norske, alt det onde til innvandring og muslimer. Slike holdninger kommer f.eks. tydelig til uttrykk når Storhaug i sin vurdering av Arbeiderpartiets nye bystyregruppe også gir til kjenne følgende oppfatning: Mens nordmenn uselvisk er opptatt av å bygge nasjonale fellesskap, søker innvandrere i sin alminnelighet egne interesser uten omtanke for omverdenen. Dersom hun faktisk mener dette på alvor, er det lettere å forstå hvorfor HRS sine henvisninger til Peder Nøstevold Jensens (alias Fjordmann) essays, ble ledsaget av superlativer som fantastisk. 

HRS gjenga for få dager tilbake en uttalelse fra et britisk overhusmedlem som hevdet at folk med opprinnelse i Pakistan og Bangladesh føder mange barn i den hensikt å utnytte velferdsordningene. Storhaug refererte påstanden uten snev av kritisk refleksjon. I stedet fastslår hun kategorisk at årsaken er å finne i kulturell og religiøs bakgrunn. Demografisk forskning viser imidlertid at variasjoner i fødselsrater har lite med kultur og nasjonalitet i seg selv å gjøre. Den absolutt viktigste faktoren er utdannings- og inntektsnivå. Innvandrere i Storbritannia med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh har befunnet seg langt nede på stigen i så måte. Gjennom de senere årene har det imidlertid skjedd en betydelig positiv utvikling. I takt med dette har fødselsratene når det gjelder denne delen av Storbritannias befolkning blitt mer enn halvert siden midten av 1970-tallet. Jeg er ganske sikker at Storhaug slettes ikke er ukjent med disse forholdene. Problemer er at betraktninger av denne typen ikke er tjenlige når hensikten åpenbart er å framstille muslimske innvandrere som kjeltringer.

Ganske nylig henviste HRS til en spørreundersøkelse som danske myndigheter står bak. I dette datamaterialet kommer det fram at andre- og tredjegenerasjons innvandrere er noe mer tilbøyelige enn andre grupper til å svare at de har liten tillitt til personer de ikke kjenner fra før. I HRS kommentar gjøres det selvfølgelig et stort poeng ut av en statistisk forskjell som virkeligheten er ganske marginal. Hensikten er åpenbart å understreke hvilken trussel innvandrere angivelig skal utgjøre når det gjelder det sivile samfunnet. I den forbindelse benyttet HRS ikke overraskende et rent kulturalistiske resonnement. Det hele har i følge Storhaug nemlig sin årsak i Midt-Østens begrep om mannlig ære. 

For det første er det store forskjeller når det gjelder i hvilken utstrekning et tradisjonelt æresbegrep videreføres blant innvandrere i Norge, Skandinavia eller andre steder. For det andre kan man slettes ikke se bort fra at andre faktorer er langt viktigere: Det har etter hvert blitt en kjent sak at mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere opplever at de befinner seg i et krysspress mellom ulike forventinger. Fra et hold stilles det krav om segregering gjennom kulturell tradisjonalisme og religiøs konservatisme, fra et annet hold krav om assimilering f.eks. gjennom den type autoritære frihetsbegrep som HRS er en representant for. Mange unge med innvandrerbakgrunn opplever at det i begge tilfeller dreier seg om forventninger man verken kan eller vil leve opp til. Resultatet er stadige opplevelser av ikke å bli respektert for den man er eller vil være. I lys av dette skal det ikke mye fantasi til før spesielt unge med såkalt innvandrerbakgrunn er usikre på hvor stor tillit man bør ha til fremmede. Uansett blir man fra begge leire møtt med både mistenkeliggjøring og fordømmelse. Med tanke på det siste er Islam Net og HRS eksempler på sentrale aktører her i Norge. Mens Islam Net fordømmer det minste avvik fra den forstokkede islamismen de selv er talerør for, ser HRS på innvandrere som på hederlig og demokratisk vis tar aktivt del i det norske samfunnet som ulv i fåreklær.

Resultatene av samme danske spørreundersøkelsen viser for øvrig at innvandrere flest støtter opp om demokratiske verdier og forsørger seg selv og sin familie gjennom lønnsarbeid. Omfattende surveys fra Storbritannia gjør det dessuten klart at landets muslimske innbyggere, sammenlignet med den britiske befolkningen totalt sett, er minst like forskjelligartet hva gjelder livsstiler, holdninger til politiske og religiøse spørsmål og grad av tilknytning til samfunnet de bor og lever i. Det er ingen grunn til å tro at det forholder seg annerledes når det gjelder Skandinavia. Alt dette er noe HRS trolig vet utmerket godt. Ikke desto mindre finner de det opportunt å se bort fra denne typen innsikter.

HRS sin dogmatiske innstilling fører til at de avviser nær sagt alle muligheter for refleksjon og dialog. I følge stiftelsens leder, Rita Karlsen, er multikulturalismen en ideologi “… som ivrig forsøkes befestet i Norge, med støtte fra nasjonale medier og ikke minst i skyggen av 22/7.” Man kan spørre seg om hvem det er hun egentlig sikter til her, og om hva hun egentlig forstår med begrepet multikulturalisme. Mye tyder på at Karlsen ikke innser at man faktisk kan være kritisk til en multikulturalistisk politikk selv om man ikke deler HRS sine autoritære forestillinger om hva frihet er eller aksepterer forsøket på å framstille ikke-vestlige innvandrere som upålitelige kjeltringer.

Det kan hevdes at Human Right Service gjør en viktig jobb ved å peke på noen bestemte former for undertrykking og urettferdighet. Samtidig er det mye som taler for at deres virksomhet preges av en demagogi som har et sterkt høyreradikalt tilsnitt.

Storhaug kan ha rett i at HRS sin virksomhet ikke uten videre kan plasseres på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Likevel gir det grunnlag for undring når hun i en kronikk i Klassekampen (1.9.) hevder at Human Right Service (HRS) “ … ikke jobber med ideologi”. Deres virksomhet skal visstnok begrense seg til en analyse av faktiske forhold med tanke på å avdekke brudd på menneskerettigheter. I så måte kan det hevdes at HRS gjør en viktig jobb ved avdekke former for undertrykking og urettferdighet som får for lite oppmerksomhet.

Samtidig virker det som HRS forutsetter at individuell frihet og menneskerettigheter bare kan forvaltes i henhold til et bestemt sett med kulturelle verdier og praksiser. Jeg kan vanskelig se at et slikt standpunkt ikke impliserer et ideologisk ståsted. Det er også nærliggende å tenke at det ligger noen ideologiske føringer bak når Storhaug ved mer enn én anledning har sammenlignet islam med nazisme. I et intervju med Nettavisen (16.11.06) skal hun f.eks. ha uttalt følgende: “Hijaben gir meg assosiasjoner til nazistenes jødetegn og hakekors.” All den tid HRS sin dogmatiske fordømmelse av islam og motstand mot innvandring gis grunnlag i et prinsipp om individuell frihet, reiser det seg derfor uvilkårlig spørsmål om hva som er kjennetegnet på individers frihet. Det samme gjelder hva som skal til for å oppnå individuell frihet og ikke minst hva som truer den individuelle friheten. Skal man ta deres agitasjon mot islam og innvandring på alvor, virker det som svarene alene er å finne i hva innvandrere og islam i følge HRS sin egen virkelighetsoppfatning ikke er.

Nedenfor skal jeg gjennom seks punkter vise hvordan mye taler for at HRS sin måte å agitere gjør at veien synes kort til det høyreradikale landskapet av ideologisk motstand mot innvandring og islam:

1) Et sentralt kjennetegn ved de høyreradikale som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden er det konspirasjonsteoretiske. Blant annet kommer dette til uttrykk i en av Peder Nøstevold Jensen (alias Fjordman) sine tekster fra 2007, Political Correctness — The Revenge of Marxism. Her skriver han blant annet følgende:

“Not only has Marxism survived, it is thriving and has in some ways grown stronger. Leftist ideas about Multiculturalism and de-facto open borders have achieved a virtual hegemony in public discourse, their critics vilified and demonized. By hiding their intentions under labels such as “anti-racism” and “tolerance,” Leftists have achieved a degree of censorship of public discourse they could never have dreamt of had they openly stated that their intention was to radically transform Western civilization and destroy its foundations”.

Som Øyvind Strømmen for nylig bemerket, gjenga HRS denne teksten på sin hjemmeside med kommentaren "Another great Fjordman essay". Slik kan man vanskelig forstå det annerledes enn at HRS slutter seg til Jensens betraktninger om at den såkalte multikulturalismen er ledd i en “marxistisk” antidemokratisk konspirasjon.

2) Den høyreradikales agitasjonen preges videre av at det skapes apokalyptiske bilder av innvandringens påståtte følger. Leser man et tilfeldig knippe artikler på HRS sine hjemmesider, møtes man av en serie advarsler om at det norske samfunnet som følge av innvandring og den politisk korrekte elitens “virkelighetsfornektelse”  kan komme til å spille både økonomisk og demokratisk fallitt.

3) Et tredje kjennetegn er demonisering. Den politiske og kulturelle eliten blir ofte framstilt som en umoralsk og nærmest ondsinnet gjeng, som med overlegg leder Norge og Europa mot undergangen. Det er ikke rent få artikler forfattet av Storhaug og Karlsen som forfekter synspunkter som vanskelig kan tolkes i annen retning. HRS sin hjemmeside er forøvrig proppfull av tekster som etterlater et inntrykk av at innvandrere ikke gjør annet enn å arbeide for innføring av udemokratiske praksiser, snylte på velferdsstaten, voldta og lemleste.

4) De høyreradikale kreftene representerer for det fjerde et reaksjonært og/eller nasjonalistisk syn på samfunnet. Hos HRS kommer dette fram på mange måter. Et eksempel er hyllesten til Borten Moes påstand om at å ta ansvar for eget liv og ikke legge det i velferdsstatens hender er det samme som “å tenke norsk.” Dette er selvfølgelig i flere henseender et utsagn som faller på sin egen urimelighet. For det første kommer mange innvandrere fra områder i verden der man er vant til å klare seg uten en velferdsstat, nettopp fordi det ikke finnes noen velferdsstat. Å tenke at man skal legge sitt liv i velferdsstatens hender er vel snarere en norsk oppfinnelse enn en somalisk eller marokkansk. For det andre er det svært mange innvandrere som helst vil slippe å befinne seg i velferdsstatens klamme favn dersom de fikk en sjanse til å klare seg selv. For det tredje, hva er det ikke næringslivsledere, politikere og andre jamrer seg over til stadighet? Jo, at så mange nordmenn velger trygd framfor arbeid. I Borten Moe og HRS sitt perspektiv kan dermed heller ikke nordmenn som mottar penger til livsopphold fra velferdsstaten regnes som “integrerte”, fordi de ikke “tenker norsk”.

5) Et femte kjennemerke ved de høyreradikale er et retorisk knep som handler om å framstille seg selv som offer for sammensvergelsens makt. Innvendinger og kritikk blir svært ofte avvist som uttrykk for hersketeknikker og forsøkt på sensur. Til stadighet hevdes det at kritikere av islam og av innvandringspolitikken ikke kommer til orde i den offentlige debatten. Dette er en underlig påstand, all den tid høyreradikale synspunkter til stadighet blir ytret i en rekke mediekanaler. Norges største opposisjonsparti er dessuten i det store og hele på deres egen side. Påstanden gjentas likevel til det parodiske, og i en slik grad at man kan få inntrykk av en paranoia er i ferd med å gripe om seg. Meningsmotstanderne identifiseres nærmest automatisk som medlemmer av en allmektig politisk og kulturell elite. De blir samtidig gjerne karakterisert som virkelighetsfornektere, løgnere og til og med som en trussel mot demokrati og ytringsfrihet. Slik har mange høyreradikale en sterk tendens til å tegne et bilde seg selv som fromme, men undertrykte forvaltere av den ”sanne” virkeligheten. Slike holdninger kommer ganske eksplisitt til uttrykk både i måten Storhaug debatterer på og ikke minst i et utall artikler som publiseres på HRS sin hjemmeside.

6) Det sjette og siste fellestrekket jeg vil framheve ved den høyreradikale demagogien er hangen til endimensjonale forklaringsmåter. I HRS er sitt tilfelle det f.eks. slående hvordan sosial segregering i form av ghettodannelser i storbyer ensidig forstås som en uunngåelig konsekvens av innvandring og av islam i seg selv. Hvordan det også kan være resultat av diskriminering, uheldige sider ved integreringspolitikk og av hvordan innvandrergrupper innlemmes i allerede etablerte ulikhetsstrukturer, tas i liten eller ingen grad med i bildet.

Urbane opprør er som regel komplekse fenomener som sjelden kan forstås gjennom endimensjonale analyser. Opprøret i Storbritannia kan derfor neppe reduseres verken til kriminelle pøblers verk eller til et rent sosialt opprør i konvensjonell forstand.

Urbane opprør, slik de finner sted i Storbritannia i disse dager, er som oftest komplekse fenomener som sjelden kan forstås gjennom endimensjonale analyser. Enkelte har forsøkt å forklare opprøret som et produkt av rasemotsetninger (hva nå det egentlig skal bety) og/eller som et resultat av fattiges umoral (som også er årsaken til deres fattigdom!). Disse forståelsesmåtene skal jeg la ligg her.

Leser man kommentarene i de britiske avisene er det i hovedsak to perspektiver dominerende: Kriminell opportunisme eller effekter av sosial marginalisering, rasisme og trakassering fra politiet.  Men som forfatteren Tony Parson twitret: “You can never tell who is fighting for justice and who is just fighting for a wide-screen, hi-def plasma telly”. Denne kommentaren viser at vi heller ikke kommer så langt med en sammenligning med opprørene på 80-tallet. Disse opprørene var i mye større grad klare politiske opprør. Siden den gang har Storbritannia blitt formet av en politikk sterkt preget av nyliberalisme, der en underpriviligert minoritet må ta støyten for det meste som går galt, og av en bestemt form for multikulturalisme.

Med begrepet multikulturalisme sikter jeg ikke til innvandring i seg selv eller til at landets befolkning består av flere ”raser” og ”kulturer”, men at myndighetenes politikk har vært basert på gruppetenkning der folks hudfarge og kulturelle og religiøse bakgrunn eller opprinnelse har vært utgangspunktet. I stedet for å fungere som redskap for integrering, har denne politikken medført at store deler av innvandrerbefolkningen har blitt marginalisert fra det Cameron i dag kaller det Big Society. (Noe annet er at enn kombinasjon av mer nyliberalisme og autoritær reaksjonær politikk neppe vil endre på det faktumet).

Ikke minst har forholdet mellom det politiske systemet og myndighetene på den ene siden og innvandrerbefolkningen på den andre blitt forvaltet av udemokratisk oppnevnte community-leaders og rådsmedlemmer. Samtidig har folk mer eller mindre blitt tvunget inn i etniske og religiøse identiteter som andre har definert innholdet i for dem. En av konsekvensene er at sosiale og politiske interesser og motsetninger i stor grad har blitt omformet til et spørsmål om kulturelle og religiøse identiteter. I tillegg har den nyliberalistisk politikk medført at samfunnsborgerrollen i stor utstrekning har blitt omgjort til en forbrukerrolle.

Satt på spissen har de siste tiårenes utvikling, slik jeg har skissert det ovenfor, medført at individer ikke uten videre ser seg selv som del av sosiale fellesskap med særskilte politiske interesser, men som individuelle forbrukere med kulturelle identiteter (der referansene like gjerne er abstrakte og mytiske som konkrete og reelle). Veien til et bedre liv blir dermed vanskelig å koble til sosiale og økonomiske ordninger som er mer rettferdige. I stedet oppfatter nok mange intuitivt at veien heller finnes i adgangen til forbruksvarer. For i en slik kontekst er forbruksvarer også viktige redskaper i utforming av såkalte livsstiler som uttrykk for de kulturelle identitetene. Slik sett er det kanskje ikke tilfeldig at det har vært kjøpesentre, og ikke først og fremst myndighetenes bygninger, som angripes.

Denne formen for ”avpolitiseringen” av virkeligheten ser den britiske tenkeren Kenan Malik som et resultat den multikulturalistiske politikken som har blitt ført i Storbritannia. Selv vil jeg legge til at det kanskje i like stor grad også er et produkt av den sterke nyliberalistiske politikken. Men som Malik nylig kommenterte på sin blogg, har landet de senere årene opplevd en framvekst av en generasjon unge og marginaliserte som ikke helt kan se for seg hvem og hva de skal rette frustrasjonen og sinnet sitt mot, som ikke ser hvordan sosiale og politiske forhold kan endre den situasjonen de befinner seg i, og som derfor heller ikke kan se konsekvensene av egne handlinger på en slik måte som resten av samfunnet forventer.

Perspektivet jeg har tatt til orde for her, er for øvrig noe annet enn å hevde at de som deltar opprørene i alle tilfeller utelukkende er kriminelle pøbler. Det er også noe annet enn å påstå at alt sammen er produkt av at politiet og myndigheten på grunn av multikulturalismen har blitt tvunget til å ”ta med silkehansker” på ungdommene i bydelene det gjelder. Det er også noe annet enn å mene at Storbritannias marginaliserte er fattige og maktesløse som følge av at de har en annen rase og kultur og dermed ikke passer inn i samfunnet de utrettmessig har trengt seg inn i eller blitt lokket til å bosette seg i, slik noen har en tendens til å framstille det. I første rekke er det resultatet av den nyliberalistiske og multikulturalistiske politikken som har resultert i alt annet enn det vi forbinder med integrasjon. 

Når Human Rights Service tar den britiske debattanten og forfatteren Kennan Malik til inntekt for sin dogmatiske motstand mot innvandring, islam og multikulturalisme, dekker det til at Malik står for et mye mer nyansert syn på disse spørsmålene,

Bakgrunnen for dette innlegget er at Human Rights Service på sin hjemmeside har tatt den britiske nevrobiologen, vitenskapshistorikeren, journalisten, debattanten og forfatteren Kennan Malik til inntekt for sin egen dogmatiske motstand mot innvandring, islam og multikulturalisme. Her sikter jeg til at Rita Karlsen i går gjenga en Minerva-artikkel om Maliks kritiske innstilling til multikulturalisme. Det kan i den forbindelse være på sin plass å peke på at Maliks perspektiver, sammenlignet med holdninger og synspunkter HRS til daglig gir uttrykk for, i langt større grad er nyanserte og gjennomtenkte.

Malik er ikke motstander av multikulturalitet i den betydning at et land kan bære i seg ulike kulturelle strømninger og livsstiler. Derimot er han sterkt kritisk til multikulturalisme, når dette begrepet defineres som en aktiv statlig politikk der minoriteter gis sosial og politisk status i kraft av avgrensede og essensialiserte kulturelle, religiøse eller etniske identiteter.

I følge Malik har man i Storbritannia lenge ført en slik politikk, delvis som svar på de utfordringer som årtier med rasisme og diskriminering av innvandrere hadde ført med seg. Hans argument er at minoritetsgrupper gjennom denne politikk nærmest har blitt presset inn i etniske eller religiøse identiteter, og i en slik utstrekning at de i praksis ikke har blitt behandlet som fullverdige, individuell britiske statsborgere.

Det er ikke innvandringen i seg selv som har skapt et fragmentert samfunn, sier Malik. I stedet er årsaken å finne i den politikken som har vært ført for å plassere innvandrerne og deres etterkommere inn i det britiske samfunnet. Han er i den forbindelse opptatt av å vise hvor feil det er å betrakte islam og den muslimske befolkning som en enhetlig størrelse, slik den britiske multikulturalistiske politikken langt på vei har hatt som konsekvens; og slik HRS dessverre har en tendens til å framstille det, kunne man tilføye. Blant annet har han framholdt hvordan spørreundersøkelser i Storbritannia avdekker at den muslimske befolkningen i landet er delt i nær sagt ethvert spørsmål som angår sosiale, politiske og religiøse forhold.

I den forbindelse gjør Malik det også klart at spørsmål som for eksempel angår bruk av burka og niqhab ikke uten videre kan forstås på en enhetlig måte. I følge ham (og andre) handler det ikke utelukkende om en krenkelse av individuelt autonomi og frihet. I noen sammenhenger (om slettes ikke i alle) kan det tvert om forstås som nettopp utøvelse av individuell frihet. Det siste har sammenheng med at klesplaggene i stor grad også har blitt symboler på forskjellene (hva de nå hevdes å skulle være) mellom ”oss” og ”de andre”, enten man ser det fra antimuslimsk hold eller fra en promuslimsk vinkel. 

I tiden etter at Frankrike innførte forbud mot bruk av niqhab i de offentlige rom har flere kvinner blitt arrestert for brudd på denne lovgivningen. Den franske professoren i religionssosiologi, Raphaël Liogier, påpeker at blant de relativt få kvinner som viste seg offentlig med niqhab før det ble forbudt, tilhørte mange en velutdannet middelklasse. Motivene kunne være produkter av svært forskjellige individuelle livserfaringer. I alle tilfeller er beskjeden man sender ved å velge og ikle seg niqhab som en provokasjon  - enten den er rettet mot  foreldre, venner, myndigheter eller offentligheten  i sin alminnelighet -  følgende:  Se på meg, jeg er annerledes, dette er min identitet! I motsetning til hva som i økende grad har blitt tatt for gitt, er dette ikke uttrykk for jihad eller politisk islam, omtrent like lite som t-skjorter med CheGevara er en oppfordring til klassekamp gjennom væpnet revolusjon.

Malik minner oss om at i den grad det handler om undertrykking, er burka og niqhab et symbol på dette og ikke undertrykkingens årsak. Dersom vi ønsker å hjelpe kvinner som ikke av fri vilje bærer et slikt plagg, er ikke lovforbud veien å gå. I stedet må vi, som han sier, motsette oss ”… on the one hand, the racism, social discrimination and police harassment that all too often disfigure migrant lives, and on the other, the multicultural policies that treat minorities as members of ethnic groups rather than as citizens.”

En av Maliks kjepphester er at både multikulturalismen og anti-multikulturalismen preges av at sosiale og politiske motsetninger i økende grad har blitt omgjort til spørsmål om essensialiserte kontraster mellom kulturelle identiteter. Med andre ord, der vi før så klassemotsetninger, ser vi i dag ikke annet enn kulturforskjeller. Malik skriver blant annet følgende:

“Over the past decade, many Muslims have come to see Islamophobia as a one-stop explanation for all their problems and Islam as a one-stop solution to them. Ironically, non-Muslims are now beginning to mirror these arguments, increasingly viewing Islam as a one-stop explanation for everything, from the failure of multiculturalism to the problems faced by women. We certainly need to challenge the iniquities of Islam and refuse to bow to Muslim blackmail that certain debates are off-limits. But equally we need to keep the problem of Islam in perspective and not pretend that it is the root cause of every social ill. Otherwise we will end up with a society in which an obsession with Islam distorts the lives of both Muslims and non-Muslims.”

Som vi ser er denne kritikken ikke bare rettet mot multikulturalister og proislamister. Karlsen og Storhaugs ensidige polemikk mot innvandring, islam og muslimer, samt deres ensidige negative karakteristikker av enkelte innvandrergrupper (somaliere i særdeleshet), innebærer at Maliks kritikk også rammer HRS. 

Ingen andre enn Breivik selv kan gjøres ansvarlig for hans grusomme gjerninger. Likevel kan det være viktig se nærmere på om enkelte sider ved den høyreradikale retorikken kan være egnet til å anspore til vold, enten det er intendert eller ikke.

I dagene etter terrorangrepet i Oslo sentrum og massakren på Utøya har det blitt understreket at vi bør skille mellom høyreradikale og høyreekstreme retninger. I det første tilfellet finner vi politiske bevegelser som er godt forankret innenfor demokratiske spilleregler og der tanken om voldelige handlinger for å nå politiske mål ikke har en plass. Når det er snakk om høyreekstreme bevegelser har vi å gjøre med miljøer der vold og terror så langt fra er en fremmed tanke. Dette er selvfølgelig et viktig og i mange sammenhenger fruktbart skille. Ikke desto mindre skal vi være forsiktig med å la slike analytiske skiller beskrive all virkelighet. Dermed bør jeg med en gang slå fast at jeg på ingen måte holder andre enn Breivik selv ansvarlig for hans grusomme gjerninger. Mitt anliggende er i denne sammenhengen å se nærmere på om det er sider ved den høyreradikale retorikken som kan være egnet til å promotere vold, enten det er intendert eller ikke.

I Europa har perspektivene som høyreradikale har anlagt i sin vurdering av hendelsene vært forskjelligartede og til dels oppsiktsvekkende. En av det italienske partiet Lega Nord sine representanter i Europaparlamentet har uttalt at Breiviks handlinger må forstås som en direkte konsekvens av multikulturalismen i seg selv. Den danske integrasjonsministeren Søren Pind (som ved gjentatte anledninger har vist en ubegripelig mangel på dømmekraft) har sammenlignet udåden med opptøyene som for en tid tilbake fant sted i den københavnske bydelen Nørrebro. De fleste høyreradikale har nok likevel først og fremst uttrykt sorg og fortvilelse.

Ikke desto mindre har enkelte høyreradikale i Norge sine reaskjoner, slik de har kommet offentlig til uttrykk, primært rettet seg mot at mange ønsker å få klarhet i hvor Breivik fikk sine ideer fra. Andres umiddelbare reaksjoner på hendelsen har kommet til syne i en bekymring for at det som følge av udåden skal bli mindre akseptabelt og gi uttrykk for radikale høyreorienterte standpunkter om innvandring og flerkulturalitet. Reaksjonen er får så vidt forståelig, all den tid Breivik fram til han begikk ugjerningen har framstått som en av deres egne. Hans reaksjonære holdninger til samfunn og kultur og de anti-islamske synspunktene som han har gitt kjenne skiller seg lite fra det som har blitt uttalt av enkelte stortingspolitikere eller andre, enten det dreier seg om fjernsyn, aviser, blogger eller debattfora på internett. Skillet mellom høyreradikale og høyreekstreme er derfor heller ikke uten videre egnet til å forstå hvorfor Breivik begikk udåden han nå er tiltalt for.

Det er neppe til å unngå at de som ikke deler de høyreradikales ståsted er opptatt av hvordan høyreradikale ideer enten kan ha forledet Breivik til å begå, eller ble brukte av ham til å legitimere, de ufattelige grusomhetene. Dersom vi ser bort fra nynazistiske grupperinger, har vi i Norge fram til 22. juli i år vært mer eller mindre forskånet fra høyreekstremistiske voldshandlinger. I det store og hele har det høyreradikale miljøet i Norge heller ikke vært preget av voldsretorikk. Når det gjelder det siste, er det for eksempel i Danmark et klima som i større grad tillater ekstreme ytringer. I fjor gikk for eksempel enkelte medlemmer av Dansk Folkeparti og SIAD (Stop Islamiseringen av Danmark) til ytterligheter da de under henvisning til landsforræderi regelrett tok til orde for likvidering av folketingsrepresentanter som ville stemme mot DFs forslag om å forby bygging av store moskeer. Nylig kunne man lese at den rasismedømte Lars Hedegaard sammen med sine meningsfeller bedriver skytetrening i hagen, angivelig for gjøre seg i stand til å beskytte seg selv mot tyver og muslimer.

Det kan i denne sammenhengen også være nyttig å se nærmere på forholdene i USA. Her skal det spesielt de to siste årene ha funnet sted et en sterk økning i den radikale høyresidens aktivitet. Det er snakk om et utall grupperinger som spenner over et vidt felt. Dessuten er landskapet så flytende og mangfoldig at det ikke alltid er like lett å skille kategorisk mellom høyreradikale og høyreekstreme. På den ene siden finner vi de som til tross for en ganske ytterliggående retorikk likevel forholder seg til demokratiske spilleregler, gjerne innenfor det republikanske partiet. På den andre siden har vi grupperinger hvis retorikk ikke bare er sterkt preget av konspirasjonsteorier og hatefullhet (enten det er de føderale myndighetene eller minoriteter som er skyteskiven), men som også er beredt til å bruke vold som middel. Bare så langt i år har det vært flere tilfeller av det siste. For å nevne noen eksempler: Et bombeangrep mot en parade som skulle avholdes under Martin Luther King jr. Day i Spokane i staten Washington ble avdekket i siste liten. En mann bærende på eksplosiver ble arrestert utenfor en moské i byen Dearborn i Michigan. Drapet på senatsrepresentanten Gifford i Arizona antar man også hadde politiske dimensjoner ved seg. I mai i år ble to politimenn i Memphis, Arkansas drept av to medlemmer av en antiføderal bevegelse kalt Sovereign Citizen Rights.

I mellom disse ytterpunktene befinner det seg dessuten en del grupperinger i USA som målbærer en hatefull og aggressiv agitasjon, men der volden trer fram på mer symbolske måter. For eksempel hengte en gruppe aktivister for et par år tilbake en pappdukke som skulle forestille en demokratisk politiker fra en provisorisk galge utenfor et møtelokale. Handlingen var en protest mot forslaget om reformer i helsevesenet. Andre demokratiske politikere har i forbindelse med samme politiske kontroverser fått likkister plassert i hagen.

I dette bildet hører det med at den såkalte patriotbevegelsen i de siste årene har fått en rennesanse i USA. Patriotbevegelsen kjennetegnes i første rekke ved at den føderale regjeringen er hovedfienden og av at konspirasjonsteorier har en sentral plass. For eksempel har det blitt hevdet at Barak Obama er muslim. En tidligere rådgiver i Bushadministrasjonen mener sågar at det er bevist at presidenten er hemmelig medlem av det muslimske brorskap. Enkelte kristne grupperinger mener å vite at Obama i virkeligheten er antikrist. Andre påstår at det eksisterer en hemmelig plan i Mexico om å annektere statene som ligger i sørvestlige delen av USA.

Patriotbevegelsen har, spesielt etter Obamas inntreden som president og den stadig økende fokus på immigrasjon, blitt alt mer innvandrerfiendtlig og rasistisk. Et økende antall militsgrupper rundt om i landet skal være knyttet til bevegelsen, og myndighetene er bekymret for at det i nær framtid vil kunne utarte seg i flere og mer alvorlige terrorhandlinger. For ikke lenge siden banet medlemmer av en såkalt militsia seg inn i hjemmet til meksikanske innvandrere og drepte dem mens de sov.

Enten det er snakk om ”mainstream” høyreradikale bevegelser (som strekker seg langt inn i det republikanske partiet) eller mer ekstreme og direkte voldelige grupperinger, framtrer det noen sentrale fellestrekk når det gjelder retorikk: Konspirasjonsteorisk forestillinger om myndigheter og/eller minoriteter, en demonisering av det som oppfattes som motstandere og ikke minst en retorikk som innebærer at man selv setter seg i en offerrolle. Det siste dreier seg ofte om forestillinger om at man gjennom mer eller mindre hemmelige allianseskap mellom myndighetene og andre grupperinger utsettes for maktovergrep eller endog ovenfor trusler om utryddelse.

Her i Norge kommer det siste ofte til uttrykk ved at man forestiller seg en allianse mellom myndighetene, akademikere, journalister og innvandrere, i den hensikt å skape et multikulturelt samfunn som vil utslette norsk eller europeiske kultur, den hvite rasen og skape et barbarisk samfunn. Enkelte norske høyreradikale for eksempel omtalt den politiske og kulturelle eliten som landssvikere med blod på hendene. Her er det underforstått at globalisering og multikulturalisme forstås som resultat av et komplott som uvegerlig vil ende i et blodbad. Det skal visstnok ikke bare ha vært Breivik som har omtalt Gro Harlem Brundtland som ”landsmorder”.

Leser man de høyreradikales innlegg og kommentarer på ulike norske nettfora, blir det klart at et felles kjennetegn også er en retorikk der man framstiller seg selv som en kneblet gruppe. Det hevdes at de synspunktene de selv representerer ikke blir gitt plass i offentligheten som følge av at den politiske og kulturelle eliten bedriver aktiv sensur. Dette blir en underlig påstand, all den tid høyreradikale synspunkter til stadighet blir ytret både av stortingspolitikere og andre i en rekke mediekanaler. Påstanden gjentas likevel til det parodiske, og i en slik grad at man kan få inntrykk av at en paranoia er i ferd med å gripe om seg.

Jeg har selv deltatt i nettdebatter med enkelte høyreradikale antimultikulturalister. I den forbindelse oppfatter jeg det som betegnende at kritikk og motargumenter svært ofte blir oppfattet som forsøk på sensur. Meningsmotstanderne identifiseres nærmest automatisk som medlemmer av en allmektig politisk og kulturell elite (PK’ere). De blir samtidig gjerne karakterisert som virkelighetsfornektere, løgnere og til og med som en trussel mot demokrati og ytringsfrihet. Slik har mange høyreradikale en sterk tendens til å tegne et bilde seg selv som undertrykte, fromme forvaltere av den ”sanne” virkeligheten. 

Det jeg til syvende og sist vil fram til er at høyreradikal retorikk, slik den er preget av demonisering, konspirasjonsteorier og selvoppnevnt offerrolle, representerer en farefull utvikling. Hva gjorde man ikke med landssvikere etter andre verdenskrig? Jo, man tok livet av dem. Jeg sier ikke at de som bruker slike uttrykk rent faktisk er villig til å drepe de som gis karakteristikken som landssvikere. Breiviks dypt tragiske udåd er sålangt enestående, og med mindre det ikke er noen som har stått i ledtog med ham kan ingen andre enn ham selv holdes ansvarlig for den.

Like fullt er det grunn til å advare mot en retorikk som framfor alt kan være egnet til å skape usikkerhet og frykt på en måte som i sin tur kan lede til vold. For eksempel viser flere studier av hva som gikk galt i det tidligere Jugoslavia at nettopp de politiske lederes hatefulle retorikk, der man demoniserte ”de andre” og aktivt konstruerte seg selv til offer, antakelig var det som faktisk muliggjorde de grusomme krigshandlingene der naboer drepte hverandre. Erfaringene fra USA viser dessuten mange eksempler på voldshandlinger som springer ut av det uklare farvannet som de ulike høyreradikale miljøene og deres retorikk representerer.

Raseideologen Ole Jørgen Anfindsen hevder at hans rasistiske ideer dreier seg om en amoralsk sannhet og at han har vitenskaplig belegg for dem. Begge deler er uakseptable påstander.

Raseideologen Ole Jørgen Anfindsen er stadig ute og lufter sine rasistiske ideer. For kort tid tilbake dukket han opp i to avisinnlegg i Aftenposten (hhv. 23. og 31. mai i år). De som kjenner hans skriverier fra før vil vite at Anfindsens hovedanliggende er å fremme en påstand om at det er vitenskaplig bevist at rase er en biologisk realitet, at det finnes genetisk betingende intelligensforskjeller mellom det han forstår som raser og at rasesegregering som følge av dette er nødvendig. Jeg skal i dette innlegget se nærmere på grunnlaget for den raseideologien som Anfindsen forfekter:

En ting som slår en ved Anfindsen er at han så lett forferdes over at andre tar til motmæle. Den som ikke aksepterer påstanden om rasers naturgitte eksistens, og om at enkelte raser har en høyere verdi enn andre, er enten løgner eller virkelighetsfornekter. Han går så langt som å hevde at en kritikk av hans syn truer ytringsfrihet og demokrati. Når han legger an en verdensanskuelse som primært bygger på en forestilling om kvalitative forskjeller mellom raser, der de politiske konsekvensene ikke kan være noe annet enn en hierarkisering og segregering av ”rasene”, er det selvsagt tillatt å påpeke at dette helt åpenbart dreier seg om en rasistisk ideologi.

Anfindsen hevder at spørsmålet om rase er et spørsmål som sannhet, og ikke om moral og politikk. Historie, maktforhold, politikk og økonomi er i hans verdensbilde tilsynelatende fullstendig underordnede dimensjoner. Der andre ser sosial ulikhet og urettferdighet, overgrep og diskriminering, ser han ikke annet enn et hierarki av uforenlige raser. Dermed er det heller ikke så overraskende at han åpenbart mangler evne til å innse at det rasebegrepet han forsøker å gjenreise i flere hundre år har hatt svært uheldige følger for millioner av mennesker og at rasebegrepet i seg selv derfor faktisk har politiske og moralske implikasjoner.

Samtidig må man forstå det slik at Anfindsen mener at spørsmålet om rasenes sannhet er et amoralsk spørsmål. Dette leder oss mot et dypt filosofisk spørsmål som Anfindsen tilsynelatende tar svaret på som gitt. Det i seg selv er alvorlig, og det blir ikke bedre når den påståtte sannheten blir grunnfestet i en knippe forskningspublikasjoner og kvasiakademiske skrifter som i mange tilfeller er av usedvanlig tvilsomt kaliber. Anfindsen hevder dessuten at det er bred enighet blant forskere om at rase er en biologisk realitet og om at afrikanere har mindreverdige egenskaper. Enten taler han her mot bedre vitende eller så farer han med løgn.

På den ene siden er det riktig at forskere som befatter seg med evolusjon og gener i det store og hele er enige i at det finnes genetisk befolkningsstrukturer i verden. Med andre ord er det få eller ingen som hevder at genetisk variasjon ikke er geografisk strukturert, i den betydningen at individer fra samme geografiske område er mer genetisk like enn personer fra andre områder. På den andre siden er det på ingen som helst måte allment akseptert blant genforskere at genvariasjoner er distribuert på en diskontinuerlig måte som gjør det meningsfullt å snakke om raser som genetisk konstituerte enheter.

Tvert om kan det se ut til at de fleste forskere er av den oppfatning at migrasjon og ”genflyt” har medført at genmønstre sjelden har klare grenser og at det derfor er lite fruktbart å avgrense populasjoner som rene genetiske kategorier. For eksempel har det blitt påpekt at forskjellene mellom den svarte befolkningen som stammer fra slavene (afroamerikanere) og den delen som nylig har vandret inn fra Afrika (afrikanere) i enkelte genetiske sammenhenger kan være omtrent like stor som forskjellene mellom afroamerikanere og hvite. Dette viser at de genetiske forklaringene ikke holder stikk i forhold til en forestilling om en genetisk avgrensbar afrikansk (negroid) rase i motsetning til en europeisk (kaukasoid). Derimot er det de som mener at genetiske strukturer kan tilsvare bestemte ”økotyper”, men som sjelden kan avgrenses til et og samme geografiske område. For eksempel forholder det seg slik at den østasiatiske befolkningens  tilbøyelighet til intolerante ovenfor laktose, deler dette genetiske trekket med folk fra enkelte områder i Øst-Afrika og Midt-Østen.

Anfindsens forestillinger om raser bygger også i stor grad på konklusjonene til engere krets forskere innen psykologifaget. Forskningen det er snakk om er i hovedsak finansiert og promotert av det sterkt høyreorienterte The Pioneer Fund. Denne organisasjonens hovedoppgave ser ut til å være produksjon av vitenskapelige ”bevis” som kan brukes i politisk agitasjon for at sosiale forskjeller har en genetisk forklaring og for at den hvite rasens herredømme må opprettholdes og styrkes. Man mener blant annet å vite at den delen av jordas befolkning som har opphav i Afrika skal ha en gjennomsnittlig IQ-score tilsvarende gjennomsnittet hos hvite 11-åringer. Den samme forskningen underbygges dessuten av en svært spekulativ evolusjonsteori som knapt kan sies å være vitenskapelig fundert. 

Denne IQ-forskningen har blant annet blitt kritisert for systematisk å ha utelatt fra resultatene de testpersonene som hadde høyest score på testene. Videre har det blitt påpekt at det ikke har blitt tatt tilstrekkelig høyde for at IQ-testene må tilpasses den kulturen og det hverdagslivet som folk flest i de afrikanske områdene det gjelder lever under til vanlig. Det siste har blant annet med tenkemåter og kunnskapsformer som, i sammenligning med det Europa, ikke i samme grad er påvirket av moderne utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. Et annet viktig forhold som konklusjonene ser bort fra er at den gjennomsnittlige IQ-scoren man regne seg fram til for en afrikansk befolkning tilsvarer gjennomsnittet som fantes i nordeuropeiske land på 50-tallet.

Det meste taler altså for at en lav gjennomsnittlig IQ-score viser til andre forhold enn det genetiske. Sammenligninger som er foretatt mellom svarte og hvite i USA viser også at det ikke er noen forskjell når det gjelder gjennomsnittlig IQ-score. Når Anfindsen framstiller konklusjonene i denne høyst tvilsomme forskning som en sannhet, ser han samtidig også bort fra at det er liten vitenskaplig enighet om hvordan mennesker intelligens bør beskrives eller hva det faktisk er, om IQ faktisk måler intelligens eller om hva IQ rent faktisk er et mål på.

Ser man nærmere på den forskningen som foreligger når det gjelder genvariasjoner mellom populasjoner, samt om forskjeller i IQ mellom populasjoner, er det altså åpenbart at Anfindsen ikke har noe som helt belegg for å bruke uttrykk som bevis eller sannhet når det gjelder rasismen har tar så sterkt til orde for.

Det er for øvrig slående hvordan Anfindsen, til tross for at han kjenner til innvendingene som er reist mot grunnlaget for hans raseteori, ikke er villig til å redegjøre for hvorfor han mener de ikke har konsekvenser for hans syn. Sett i lys av dette blir det ennå mer patetisk når han hevder at hans kritikere ikke farer med annet enn ”luftige påstander” og opptrer med ”selvutleverende ignoranse”. Dersom slike karakteristikker absolutt må brukes, kan de like gjerne brukes om Anfindsen selv. 

Påstander om at nordmenn som følge av innvandring og ukontrollert demografisk vekst vil utgjøre et minoritet i landet løpet av de neste 50 årene, reiser blant annet spørsmålet om hva det i en slik sammenheng vil si å være norsk.

Påstandene om at Norge og Europa invaderes av folk fra andre verdensdeler gjennom masseinnvandring og ukontrollert demografisk vekst har mange problematiske sider ved seg.  For eksempel hevder Human Right Service (HRS) at nordmenn vil utgjøre et mindretall i landet løpet av de neste 50 årene. Ved siden av flere problemstillinger rundt de demografiske beregningene og premissene for dem, reiser påstanden spørsmålet om hva det i en slik sammenheng vil si å være norsk.

For det første kan vi ikke vite så mye sikkert om hva som vil kunne regnes som norsk om 50 år. Går vi 50 år tilbake i tid, var en kvinne som levde opp til nasjonale standarder den gang en hjemmeværende husmor. Sannsynligheten er stor for at denne husmoren ville bli forferdet dersom hennes egen datter ofret husmorrollen hun også var tiltenkt, og i stedet søkt individuell frihet gjennom en yrkeskarriere. Hun kunne til og med være tilbøyelig til å avvise sin egen sønn dersom det ble avslørt at han levde ut sin homofile legning (og dermed kriminell i følge norsk lovgivning). Hadde denne kvinnen dukket opp i dag, ville vel HRS knapt ha kunnet regne henne som norsk, med mindre man hadde beveget seg ut i det ulendte landskapet som relasjoner mellom gener og begreper om raser består av (noe de så langt heldigvis har avstått fra). Nasjonal lojalitet var dessuten festet til andre symboler og verdier enn det som er tilfellet i dag, og dette vil ganske sikkert arte seg annerledes også om nye 50 år.

For det andre, hvem er det som skal avgjøre om noen er norske eller ikke? Og hva skal være grunnlag for en slik klassifisering? Skal man sette en grense ved tredje, fjerde eller femte generasjon? Hva med barn der en av foreldre er norsk og den andre innvandret fra for eksempel Polen eller Ghana? Eller hva med de tilfellene der én av besteforeldrene er norsk, mens de andre har opphav i andre land? Bør nordmenn for sikkerhets skyld forbys å gifte seg med personer med en annen nasjonalitet, slik at vi unngår kluss i regnskapet? Eller bør det nedsettes en statlig bedømmelseskomité med tanke på de som ikke kan bevise at genene er i orden?

De mest apokalyptiske variantene av demografitesen (for eksempel nederlandske Geert Wilders og tyske Thilo Sarrazin) hviler sterkt på et argument om at spesielt muslimer føder flere barn enn andre. Det er riktig at førstegenerasjons innvandrere (muslimer eller ikke) har en noe høyere fødselsrate enn hva gjennomsnittet av befolkningen har. Samtidig viser demografisk forskning i mange europeiske land en klar tendens til at fødselsraten går betydelig ned allerede ved neste generasjon. Tredjegenerasjons innvandrere fra Tyrkia i Tyskland, fra Nordafrikanske land i Frankrike eller fra Pakistan i Storbritannia har en fødselsrate som ikke skiller seg fra befolkningen ellers. Her kan det også legges til at fødselsratene i en del av de landene muslimer utvandrer fra har gått betydelig ned de senere årene.

Når det gjelder migrasjon til de enkelte EU-landene, er det migranter fra Polen og Romania (til andre EU/EØS-land), samt fra Kina som har økt mest. Når det gjelder den totale befolkningen i EU er det noe over 6 % som ikke har statsborgerskap i det landet de bor i. En tilsvarende andel har tatt statsborgerskap i landet de har emigrert til. Med andre ord er det snakk om ca. 12 % av befolkningen i EU-landene sett under ett som kan regnes som immigranter. HRS vil selvfølgelig påpeke at denne prosentandelen ikke inkluderer personer som er født av foreldre som har innvandret fra andre land, men som har oppnådd status som statsborgere. Uansett er dette, som allerede nevnt, et høyst diskutabelt argument fordi det forutsetter en etnifisering av statsborgerskapet. Hva er egentlig statsborgerskap verdt dersom det skal opereres med et nasjonalt, autentisk statsborgerskap og et ikke-autentisk? Om ikke annet bryter en slik tankegang med den liberale ideologiens framheving av universalistiske institusjoner og idealer. Kanskje er det heller en nasjonalistisk, autoritær og monokulturalistisk ideologi som er HRS sitt fundament?