For et par uker siden varslet arbeidsminister Anniken Hauglie innstramminger i regelverket for innleie av arbeidskraft. I VG-oppslaget ble dette kalt en «bombe». Beskrivelsen er treffende på mer enn ett vis:
1. Det er overraskende og nytt at Høyre- og Frp-regjeringen erkjenner at nulltimerskontrakter, innleie og «faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag» utgjør et problem i norsk arbeidsliv. Helt siden sommeren 2014, for snart tre år siden, har Fellesforbundet bedt Arbeids- og sosialdepartementet gjøre noe med det løsarbeidersystemet som har fått utvikle seg i bemanningsbransjen. Siden har både jeg og en rekke andre stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet tatt opp saken i Stortinget, og vi har levert forslag som kunne gjort noe med problemet. Høyre og Frp har nektet. Arbeidsministeren har begrunnet passiviteten med arbeidsgivernes behov for «fleksibilitet». Kjente Høyretoner der altså – og det er svært gledelig dersom den visa nå har fått en annen melodi.
2. Bombe-metaforen er treffende også av en langt mer alvorlig grunn: Forslaget kan være en bombe under prinsippet om at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Om vi skal ta det arbeidsministeren sa til VG på alvor, ser det ut til at hun ønsker å gi bemanningsselskapene en helt generell adgang til å ansette folk midlertidig. Å gi disse selskapene en særskilt adgang til bruk av midlertidige ansettelser, uten begrensninger eller annet, er en svært dårlig idé.
Alt det jeg har hørt og sett i møte med tillitsvalgte og arbeidere både i bedriftene som leier inn arbeidskraft og i bedriftene som leier ut folk, tyder på at det er det motsatte som trengs: Nemlig klare, enkle og strenge regler. Vi har sett mange eksempler på omgåelser, tilpasninger og regelrette lovbrudd, og må sørge for at de ansatte får et reelt vern. For å si det enkelt: Vi må ikke erstatte nullprosentkontrakter med enprosentkontrakter, eller erstatte «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» med en regulære midlertidige ansettelser på det enkelte oppdrag.
For de ansatte er det avgjørende viktig å ha forutsigbarhet for arbeid og inntekt. Men også for samfunnet er dette viktig: Vi vet at mer midlertidighet forskyver maktbalansen i arbeidslivet, at det fører til mindre investeringer i kompetanse, og at det bidrar til at færre tør å organisere seg.
Her er det også verdt å minne om at den gang regelverket ble liberalisert på slutten av 1990-tallet, ble det advart nettopp mot at bemanningsselskapene skulle ha andre regler enn resten av arbeidslivet. Akkurat som andre arbeidsgivere kan oppleve markedssvingninger og variasjoner i arbeidsmengde, men likevel holder seg med faste ansatte, så vil også bemanningsselskapene normalt ha et fast, løpende behov for arbeidskraft. Det er derfor ingenting som tilsier at bemanningsselskapene skulle fortjene noen form for forskjellsbehandling.
3. Om forslaget til Anniken Hauglie er en bombe, er det nok derfor først og fremst en røykbombe. Fremgangsmåten tyder på at hensikten ikke er å gjøre noe med problemet, men snarere å røyklegge viktige politiske forskjeller. Metoden er kjent fra tidligere valgkamper, senest i 2013. Den gangen var det Torbjørn Røe Isaksen som i forkant av valget kunne forsikre usikre velgere om at Høyre ikke ville gi store skattekutt, og at de heller ikke ville åpne opp for en generell adgang til midlertidige ansettelser. Som kjent var det likevel akkurat det de gjorde, etter at valget var vunnet og regjeringsmakten sikret.
Foran høstens valg velger arbeidsministeren nå å formulere noen løse ambisjoner som skal signalisere handlekraft, ambisjoner hun ikke engang rekker å følge opp i praksis og få vedtatt. At hun velger å gjøre det bare dager etter at partiet hennes stemte imot konkrete forslag som faktisk ville gjort noe med problemet, svekker ikke akkurat mistanken om taktikkeri og tåkelegging. Snarere sier det alt om Høyres og Frps engasjement i denne saken.
Det er positivt at selv Høyre nå innrømmer at bemanningsbransjens omfang og ansettelsesformer utgjør et problem i norsk arbeidsliv. Men vi måler ikke en regjerings innsats på hva dens statsråder sier. Vi måler den på hva den gjør.