Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Arthur Wikan

Viser innlegg | Se kommentarer (134)

Men hun likte det jo

Publisert 1 november 2012

Vågå-ordføreren skulle være støtte for denne jenta. Han skulle være en voksenperson, fordi hun manglet denne farsfiguren i livet sitt. Han skulle være en omsorgsperson. Hva vi har sett, er langt fra "omsorg".

Kanskje er det slik at vi forhåndsdømmer i Vågåsaken. Vi: ulvene og hyenene – vi som jager i flokk. Vi på twitter. Der vil også, heldigvis, være noen i utkanten av flokken som roper til oss at vi bør vente, at vi bør tenke andre tanker enn hva vi faktisk gjør.

“Forsiktig nå, ser dere hva dere gjør?”

Hvem som korrigerer, veksler. Det kan være meg en dag, en annen andre dager. Noen ganger løper vi med, andre ganger nekter vi å løpe.

Etterhvert som Vågå-saken utvikler seg, ikke i all sin gru – fordi jeg tror ikke det har vært så mye gru – men i all sin idioti – blir jeg selv mer og mer sikker på at jenta og ordføreren har hatt et forhold som ikke er et voksen/barn-forhold. Jeg kan ta feil, det kan dømmes “intet bevist” i forhold til kjønnslige aktiviteter – men ut fra hvordan media har presentert saken, ville jeg selv ment at det var overveiende sannsynlig at aktivitet har vært til stede.

Idioten, i mine øyne, er ordføreren. Den voksne.

Jeg husker å ha vært fjorten år en gang. Jeg visste alt om de voksnes hemmeligheter. Jeg husker å ha vært femten også, og sett på meg selv som moden og klok, hvor voksne mennesker var mine like, hvor mine sannheter var mere sann enn hos mennesker med et helt liv livserfaring. Jeg husker å ha manipulert voksne folk.

Jeg husker å ha vært utsatt for ei nesten femten år gammel jente i opprør, som tredveåring, som bar seksualiteten sin utenpå, som la på trøkk. Jeg skjønner at ungdom ikke alltid er uskyld. Jeg er helt sikker på at ei jente på fjorten, femten, seksten år kan kjenne glede, at hun mener seg voksen – man kjenner seg kanskje aldri så voksen som en femtenåring kjenner seg, uansett hvor gammel man blir. Selv var jeg aldri mer konge enn da.

Det er ikke hva det dreier seg om. Det er ingen formildende omstendighet at en unge vil, at en unge kjenner glede av en godt voksens emosjonelle og eventuelt fysiske oppmerksomhet. Jimmy Savile har etter sigende hatt seg med rundt 300 unge jenter. De ble berørt av fame. Kanskje noen likte det, oppmerksomheten fra en kjendis – kanskje noen følte glede – kanskje også lyst.

Det gjør det ikke mere rett.

Jimmy Savile rekrutterte publikum fra barnevernsinstitusjoner, husker jeg å ha fått med meg – “svake grupper” pr. definisjon. Svake grupper er i større grad “voksne mennesker” i egne og samfunnets øyne – fordi de oppfører seg annerledes enn kjernefamiliens barn, de som sitter foran tv’n med sine curries (i Norge; taco) på fredagskvelden. De kjenner de voksnes sannheter i større  grad enn de beskyttede.

Vågå-ordføreren skulle være støtte for denne jenta. Han skulle være en voksenperson, fordi hun manglet denne farsfiguren i livet sitt. Han skulle være en omsorgsperson. Hva vi har sett, er langt fra "omsorg".

Om han var bare en idiot som ble dratt viljeløst inn i et forhold med jentungen, eller om det var en villet handling – betyr ikke så mye. Det er galt.

At vi har såpass trøkk i media på denne saken er bra, hvis det virker preventivt – og hvis det finnes voksne folk som nå får opp øynene for hva de driver med, og slutter med det.

Det er ingen formildende omstendighet, at ungene føler seg bra i forholdet, at de eventuelt blir tilfredsstilt eller gir tilfredsstillelse.

Noen ganger har hyenene rett.

Norges mest hjerteløse mann

Publisert 14 oktober 2012

Hjerte og hode - media kontra forvaltningen. Det er i enkeltsaker vi tar frem hjertet. Det er enkeltsakene vi må se, for at vi skal vite at eller om vi har et.

Marte Michelet tar Lønseth i en kommentar i Dagbladet i dag:

"I forrige uke inviterte Justisdepartementet til et meget selsomt seminar. Det handlet om at departementet misliker måten asylsaker dekkes på i norsk presse. Hovedbudskapet fra statssekretær Pål Lønseth, som holdt foredrag om hvor slitsomt det er å være Pål Lønseth, var at mediene fokuserer altfor mye på enkeltskjebner."

Jeg likte artikkelen. Jeg har jo et hjerte. Jeg er nesten sikker på at Lønseth også har det, men han viser det aldri i media. Selv på twitter er Lønseth Arbeiderpartiets mann i Justisdepartementet, uten å løsne på slipset. Han har en sånn jobb der løse slips ikke er mulig, heller ikke privat.

Det er i enkeltsaker vi tar frem hjertet. Det er enkeltsakene vi må se, for at vi skal vite at eller om vi har et.

Lønseth ber media om å tenke helhet, om å se på konsekvenser, om å foreslå alternative løsninger – fremfor å ensidig fokusere på enkeltsaker, fremfor å mate opinionens næmmen stakkars-impuls. Vi er slik, vi er på impuls når vi ser noe leit og trist – og så glemmer vi fakta. Alle politikere, og alle journalister vet – at følelser har forkjørsrett foran fakta.

I 2001 var det en time Brennpunkt om UDI, og om den stakkars familien J fra Kosovo, som sto i fare for å få nok et negativt vedtak på sin søknad om oppholdstillatelse. De viste hvor trist og leit det var å bo på Vestby Statlige Mottak, hvor ille barna deres hadde det, og om faren Nazif – som var torturoffer. Helsingforskomiteen var inne i bildet. De hadde ikke hørt om den aktuelle saken, men kunne ikke utelukke. Han kom fra Bernica, der han hadde blitt slått i tre samfulle dager på nabogården, hos en gammel serber som bodde alene.

Dagbladet var også nyttige idioter for denne familien. Asyladvokat Trygve Tveter hadde gjort en strålende innsats.

Da UDI hadde saken oppe til ny behandling, var saksbehandleren i tvil. Hun konfererte med leder for asylavdelingen, Paula Tolonen – og sammen konkluderte de med at torturofferfamilien skulle få bli.

Jeg var i Bernica i 2001. Jeg så huset deres. Det hadde vært brann i det. Jeg så nabohuset, der den gamle naboen (serberen) hadde skjult sine naboer for fremrykkende serbiske soldater, svidd det kosovoalbanske huset noe i hjørnene – og gått forbi den gamle serberen – for man brenner ikke sine egne. Dagen etter traff jeg en av Nazifs sønner i Prishtina. Han var ikke spesielt engstelig for represalier. De aller fleste serberne var borte fra Kosovo – der var noen små områder, men ingen gikk ut av de uten beskyttelse, fordi kosovarene var  majoriteten.

Jeg unner naturligvis familien deres oppholdstillatelse. De vant i lotteriet, de vant media, de vant følelsene, og de vant den Statlige frykten for å virke hjerteløs. Media hadde ikke alle opplysningene, ikke engang Brennpunkt klarte å se hva jeg så, finne ut hva jeg fant ut – på en ettermiddag i 2001.

Med Lønseth ved roret, viser Staten nå at de ikke lar seg plukke på.

-- Hjerteløse? Vi? – Nei, det er Lønseth, det. Vi driver en ansvarlig asylpolitikk. Dere vil da ikke ha hordene til oss, vi har problemer nok som det er – og dere ønsker vel ikke flere?

Lønseth sier i sin ytring på nrk.no:

"Undersøkelser viser også at innvandringspolitikk er viktig for en stor del av velgerne ved valg. Dermed er medias formidling av innvandringspolitikken viktig også i et demokratisk perspektiv."

Det er ikke sikkert at det er demokratiets perspektiv som er viktig for den sittende regjering. Det er en like stor mulighet at innvandringspolitikk er viktig for en stor del av velgerne ved valg - er minst like viktig. Fasthet i asylpolitikken er – for den sittende regjering – utrolig viktig, for at de skal beholde de som stemmer Frp kun på grunn av Frp’s innvandringspolitikk. Er man fast nok, så slipper de velgerflukten derover.

Lønseth sier videre:

"Media skal naturligvis belyse enkeltsaker for å vise hvordan politikken slår ut – nettopp fordi innvandringspolitikk handler om enkeltmennesker."

Før han avslutter med:

"Men for å gjøre den analysen, må media dissekere politikken. Hadde man gjort det, ville man se store forskjeller på partiene. Men da må man først heve blikket over enkeltskjebnene – og gå løs på helheten."

Jeg tenker av og til at det er greit at media belyser enkeltsaker, at det ikke er medias ansvar å utmeisle politikken, eller å finne løsninger. Vi har tross alt politikere til å utmeisle politikk og å finne politiske løsninger. Det er legitimt at media rapporterer problemer og konsekvenser av en ført politikk.

Asylfeltet er vanskelig. Det ligger for søkeren å ljuge, å lage sin sak så trist og lei som mulig. Det hender de går til media hvor de legger frem sin tristesse. Det hender at media sluker saken – så spør UDI eller UNE hvordan det går med akkurat den enkeltsaken.

Det kan tenkes at hvis UDI eller UNE blir fritatt fra taushetsplikten, at den enkelte asylants triste sak, ikke er så trist likevel – at han eller hun ikke synes det er så veldig ok å få saken sin brettet ut i avisene. Det har vi sett skje.

Det står respekt av Lønseths hjerteløse fasthet. Vi trenger en sånn en. Så trenger vi sannsynligvis denne verdens Marte Michelet’er også – for vi kan ikke slutte å spørre.

…og hver gang jeg ser en slik disputt, havner jeg opp med å være uenig med meg selv.

"Folk flest gjør det forbasket vanskelig å være desillusjonert grinebiter for tiden." - (Bjørn Vatne)

Tankene mine går til de pårørende, kan vi høre politikere si, og så er det ikke helt troverdig, fordi det er en naturkatastrofe, en flystyrt, et ras eller et skred, og det er kostnadene ved å ha et samfunn, der ulykker og freak accidents skjer. De legger ansiktene sine i sorgtunge folder og møter opp, avbryter ferier, fordi det er forventet.

Dette er noe annet.

Dette er sorg.

Det stopper ikke trekvart år senere. Det kommer tilbake. Selv kjenner jeg meg diskvalifisert til sorg av og til, fordi jeg ikke kjenner noen. Jeg kjenner ikke noen som kjenner noen heller. Jeg vet kanskje om noen, men ingen venner, ingen kolleger er berørt – og så er vi det alle. Fjernsynet står på hele tiden i bakgrunnen, og man kan forsøke å ikke lytte.

Nilsen skal synge En himmel full av stjerner, og jeg vakler mellom å distansere meg, og å gå bort på Youngstorget å synge med til halsen blir sår. Youngstorget vinner selv om det regner. Jeg tenker på paradoksene, på verdighet. Hva faen skal vi med verdighet. Hvorfor er det ingen som kvesser HB-blyanten sin og stikker ut øynene på mannen? Jeg tenker på at han ikke sitter i fotlenker, på at han sloss for å være normal, for at handlingene skal ha gyldighet, og jeg tenker på at alle parter håndhilser på ham og behandler ham skikkelig.

De  sier tiltalte, de sier Breivik. De sier ikke den tiltalte barnemorderen, eller monsteret, slik de sier det i utenlandske aviser. Vi har som sagt verdighet her hjemme, men ikke når vi omtalte Joseph Fritzl som «monsteret fra Amstetten». Da er vi like gode som utenlandske medier, fordi det er langt unna. Vi lar nå fornuften få forkjørsrett foran følelsene nå, vi lar fornuften få forkjørsrett, nærmest som i en kollektiv verdighetskonkurranse – i et land som baserer seg i all hovedsak på hvordan vi føler om en sak.

Folk flest gjør det forbasket vanskelig å være desillusjonert grinebiter for tiden.

Nilsen synger. Jeg har fortært en spansk frokost på terrassen til Cafe Tenerife. De holder paraplyene, og imellom paraplyene dukker det nok en gang opp et hav av roser. Jeg tenker på dommeren, som ikke kan komme til noe annet enn at mannen er sprøyte gal, men likevel strafferettslig tilregnelig. Det sparer oss for en ankesak, kanskje – fordi om han ikke blir kjent sprøyte gal og strafferettslig tilregnelig, så vil han måtte anke, og vi vil måtte gjøre dette en gang til – men med litt mindre intensitet.

Det kommer til å gå sport i å møte gjerningsmannens blikk i rettssalen, og å vinne stirrekonkurransen. Må han for helvete senke blikket! Fordi jeg ikke kjenner meg kvalifisert, må jeg tenke hva med om det skjedde med mine..? og tanken er utålelig. Jeg hadde kvesset HB-blyantene mine, og likevel – om jeg hadde sittet der, så hadde jeg ikke gjort annet enn å leke med tanken. I de landene der de hugger av hender, der de driver med øye for øye-justis, har de en ikke overraskende lav kriminalitet. Vi har Halden fengsel, og vi har Bastøy. Vi har ikke dype og mørke nok fangehull her i landet. Han vil ikke henge fast i lenker på en fuktig murvegg omgitt av insekter og gnagere.

Vi har verdighet.

Det er denne som skiller oss fra ham.

Jeg synger ikke til halsen blir sår. Jeg nynner ikke heller. Jeg kikker utover Youngstorget, ser på ansiktene, ett og ett, ser de beveger leppene, synger med, løfter rosene. Jeg har valgt å ikke stå i mengden. De fyller ikke bare Youngstorget, men også Torggata mot Grensen, så på høyttaleren oppfordres folket til å trekke sammen for å gjøre plass til de som står i gata – og hele torget bølger fremover. Hva om en slik gruppe mennesker var en mobb?

Hadde han stått der fremme, istedenfor Lillebjørn Nilsen, ville da den verdigheten endret seg til noe annet i den kollektive bevisstheten? Ville vi snudd rosene og pisket ham i hjel med den tornete enden?

Jeg smiler mens de synger.

Han selv bryr seg katta. I hans verden bekrefter denne hendelsen hans tese om at det bare er han og en håndfull Knights Templars som har sett lyset. Denne hendelsen har ingen annen misjon enn å trøste oss selv? Vi får ikke ham til å se vårt lys. Hvis han lever i en vrangforestilling, i en psykose, så håper jeg han blir medisinert slik at han ser verden som oss, oppdager sitt eget Inferno, og henger seg i skolissene sine.

Vi tar ingen sang tilbake, for vi mistet den aldri. Youngstorget og En himmel full av stjerner er et symbol, et faen heller. Vi kan ikke miste noe han ikke evner å ta fra oss, men vi trenger det, tusenvis av oss, selv jeg som ikke kjenner meg kvalifisert til å være en del av dette alltid. Det overrasket meg, da jeg gikk mot Youngstorget, at det var noen som gikk fra – til tross for at jeg misliker all denne patosen som følger med.

Folk flest gjør det forbasket vanskelig å være desillusjonert grinebiter for tiden.

Dette var ikke noe skred, ingen naturkatastrofe. Det var en villet handling. Ingen trenger å legge ansiktene i tunge folder.

For politikere går dette av seg selv, denne gangen, og ikke bare det – også mine tanker går til de som er direkte berørt, uansett om de kjenner eller ikke kjenner noen, eller noen som kjenner.

En Himmel full av Stjerner, på Youngstorget, var ingenting annet enn et gigantisk fuck you! til denne barnemorderen, denne massemorderen, dette monsteret…

- nei, til tiltalte.

Trykk-kokerne

Publisert 17 februar 2012

Asylmottak er merkelige små samfunn. Drift av mottak er en merkelig ordning, med merkelige resultater. Min egen lille ulovlighet er forhåpentligvis foreldet.

Asylmottak er merkelige små samfunn, med alt fra 40 til 400 beboere. Det er gamle institusjoner, som nedlagte gamlehjem, det er hoteller som ikke hadde kundegrunnlag nok, rorbuanlegg med samme problematikk, det er bygårder i Oslo, det er gamle internater på nedlagte folkehøgskoler, høyfjellshotell,  militærleire, og også noe de kaller desentralisert mottak – som ikke betyr annet enn at asylsøkere bor i leiligheter i byene, som deg og meg (bare trangere).

Fordi gruppen asylsøkere er like mangfoldig som nordmenn er mangfoldig, så har disse mottakene ulike funksjoner. Det finnes mottak for enslige mindreårige, for folk med negativt vedtak (ventemottak), for 48-timere – (de som får hurtigbehandlet sine søknader innenfor 48 arbeidstimer i Staten før de sendes ut) – og det finnes (tror jeg) mottak for folk som har spesielle tilsynsbehov. Dette kommer i tillegg til de ordinære mottakene.

I de ordinære mottakene er det ikke døgnbemanning. De ansatte kommer på jobb klokka åtte, og går klokka fire – som hovedregel. Man har ofte aktiviteter på ettermiddagen, og noen organiserer dette, men i hovedsak er asylsøkerne overlatt til seg selv etter kontortid. Hvis de ordinære mottakene er hoteller, kan det tenke seg at de er i en brannklasse (hoteller eksempelvis) som krever at det må være brannvakt til stede. De fyller ingen annen formell funksjon enn å være brannvakt. Fordi det medfører store kostnader å ha ansatte på vakt to skift (fra ettermiddag til morgen) – hender det at det er asylsøkere med arbeidstillatelse, eller tidligere asylsøkere som besitter brannvakt-jobbene – på minstelønn. Noen steder går asylsøkerne selv brannvakt, i turnus, som “kvalifisering”.

Ordinære asylmottak er merkelige sammfunn, fordi de som bor der er stuck med å bo der – det er en potensiell trykk-koker der mennesker venter. De venter på sitt første vedtak, ja eller nei – den venter på sitt andre vedtak, ja eller nei, de venter på å bli sendt ut hvis det er muligheter for at det kan gjennomføres – de venter på ingenting hvis retur er umulig – eller de venter på å bli sendt til et ventemottak – og hvis de får et positivt vedtak vil de vente på å bli bosatt i en kommune.

De venter sammen med 40 – 400 andre mennesker. De venter lenge. Saksbehandlingstiden i UDI er lang, folk er på vent i ett år, i to år, i sju år. Asylsøkerne trenerer saken sin selv, fordi det er i deres interesse å trenere saken slik at sannsynligheten for opphold øker. De andre asylsøkerne er fra fem til tjuefem nasjoner med fullstendig ulik kulturbakgrunn, og de er stuck med hverandre tjuefire timer i døgnet. De er frustrerte, selv de med opphold er fortvilet i sin glede over å ha fått opphold, fordi de fremdeles venter på å bli bosatt i en kommune – og plutselig…

…og plutselig er det et menneske som vasker joggeskoene sine i vaskemaskinen, eller som stjeler vasketiden, eller som tar komfyren du hadde tenkt å bruke, eller som stjeler dongeribuksa de som henger til tørk, eller som bare ser på deg med et blikk du ikke liker, eller som sladrer, eller som er moralpoliti – eller ungen din griner på natta, eller du drikker alene på rommet – eller du har en agenda som innebærer at du ønsker å bli sett, eller du fyrer på rommet ditt i fortvilelse – og det var da kranglinga starta.

Nordmenn er verdensmestre i nabokrangel. Vi er likevel såpass dannede at vi tar saken til advokatene når naboen skjærer ned et tre eller seter opp et gjerde. Om vi ikke deltar på dugnad i borettslaget, vil det bli håndtert av styret, om vi aldri vasker trappa, vil det vanke en løsning på det også. Vi har likevel muligheter til å trekke oss inn til oss selv, på vårt eget kjøkken – og vanligvis har vi også vår egen vaskemaskin. Vi har lebensraum. I et asylmottak finnes det ikke, annet enn de 9 – 14 kvadratmetrene de har til rådighet, der de enslige bor minst to på rommet – og familiene bor i Tromsø køyesenger fra Ikea, der mamma (og eventuelt pappa) har dobbeltsengen under.

Norge har blitt tatt på senga flere ganger. De kom på nittitallet fra Bosnia, og de kom i mengder. De kom fra Kosovo i luftbro, og de kom i like store mengder – samtidig som det kom noen tusen enslige kurdiske herrer. Det kom fattige sigøynere fra Bulgaria, før Schengen, det kom russere i horder – i en slik grad at Erna så seg nødt til å produsere informasjonsfilm på russisk til russiske medier som sa “hold dere hjemme!”

Når disse hordene kom, måtte UDI snu seg fort, finne steder for disse menneskene – lagerbygninger med køyesenger på Vinterbro, campingplasser på Otta, evangeliesentre i Østfold – og eiendomsbesittere hadde valget mellom at hotellet tilfeldigvis skulle brenne ned, eller å tjene penger på tapssluket de hadde pådratt seg i ødemarka. Det er restene av denne bygningsmassen vi driver mottak i. Noe har ok kvalitet, noe er sannsynligvis ikke egnet – og jeg tror ikke noe av dette er optimalt.

Drift av asylmottak settes ut på anbud. Driftsoperatører (alt fra “asylbaroner” og stiftelser til ideelle organisasjoner og kommuner)  får kontrakter på tre til fem år, muligens med opsjon på x nye år. Noen er virkelig store. Andre har bare en eiendom de ønsker å skape overskudd på. En stiftelse er gjerne bare en fin måte for en “asylbaron” å gjøre virksomheten sin spiselig på. I anbudene er betalingen for drift av mottak todelt. Noen skal ha husleia. Andre skal ha penger for driften.

Det er i husleia de store pengene (overskuddet) ligger. I forhold til drift, ønsker UDI mest mulig for minst mulig penger, i henhold til en kravspesifikasjon. Dette ligger i anbudenes natur. Det ideelle er å opprette holdingselskaper, der morselskapet eier bygningsmasse og driftskontrakten – og er man virkelig dyktig, er man på flere steder i næringskjeden, i alt fra leveranser av utstyr, til transport av asylsøkere til og fra der de skal transporteres til og fra – i mottakssammenheng.

Kravspesifikasjonen er et minimumskrav. For at UDI skal vite om de får hva de betaler for, har de årlige tilsyn, hvor det blir utarbeidet en tilsynsrapport for hvert eneste mottak. Mange driftsoperatører gjør ok jobb, noen har fordel av stordrift, mens de mindre vil ha problemer med å oppfylle kravene i driftsreglementet, hvis de vil generere et overskudd på driften. Man vil derfor lage aktiviteter som koster lite penger, eller man vil postere regnskapet slik at det ser ut som om man har brukt penger på aktiviteter, der pengene egentlig har gått til normal drift.

UDI vet dette. I gode tider, med store ankomster, vil tilsynene være lite kritiske. UDI vil se på tallene, se på dokumentasjonen – og selv om de vet at driften hangler, vil de lage en tilsynsrapport som det drypper smør av – fordi de trenger plassene, fordi de ikke ønsker konflkt med driftsoperatørene – og fordi de ikke liker dårlig presse. Tilsynsrapportene er offentlige dokumenter. hvis det er for mye negativt å plukke på, og de skriver det – vil de få oppslag i riksmedia som ikke er ønsket. UDI har nok pes uten at de skal få kritikk for mottaksdrift også.

I dårlige tider, med færre ankomster, vil tilsynene være mer ubehagelig for driftsoperatør, og rapportene mer kritisk. UDI vil grave dypt i dokumentasjonen, de vil ønske bilag – stemningen under tilsynet vil være guffen – og oppsigelses-spøkelset vil henge over både drift og leie. Jeg har selv vært i både gode og dårlige tider. Å rette opp en dårlig tilsynsrapport, med kravene som følger – vil være både tidkrevende og kostbar. Man kan ikke lengre late som man driver aktiviteter – det holder ikke med skuebrød.

I dårlige tider vil gårdeiere og driftsoperatører snakke stygt om hverandre. De vil sloss for videre drift, det er dog eats dog, og det er hvem man kjenner i UDI for å kunne videreføre driften. Det er lunsj med UDI-representanter på Theatercafeen, eventuelt på Peoples, det er hvisking i krokene, det er antydninger om kameraderi og småkorrupsjon mellom UDI-ansatte og driftsoperatører, og ofte er det slik at man kan tro det er sant når man ser hvem som beholder driften, og hvem som ikke gjør det.

I gode tider, når det legges ut nye anbud, vil anbudsdeltakerne antyde samme kameraderi. Ofte er det slik at det tilsynelatende bekreftes av hvem som får kontrakten. Man er forsiktig med å gå ut med slike antydninger, fordi man ønsker å delta i konkurransene – så man biter i seg å kritisere dette offentlig. Går man ut med slike rykter, vil man sansynligvis også tape i det offentlige rom – for hvor er dokumentasjonen, annet enn at noen har hatt en forretningslunsj eller -kaffe.

Jeg har selv, i sin tid, levert en glinsende ny mobiltelefon hjemme hos en UDI-ansatt. Det hjalp ikke på anbudet, men det kom en fine tilsynsrapporter på den andre driften, i nedgangstider.

Jeg tror det kan være hensiktsmessig å tenke annerledes.

I Danmark mener jeg der er Røde Kors som driver samtlige asylmottak. Det er en tanke å overlate all drift til én operatør også i Norge. Det er en tanke å bygge nye asylsentre, fordi vi driver våre mottak i noe som bare er delvis hensiktsmessig. Det har komet asylsøkere til Norge de siste tredve årene, og hvis vi går ut fra at det vil komme folk også de neste tredve – er ikke kostnadene for en bygningsmasse til 10’000 mennesker uoverkommelig – hvor man også beholder det beste av det vi har i dag.

Nordmenn – de vi kaller “folk flest” – mener kanskje at asylsøkerne får være fornøyd med det botilbudet de har i dag, og det kan kanskje være rett, hvis det ikke var slik at de er i disse mottakene over flere år. Da er det ingen verdighet i å bli oppbevart på ni til 14 kvadrat over flere år. Det er heller ikke hensiktsmessig for oss, altså Norge – å få disse konfliktene som boforholdene (og også anbudssystemet) skaper.

En driftsoperatør, med Staten som gårdeier, vil fjerne haiene og skape forutsigbarhet i driften av mottak.

Man vil få ansatte i mottak, som ikke arbeider på engasjement, som vil ha forutsigbarhet i sin arbeidssituasjon – og den kompetansen de sitter på, vil ikke forsvinne. Man vil unngå ansettelser av underbetalte og underkvalifiserte personer for å spare penger.

Man vil kunne forsikre bygningsmassen, all den tid Staten er selvassurandør. I dag er en slik bygningsmasse vanskelig å få forsikret i Norge – og hvis det er mulig, er det uhyre kostbart.

Man vil slippe rykter om kameraderi og korrupsjon.

Det vil være mulig å nekte fri ferdsel for asylsøkere som er en fare for samfunnet. Det er bare å bygge det slik.

Man vil kunne gi tilnærmet likt tilbud i mottak, til de som bor der – og i større grad enn i dag, sikre at de som får opphold og slippes løs på oss nordmenn, skjønner hva de møter av fordommer og plunder før de blir bosatt.

Sterke menneskelige hensyn

Publisert 22 januar 2012

Garolin sendte resten av pengene til søsterens begravelse, 3000 kroner, og så satte hun fyr på rommet sitt uten å forlate det.

Egentlig vil vi ikke kjenne på våre egne holdninger, innerst inne. Egentlig vil vi ikke lese, ta det inn over oss. Selv må jeg opparbeide gyldighet, fjerne meg fra likegyldigheten - for egentlig har det ingenting med meg å gjøre.

Garolin sendte resten av pengene til søsterens begravelse, 3000 kroner, og så satte hun fyr på rommet sitt uten å forlate det. Sønnen på tjue måneder døde også. Hun hadde fått endelig negativt vedtak, etter fem år i Norge.

"Da hadde Neseraja ventet i over fem år på svar fra norske myndigheter," sier NOAS i BT. Det er naturligvis ikke sant. Hun har fått første avslag, anket - og fått endelig avslag nå nylig. Det er også mulig at hun har anket på avgjørelsen flere ganger enn én, uten at jeg vet.

"Reis hjem," sier vi, vi hjerteløse.

"Du har fått prøvd saken din," sier saksbehandlerne.

"Du har ingenting her å gjøre," fortsetter vi.

Jeg er enig. Vi kan ikke la oss presse av interessegrupper, av hjertemmenneskene. Vi driver ikke med hjerte. Vi driver med sak. Ikke var hun papirløs heller, vi visste hvem hun var. Vi synes bare at historien hennes ikke var ille nok. For oss er denne saken like eksotisk som fem demonstranter som satte fyr på seg selv i Marokko, hun er ikke vår. De eneste som blir truffet hardt av dette, er de som fant henne, de som var i hennes nærmeste krets. Vi andre tar det ikke helt inn over oss, vi sier

"Vi kan ikke gardere oss mot slikt, tragedier skjer."

Jeg er naturligvis enig. Det er den menneskelige faktor, den vi ikke har kontroll over. Det er ikke vårt ansvar, like lite som det er vårt ansvar når en eller annen er såpass nedfor at han kjører bilen sin i fronten på en trailer i nitti kilometer i timen. Til tross for at vi har nulltoleranse, at vårt mål i trafikksikkerheten, er null døde - vil vi aldri nå dette målet. Et samfunn koster menneskeliv, både i freak accidents og i overveide handlinger.

Vi har ingen uttalt nulltoleranse på flyktningefeltet. Det er ikke politikk å ha mål om at ingen dør i forvaltningen av oppholds- og bosettingstillatelser. Det er ikke vårt ansvar å overta ansvar for denne verdens plagede, denne verdens barnesoldater, denne verdens mishandlede - så lenge selve landet de kommer fra, er trygt - etter norsk standard, selv om norsk standard ikke korresponderer helt med den enkeltes opplevde standard.

Jeg brøt meg inn på rommet hennes. Noen hadde ropt ALARM - DET ER NOE GALT! Jeg fant henne der, Jeanne - husker ikke om det var i sofaen eller på gulvet for det var så mye blod. Ettåringen husker jeg. Han satt på gulvet og hylgråt. De gangene hun kom på kontoret mitt, med sønnen, pleide jeg å spørre om det var greit at jeg tok på hodet hans, for han var så utrolig krusete. Datteren på fire eller fem var hysterisk. Hun bare sto der og skreik mot moren. De ropte ALARM! i korridoren på grunn av at ungene hylte. Jeg presset og surret, og noen ringte. Hun hadde ventet i fem år. Jeg traff henne på Ikea i 2009. Vi klemte hverandre. Hun var glad for å se meg. "Ca va?" - "Ca va bien". Tre kinnkyss. Guttungen er kanskje fem. Han har en mega-afro. Jeg klapper ham på hodet, han ser rart på meg.

Hun ble reddet av en borgerkrig og bor i Vestfold.

"Hvorfor drar de bare ikke? Hvorfor presser de oss?"

Vi burde bare stenge, vi burde sjekke alle grenseovergangene, alle flyene, alle togene, alle fergene, alle baggasjerommene. Vi burde hatt bevegelsessensorer i skogene, som ikke slår ut på elg. Da ville vi sluppet dette. "Hva har du i baggasjerommet?" spurte de en gang jeg kjørte over broen fra København, med en gearkasse i kofferten. De hadde sett at jeg var lastet tungt. "Fire kurdere," svarte jeg - og de la meg i bakken. Humørløse svensker.

Vi har sluttet med Sterke Menneskelige Hensyn. Jeg tror det står i Utlendingsloven fremdeles, men den sover - i alle fall var ikke hensynet til Garolin et sterkt nok hensyn å ta, vi endret ikke loven for henne, hun skrev ingen bok, hun fikk ikke medieoppmerksomhet før det var for sent.

Det var ingen politisk protest. Det var ikke et varsku her. Det var bare en personlig tragedie.

Ikke sant?

Jul Mubarak, Lønseth

Publisert 21 desember 2011

Den ærlige greia ville vært å si: “Ja, vi ønsker å gjøre det så ubehagelig for returnekterne, at de forlater landet frivillig.” eller “”Ja, vi forsøker faktisk å sulte de ut.”

Statssekretær Pål K. Lønseth tror ikke noe på at asylsøkere med avslag sulter i mottak. Asylsøkere med endelig negativt vedtak, mottar halvparten av hva andre asylsøkere får,  som de som venter, eller de med positivt vedtak som venter på å bli bosatt i en kommune. I tillegg finnes det mottak med kantine, hvor asylsøkerne mottar kun lommepengedelen av basisutbetalingene – i henhold til pengereglementet.

“Rasoli er en av om lag 3500 voksne asylsøkere med endelig avslag,” står det i NRK’s artikkel i dag. I 2006 var det 18’000 personer med endelig negativt vedtak her i landet. Det er enten imponerende at nasjonen har klart å sende ut 14’500 mennesker, eks. det antall som har kommet i årene fra 2006 og frem til i dag, eller det er lite imponerende at vi ikke vet hvor mange de er, eller hvor de bor – men de bor bare unntaksvis i mottak – fordi hvis de gjør det, så må vi doble antall mottaksplasser.

Jeg nevner også at retorikken fra Staten har endret seg, fra at denne gruppen er ureturnerbare, til at de er returnektere – og kudos til den byråkraten som satt ved skrivebordet sitt og skilte snørr fra bart, slik at opinionen – altså det store “vi” – legger oss flat og tar inn over oss hvor ansvaret egentlig ligger. Det er klart vi nikker, fordi vi liker de egentlig ikke.

Asylsøkere er stigmatisert i massevis, hvis de ikke ser ut som oss. Virkeligheten forteller oss at de som stotrer sitt norsk, har plunder i samfunnet – med jobb, med livet – på generelt grunnlag. De er b-laget i samfunnet, de vasker kontorlokalene våre, de jobber på kolonialen. Selv IKEA og Posten, som bidrar positivt til samfunnet, markedsfører at de er multikulturelle, at de ansetter disse menneskene som har plunder med å komme inn på arbeidsmarkedet.

Vi finner c-laget i mottak. Folk som venter, enten på positivt eller negativt vedtak – eller har positivt vedtak og venter på å bli bosatt i en kommune. Blant disse har vi også de som skal tvinges ut – returnekterne. Det er et klassesamfunn også i mottak, og returnekterne er på d-laget – og i mottakssammenghenger det også klasser, der det finnes egne mottak kun for folk vi ikke klarer å sende ut.

Tilbake i hine hårde dager, da jeg selv arbeidet i mottak (frem til 2006), klarte familiene seg ok. De enslige menn og kvinner, som fikk 1395 kroner hver to ganger i måneden – hadde litt større problemer med å få det til å gå rundt. De åt kylling og ris en dag, ris og kylling den neste – og heldigvis var det mennesker som hadde vært så lenge i mottak at de hadde bil og kunne kjøre til Sverige for å handle halalkylling (ikke bare fordi den var halal, men fordi den var billig) – og ikke så heldigvis var det organisert sigarettsmugling, og annen handel – men hva gjør man ikke for å få livet til å gå rundt?

Statens kostholdsråd i mottak, er umulig. Fem om dagen er en vits. Beboerne på mottakene rundt i landet, driver sin egen virksomhet, og de som ikke får det til å gå rundt, bor uregistrert på sofaer hos venner og familie – og de bidrar til den svarte økonomien, i hovedsak i de største byene i landet.

Hvor er de 20′ – 30’000 returnekterne som ikke bor i mottak – og hvorfor gjør de ikke det? Det er fordi de ikke kan leve på 1910 kroner i måneden. Denne summen bidrar til, ikke bare svart økonomi, men også dophandel – og det er gjerne fordi at en stor del av disse menneskene er enslige unge og gamle herrer som gjør hva som helst for å få livet til å gå rundt – og det er ikke min mening her å legge ansvar på hvem som skal reise, og hvorfor de ikke gjør det – annet enn at Staten og den enkelte returnekter sannsynligvis har ulik oppfatning av om retur er et realistisk alternativ.

Lønseth sier de lytter til helsesøstrene, og til Norsk Folkehjelp. Så sier han at selv om Staten lytter, så tror ikke Staten at det er helt sant. Naturligvis er det sant, for denne gruppen, hvis vekta sier at de går ned i vekt. Det finnes ikke noe mer konkret enn det: Når kroppsfettet forsvinner fra allerede senete kropper, så er det fordi de mangler næring.

Den ærlige greia ville vært å si: “Ja, vi ønsker å gjøre det så ubehagelig for returnekterne, at de forlater landet frivillig.” eller “”Ja, vi forsøker faktisk å sulte de ut.”

Det ville vært realt. At det er feilslått, er naturligvis en annen sak.

Jul Mubarak

Det nesten perverse

Publisert 2 desember 2011

Om etterlønn i Oslo kommune. Etterlønn til folket!

Det er mulig å kjøre matematiske sannheter de gangene det kommer oppslag i media om etterlønn, både for politikere og for næringslivsledere. Formelen er fremdeles at Rødt "reagerer kraftig", at alle skal tjene en "industriarbeiderlønn" - rundt lønnstrinn 38 i det kommunale regulativet? Formelen er at de som mottar etterlønna, forsvarer den, at de som står i fare for å miste jobben om fire år, stemmer for trygghet den dagen de mister den, og Fabian må sannsynligvis være så diplomatisk som mulig, all den tid han (går jeg ut fra) har en tilsvarende eller bedre avtale, uten å fornærme "folket".

Formelen er at Verdens Gang slår opp noe som bare kanskje er en sak, og kommenterer det som "nesten perverst" i sin sensasjonshunger, fordi perverst selger aviser, og det å selge flere aviser gir mer på bunnlinja - så vi får daglig journalistisk lavmålpå lavkarbo, sex, og perversiteter.

Problemet med etterlønn, er at den ikke er for "vanlige folk" blant Oslo kommunes 44'000 ansatte og ledere, men så har ikke politikere vanlige jobber, de må gå etter et valgresultat. Etterlønn hos politikere er bare et problem hvis den er større enn normal lønn. Den kan være et problem hvis man hever dobbel lønn, sukrer etterlønna med full lønn ved siden av, og likevel er det ikke helt sikkert at det er uetisk, og i alle fall er det menneskelig å dra fordeler av dette hvis noe tilsier at det ikke får konsekvenser.

Etterlønn er vanlig i privat sektor, for å fjerne overskuddspersonell, eller daukjøtt. Man får et tilbudspakke man takker ja eller nei til, og noen ganger er de vanskelig å svelge, andre ganger er de en mulighet for noe annet, og enhver som takker ja og går til annen virksomhet dagen etter, puster lettet ut for denne uventede overraskelsen det er å endelig er å få en mulighet til å legge noe i madrassen.

I Oslo kommune er det kanskje ikke disse politikerne som er problemet. De er få. Lønnsbudsjettet for 44'000 ansatte er enormt. Jeg takket selv ja til en sluttpakke i et kommunalt foretak i Oslo, tre måneder uten arbeidspplikt i oppsigelsestiden, og tre måneder til hvis jeg ikke fikk annet arbeide i mellomtiden. Jeg insisterte på seks måneder, men som de sa "Ingen kommer til å undersøke," så jeg takket ja - og det er sansynligvis bare karma som gjør at jeg søker jobb på sjuende måneden - men løsningen er god for Oslo kommune.

At Listhaug drar to uker på ferie, er helt i orden. Hun stenger seg ikke ute fra verden, tvert imot, hun har med seg datamaskinen, hun har ed seg sin facebook, hun oppdaterer sågar. Vi kan mene hva vi vil om Fremskrittspartiets politikk, men gudene skal vite at hun har stått lenge i stormen, og det er menneskelig å ønske seg fjorten dager i solen for man krummer ryggen og går på igjen.

Den helt store utfordringen i Oslo kommune, er lønnsutgifter til daukjøttet blant 44'000 ansatte. Dette var bakgrunnen for mitt eget ønske om sluttpakke. Jeg kunne ikke forsvare å støtte meg på spaden rundt 70 % av tiden, og det nesten perverse i dette er, at etterlønn ikke brukes i større grad i kommunal sektor.

Det ville hele byen ha tjent på.

Jul på Dæl'enga

Publisert 25 november 2011

Virkeligheten 2009 - og sannsynligvis også 2011 - presentert annerledes - i anledning en nær forestående 1. søndag i advent.

”Gratulerer med dagen, Sverre!”

Fru Rosenquist åpner døra fra leiligheten sin i første.

”Jo takk, fru Rosenquist," mumler Sverre Vallum. Han tror hun bor i det derre kikkehullet.

”Har du sovet i natt, da Sverre?”
”Nei. Det var trafikk hele natta. De stopper aldri.”
”Ja. Ere’kke fært, Sverre," konstaterte fru Rosenquist.”Har’u fått noe bløtekake i dag da, Sverre?”

Sverre Vallum blir irritert. Fru Rosenquist avslutter alltid med navnet hans på slutten av hver setning. Hun har avsluttet alle setninger med ”Sverre” i toogtredve år, så lenge de har delt oppgang. De siste tjue åra, siden kona hans gikk bort, hadde Rosenquistkjerringa spurt om den derre bløtekaka på bursdagen hans. Han har ikke sett snurten av noen bløtekake siden fru Vallum gikk bort. De har finfin napoleonskake på Samson. En gang i året spiser han napoleonskake på Samson, med en kopp kaffe med melk, og en påfyll på kaffen. Fru Vallum pleide å bake bløtekake med romkrem og syltetøy med biter i. ”Aprikos”, tenker Sverre Vallum, uten å være sikker.

”Nei, jeg har ikke fått noe bløtekake i dag. Hvem skulle bake bløtekake til meg, fru Rosenquist?”

Han slutter å mumle, og avslutter setningen skarpt. Hun lar seg ikke merke, men kvitrer ”Jeg tenkte kanskje fru Johannesen i andre, Sverre?”

Han kikker på fru Rosenquist, og lurer på hvor hun finner forklær med samme mønster som navnet sitt. Blekgult forkle i dag, utvaska roser og brungrønne kvister. Sverre Vallum skjønner seg enda ikke på damer.

”Fru Johannesen har sikkert ikke stått opp enda. De holdt på til fem i morres.”

Han er trøtt og kjenner at han vil ha seg en lur han også, men vet at han ikke klarer før på eftan.

”Neida, hu gikk ut for litt sia, Sverre, hu sa noe om en julerøver på bingo’n på Cal Berner, så stakk ’a, skjønner’u, Sverre.”

Han er ingen bingospiller, men var på besøk i tredje etasje i samme bygård et par år etter at fru Vallum døde.

Dama var ung, finere enn napoleonskake, men han fikk det ikke til. Snill var hun også, tok bare halv pris selv om hun hadde prøvd hardt, og hun smilte hyggelig når han gikk derfra.

”Jasså, fru Rosenquist, jaja. Neida, jeg får gå videre, du får ha det så godt.”

”Ha det bra da, Sverre.”

”Du får feire med måte, Sverre”, sier hun til ryggen hans.

Sverre Vallum løfter hånden til hilsen før han griper etter låsvrideren på ytterdøra. Kulehullene i døra er fremdeles ikke reparert.

Sverre Vallum tenker, mens han sjokker bortover Dælenenggata mot baker Samson i Trømsøgata, at det var enklere før i tia. De hadde dass i bakgården med smijernsnøkkel til når han var guttunge og vokste opp – og når han gifta seg med fru Vallum, så hadde de klaskedass i mellometasjene. Folk var fine. Nå har han en flott dass hengende på veggen på badet, med hvite fliser overalt, varme i gulva, og vaskemaskin. Han er redd for at dassen skal ramle ned av veggen fordi den knirker når han setter seg. Han er mest redd for at han ikke skal komme seg opp hvis den ramler ned, og at noen skal finne han med buksa rundt anklene, med ræva hengende ute. Nå bor det alltid en eller annen knesvak gærning med rulleskøyter i oppgangen, en skriker, eller en banditt. Han banditten med kulehulla bor i leiligheten sin enda.

Sverre tenker at det var en dårlig advent i fjor, når han psykopaten okkuperte plass hos hun psykotiske over gangen. Politi var på besøk oftere enn Aftenpostens aftenbud i oppgangen da. Jula gikk føyken i fjor i hvert fall, og da var det han, og ikke fru Rosenquist som satt med øya klistra til kikkehullet hele tia.

Hva de kunne finne på! Hvordan kan de røske fra hverandre kåken sin, hvordan kan man plukke hvitflisene av baderomsvegga, rive ned dørkarma? Hvordan kunne de finne på å kaste materialer ned fra tredje til første, bare over kanten? Noen kunne få det i hue og daue. Det rareste, synes Sverre Vallum, er at hun psykotiske la ryggesekken sin på kokeplata, og skrudde plata på seks, men da fikk de kasta henne og han gærningen ut på dagen. Synd de ødela julefreden.

”Nå tenker’u fært, Sverre.”

Sverre Vallum kom sakte ut av tankene sine, og oppdaget fru Johannesen på hushjørnet ved nummer 14, etter noe som virket som en liten evighet for fru Johannesen.

”Vant du julerøver’n, Olaug?”

De flyttet inn omtrent samtidig i gården, Fru Rosenquist og mannen, Olaug Johannesen, og Vallum med frue. Han liker å være på fornavn med henne, like mye som han foretrekker at fru Rosenquist skal hete fru Rosenquist.

”Det ble en mark kaffe. Ali Baba eller en annen av røvera tok denna røver’n, men det er røvere hele tia nå, så jeg tar’n nok til slutt. Hvor skal du hen da, Sverre?”

Sverre Vallum trekker på det. Olaug har alltid vært ei vimse, men han synes at hun skal vite sånt.

”Jeg skal på Samson.”

”Hva skal du der da? Har du bursdag eller noe… Ja visst! Du har bursdag. Gratulerer med fødselsdagen din i dag da, Sverre, og jeg som ikke har kjøpt en kvast til deg engang!”

”Det gjør ingenting, Olaug.” Han tenker seg om en ny liten evighet. ”Kan jeg få invitere? De har god napoleonskake.”

———————-

”Tusen takk for kaffen, Sverre. Har’u virkelig gjort detta aleine på fødselsdagen din i tjue år?”

Fru Johannesen tripper ved siden av Sverre Vallum bortover Dæl’enggata. Han er engstelig for å gli på en holke som ikke er der. Det er tørre minusgrader i gata. Han sukker.

”Ja, jo, jeg har vel det…”

Fru Rosenquist står i ytterdøra med kulehull når de kommer.

”Nå har Namsmann stengt leiligheta til han utlendingen i tredje, nabo’n din, Sverre. Døm sa atte det var noe som het håemmess og at det hasta å få’n ut. Det va’kke ulovlig å bli skutt etter, og brudd på leiekontrakta var det vertfall ikke, men all den skytinga og all den festinga tilsammen, gjorde at de kasta’n ut på dagen. Hører’u, det er ro nå, Sverre.”

Fru Rosenquist stråler eksklusivt til Sverre. ”Jeg så det i stjernene, jeg så Namsmann i stjernene, Sverre – og nå er’n vekk!”

Olaug Johannessen fnyser til Fru Rosenquist.

”Detta har jeg ordna fordi jeg ringte gårdeier’n og de kontakta Namsmann, og derfor blir det jul på Dæl’enga i år. Kom Sverre, så kan du hvile i andre hos meg en stund, før du går opp og tar deg en liten lur.”

Jeg viser litt kløft, kom å ta meg

Publisert 26 oktober 2011

Libe Riber-Mohn var i hardt vær i 2009 da hun var statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. 49 av 49 voldtekter ble begått av utlendinger, men så ble det "tatt grep", og se hvor vi er nå.

Det er vanskelig for de aller fleste å skjønne dette overgrepet flere kvinner og enkelte menn blir utsatt for, heldigvis kanskje - og likevel er de fleste av oss vokst opp med at et nei er et nei, og et kanskje bare er et ja hvis du kjenner partneren din godt. Vær snill med jentene! Noe ballast tar de aller fleste med seg hjemmefra.

Det er utlendingene, sier statistikkene, og i 2009 turte også politikerne å erkjenne dette, da 49 av 49 overfallsvoldtekter (2006 - 2009) ble begått av "utlendinger", uten at vi vet helt hvem disse utlendingene er, eller hvor de bor. Tallene ljugde ikke, man kan ikke gjemme fakta, selv om det kom stemmer som fortalte at de aller fleste voldtekter skjer i hjemmet, og at norske menn er like ille, kanskje verre, enn utenlandske menn, så "hvorfor stigmatisere utlendingene?"

Ok, så er det forferdelig at norske menn voldtar sine koner og samboere når de sier nei, eller at en etnisk norsk kvinne blir tatt av tre kompiser på et nachspiel - men dette dreier seg om å kunne spasere hjem på natten, med eller uten synlig kløft - og likevel være trygg.

Jeg lo litt i 2009, da Libe Rieber-Mohn, etter å ha frontet våre myndigheter i aviser og på TV, viste "handlekraft" ved å initiere kurs på asylmottak i fire fylker. Jeg måtte naturligvis bite i meg latteren, fordi man hadde vist handlekraft, media mistet interessen, og saken var løst - til nå, da vi har like mange overfallsvoldtekter i løpet av 2011, som det var samlet fra 2006 til 2009.

Jeg har arbeidet i asylmottak. Jeg kan litt om skuebrød, om midler som går til den ene organisasjonen etter den andre, til "gode formål", og den eneste dokumentasjonen man tilbyr UDI og IMDI i etterkant, er bilag og en antivoldtektsbrosjyre som dokumenterer at noe er gjort, og så har de som har de feteste bilagene og de fineste brosjyrene en årlig tilsynsrapport som drypper av honning.

Det kan godt være at prøveprosjektet senere ble utvidet til å gjelde hele landet, uten at jeg fikk med meg det, men resultatet av denne satsingen kan ikke akkurat sies å være en suksess?

Hva godt gjorde dette tiltaket? Er det i asylmottakene vi har disse problemene, eller er det fra dropouts derfra, de som stikker av. Er dette menn som er bosatt i Oslo, som er dropouts i kommunen? Er voldtektsmennene blant de ureturnerbare, som finner det å bo i returmottaket, utålelig, som henter sine inntekter fra dopsalg, fra tusk, og svartarbeid i oppvasken ett eller annet sted i området Torggata?

Vi gjør mye rart i dette landet. Vi sender også mottakskvinnene på feministskole, slik at vi sikrer at de får deng når de kommer hjem og målbærer til sin mann at han ikke har lov å slå henne her i landet, så det så! Ikke misforstå, jeg mener alle og enhver skal lære lover og regler, og også akseptere de - men vinklingen på dette, på de 30 millionene som ble bevilget, er uhørt mange steder utenfor landets grenser.

Se på denne idealismen fra Rieber-Mohn:

-- Vi vil sette i gang pilotprosjekter som går på å selvstendiggjøre og bevisstgjøre kvinner i forhold til deres rettigheter og norsk lovverk.

-- Vi vil også gi mannfolka mulighet til å tilegne seg metoder for å ut frustrasjonen, som med kursoppleggene fra Alternativ til Vold.

Blæh! (For egen regning.)

Erfaringen min forteller meg at det eneste som er positivt ved dette, er bunnlinja hos Alternativ mot Vold og alle de andre som fikk kloa i sin del av disse 30 millionene. Våre politikere kjøper seg pusterom, og stormen legger seg.

Gi gjerne norskopplæring, med samfunnsfag i tillegg, der man sier noe om lover og regler og forventninger. Erfaringen er at de fleste kjenner lover og regler i Norge, og de synes noen av de er rare. Jada, jeg har hørt at norske kvinner er horer, og norske menn pingler - og at nordmenn og ikke minst norske myndigheter er utrolig naiv, bortenfor forestillingsevne.

Vi vet hva som hjelper. Det er mer politi, det er vektere, det er natteravner, det er borgervern, det er tilstedeværelse i parkene våre, det er kanskje så banalt som nok lys i gata også. Handling er ikke symbolpolitikk og brosjyrer uten annen retning enn "menn som bor i asylmottak" - fordi også der, som det er blant nordmenn, er de aller aller fleste skikkelige menn(esker) som ikke voldtar.

Hva med tvungen opplæring for norske menn også, 20 timer kvinnebehandling, og så en brosjyre i postkassa som sier "ikke voldta kona di!" Nei, jeg tror ikke det.

Jeg vil ha politikere som løser oppgaver, mer enn de driver med ideologi og symbolhandlinger.

Pleaser

Publisert 23 oktober 2011

Inspirert at Trude Mostue. Siste generasjon mannfolk er død eller på gamlehjem.

Siste generasjon mannfolk er død eller på gamlehjem. De åt, jobbet, drakk, sloss, og pulte. Noen hadde mest fokus på drikking og slossing. Drakk de for mye, så åt de mindre, pulte enda mindre. Gjennomsnittsmannfolket hadde balanse på pakka. De beskyttet sine kvinner. Kvinner gikk ikke på gaten med en sigarett i hånden, de drakk ikke samme mengder alkohol, det var uhørt for en kvinne å blir overstadig beruset. Hun var kysk, i alle fall offentlig. Siste generasjon mannfolk åpnet dører, holdt stolen når hun skulle sitte og kåpen da de gikk. Han betalte regningen, han giftet seg med henne da hun ble gravid, og han døde sammen med industridøden.

Røyken fra pipa på A/S Sydvaranger ga ikke bare vindretningen. Hver morgen kikket de ut vinduet klokka fem, de nikket og visste de hadde noe å gjøre også i dag. Hvitrøyken symboliserte at det ville bli pokerlag også neste fredag. Kanskje det ble litt til overs til husholdningen også. I slutten av april forberedte Nordens Klippe seg til 1. mai-tog, dagen var større enn Grunnlovsdagen. Selve toget dunstet av Old Spice, Aqua Velva, og testosteron. Parolene viste at det tross alt de hadde mer enn puling og poker innabords. Det var gratis kino for ungene, og 2. mai løftet og flyttet de på jern og stein igjen. Enkelte av de hadde gjort karriere av å løfte og flytte på jern og stein i en slik grad at de ikke engang var i stand til å lese eller skrive.

Sør-Varanger var utbombet. Ett eneste hus sto igjen. Der var ingen industri, og så bygget det igjen med stein og stål. De hadde underarmsmuskler store som lår. De het Hansen, og kom rundtomkringfra, til Klondyke, eller de kom hjem igjen for å bygge. Det fulgte kvinner. De levde der, først i ruinene, deretter i den største skyggen av Jernteppe og kald krig, med politikk, med forsvar, med Marshall-hjelp, og med landets nest største avdeling E-tjeneste. Der var kommunister, beinharde kommunister. De ville også sine kvinner vel.

Byen var dyp rød. Folk som ikke kunne lese, og i alle fall ikke kunne lese kyrilliske bokstaver, abonnerte på Pravda, fordi de trodde på noe. Så kommer en lysere rød, afghanerjakkene, akademikerne, 1968, en seksuell revolusjon, og det er forskjell på cordfløyelsmennene og på de menn som trekker i lomp, og alt blir bløtere, det blir teatergrupper og studiesirkler og sosialistisk kor.

Man begynner å synge chilenske kampsanger, kvinnene brenner brystholderne sine, de røyker på gaten, de drikker rødvin på byens vannhull, de krever sin rett, de puler med hvem de har lyst å pule, overalt hvor det kan pules, og de trenger ikke gifte seg heller. Syttitallet slutter, og røyken fra pipa på A/S Sydvaranger slutter å slippe ut røyksignal. De gjenlevende mannfolkene omskoleres til saksbehandlere på Trygdeetatens Innkrevingssentral. De krever inn penger for lausunger rundt om i landet.

Den neste generasjon menn oppdras til å bli pleasere i et stadig mer feminisert samfunn. Jenter får “Kvinne, kjenn din kropp” (1976)” i konfirmasjonsgave, leser den, streker under det viktigste, og gir den til sine utvalgte med beskjed les og lær, og for første gang i historien danner kvinnene sin første uorganiserte subkultur, og denne subkulturen heter “Meg!” – og så blir den etterhvert politisert og korrekt og det nye sosialdramatiske paradigme.

Enter Ole Paus som synger "Hvorfor ligger ingen med meg, hør på en myk manns sang." Enter Madonna og “Like a Virgin”. Enter åttitallet og feminine skulderputer.

I dag kan det skje at en ung mann er selvbevisst, er mann, betaler penger for å repetere på å løfte tunge ting, ønsker å opptre som noe annet enn en pleaser, for å unngå forrige generasjons synder. Hun hører han si det, og synes han er søt.