For få år siden skrev Høyres Henning Warloe: «Narkotika er en av de mest alvorlige trusler samfunnet står overfor». Vel, ja for da kan du bli arrestert og faktisk risikere å bli støtt ut av arbeidslivet! Og det er svært liten sjanse for å få hjelp. Ingen hjelpetiltak kan fullt ut kompensere for det en fratas av muligheter og rettigheter. Den gjeldende narkotikapolitikk, som Høyre stadig slutter seg til, er derimot en av de mest alvorlige trusler samfunnet står overfor. Den støter mennesker inn i skadelig utenforskap.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk

Hasjbruk blant tenåringer bekymrer politiet. Foreldre må følge med, er rådet deres i følge Hamar Arbeiderblad.

Foto: Politihund.no

Til ungdommen er politiets råd å ta avstand fra «narkotikaen» fordi bransjen er kynisk og fordi man lettere kan bryte flere grenser når en grense først er brutt.

Politiet råder også ungdom til å holde seg unna narkomiljøer, da det kan bli svært ubehagelig dersom en narkohund skulle lukte narkotika, selv om ungdommen ikke selv har inhalert cannabis.

Det eneste politiets råd og trusler kan medføre er at lokalsamfunnet tar avstand fra cannabisbrukere og forvirres til å tro at disse lett begynner med tunge stoffer fordi de en eller flere ganger har valgt et alternativ til alkohol. Politiet skaper på denne måten fordommer, som i verste fall støter mennesker ut i utenforskap.

Det er gjerne der ute, i randsonen av det etablerte samfunn, at de verste stoffproblemer oppstår. Politiets holdninger og innsats på skoler med narkohunder, pågripelser, straff, og såkalte ruskontrakter gir større grunn til bekymring enn selve cannabisbruken blant ungdom.

Det finnes ingen god grunn til at verken Stortinget, departementene, direktoratene, etater, redaksjoner eller lærerværelser ikke skal utsettes for razzia med narkohund, men skolene. Aktiviteten illustrerer derimot manglende respekt for ungdommen i vårt samfunn.

Det er skuffende at skoleledelsen ved Storhamar videregående skole ber politiet komme uanmeldt for å kontrollere og uroe deres elever. Det elevene derimot trenger er voksne tillitspersoner som de kan være ærlige overfor.

Politiets tvangsbefengte overautoritet overfor rusmiddelbrukere er en tilnærming som hører fortiden til. Det finnes ingen rapporter som tyder på at slik virksomhet har noe godt ved seg. Det gir god oppklaringsprosent hos politiet, men virker mot sin hensikt og går på bekostning av prioritering av kriminalitet.

Ifølge elev - og lærlingombud, Sigve Indregard, er politirazziaene ulovlige. Indregaard ønsker en redegjørelse av hvilken hjemmel politiet har lagt til grunn når de går til slike aksjoner. Han får støtte fra Jusprofessor Jon Thorvald Johnsen.

Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn har også protestert kraftig mot politiaksjonene. Han mener elever som har blitt utsatt for vilkårlige ransakinger burde vurdere å anmelde politiet.

Så lenge eksempelvis cannabisbefatning kriminaliseres, er det de enkelte brukere som får skyldsbyrden for det som anses negativt ved denne delen av samfunnsutviklingen. I annet fall ville de til enhver tid demokratisk valgte myndigheter blitt stilt til ansvar, og justert politikken deretter.

Rus er indikasjon for inngripen fra myndighetenes side med straff, istedenfor at rusproblemer er indikasjon for å tilby hjelp. Dersom en elev drikker alkohol i helgene, havner denne langt utenfor radaren til politiet. I motsetning til de som røyker cannabis eksempelvis hver fjerde helg. Det er selvsagt ingen rasjonalitet bak dette.

Det viser seg fra Portugal, Nederland, Sveits, Australia og flere andre land, at kriminalisering ikke påvirker utbredelsen av rusmidler.

Det er karakterdrap for en elev å bli pågrepet på skoleområdet. Det fører til sosial utstøting. De som havner i strafferegisteret får også slik snevrere tilgang til blant annet arbeidslivet.

Det ligger en erkjennelse av at straff ikke er løsningen, ved politiets stadig økende bruk av ruskontrakter som alternativ til påtale. Men de mangler stadig erkjennelsen av at brukerne vet sitt eget beste, vet hva som eventuelt bør til, fortjener tillit, og at motivasjon er avgjørende viktig ved problemer.

Tusener har også bedt om hjelp grunnet rusproblemer i vårt samfunn, hvorfor skal da offentlige midler brukes til å behandle tilfeldig og uheldig arresterte fremfor reelt motiverte?

Så lenge politiet får fortsette med undertrykking og trusler, opplever ungdom det slik at de ikke har noe sted å gå for å få hjelp, ved problemer. Fordi de da kan forvente å konfronteres med skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff.

Særlig de som utvikler problemer blir mestere i å lure sine nærmeste ressurspersoner, da fremstår de som noen som ikke vet sitt beste og den relevante innsatsen kommer alt for sent.

Det er et grelt paradoks at politiet angriper de mest åpenlyse rusmiljøene i storbyene imens de unnlater å sette i gang etterforskning av store narkotikasaker.

TV2 Nyhetene har de siste dager vist en rekke innslag om den stadig økende kritikken mot politiets nedprioritering av kriminalitet. Blant annet om en ung kvinne som ble overfalt i sin egen oppgang, etter en måned har hun stadig ikke fått politiet til å ta imot hennes anmeldelse.

Det dreier seg altså om både overfall og tyverier, som politiet omtaler som «triviell kriminalitet», men de unnlater også å starte etterforskning av større forbrytelsessaker, som grov økonomisk kriminalitet og store narkotikasaker, altså bakmenn.

I følge TV2 Nyhetene sier politiet at dette skyldes mindre ressurser til tross for flere oppgaver. De politiske føringer og politiets egne prioriteringer bør også problematiseres. For imens politiet glimrer med sitt fravær der kriminalitet er begått, ja selv der gjerningspersonen er kjent, så er de sterkt tilstedeværende ved åpne rusmiljøer.

De står særlig ofte utenfor lavterskeltiltakene i Oslo sentrum og forringer således de påkostede hjelpetiltakenes funksjonalitet.

Skippergata i Oslo, utenfor Kirkens Bymisjons Møtestedet 25, januar 2012. Foto: Arild Knutsen.

Også i Bergen har politiet nettopp påbegynt en storaksjon, mot rusmiljøet i Nygårdsparken. Det uttalte mål er å gjøre stoffbrukerne usikre og ukomfortable! Her har de i tillegg satt inn politistudenter, det blir sjeldent et pent syn.

Ifølge Bergensavisen har mange narkomane i Bergen allerede uttrykt at politiet har opptrådt ufint. Politiets undertrykking av narkomane, som nødvendigvis må gå på bekostning av prioritering av kriminalitet, er svært etisk betenkelig og virker i tillegg mot sin hensikt.

Det er bare å kaste et blikk på situasjonen i Oslo, så ser man at de flerfoldige millionene som det siste halvår er brukt til å jage, bortvise, plage og straffe narkomane ikke har virket etter hensikten.

Situasjonen er prekær, den svekker den allmenne oppfatning av rettssikkerhet, og tilliten til politiet.

Det finnes ingen forskning som viser at politikontrollen virker etter hensikten på narkotikafeltet, den gjør vondt verre. Det finnes mengder med rapporter som derimot favoriserer helse- og sosialfaglig innsats på rusfeltet.

Det er et grelt paradoks at politiet angriper de mest åpenlyse rusmiljøene i storbyene imens de unnlater å sette i gang etterforskning av store narkotikasaker. Narkomane skal jages og plages imens bakmenn får går fri. 

Politiet bruker dessuten stadig mer ressurser på skolerazziaer med narkohund. De har varslet opptrapping av virksomheten, som ofte innebærer karakterdrap på de elever som blir tatt med en liten hasjklump i lomma, de dras ut foran øynene på de andre elevene og tvinges til jevnlige samtaler med politiet i opptil et år, skal de slippe påtale. Skål!

Politiets unnlatelse overfor kriminelle og undertrykking av stoffbrukere er interessant i forbindelse med årets kommende stortingsmelding om narkotika. Et utvalg på Justisdepartementet foreslår alternative straffereaksjoner for de som blir tatt for mindre alvorlige narkotikalovbrudd.

Høringsbrevet er nylig sendt ut. Dersom forslaget gjennomføres slik det foreligger, vil det kunne innebære at politiet fortsetter som før, men da som bindeledd mellom eventuelt hjelpetrengende (Uheldig pågrepne) og hjelpeapparatet.

Det er grunn til å tro at politiets praksis da sementeres således at de undertrykkende tiltak overfor stoffbrukere fortsatt kommer til å gå utover prioritering av volds- og vinningsforbrytelser og store narkotikasaker.

De gjør bare vondt verre.

NRK Østlandssendingen melder om at politiet frykter at flere unge vil begynne med narkotika. Oppslaget illustrerer at politiet heretter bør skygge banen og heller prioritere volds- og vinningskriminalitet .

For nok en gang har politiet inntatt skoler med narkohunder. Og de lar seg stadig ”sjokkere” over situasjonen, når de avdekker at ungdom ned til 13 år eksperimenterer med hasj og marihuana.

Politiet påstår også at det er en økning i bruken blant ungdom, samtidig som rusforskerne sier det generelt er en liten nedgang i bruken av cannabis blant unge. Politiets grunnlag er selvsagt syltynt. Men de har stor interesse av å få støtte til å fortsette undertrykkingen av de som velger alternativer til cellegiften alkohol.

Politiet kommer selvsagt til kort i diskusjonen med de unge om cannabis er farlig eller ikke. For ungdommen har rett i ett: Alkohol er i seg selv et mye farligere stoff, som brukes av mange flere. Det ville derfor vært langt mer effektfullt å angripe majoritetens rusmiddelbruk.

Grensen for legalitet gir ingen indikasjon for farlighet, men misforstås slik. Det er i seg selv farlig.

Erkjennelsen av at cannabis er langt mindre skadelig enn alkohol betyr dog ikke at man skal bagatellisere virkningen av cannabis. Cannabisbruk kan føre til psykisk avhengighet, passivitet, psykiske problemer, manglende glede over annet i livet, samt svekke innlæringsevnen og korttidshukommelsen. Særlig ved overforbruk er slik risiko til stede.

Uansett er bruken av rusmidler blant ungdom alvorlig og bør derfor behandles på en hensiktsmessig måte av mennesker med kompetanse på rusmiddelproblematikk. Ingen gjør det så spennende å bruke cannabis som politiet gjør.

Det er heller ikke uten grunn at politiets fremste advarsel mot cannabisbruk, er at det er straffbart. Politioverbetjent Berit Michelet ved Asker og Bærum politikammer advarer særlig mot at det er straffbart og hun hevder ungdommen ikke har peiling på hva det innebærer rent strafferettslig.

Den fremste skaden av cannabisbruk er altså kriminaliseringen, en tiltenkt påført skade på ungdommers liv, fra myndighetenes side.

Politiet har en faglighet og ofte en tilnærming til ungdom som er å anse som uheldig i forhold til å komme i posisjon til å påvirke ungdommen i heldig retning.

Budstikka.no meldte fredag at mange skoleelever reagerte kraftig etter en narkorazzia på Sandvika videregående skole. En elev fortalte at politiet behandlet dem elendig, og uten respekt. En allergisk elev fikk ikke gå ut da politihunden kom inn. Hunden hoppet også på en elev. Etter en avstemning ble det flertall hos elevrådet til å stille seg kritisk til måten enkelte elever ble behandlet. 

Slike historier har jeg ofte blitt servert når jeg har holdt foredrag på skoler. Og jeg husker politiets oppførsel fra min egen oppvekst. De skaper således en motstand og den mest typiske måte å opponere mot slik ufyselig opptreden på, er nettopp ved å bruke cannabis.

Dessuten er politiets innsats ren skivebom. Så lenge skremselspropaganda og nulltoleranse praktiseres, så er indikasjonen for inngripen: Rus.
Ved en fornuftsmessig tilnærming får man derimot realistiske holdningskampanjer og indikasjonen for innsats blir: Rusproblemer.

En som er i besittelse av en hasjklump har ikke nødvendigvis noe problem. Det er mindre sannsynlig at en som har en hasjklump har et rusproblem, enn det er at en som har en flaske øl har alkoholproblemer. Vedkommende brukte kanskje for to måneder siden og har planer om å bruke hasjklumpen om to uker. Kanskje helt alene.

De som derimot har rusproblemer blir mestere i å lure. Det er mer sannsynlig at de gjemmer hasjen et annet sted fordi de ikke kan risikere å bli tatt av politiet. De har gjerne større bevissthet både rundt bruken og behovet for å skjule den. Og de bruker troligst cannabis sammen med andre.

Internasjonale erfaringer viser at kriminalisering ikke påvirker utbredelsen i heldig retning. Politiaksjoner innebærer nærmest et karakterdrap på de som besitter en hasjklump. De dras ut for øynene på de andre elevene og blir således sosialt stigmatisert. Ofte reagerer skoleledelsen med møter der de vurderer om de narkotatte elevene skal få fortsette på skolen. De som skulle vise seg å ha fritidsproblemer trenger ikke enda mer fritid.

De som får problemer med cannabis våger stort sett ikke å søke hjelp fordi de frykter skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff. Derfor kommer innsatsen oftest når det er for sent. Kriminaliseringen hindrer således muligheten for tidlig innsats.

Skolehelsetjenesten bør heretter få en ny funksjon. Ungdom med begynnende rusproblemer bør kunne vite at de kan få hjelp samt oppleve gjensidig tillit, hos helsesøster. Det finnes metoder og erfaringer på hvordan man forebygger og hjelper ungdom til å slutte med cannabis. Det er sosialfaglige metoder. Ikke politifaglige.

Interessant angrep på Politihøyskolens arbeid og på en professors åpenhet for evidens.

TV2 Nyhetene viste lørdag 22. oktober et innslag om en angivelig narkokrangel i politiet.

Professor Paul Larsson ved Politihøyskolen uttalte i forbindelse med narkorazziaene på sommerens musikkfestivaler, at politiet må slutte å bruke straff i narkotikasaker. Dette falt tungt for lederen av Norsk Narkotikapolitiforening.

I sommer var det flere oppslag i mediene om massearrestasjoner på musikkfestivaler. På Extrema-festivalen på Kalvøya i juni, ble over hundre ungdommer pågrepet med narkotika.

Den samme helgen deltok professor og forsker ved Norges Politihøyskole, Paul Larsson, på arrangementet World Drug Day (26. juni). I den forbindelse uttalte professoren at å satse på politi og bruk av strafferettslige tiltak for å forsøke å regulere det her, er et spor man må bort fra.

Larsson stiller seg altså kritisk til prioriteringen av politiressurser på dette feltet. Det skal sies at Paul Larsson også kunne fortelle på World Drug Day – arrangementet at han har gått gjennom det som finnes av forskning på konsekvensene av politikontroll på narkotikafeltet og at han ikke kan hevde, på den bakgrunn, at det gjør narkotikasituasjonen noe bedre.

Når det gjelder skadevirkningene derimot, fortsatte Larsson, er de veldokumenterte. Så om politikontrollen ikke gjør noe bra, så gjør den i hvert fall mye vondt. Sitat slutt. Video fra Norges og fire andre lands World Drug Day - arrangementer.

Lederen i Norsk Narkotikapolitiforening, Anette Gultvedt, sier til TV2 Nyhetene lørdag 22. oktober at Larssons uttalelser er svært uheldig.

Gultvedt går så langt at hun problematiserer at Paul Larsson representerer Politihøyskolen, fordi hun ønsker balanse og nyanse i denne debatten. Utspillet får meg til å undres over hvor skalaen for balanse og nyanse ligger når en meningsytring basert på fakta skal kvalifisere til å strykes som representant for Politihøyskolen.

Lederen i Norsk Narkotikapolitiforening Anette Gultvedt sier i samme forbindelse at Politihøyskolen må få fram en annen type forskning, men at de ikke klarer det i dag. Dette er et interessant utspill som illustrerer at hun ikke liker forskningsresultater som strider mot hennes ideologi.

Utspillet er særlig interessant som angrep på Politihøyskolens arbeid, men også ettersom Paul Larsson ikke bare hadde gått gjennom norsk forskning, men den nordiske.

Ingen av de nordiske land har evalueringer som viser at den enorme innsatsen med politikontroll og strafferettslige tiltak, som hvert år koster vanvittig mange millioner, fører til en positiv utvikling på området.

Norsk Narkotikapolitiforening har i et brev stilt to spørsmål til Politihøyskolen som illustrerer deres holdninger:

1. Er det Politihøyskolens oppfatning at norsk narkotikapolitikk er feilslått?

2: Er Politihøyskolen for legalisering av narkotika?

Spørsmålene illustrerer at NNPF mangler toleranse for meningsytringer som strider mot deres egne meninger. Selv er jeg er bomba sikker på at Politihøyskolen har folk som mener både det ene og det andre, og at de forholder seg til de evalueringer som finnes. Anette Gultvedt mener åpenbart at det er galt å mene det ene, uavhengig av evidens.

Kanskje er det ikke rart at de ønsker å nekte representanter for Politihøyskolen sin ytringsfrihet. Slike holdninger finner man ofte igjen blant de som kjemper mot evidensbasert kunnskap.

Venstre er partiet som har gått til valg på løfter om å jobbe for en ny og bedre narkotikapolitikk. Men nå er de i byrådsforhandlinger med Høyre og KrF.

Oslo er på europatoppen i overdosedødsfall og sliter med store rusansamlinger, åpenlys omsetning, åpenlys injisering og sprøyteavfall.

Mye tyder på at forholdene først og fremst skyldes intens kriminalisering og et altfor rigid hjelpeapparat. Likevel er kriminaliseringen intensivert og nå foreslår Høyre igjen kutt i lavterskelapparatet.

Flere byer i Europa har hatt liknende situasjoner som Oslo stadig belemres med, men klart å få bukt med dem. Disse byene har i all hovedsak beveget seg over på en annen ruspolitisk linje enn den som følges i Oslo i dag.

Blant annet sluttet de seg helhetlig til skadereduksjonstilnærmingen. Oslo kommune er derimot medlem av European Cities Against Drugs (ECAD). Medlemskapet er dyrt og bør snarlig revurderes, med fordel opp mot den relativt ferske Wien-erklæringen, som ble utarbeidet på forrige internasjonale AIDS-konferanse.

På gateplan i Oslo foregår det i disse dager en intens og uverdig politiaksjon mot rusmiljøet. Den største inngangsporten til byen, gir inntrykk av at Norge er en politistat.

Det skaper neppe trygghetsfølelse for de ankomne, når de ser syv politibiler rett utenfor Sentralbanestasjonen.

Bortvisninger, bøter og åpenlyse arrestasjoner med tilliggende gapestokkmentalitet er den mest aktive og oppsøkende virksomheten overfor de tunge brukerne i Oslo Sentrum.

Miljøet har som vanlig blitt flyttet et par hundre meter og er nå spredt over et større område i Oslo Sentrum. Situasjonen er like uoversiktlig og uheldig som under Plata-aksjonen i 2004 og den rammer nødvendigvis næringslivet i området.

Stoffbrukere bortvises som følge av utseende og straffes for besittelse, bruk eller salg. Hovedstadens fattigste og mest utstøtte gis ulovlig høye bøter og settes gang på gang på glattcelle.

Samtidig er avisene fulle av historier om annen kriminalitet som blir nedprioritert av politiet. Blant annet alvorlig kriminalitet, som større narkotikasaker.

Helsetilstanden har forverret seg, særlig blant de tyngste brukerne. Undertrykkingen skaper også andre forferdelige konsekvenser innad i miljøet.

Høyre vil styrke satsingen på den nye Plata-aksjonen som de kaller ”Sentrumsprosjektet”, og de poengterer at de er avhengige av at ”regjeringen prioriterer sin del av arbeidet”. Link.

Hvilket betyr implisitt at de forventer endring av regjeringens politikk for å få gode resultater. Høyre later altså til å kalkulere med at staten skal tilby mye mer av noe som hele rusfeltet har bedt om i årevis, men ikke fått! Avrusingsplasser og behandlingsplasser.

Dette er snedig, og gir Høyre anledning til å kritisere venstresiden når også denne Plata-aksjonen går skeis.

De byene som fikk det til, styrket lavterskeltilbudet før politiet skred til verks med en adferdsregulerende fremgangsmåte.

Politiet ga seg med kriminalisering for bruk og besittelse, og begynte å kjøre folk til hjelpetiltakene. Vi har informasjon om at politiet i Oslo snarere hindrer brukere i å komme til hjelpetiltak.

Dessuten gjorde byene metadon tilgjengelig på lavterskelnivå. Hvilket kun er en fjern drøm i Norge.

Høyre foreslår derimot kutt i lavterskeltiltakene etter at politiet har intensivert kriminaliseringen. Altså går de motsatt vei av de byene som fikk et vellykket resultat.

Den nye Plata-aksjonen viser at Oslo enda ikke er en åpen og inkluderende by, men en som ytterligere bidrar til å skape oppfatninger om "vi og de".

Senter for Rus- og avhengighetsforskning (SERAF) har gitt ut en rapport med anbefalinger knyttet til åpne russcener og overdoser. I rapporten kommer det fram at negative sosiale reaksjoner og sanksjoner viser seg å øke stigmatiseringen og utstøtelsen. Som igjen er årsak til rusansamlinger i byene.

Forskerne kikket på fire av de byene som har fått det til og påpekte noen sentrale trekk:

1. Problematisk stoffbruk og avhengighet anses først og fremst som et helseproblem.
2. Åpenlys stoffbruk anses som problematisk adferd og brukerne har ingen rett til å påføre andre sjenanse.
3. Brukeren har forøvrig rett til å delta i fellesskapet som alle andre.
4. En sentral mekanisme for åpne russcener er sosial stigmatisering og isolasjon.
5. Mentale lidelser er ofte bakenforliggende årsak til deltakelse i miljøet, disse må diagnostiseres og behandles.
6. Men problematisk adferd skal kontrolleres og forebygges, dette arbeidet må fordeles mellom ulike profesjoner.
7. Den grunnleggende forutsetningen for dette er delt ansvar og en forpliktelse til samarbeid mellom politi, sosiale tjenester og helsetjenester.
8. Dette engasjementet må være forpliktende og forankret på høyt politisk nivå.

.
Det er nok liten grunn til å tro at Venstre vil være med på å ta ansvar for en politikk som føres mot bedre vitende, og som bidrar til mer av de utfordringene vi alle vil til livs. Derimot bør de sette hardt mot hardt og ikke gir etter, selv om også de gjerne vil ha en hånd med på rattet.

Kunnskapsmangel er avgjørende grobunn for fordommer, men påvirker ikke nødvendigvis mengden utspill.

Jeg ble kraftig provosert over arrestasjonen utenfor Nansenskolen, strippingen, fengslingen, interneringen og vedtaket om utkastelse av Årets nordmann; Maria Amelie.

Amelie er en særlig viktig ressurs for vårt samfunn, som symbol på den store gruppen med såkalt papirløse mennesker.

Symbolverdien var selvsagt grunnlaget for min deltakelse i demonstrasjonen utenfor Justisdepartementet 13. januar. Så der sto vi da! Med fakler, vi lyttet til individuelle appeller og vi hadde en unison anerkjennelse av at våre meninger kan påvirke beslutninger.

Jeg fant senere ut, til min forskrekkelse, at en stor andel blant mine meddemonstranter var prinsippløse når det kom til stykket. Noen var bare grepet av massesuggesjonen og blendet av Amelies kjendisstatus. En utbredt beveggrunn for engasjementet var åpenbart å skape politikerforakt generelt, og rakke ned på den sittende regjering spesielt.

Det var en afghaner i Arendal som skulle få den tvilsomme ære å fungere som selve profilen på det prinsipielle dilemmaet ved Maria Amelie-saken. Agderposten la ukritisk ut en nyhet som var basert på et anonymt tips fra politiet. En narkosiktet mannlig asylsøker skulle ha blitt sluppet fri fra asylfengselet på Trandum for å gjøre plass til Maria Amelie.

Det er forståelig med reaksjoner på slike prioriteringer, for all del, samtidig krever slikt av oss alle at vi ikke uttaler oss mot på tynt grunnlag. At vi holder hodet kaldt.

Ingen av de rasende protester som fulgte var basert på kunnskap om hvorfor vedkommende kom til Norge, men med ”narko” i bildet kan også menneskerettsforkjempere forandres til monstre. Det eneste vi vet er at mannen kommer fra et av verdens mest krigsherjede land, og vi er unisont enige om at våre utspill kan påvirke beslutninger.

Medieoppslaget til Agderposten ble spredt av mange store og små nettaviser, men var feilaktig på mange måter og trolig basert på en fordomsfull politimanns meninger. Den største fadesen ble likevel begått av de som gikk fem på og aktivt erklærte afghaneren uønsket som fritt menneske i Norge.

Både i debattspalter, kommentarfelt og i sosiale medier var det mange som uten forbehold erklærte at afghaneren burde settes inn på Trandum og der vente på en selvsagt utsending. Men hvem kan denne narkosiktede være? Hva er "narko"? I dette tilfellet var det snakk om små mengder hasj til egen bruk.

I noen land anses alkohol som en narkotisk gift, der er det mer vanlig med hasj eller opium. Noen har ritualer knyttet til bruken, noen har det som tradisjon, noen selvmedisinerer seg mot problemer som eksempelvis krigstraumer og noen sliter med avhengighet.

Utfordringen med flyktninger er vanskelig. Mange voksne og barn blir sendt ut hver eneste måned. Det ble for enkelt å fordømme denne afghanske mannen ved uttalelser i medier, som det jo er unison enighet om at kan påvirke beslutninger.

Det eneste vi vet om denne saken, er at et utall meningsytrere har gjort det politisk korrekt å internere og utvise afghaneren, kanskje til en sikker dødsdom. Dersom vi alle hadde fått anledning til å bli kjent med afghaneren, kan det hende vi fant enda sterkere grunnlag for å la han bli, enn vi fant for Maria Amelie. Hun som skulle få fungere som et symbol for blant annet mennesker som han.

Arild Knutsen, leder i

Foreningen for human narkotikapolitikk