I morgen legges døgnenheten på Alna distriktspsykiatriske senter (DPS) i Oslo ned. Utviklingen er alarmerende. Ressursene fra Aker sykehus' i sin tid velfungerende psykiatritilbud suges nå systematisk inn i underskuddsprosjektet Ahus.

Onsdag var det tid for avskjed. Da tuslet den siste døgnpasienten ut døra i Jerikoveien på Furuset. På fredag avslutter de 13 ansatte oppryddingen, og spres for alle vinder.

Det er nitrist, og det er opprørende.

Døgnavdelingen på Furuset åpnet allerede i 1992, og har i alle år vært et lavterskeltilbud til befolkningen i Groruddalen. Avdelingen kan, sammen med DPS'ets poliklinikk og dagsenter, nærmest stå som selve symbolet på 90-tallets nysatsing på et psykiatritilbud i nærheten av der folk bor. Det var daværende Gaustad sykehus som møysommelig bygde dette tilbudet opp.

Denne typen distriktsbaserte tjenester utgjorde senere grunnideen i den 10 år lange opptrappingsplanen for psykisk helse, som ble avsluttet så sent som i 2008. Målet var å etablere 75 liknende DPS over hele landet. Prisen var, som vi husker, en storstilt nedbygging av de psykiatriske sykehusene.

Det var DPS-tilbudene vi skulle sitte igjen med, når ressursene ble hentet ut av sykehusavdelingene. Nå nedlegges også DPS-ene.

Det er Trond Rangnes, direktør for Divisjon psykisk helsevern på Ahus, som hardhendt har gjennomført kuttet på Alna, som den spareivrige sykehusledelsen uten videre har godtatt. Rangnes forsøker seg til og med på en slags faglig begrunnelse.

- Dette er helt i tråd med de nye nasjonale føringer og retningslinjer, hvor man går fra døgn- til ambulante tilbud. Vi kan få mer for pengene på ambulerende enn døgnmessig tjeneste, sa Rangnes til Dagsavisen i går.

Men se så - i neste avsnitt innrømmer direktøren likevel at det hele bare dreier seg om økonomi.

- Vi hadde håpet å bruke pengene vi sparte på nedleggelsen på poliklinikken. Nå må pengene brukes til budsjettjustering i stedet.

Nettopp. I klartekst: Kuttene i psykiatrien går til å dekke underskuddet på Ahus.

Legg merke til at det er i den gamle Aker-psykiatrien kuttene tas. Foreløpig kuttes det ikke i den psykiatrien Ahus hadde, før de svelget nesten hele Akers opptaksområde i 2011.

At det er slik, har klar sammenheng med at ingen av de sentrale fagforeningene har protestert på nedleggelsen. Tvert om; de støtter beslutningen, skriver Dagsavisen.

Hvem har de hovedtillitsvalgte i Sykepleierforbundet, Fellesorganisasjonen, Psykologforeningen og Fagforbundet hentet støtte fra for dette? Fra de lokale medlemmene? Neppe. I alle fall har de ikke støtte fra de lokale tillitsvalgte jeg kjenner til, flere av dem gamle fagforeningskamerater fra Gaustad. Fagforbundet på Ahus er blant dem som har gått inn for kuttet, uten å spørre sine lokale representanter.

Slik kan ikke kalles fagforeningsvirksomhet. Jeg kaller det svik.

Nedleggelsen av døgnavdelingen på Alna DPS bekrefter til fulle at Ahus' hastverk med å overta Akers pasienter forut for 2011, først og fremst hadde til hensikt å styrke egen kasse. Ahus hadde allerede gapt over for mye, og slet med enorme underskudd. Med overføringen fra Aker fulgte 2 årlige milliarder i driftsbudsjett. At opptaksområdet samtidig økte sykehusets forpliktelser overfor nye 170.000 innbyggere i Groruddalen og i seks Follo-kommuner, var underordnet.

Divisjonsdirektøren har svaret klart, også på dette. Befolkningens behov for psykiatritjenester har nemlig minsket, mener han!

- Vi har for mange plasser i DPS-ene i Ahus, sier Trond Rangnes til Dagsavisen. Han bryr seg ikke om å gi noen nærmere begrunnelse for utsagnet.

Dette er selvfølgelig ren bløff fra divisjonsdirektøren. Pasientene rammes, og de rammes etter hvert hardt. Kuttene på Alna er nemlig ikke de eneste. Også på Follo DPS - i Ski - er det planer om å kutte i døgndriften. Dette helt nybygde DPS-et ble også overført fra Aker i 2011. Døgnavdelingen som er i faresonen i Follo, ble bygget opp av midler og personale fra den gode Rehab 2-avdelingen på Gaustad, som brutalt ble nedlagt i 2009.

Begrunnelsen for penge- og ressursoverføringen den gang, var at man mente Ahus hadde krav på å få overta et styrket psykiatritilbud i Follo. Sykehuset hadde jo ikke noe psykiatri i området fra før.

Nå planlegger Ahus å kutte også i dette.

Lista er dessverre enda lengre.

I sommer blir Den Røde Stue, et anerkjent pasientdrevet kafé- og aktivitetstilbud, også historie. Kafeen ligger i Alna DPS (Sinsenveien 47). De erfarne og dyktige aktivitørene som har holdt dette tilbudet i gang siden midten av 90-tallet, mister jobben. Rangnes har ikke bruk for dem. Han vil bare ha pengene.

Og pasientene? Tja, de får vel heretter finne seg en kafé på kjøpesenteret.

Hva så med de døgntilbudene på sykehusnivå som Ahus også fikk ansvaret for fra 2011? Ryktene skal ha det til at det slett ikke står så bra til med akuttavdelingen. To av postene, som befant seg i temmelig nye lokaler på Aker, ble overført til dårligere kår på Nordbyhagen. Nå sies det at de ansatte ikke orker mer, og er i ferd med å slutte.

Jeg håper ryktene overdriver.

Alderspsykiatrisk avdeling - min egen - befinner seg fortsatt på Gaustad. Avdelingen lever en usikker tilværelse, fordi svært luftige flytteplaner styrer hverdagen. En flytting forutsetter nybygg på Ahus. Dette er det selvfølgelig ikke finansiering til. Samtidig reduseres pasienttallet på Gaustad stadig, på tross av de tre alderspsykiatriske postenes utmerkete resultater for de pasientene som fortsatt er så heldige å få komme dit.

Heller ikke innen alderspsykiatrien foretas tilsvarende reduksjoner på de postene som allerede lå under Ahus i 2011.

Det vi er vitne til, er med andre ord systematisk vanskjøtsel og nedbygging av alle de psykiatrienhetene som i 2011 ble virksomhetsoverdratt fra Aker sykehus til Ahus.

Jeg påstår ikke at Gaustad- og Aker-psykiatrien var uten lyte. Selvfølgelig var ikke alle postene og avdelingene som ble overført like velfungerende, men noen av miljøene var - og er - faktisk unike. På tross av mangler våger jeg påstanden at Gaustad-psykiatrien er blant det beste Norge har på området. Det er store deler av dette som nå er i ferd med å ødelegges av Ahus, under ledelse av divisjonsdirektør Trond Rangnes.

Den frykten som mange av oss hadde da Helse Sør-Øst-direktør Bente Mikkelsen i 2008, mot uttrykkelige råd, unnlot å skjerme de svakeste pasientgruppene da hun fikk banket gjennom overføringsvedtaket - den frykten viser seg nå å være skremmende berettiget.

Den malfunksjonelle og teknologifrelste sykehuskonstruksjonen Ahus, som Jens Stoltenberg og Anne-Grete Strøm-Erichsen elsker så høyt, denne konstruksjonen brenner nå i realiteten opp personalet, kompetansen og pengene de fikk fra Aker.

De gjør det rett og slett for å holde skuta gående.

De kan gjøre det fordi de vet at det finnes svært få som protesterer aktivt mot kutt i psykiatrien, nå som de vet at Gaustadklubben er borte fra kampen. Brukerorganisasjonene behøver de ikke lenger bry seg om. De sitter stort sett trygt plassert i foretaksstyrer og stell, og diskuterer helst alt annet enn døgnpsykiatriens kår.

Det spørs om pasientene som rammes finner særlig trøst i divisjonsdirektørens umusikalske beklagelse:

- Det er aldri noen lett jobb å legge ned enheter, sier Trond Rangnes.

Stakkars mann. Han sover sikkert dårlig om natta.
 

Divisjonsdirektør for psykiatrien på Ahus, Trond Rangnes, er ingen nådig mann. Nå har han nedlagt døgnenheten på Alna DPS, er i ferd med å gjøre det samme på Follo DPS - mens alderspsykiatrisk avdeling på Gaustad stadig reduseres. Foto: Roar Grønstad, Romerikes Blad. 

Med administrerende direktør avbildet i avslappet positur, meddeler Helse Sør-Øst gledestrålende at Bente Mikkelsen skal delta på NATOs Defense College i fem måneder fra januar. Det er imidlertid motstanderne av Mikkelsens regime som nå kan juble.

Det har vært underlig stille om Norges kanskje mektigste helseperson de siste par månedene. Årsaken er åpenbar: Jens Stoltenberg kunne ikke leve med at Mikkelsen i all offentlighet utkonkurrerte Anne-Grete Strøm-Erichsen som Norges de facto helseminister i høst.

Det er ikke dette som er den offisielle versjonen. Langt fra. På Helse Sør-Østs nettside het det i går at "styret er både positive og stolte over at Bente Mikkelsen er en av de svært få som får anledning til å delta på dette studiet".

Dette er et dødskyss. Det er rett og slett maktas måte å tuppe direktøren i røven. Om Mikkelsen skulle få det mange mener hun hadde fortjent, nemlig regelrett sparken, ville det avslørt at kritikerne av den lange rekken av samfunnsnedbrytende disposisjoner Mikkelsen må bære hovedansvaret for, hadde fått rett. En slik innrømmelse vil selvfølgelig aldri bli gitt.

I stedet foretas en av de mange omgående bevegelsene makta behersker så godt. Direktøren gis plass på et kurs som sikkert er like stor stas i visse kretser, som det er irrelevant for en leder i helsevesenet - NATOs Defense College i Roma.

Det er forfriskende og ufrivillig komisk når Mikkelsen selv kommenterer studiepermisjonen slik: "- I henhold til mål for administrerende direktør (!), vil jeg benytte denne muligheten til å få faglig påfyll og søke ledelsesmessig utvikling. Jeg tror dette studieoppholdet både vil utfordre meg, samtidig som jeg er trygg på at jeg får kunnskap og innsikt som vil være verdifull når jeg kommer tilbake som administrerende direktør i Helse Sør-Øst RHF etter sommeren."

Selvsagt kommer ikke Mikkelsen tilbake. Departementet har i løpet av høsten gitt klar beskjed: Enten tar du dette kurset og bruker det neste halvåret til å se deg om etter en ny jobb - eller du blir byttet ut. Vær også trygg på at den gode direktøren får beholde hele sin millionlønn og alle sine frysegoder, mens hun vandrer der i Den evige stad i omgang med den vestlige eliten.

Bente Mikkelsen må slikke noen sår det neste halve året, men hun vil greie seg fint.

Det gjør vi også - uten henne.

Tirsdag 20. desember må rett og slett ses som en gledens dag, i en gledens høytid: Ikke bare gikk Bente Mikkelsen av. I Stortinget presset en samlet opposisjon videre på for å stanse Mikkelsens aller største skandaleprosjekt: Oslo universitetssykehus.

Vi vinner til slutt.

Jan Davidsen undergraver fagbevegelsens grunnleggende organisasjonsrett når han nå tvinger meg ut av fagforeningen på Aker sykehus.

Siden nyttår er mitt arbeidsforhold flyttet fra min opprinnelige arbeidsplass på Aker sykehus til Akershus universitetssykehus (Ahus) i Lørenskog. Oppmerksomme lesere av Dagsavisen vil huske saken: Flyttingen skjedde som del av en virksomhetsoverdragelse jeg satte meg imot å være omfattet av. Jeg har hele tiden hevdet at overflyttingen av meg er et politisk spill for å svekke noen av de tydeligste kritikerne av sykehuspolitikken i Norge.

Fagforbundet Aker og jeg har i flere år stått i spissen for kampen mot nedleggelsen av Aker sykehus og mot den gigantiske sykehusfusjonen til Oslo universitetssykehus. Som eneste fagforening våget vi å ta belastningen med avsløre nedleggelsesplanene mens offentligheten fortsatt ble holdt med snakk om at ”ingen lokalsykehus skal legges ned”. Vi fortalte at en nedleggelse vil bety milliardsløsing og et dårligere pasienttilbud. Vi skapte kraftfulle allianser til befolkningen og pasientene, og vi var med å mobilisere Groruddalen til kamp for sykehuset sitt. I dag vil de aller fleste se at vi har fått rett i vår sak: Sykehuspolitikken, spesielt i Oslo-området, er på ville veier.

Jeg reiste søksmål mot Oslo universitetssykehus for å få kjent overflyttingen til Ahus ugyldig. I dette hadde jeg full støtte fra fagforeningen. I juni så jeg meg nødt til å trekke søksmålet, etter å ha tapt i to innledende runder og blitt påført store saksomkostninger – som riktignok er blitt dekket gjennom en omfattende solidaritetsaksjon blant enkeltpersoner og fagforeninger.

En vesentlig årsak til at saken i det hele tatt kunne oppstå, og til at den senere viste seg umulig å føre, var at Fagforbundets ledelse aldri støttet den. Tvert om motarbeidet forbundet rettsgrunnlaget mitt, både ved å gå ut offentlig mot meg (Mari Sanden, fylkesleder i Oslo, i flere medier), ved å advare mot å støtte rettssaken økonomisk (Jan Davidsen i brev til alle forbundets fagforeninger og fylkeskretser, samt ved henvendelser til andre forbunds ledelser) og endelig ved å stille som motpartens rettslige vitner (fagforeningsleder Bjørn Wølstad-Knudsen på Ullevål sykehus og Mari Sanden i Fagforbundet Oslo). For mange, ikke minst av min fagforenings medlemmer, har saken vært en nedslående oppvisning i mangel på solidaritet og forsøk på knusing av grunnplansaktivisme.

Flyttingen av meg er gjennomført. Saken har imidlertid fått et etterspill. Dette reiser noen viktige prinsipielle spørsmål jeg mener har interesse for hele den norske fagbevegelsen.

Utgangspunktet er at jeg ønsker å opprettholde fagforeningsmedlemskapet mitt i Fagforbundet Aker sykehus, der jeg har vært medlem siden 1977. Det er i denne fagforeningen jeg har mine fagforeningskamerater og det er her jeg finner kvalitetene jeg mener fagbevegelsen må bygge på: Samhold, kameratskap og felles kamp, både for ansattes rettigheter og for velferdstilbudene vi jobber i.

I høst mottok Fagforbundet Akers nye ledelse likevel beskjed fra fylkesleder Mari Sanden om å flytte medlemskapet mitt til Fagforbundets avdeling på Ahus. Sandens begrunnelse var at medlemskapet må følge arbeidsforholdet mitt. Jeg satte meg imot dette. I et brev oppfordret jeg Fagforbundets sentrale arbeidsutvalg å opprettholde medlemskapet i fagforeningen der jeg har tilhørighet. Jeg argumenterte med at jeg ikke ønsker å endre fagforeningstilknytning etter arbeidsgivers ønske. Etter en tid fikk jeg svar. Forbundsleder Jan Davidsen avslo min anmodning på vegne av forbundsstyret: «Siden Are Saastad nå har sitt arbeidsforhold ved Ahus kan han ikke motsette seg å bli overført fra fagforeningen ved Aker universitetssykehus til fagforeningen ved Ahus.»

Jeg anket vedtaket til landsstyret, Fagforbundets høyeste organ mellom landsmøtene. I anken viste jeg til at det er organisasjonsfrihet i Norge, og at ingen kan tvinges inn i en fagforening de ikke ønsker å være med. Etter mitt syn vil en slik tvangsoverflytting bryte med norsk lov og menneskerettighetene. Jeg appellerte også til forbundsledelsens fornuft, storsinn og kameratskap. Nylig fikk jeg svar. Også denne gang var det avslag. I svaret, undertegnet Jan Davidsen, heter det at organisasjonsfrihet og menneskerettigheter ikke har noe med saken å gjøre. Jeg får også vite at saken ikke er av en karakter som kan påankes. Avslaget er derved endelig.

Jan Davidsen og Fagforbundets ledelse har flyttet meg til en fagforening der jeg ikke har noen tilhørighet, helt etter arbeidsgivers ønske. Mitt personlige dilemma blir da; hva skal jeg med medlemskapet mitt? Dette dreier seg likevel langt fra bare om meg personlig. Saken har en universell og prinsipiell betydning som angår fagbevegelsens kampkraft i framtida. I sitt siste svar skriver Jan Davidsen: «Vi har ikke ønsket at det enkelte medlem selv skal få avgjøre hvilken fagforening det skal være medlem av.» Mitt motspørsmål lyder: Hvem skal avgjøre hvor arbeidsfolk skal være fagorganisert?

Fagbevegelsen har helt fra det nittende århundre bekjempet det, når arbeidsgivere flytter brysomme fagorganiserte. Dersom arbeidsgiveres omorganiseringer skal bestemme hvor vi skal være organisert, innebærer det at bedrifter kan foreta kontinuerlig kartlegging av de ansattes organisasjonsforhold, for så å finne på en eller annen grunn til å plassere dem der de ikke lenger er i irriterende posisjoner.

Saken har også et globalt perspektiv. Det får vi stadig vitnemål om fra fagforeninger og tillitsvalgte som blir trakassert når de reiser kamp for bedring av lønns- og arbeidsvilkårene. Jeg går ut fra at Fagforbundet ikke ønsker å ha som forbilde situasjonen på arbeidsplasser eid av multinasjonale selskaper som Nestlé, japanske bilprodusenter eller selskaper som utnytter arbeidskraften i de mye omtalte og undertrykkende bananrepublikkene i Mellom-Amerika? For fagbevegelsen generelt, og for Fagforbundets medlemmer spesielt, bør denne saken derfor få oss til å stille spørsmålet: Hvilken side står vi på?

Det er oppsiktsvekkende at det var nedleggelsen av østkantsykehuset Aker og sykehusskandalen i Oslo som skulle klare å samle de borgerlige. For ekte venner av velferdsstaten var mandag 7. november likevel en svært god dag.

For de som fortsatt ikke helt har forstått det, så klapper den vanskapte kjempen Oslo universitetssykehus nå i hop.

Gårsdagens felles pressekonferanse med partilederne i Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre var en så mektig tverrpolitisk manifestasjon av støtte til fusjonskritikerne, at den i realiteten setter spikeren i kista for dette vanvittige prosjektet.

Det har mindre betydning at disse partiene ikke har flertall i Stortinget. SV og Senterpartiet har ikke lenger noe valg: De må støtte kravet om time-out i fusjonsprosessen. Det er det eneste rette, og det vet de utmerket godt. Velgerne deres (dem de måtte ha igjen) vet det også.

Tilbake som fusjonsforsvarere står bare Arbeiderpartiet, det vil si; Jens Stoltenberg. Jens med sin stive nakke, Jens som ikke vil gi opp sin baby - sykehusreformen - og Jens som har tatt hele partiet som gissel for å kunne redde sitt ansikt.

Og partiet hans taper dette nå. 

Raymond Johansen, som partisekretær har du sannelig ikke taklet denne saken særlig bra! Tenk bare på hvor oppsiktsvekkende det er at det skulle bli nedleggelsen av østkantsykehuset Aker og OUS-fusjonen som skulle få på plass den samlingen på borgerlig side som hittil har vært umulig for dem.

Husk: Det var nettopp mangel på samling som forhindret de borgerlige fra å vinne i 2009.

Nå kan statsministerens stivnakkethet i sykehusspørsmålet vise seg å bli en hovedgrunn for et rødgrønt regjeringstap i 2013.

Tror du ikke fusjonen faller, sier du? Mener du jeg foregriper for mye?

Følg så bare med. Mitt stalltips er at i tiden som kommer vil vi bli vitne til en faneflukt av de sjeldne. Den har egentlig allerede begynt:

Folk som hittil har vært steinharde tilhengere av "beslutningene" vil ymte stadig sterkere om at de egentlig alltid har vært skeptiske, ja, de har selvfølgelig vært motstandere av fusjonen de også, fra dag én.

Vi skal stagge kvalmen og se det som et godt tegn. Velkommen etter, sier vi da!

Som vi også skal se det som et godt tegn når pampene begynner å snakke uforståelig. Det gjør de fordi de har behov for å skjule sine spor. For hvem i helsedelen av fagbevegelsen sitter med æren i behold, når denne saken skal gjøres opp?

Det gjør Fagforbundet Aker, Legeforeningen - som snudde i tide og har gjort en fantastisk avsløringsjobb i høst - og Radiografforbundet, som hele tiden har beholdt sin frie stemme.

De andre har stilltiende eller aktivt vært med på å sikre fusjonen. De har aldri gått mot nedleggelsen av Aker (det er det for øvrig bare Fagforbundet Aker som har gjort). De har ikke sagt at fusjonen skal settes på vent, eller at den må legges død.

I stedet har pampene sittet på helseforetaksdiretørenes og helsebyråkratenes fang, der det har vært godt, varmt og trygt.

Hvor trygt føles det å sitte på det fanget nå?

Fra politisk hold og i foretaket vil vi se en strøm av små snuoperasjoner, nye utredninger, endrete flytteplaner og risikoanalyser som i sum innebærer at fusjonen stanser opp. De vil ikke innrømme det, selvsagt, men det er realiteten.

Arbeiderpartiet har allerede begynt: Vi er for mer penger, kvalitetssikring og stedlig ledelse, sier helsepolitisk talsmann Tore Hagebakken nå. Og, selvfølgelig: De har jo også satt inn et nytt styre, som skal ansette en ny direktør! Det er ynkelig, og viser begynnende panikk.

Mens Jens allerede skråsikkert har slått fast at fusjonen fortsetter.

Vi vil se at ledere forsvinner til andre jobber så raskt de bare kan, for slik å slippe å bli stilt til ansvar. Klinikksjef Siri Vedeld Hammer i Klinikk for kirurgi og nevrofag gikk fra borde i forrige uke. Allerede i mai forsvant klinikksjef i psykiatri- og rusklinikken, Øystein Mæland, og straks etter: Siri Hatlen. Flere vil følge.

Bente Mikkelsens dager er sannsynligvis også talte. Jeg tipper det skjer slik: En dag vil vi høre at Mikkelsen har søkt og fått seg en ny toppjobb, sannsynligvis i et departement, eller - muligens, om de vil ha henne - i næringslivet. Mikkelsen vil ikke bli savnet én eneste dag, og hun vil neppe bli erstattet. Helse Sør-Øst vil falle, som de andre regionale helseforetakene vil det.

Årsaken er enkel: Ingen skjønner lengre vitsen med å ha dem. De regionale foretakene er dyre, dumme og distanserte.

Til slutt, bare så det er sagt; vi tar ingen ting på forskudd. Vi skal fortsette å si fra om galskapen i styringen rundt oss - i OUS, på Ahus, i Helse Sør-Øst. Om det stadige tullballet fra det noen nå bare kaller "Den tragiske trio" - helseminister Strøm-Erichsen med sine våpendragere Robin Kåss og Tord Dale. Vi skal si fra om det politiske renkespillet, om pampenes ansvar og om foretakenes unndragelser.

Vi skal fortsette å hamre inn behovet for å redde Aker sykehus som fullverdig sykehus, og som selve nøkkelen til å forhindre sykehuskaos både i Oslo og på Ahus.

For vi vet at dette faller nå.

Men: Vi følger deg helt til døra, Jens!

Bildetekst:
Når de fire borgerlige partiene nå samler seg, faller Oslo universitetssykehus-fusjonen. Det har vært en gigantisk feil av Arbeiderpartiet å la Jens styre i sykehussaken. Men vi som ønsker denne fusjonen til helvete ad, vi har god grunn til å glede oss i dag. Foto: Larsen, Håkon Mosvold (Scanpix) 

Gårsdagens utskiftninger i Oslo universitetssykehus-styret viser at kamp gir resultater. Kritikken av Mckinsey-edderkoppen Odd C. Hansen ble en for stor belastning. For øvrig tyder styreendringene på at det klin umulige fortsatt skal presses gjennom.

Når styreledere skiftes ut viser det gjerne en stresset ledelse. Helseministeren og regjeringen er stresset nå. På den annen side er det ingenting i gårsdagens styreutskiftninger som tyder på noen snuoperasjon.

La oss se litt nærmere på personene som er involvert:

Den svake styrelederen Göran Stiernstedt blir nå erstattet av den kraftfulle Stener Kvinnsland. Stiernstedt innehadde aldri styrken og råheten til tidligere styreleder Steinar Marthinsen, og var på ingen måte mannen til å matche de ulike stemningene til tidligere direktør Siri Hatlen. Stiernstedt ga i realiteten Hatlen påskuddet hun trengte til å trekke seg i tide. Siden det pinlige forsøket på å få styrerepresentanten for Legeforeningen til å trekke seg i forrige styremøte ble litt bedre kjent enn meningen var, var det liten grunn til å holde hånden over svensken lenger.

Stener Kvinnsland kan sikkert gjøre seg bedre på TV og i avisene enn Stiernstedt. Noen tror kanskje han er en mann som er i stand til å tenke nytt. Jeg vil advare sterkt mot å tro på julenissen fra Bergen. Kvinnsland må anses som en utpreget garantist for foretakssystemet, gjennom mange års lojal tjeneste. Han er til daglig administrerende direktør i Helse Bergen. Dette er ikke en mann som vil sette systmet i spill.

Stiernstedt, på sin side, kan nå bare brukes til én ting: Å overta nestlederplassen for å skyve ut Odd Christopher Hansen. Hansen er mannen som bare blir kalt for gudfar for det mulitinasjonale konsulentselskapet Mckinsey i Norge. I det siste er det blitt stilt et meget betimelig søkelys på Mckinseys rolle både i fusjonene til Helse Sør-Øst og til OUS. Det er også blitt kjent at selskapet alene skal ha fakturert Helse Sør-Øst for mange hundre millioner de siste årene, muligens over en milliard. Flere og flere har stilt spørsmål ved hva i huleste en mann med en årsinntekt på 35 millioner fra konsulentvirksomhet gjør som nestleder i styret for dette skandaleprosjektet.

Muligens var den raske utskiftingen av Hansen det aller viktigste grepet som ble gjort i går. Kan det skjule seg en mye større skandale her, som nå var i ferd med å bli oppdaget? Bare tiden vil vise dette.

Gro Balas gikk heldigvis ut av styret etter forrige møte. Det siste hun gjorde, var å fungere som Youngstorgets rambukk mot opprøret fra legene. Hennes totalt udemokratiske spill i et ikke helt ryddig lukket styremøte, toppes bare av hennes frenetiske forsikringer i pressa i etterkant om hvor opptatt hun er av de ansattes rett til å velge sine egne styrerepresentanter. Good riddens, som engelskmennene sier!

To nye "good guys" kommer inn til erstatning for Hansen og Balas.

Hva rektor ved universitetetet i Oslo, Ole Petter Ottersen kan bidra med er usikkert. Det er å håpe at han faktisk er i stand til å opptre uavhengig, og ta ansvar for det viktige og utstrakte samarbeidet mellom universitet og sykehus, og derved også sette foten ned når det kommer til å vise seg at dette samarbeidet vil bli skadelidende av den feilslåtte fusjonen. Ottesen vil i alle fall bli fulgt med argusøyne av både universitets- og sykehusmiljøet, og har grunn til å trå varsomt. Det vil, forsiktig sagt, bli lagt merke til om Ottersen nå går inn som en hardliner for å presse fusjonen gjennom.

Å trekke inn Nina Tangnæs Grønvold i styret, er åpenbart et forsøk på å tøyle fagbevegelsen. Tangnæs Grønvold har opparbeidet seg et rykte for å tilhøre venstresiden i Arbeiderpartiet, blant annet som medarbeider under tidligere LO-leder Gerd Liv Valla. Hvor venstreradikal denne legen som nå er kommunaldirektør i Fredrikstad egentlig er, er et åpent spørsmål. Jeg tipper hun først og fremst er plassert i styret for å sørge for at Fagforbundets styrerepresentant, Bjørn Wølstad-Knudsen fortsatt skal være en solid garantist for fusjonen. Wølstad-Knudsen trenger på ingen måte å settes på plass, han er systemlojal så det holder, men han trenger ryggdekning i det stadig større presset for grunnleggende endringer fra hans eget grunnplan, og fra legene.

For øvrig skal vi legge merke til at både direktøren for Universitetetssykehuset i Nord-Norge, Tor Ingebrigtsenog Ap-mannen Tor Utne fortsetter i styret (Utne er jo også såkalt politisk oppnevnt og kunne derfor ikke skiftes ut nå). Ingebrigtsens funksjon er å stadig mane til splitt-og-hersk mellom by og land, ved å til enhver tid å påstå at Oslo får "for mye" i forhold til distriktene - for øvrig snart det eneste argumentet statssekretær Robin Kåss møter den stadig voksende kritikken mot OUS-fusjonen med. Utne husker vi som mannen som, sammen med Gro Balas, tok på seg det skitne oppdraget med å kveste Aasmund Bredeli i forrige styremøte.

Alt i alt:

Styreutskiftningene bærer preg av at departementet er stressa. Det skal motstanderne av fusjonen ta æren for. Bra jobbet!

Det viktigste er likevel at styret ikke representerer noe nytt. Det er ingen signaler i gårsdagens utskiftninger som gir den minste antydning om at kursen skiftes. Fusjonen skal gjennomføres, koste hva den koste vil.

Årsaken er enkel: Jens Stoltenberg vet at dersom OUS-vanskapningen faller, er hans hjertebarn foretaksreformen også stein daud.

I så måte er det kanskje vel så interessant som selve utskiftningene i går, å legge merke til hvem som foretok dem. Det var altså helse- og omsorgsminster Anne-Grete Strøm-Erichsen som avholdt gårsdagens pressekonferanse. Det er vel kanskje ikke så rart, tenker sikkert mange, siden OUS er Nord-Europas største sykehuskonstruksjon?

Tvert om. Husk at oppnevninger av styrer på dette nivået slett ikke er departementets eller statsrådens ansvar - det tilligger etter Lov om helseforetak fullt og helt det regionale helseforetaket.

Slik sett representerer gårsdagens utskiftning en detronisering av styrelederen i Helse Sør-Øst, Frode Alhaug, og derigjennom også administrerende direktørBente Mikkelsen. Ved å sette lovens bokstav til side, undergraver helseministeren i realiteten også Jens' baby - foretaksreformen.

Vi heier entusiastisk! For å si det slik: Det er lov å håpe at landets helseminister nå forsøker å ta tilbake noe av makten fra landets de facto helseminster.

Men folkens; ikke ha for mye tro på dette.

Det eneste som er sikkert, er at fortsatt kamp er nødvendig dersom den feilaktige, skadelige og forferdelig kostbare sykehusfusjonen i Oslo skal kunne legges død.

I en slik sammenheng må gårsdagens utskiftninger ses som en inspirasjon.

Kamp nytter!

Skjuler uskiftningen av Mckinseys "gudfar" Odd Christopher Hansen i styret for Oslo universitetssykehus en skandale av hittil ukjent betydnining? Foto: Rec

Nestleder Gerd Kristiansen i LO får full støtte fra Fagforbundets Jan Davidsen i å "akseptere mer helgejobbing" for å redusere deltidsarbeidet. Prisen er det vanlige turnusarbeidere som må betale. Selvfølgelig jubler arbeidsgiverne. Og høyresiden.

Gerd Kristiansen og Jan Davidsen har funnet ut at ett av arbeidslivets store problemer - ufrivillig deltid - kan løses ved å øke et annet, ubekvemsbelastningen. Med andre ord skal én gruppe lavtlønte kvinner løse andre lavtlønte kvinners problem. Foto: Kari-Sofie Jenssen/Fagbladet

I forrige uke rykket LOs nestleder ut med at retten til hele stillinger for deltidsansatte bør komme foran det hun kalte heltidsansattes "hevd" på å jobbe hver tredje helg. Hun fikk raskt støtte fra lederen i LOs største lavtlønnsforbund.

Utspillet er i beste fall tankeløst. Om man derimot ikke anser dette som uttrykk for at Kristiansen (og Davidsen) har litt for mye tid til å drodle fritt i vei om alt for viktige spørsmål, så er utspillet rett og slett reaksjonært.

I stedet for å stille seg i spissen for å øke grunnbemanningen tilstrekkelig  i helsesektoren - et grep som beviselig kan løse deltidsproblematikken -  velger våre arbeiderledere å sette to grupper lavtlønte opp mot hverandre: Deltidsarbeidende og ubekvemsbelastete.

Gerd og Jan stiller ikke noen som helst økonomiske krav til arbeidsgiverne. Ikke en gang kravet om å øke det stusselige søndagstillegget, for alle dem som nå nå skal tvinges til å jobbe flere helger!

Jeg kaller dette å mane til "samling i bånn".

Selvfølgelig tok arbeidsgiversiden og opposisjonen i Stortinget straks bølgen for utspillet. LO er på glid!

Det er jo heller ikke så rart, når den tidligere turnusarbeidende hjelpepleieren Gerd Kristiansen får seg til å si følgende:

"Arbeidstakere skal være på jobb når arbeidsgiver har bruk for dem."

Jeg er redd dette er en setning det kommer til å bli ganske vanskelig å glemme, Gerd. Hvem representerer du egentlig?

Bare for å slå det fast:

Kampen for å få ansatt ufrivillig deltidsarbeidende i hele jobber er viktig. Vi vet at titusenvis rammes, spesielt i helsesektoren - de aller fleste kvinner. Mange holdes mot sin vilje i små brøkstillinger i årevis. Slik blir familieøkonomien fullstendig avhengig av ekstravakter og arbeidsgivers forgodtbefinnende. Dessuten rammes også rettigheter til pensjon, ferie og sjukepenger, som alt sammen justeres av ansettelsesprosenten din. Ufrivillig deltidsarbeidende ender opp som minstepensjonister.

Det er derfor bra at kravet om flere heltidsstillinger nå er satt høyt på lista over krav fra fagbevegelsen.

Så er spørsmålet: Står arbeidsgiverne på barrikadene for å bedre denne situasjonen? Tvert imot - de har hele tiden strittet imot. Deres argumentasjon har alltid vært at arbeidsfolk ikke skal stille seg i veien når det er behov å justere bemanningen etter økonomien. Små brøker skaper derfor den nødvendige slakken de ønsker seg i systemet. 

Arbeidstakere må vise fleksibilitet, sier Spekter, KS og NHO.

Samtidig vet vi at det ikke er mulig å drive helsevesenet og andre nøkkelfunksjoner i samfunnet uten bruk av ubekvem arbeidstid. Helsevesenet kan aldri være helt stengt. Noen må jobbe, hver eneste helg, døgnet og året rundt. Dette kalles ubekvem arbeidstid.

Den som har jobbet kveld, natt og helg - og helligdager - vet at det er nettopp dette: Ubekvemt. De aller, aller fleste ser det som en belastning å måtte gå på jobb når resten av familien har fri. Mange må forsake mye for å få turnuser til å gå i hop.

Ubekvem arbeidstid er en belastning man skal være ytterst varsom med å bagatellisere. Vi skal alltid huske at dette er usunt: Turnusarbeid reduserer beviselig helsa, og livslengden. Vi skal holde fast på at vi ønsker oss minst mulig ubekvem arbeidstid i arbeidslivet. Når det ikke kan unngås, skal det kompenseres godt. Og ikke minst: Ubekvemstillegg skal ligge på toppen av en god grunnlønn, ikke bakes inn i den.

Står så arbeidsgiverne på barrikadene for å bedre denne situasjonen? Tvert imot! Den politiske høyresiden? På ingen måte. For dem er mantraet "åpenhet", og et samfunn som går for fullt, døgnet rundt. De ønsker seg mer ubekvem arbeidstid, og den skal heller ikke kalles ubekvem. Ubekvemstilleggene bør bort! Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, som vi på sykehusene er så uheldige å være utsatt for, er rå nettopp på dette, med sin markedsliberalistiske direktør Lars Haukaas i spissen.

Det trekkes fram latterlige argumenter for å "myke opp" Arbeidsmiljøloven:

- LO må også åpne for at man kan jobbe to helger på rad, hvis man ønsker det. For mange studenter er det bare i helgene man kan jobbe og skaffe seg arbeidserfaring, sier Frps Robert Eriksson, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité til Fri Fagbevegelse.

Arbeidstakere må vise fleksibilitet, sier Spekter, KS og NHO. 
Nå får de nærmest full støtte fra LOs nestleder og lederen av Fagforbundet.

– Det er ikke urealistisk at kommuneansatte i pleie- og omsorgssektoren skal jobbe to til fem flere helger i året, sier Jan Davidsen.

Urealistisk?! Med ditt utspill - absolutt ikke, Jan. Men riktig? Og rettferdig?

Jeg oppfatter utspillet fra LO og Fagforbundet som misforstått og farlig, og som helt nødvendig å slå tilbake.

I denne saken er det bare å gi full støtte til Norsk sykepleierforbund og forbundets avtroppende leder Lisbeth Normann, som enkelt og greit sier det som skal sies:

– Det er overraskende og skuffende at LO og Fagforbundet nå stiller seg på arbeidsgivernes side. Turnusarbeid er i utgangspunktet svært belastende, og arbeidsmedisinere anbefaler færrest mulig helger som et tiltak for å minske belastningene, sier Normann til Kommunal Rapport.

Hennes råd er å arbeide for å øke grunnbemanningen, og ulike tilnærminger for å løse deltidsproblemet - sammen med LO.

Det kan sies enda klarere: Det må nå tas helt nye grep for kamp om kvinne- og lavtløntsproblematikken i arbeidslivet.

Nøkkelen til dette sitter nettopp toppene i LO med.

Det mest effektive ville sannsynligvis være å kreve en etterlengtet endring i den såkalte frontfagsmodellen for tariffoppgjørene, der offentlig ansatte (kvinner) alltid forhandler lønn og arbeidsbetingelser etter privat ansatte (menn). Dagens forhandlingsmodell vil aldri gi likelønn. Derved hindres også det helt nødvendige økonomiske løftet for å bekjempe en lang rekke urettferdigheter - blant dem; deltidsproblematikken.

Dette vet Gerd og Jan utmerket. De vet også at de sammen representerer flertallet i LO, og at de derfor sannsynligvis kunne ha tvunget tilbake frontfagsmodellen allerede i neste års tariffoppgjør.

Men denne kampen tar ikke Gerd og Jan. I stedet velger de å sette lavtlønte, offentlig ansatte kvinner opp mot hverandre.

Sittet litt for lenge i go'stolen nå, kanskje?

I gårsdagens styremøte i Oslo universitetssykehus ba sosialdemokratene Gro Balas og Anders Utne legenes frittalende styremedlem å sette bedriftsdemokratiet til side, og trekke seg fra styret. De sørget for å gjøre det i styremøtets lukkete del.

Kampen i Oslo universitetssykehus (OUS) dreier seg ikke lenger om å saldere et budsjettunderskudd på over en milliard eller å finne gode løsninger på umulige fusjonsproblemer.  

De fleste forstår nå at dette nettopp er umulig.

I realiteten dreier alt som nå skjer, om kolossen skal dø. Mange frykter konsekvensene på egne vegne. Jeg har tidligere skrevet om hvor mye prestisje som nå står på spill.

Mange mener det nå bare er et spørsmål om tid før gigantfusjonen går ad undas. Noen av oss trodde også at bare valget var unnagjort, så kunne vi håpe på en forsiktig kursendring i sykehuspolitikken her til lands.

En slik kursendring måtte i så fall ha kommet fra ledelsen i Det norske Arbeiderparti.

Alt tyder på at denne ledelsen - utvilsomt styrt av Jens Stoltenberg - fortsatt ønsker å kjøre videre. En reversering koster for mye. Foretaksreformen har få venner, og tåler ikke for mange belastninger.

Foretaksreformen er Jens’ baby. Han tenker: Bare krisa i OUS går over, roer det seg.

Partiorganisasjonen får beskjed om å sørge for krisehåndetring.

Muligens er partisekretær Raymond Johansen litt oppgitt over stribukken Jens. Foretaksreformen, vet han, er jo høyrepolitikk. Men Johansen er lojal. 

Youngstorget forbereder seg på å ta i bruk noen av de mange maktgrepene Ap-staten har å by på. Det er ikke vakkert, men Raymond vet det pleier å funke.

Tirsdag denne uka skjer det noe som aktualiserer rask handling. Den hittil relativt håndterbare topptillitsvalgte for Legeforeningen i OUS, Aasmund Bredeli, har en helsides artikkel på trykk i Dagens Næringsliv. Tittelen er "Sykehuset kollapser". Aasmund Bredeli slakter fusjonsprosessen nådeløst. 

Og torsdag, bare to dager etter, skal det være styremøte der tidenes budsjettkutt skal gjennomføres. 

Situasjonen er farlig. Ap-ledelsen vet at dersom Bredelis analyse får støtte kan løpet være kjørt.

Det besluttes å bruke en velkjent taktikkvariant bestående av like deler kontroll og frykt.

Kontrollen utøves gjennom sentralstyremedlem Jan Davidsen, som kontaktes for å sikre at ikke Fagforbundet rykker ut til støtte for Legeforeningen. 

Analysen er at selv om Norsk Sykepleierforbund er størst, så er de på ingen måte mektigst. Går Legeforeningen og Fagforbundet sammen, har det ingen betydning hva sykepleierne måtte velge å gjøre. Som oftest sitter de jo på gjerdet, uansett. 

Davidsen er ikke vond å be. Han kontakter straks sin pitbull i Oslo. Fylkesleder Mari Sanden har full kontroll på OUS-styremedlem Bjørn Wølstad-Knudsen fra Ullevål. Wølstad-Knudsen blir bedt om å holde seg i ro. Hans avhengighetsforhold oppover er godt kjent. Sanden vet at her kommer ikke mye til å skje.

Kontrollen er etablert.

Frykten utøves via styret i Oslo universitetssykehus. Her befinner Ap-koryfeene Gro Balas og Anders Utne seg. Instruksen fra Youngstorget er at Bredeli skal skremmes inn i folden. Balas og Utne får beskjed om å forberede et frontalangrep på Bredeli i styremøtet torsdag. 

Balas, som på tross av sine kvalifikasjoner kan vise til en imponerende rekke med godt betalte toppjobber og styreverv, er fortsatt i gledesrus over nettopp å ha blitt utnevnt til kommunaldirektør i Oslo. Man vet å vise takknemlighet. Oppdraget aksepteres. Utne er tryggheten selv.

Det er ett problem. Hvordan forhindre offentlighet? Youngstorgets taktikk krever at den ikke blir kjent. Frykt mister mye av sin effekt når den ikke kan utøves i skjul. Kontroll trives dårlig i full åpenhet. I hvert eneste styremøte sitter det aktivister fra Aker sykehus venner og noterer seg alt som blir sagt. Hvem vet, kanskje kommer pressa på møtet også?

Grev Wedels plass kontaktes. Bente Mikkelsen – landets egentlige helseminister - vet råd. Styret har satt opp behandlingen av en lukket protokoll fra et tidligere styremøte. Det er klart det er på kanten, men her kan oppgjøret tas uten publikum. Fungerer taktikken, får ingen en gang vite at Sak 96/2011 misbrukes som skalkeskjul for hudflettingen det legges opp til.

Mikkelsen instruerer sin OUS-styreleder Göran Stiernstedt. Den milde svensken liker det kanskje ikke så godt, men han aksepterer. Stiernstedt sørger likevel for å sikre seg litt, ved å sørge for å lufte regelbruddet i et formøte med de ansattes representanter på onsdag. Jeg tror det kan være behov for å snakke litt om noen av presseoppslagene i det siste, sier Stiernstedt. Det beste er å ta det under Sak 96/2011. De ansatte murrer, men setter seg ikke imot.

De ansattes aksept meldes raskt tilbake til Grev Wedels plass. De bet på. Dette indikerer også at frykttaktikken vil kunne funke. 

Gladmeldingen rapporteres videre til Youngstorget.

Her har de allerede forsikret seg om at Davidsen har kontroll. Som vanlig er det bare Fagforbundet Aker som protesterer. Det har mindre betydning nå. I styret sitter Wølstad-Knudsen.

Forarbeidet er gjort. Styremøtet starter, og lukkes straks etter konstituering for behandling av sak 96/2011. Publikum blir bedt om å forlate lokalet mens den pågår.

Balas og Utne har forbedt seg, og gjør jobben upåklagelig. Bredeli konfronteres straks med artikkelen i Dagens Næringsliv. Han får så hatten passer. Bredeli får vite at han opptrer illojalt. Som styremedlem er det hans oppgave å sørge for en best mulig drift av foretaket innen fattede vedtak og tildelte rammer. 

Balas er varm nå, og gyver på. Hun oppfordrer Bredeli til å trekke seg fra styret, dersom han ikke kan fatte og aksepterer sin rolle i styrekollegiet. 

Stiernstedt støtter opp. Han har utstyrt seg med Lov om helseforetak, og viser Bredeli formuleringene i § 28 om styrets plikt til å tilse at virksomheten følger vedtatte planer og budsjetter. Han bruker derimot ikke tid til å vise til bestemmelsene i §§ 22 og 23 der det heter at de ansattes representanter svarer for dem de er valgt fra, og ikke kan kastes. 

Formuleringen under foretakslovens §1 så ikke Stiernstedt, i likhet med de aller fleste andre helsebyråkrater, noen grunn til å dvele ved:

"Helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning."

Formuleringer som slett ikke er så ulike poengene i Bredelis kronikk i Dagens Næringsliv, der han tar til orde for at pasienter, ansatte og forskning lider under dagens OUS-vanskapning!

Bredeli protesterer på behandlingen har får. Det er likevel tydelig at han er preget. 

Styremøtet åpnes. Publikum kommer tilbake, og ingenting blir referert fra lukket del. Utover i møtet blir det harde slag om budsjettet og de store nedbemanningene både i år og i 2012. De ansatte stemmer som forventet imot. Det betyr lite. Flertallet er sikret.

Det viktigste er likevel at ingen snakker åpent om å legge OUS-fusjonen død. Systemet angripes ikke. Alt har så langt gått etter planen.

Youngstorget får fortløpende rapport. Jepp, Davidsen og Mikkelsen har fortsatt grep.

Legene ser ut til å ha latt seg skremme til taushet.

Ap-makta har gitt det forventete resultat. Den umiddelbare krisa er løst.

Neste uke er det høstferie.

Båten lekker, men den holder.

Foreløpig.

Gro Balas gjorde jobben Youngstorget forventet av henne i styremøtet i Oslo universitetssykehus i går. I lukket styremøte skjelte hun ut legenes styrerepresentant Aasmund Bredeli for å være illojal fordi han mener fusjonen ikke lenger er liv laga. Gå av, oppfordret Balas.

I et ekstraordinært møte med Helse Sør-Øst i dag ga Anne-Grete Strøm-Erichsen fra seg makten til direktør Bente Mikkelsen. Samtidig reduserte ministeren seg selv til Mikkelsens informasjonssjef. Men direktørlønna beholder Mikkelsen.

Bente Mikkelsen detroniserte i dag Anne-Grete Strøm-Erichsen som helseminister. Strøm-Erichsen gjentar nå alle Mikkelsens løgner, og hiver samtidig 300 millioner på bordet for ikke å skade Mikkelsens prestisje. Hun burde selvfølgelig ha gitt fra seg nøklene til statsrådkontoret samtidig.

Det var et bemerkelsesverdig politisk maktskifte som fant sted i helsedepartementet i dag.

Etter at skandalene rundt sykehusmonsteret Oslo universitetssykehus stadig vokser seg større, toppet med flere store oppslag i mediene denne uka, innkalte helseministeren Helse Sør-Øst til noe som ble omtalt som "på teppet" i dag morges.

Enekelte av sykehusets utslitte ansatte, og kanskje enda flere av Oslos frusterte og usikre pasienter, fattet derved håp om at regjeringen nå ville gripe inn og stanse det de aller fleste forstår er en totalt feilslått sykehusfusjon i Oslo.

Håpet var at den skakke konstruksjonen skulle demonteres før den faller i hodet på ansatte og pasienter, og at sjefsarkitekten - administrerende direktør Bente Mikkelsen - skulle få sparken.

Det endte altså tvert om.

Arbederpartiets helseminister stiller seg fullt og helt bak skandalen, og ikke bare det - hun argumenterer for den med Mikkelsens egne løgner.

Det ble nemlig også lekket fra statsbudsjettet at det nå skal gis 300 millioner ekstra i investerings-/omstillingsmidler til Oslo universitetssykehus. Dette, sier Strøm-Erichsen i følge NRK Østlandssendingen, skal komme i tillegg til de 1,2 milliardene sykehuset allerede har fått i omstillingsmidler.

Her gjentar ministeren den samme løgnen som fikk Siri Hatlen til å forlate direktørjobben i juni. Bente Mikkelsen har lenge hevdet at OUS har fått disse omstillingsmidlene. Det er bløff, og baserer seg på en oppstilling som inkluderer en salig miks av lån, prosjektmidler og andre fiksfaksereier. Hatlen gjennomskuet dette, og sa opp.

Nå bruker landets helseminister den samme bløffen for å forsvare Mikkelsen, og til å forsøke å stive opp et byggverk som høyst sannsynlig vil ramle sammen uansett.

I stedet for å styre til alles beste, er helseministeren redusert til en nikkedukke. Administrerende direktør Bente Mikkelsen har tatt over styringen av helse-Norge og detronisert landets regjering.

Sykehusreformen Jens Stoltenberg fikk presset igjennmom i 2001, har ved dette vist at den er i ferd med å spise opp sin skaper - som dr. Frankensteins monster gjorde det.

Jeg syns Jens i det minste nå bør være så reinhårig at han formelt utnevner Bente Mikkelsen til helseminister. Strøm-Erichsen har på sin side vist at hun er kvalifisert til å jobbe med Mikkelsens pressemeldinger.

Den eneste grunnen til ikke å la Mikkelsen få selve ministerposten, er at det vil redusere lønna hennes på 2,1 millioner til omtrent det halve.

Les også: Når sprekker byllen

Gigantskandalen Oslo universitetssykehus er en kjempemessig verkebyll som truer med å sprekke når som helst. At den ikke allerede er sprukket, er bare fordi det er så mange som vil bli truffet av gørra.

I Aftenposten i dag retter et stort antall ledende legetillitsvalgte en befriende bredside mot skandalen Oslo universitetssykehus (OUS). Budskapet er at den var vanvittig, ideen om å samle tre av Norges aller største sykehus til én, uten fem øre i omstillingsmidler - og i tillegg: Faktisk med en tro på at dette skulle kunne spare penger på sykehusdriften i Oslo.

Nå går innsparingskravene på helsa og pasientene løs.

Bente Mikkelsen firedoble skandale

Legene stiller - helt fortjent - administrende direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst til ansvar for skandalen. Mikkelsen har lenge operert som de facto helseminster i Norge, og gjør åpenbart helt som hun vil.

Det er Mikkelsen som må tildeles den tvilsomme hovedæren for å ha klekket ut og gjennomført de fire mest vanvittige prosjektene som vi nå ser de grimme konsekvensene av:

Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst, vedtaket om den gigantiske utvidelsen av Ahus' opptaksområde, fusjonen av Riks- og Radiumhospitalet, Aker og Ullevål sykehus, og ikke minst: Nedleggelsen av Aker sykehus.

Hvert av disse vedtakene har i seg selv allerede medført uendlige belastninger på pasienter og ansatte.'Til sammen er disse beslutningene av en så omfattende og ødeleggende karakter at de truer med å bryte helsevesenet i Stor-Oslo i stumper og stykker, og derved legge feltet vidåpent for private kommersielle sykehusaktører.

Bente Mikkelsen har utvilsomt potensial til gå inn i historien som en av dem som personlig har gjort mest for å ødelegge vårt aller stolteste byggverk: Velferdsstaten Norge.

Tidenes ansvarsfraskrivelse?

For bare å ta det siste eksemplet: Mikkelsen burde selvfølgelig vært fjernet umiddelbart, da hun for to uker siden sa til Aftenposten at pasientene selv må ta ansvaret for å få den behandlingen de har krav på - en ansvarsfraskrivelse så grov at den sannsynligvis savner sidestykke.

Men - ingen ting skjer. For Bente Mikkelsen har mektige allierte, eller snarere; medskyldige. Disse befinner seg mange steder. Ramler Mikkelsen, kan også disse falle.

La oss begynne med Mikkelsens opplagte ryggdekning: Helse- og omsorgsdepartementet.

Departement med tette ører

Ulike helseministre har visst om og og godkjent utviklingen. Ikke minst de tre siste: Sylvia Brustad, Bjarne Haakon Hanssen og Anne-Grethe Strøm-Erichsen fra Arbeiderpartiet. Men for alle del, det er liten grunn til å frede f.eks Høyres stordriftskåte helseminister Ansgar Gabrielsen. De har alle etter tur båret det formelle hovedansvaret for både å ha støttet opp under den skadelige utviklingen, og systematisk oversett kritikerne.

I dag sender Strøm-Erichsen sin ivrige statssekretær Robin Kåss i mediene for på nytt å hamre inn det samme gamle budskapet: Innsparingene i OUS må tas, koste hva det koste vil. Oslo kan ikke få mer enn andre. Ikke et ord om departementets og ministerens systemansvar.

Statssekretærens oppgave er åpenbart å ha tette øreganger. For dette går helt til topps. Vi snakker stor prestisje på spill.

Jens' baby

Jens Stoltenberg var mannen som, sammen med daværende stabssjef på statsministerens kontor Jonas Gahr Støre og helseminister Tore Tønne fra Røkke-konsernet, klekket ut den reinspikka markedsliberalistiske sykehusreformen under Stolteberg 1-regjeringens hektiske, men svært destruktive periode.

Alt tyder på at Jens i dag gjør hva han kan for på forhindre et oppgjør med utslagene av den mislykkete reformen han presset gjennom i 2001. Som Arne Strand korrekt har bemerket, dette er "Jens' baby". Pappaen ser ut til å vokte misfosteret, nærmest med sitt liv.

Det er liten tvil om at det som nå skjer i Oslo, ikke kunne ha skjedd dersom Jens sa nei. Spørsmålet er: Er Jonas like unyansert?

Fagbevegelsen medansvarlig

Men like mye som å se til toppen, må vi titte nedover for å finne ivrige og viktig støttespillere til Bente Mikkelsens vanstyre.

Om fagbevegelsen hadde villet, og hadde de satt virkelig makt bak kravet, så hadde Mikkelsens tid for lengst vært over.

I stedet har store deler av fagbevegelsen selv interesse av å bevare status quo. Poenget er selvfølgelig at de sitter med et stort medansvar.

La oss starte i legenes egen fagforening.

Mange leger i OUS har etter hvert tort å ta bladet fra munnen og kritisere sykehusfusjonen i klare ordelag. Noe av det beste sto nylig på trykk i Dagens Næringsliv, og var formulert Steinar Solberg, en av overlegene som i dag går ut og krever endring. Overskriften på Solbergs debattinnlegg var "Skandalesykehuset ruller videre".

Derimot har OUS-legenes øverste tillitsvalgte, Aasmund Bredeli, som også sitter i styret i Oslo universitetssykehus, lenge vært en støttespiller til skandaleprosjektet, og delvis også en tilhenger av jernregimet til tidligere direktør Siri Hatlen. I likhet med samtlige andre styrerepresentanter stemte Bredeli nylig for de gigantiske stillingskuttene i 2012.

Mye tyder på at Bredeli, på tross av alt det sunne opprøret vi nå ser nedover i hans egne rekker, har fått streng beskjed fra Legeforeningen sentralt om ikke å rokke båten så den velter.

Gledelig opprør innenfra

Hittil har han også fulgt denne ordren. Bredelis meget klare uttalelser til mediene i dag tyder på at den mest systemlojale delen av Legeforeningen er i ferd med å miste sin kraft i OUS. Det er sannelig også å håpe!

Når det gjelder sykehusvesenets aller største fagforbund, Norsk sykepleierforbund, er det forstemmende lite å høre. De ledende sykepleiertillitsvalgte i OUS var også av de aller første til å innfinne seg med det nye regimet - til sterke protester fra grunnplanet, spesielt på Aker sykehus.

Ingenting tyder heller på noen tydelig snuprosess der i gården. Dette er ganske sikkert også i overensstemmelse med Sykepleierforbundets lite systemkritiske ledelse.

Fagforbundets svik

Det største sviket står etter min mening likevel LO og Fagforbundet for. Det er dette forbundet som på papiret har den aller klareste analysen av markedsliberalismen som styrer helse-Norge i dag. Det er samtidig også Fagforbundet som sitter nærmest den politiske ledelsen i landet, med den enorme påvirkningsmuligheten dette gir dem. Denne makten benyttes ikke.

Tvert om - de av forbundets tillitsvalgte som virkelig ønsker å slåss, motarbeides planmessig, mens de som holder seg i ro premieres med verv og fete styrehonorarer.

Fagforbundet har på få år utviklet seg fra et forbund i kamp og opposisjon på sykehusområdet, til det forbundet som mest ettertrykkelig sitter på helsedirektørenes fang. Fagforbundet preges kort sagt av av pamper, ikke kamper.

Tre personer bærer det største ansvaret for Fagforbundets ansvarsfraskrivelse i OUS: Fagforeningsbossen Bjørn Wølstad-Knudsen, lederen for koordineringsleddet i OUS, fylkesleder Mari Sanden og forbundsleder Jan Davidsen. Davidsen lot nylig uten protester Sanden og Wølstad-Knudsen sørge for at styret i OUS enstemmig vedtok å kutte 1000 årsverk i sykehuset neste år.

Hva slags mandat har disse tre til å falle sine egne medlemmer i ryggen på denne måten?

Men noen sier i fra

Et lyspunkt i denne mørke materien er - som vanlig - Fagforbundet Aker. Min gamle fagforening vedtok nylig å gå imot de samme kuttene som Wølstad-Knudsen stemte for, og nok en gang har fagforeningen påpekt hva slags sammenhenger dagens OUS-situasjon må ses i.

Og i dag representerer ikke minst de tøffe legene som fronter kampen mot helseforetakshelvetet på forsiden av Aftenposten et annet vesentlig lyspunkt.

Det er all grunn til å ønske dem lykke til. Det er vanskelig å vite akkurat hvor hardhudet monsteret er, men det er sannsynligvis nå bare et spørsmål om tid før verkebyllen vil sprekke, Mikkelsen må gå og OUS-fusjonen må legges død.

Når det skjer, gjelder det å ha stilt seg i en posisjon der man ikke får byllens innhold over seg.

Jeg avslutter med et lengre sitat fra Fagforbundet Akers utmerkete styrevedtak fra 14.9, og slutter meg helhjertet til innholdet:

"Hvorfor kan vi ikke godta kuttene? Fordi kuttene kommer som resultat av beslutninger Fagforbundet Aker hele tiden har vært imot: Sammenslåingen av Helse Sør og Øst, fusjonen av Oslo-sykehusene og nedleggelsen av Aker. Igjen er alt dette resultat av en styring hele Fagforbundet har vært steinharde motstandere av siden dag én: Sykehusreformen. Å stemme for kuttene nå, er å si at vi godtar styringen og de uhyrlige resultatene den har fått, og som kanskje får sine hittil aller mest groteske utslag i Oslo-området nå.

Den eneste konsekvente oppfølgingen av Fagforbundets landsmøtevedtatte sykehuspolitikk, er å gjøre alt som står i vår makt for å stanse denne prosessen - nå.

Det må altså stemmes mot alle kutt. Fusjonsprosessen må stanses, og kortene legges på nytt. Ingen må miste jobben, og dersom dette krever større budsjetter må de bevilges av dem som har fått oss opp i uføret: Storting og Regjering. Pasientene må ikke rammes.

I sin tur må hele sykehusreformen bort. Vi forventer at de rødgønne tar dette ansvaret, dersom de ønsker fortsatt tillit fra oss i fagbevegelsen. Tiden er overmoden for endring.

Endelig: Som fagforening er det vår plikt å slåss for medlemmene. Det gjør vi ikke ved å gi arbeidsgiver ryggdekning for vanstyret sitt. Å ikke stemme imot vil bli brukt mot oss når kampen for det enkelte medlem skal tas, for eksempel i rettssalen."

Amen.

Bildetekst: Oslo universitetssykehus er en kjempe som vakler. Monsteret er det hittil minst vellykkete og det aller styggeste produktet av Stoltenbergs sykehusreform. Hele greia truer nå med å eksplodere som en kjempemessig verkebyll. Av hensyn til mine mer sarte lesere bringer jeg i stedet for en virkelig verkebyll, et bilde av vulkanutbruddet i Augustine i Alaska i 2005. Foto: AP