Arbeiderpartiet og FNs arbeid for å forby atomvåpen

Arbeiderpartiets landsmøte bør gi Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide en ekstra klapp på skulderen for at de som visjonære og utålmodige utenriksministre etablerte det såkalte humanitære initiativet, som har gitt ny kunnskap om de trusler som atomvåpen utsetter oss for. Det norskstartede initiativet vekket diplomater og politikere verden over og ble foranledningen til at FN nå tar et stort skritt framover i arbeidet for en verden fri for atomvåpen. To tredeler av FNs medlemsland deltar i FN-forhandlingene om et forbud, mens et mindretall inkludert Norges nåværende regjering har valgt boikott.

I løpet av de fire siste årene, og med en regjering som har vist liten interesse for å følge opp det humanitære initiativet, har det nok vært vanskelig for Arbeiderpartiet å holde tritt med utviklingen i FN. For i spørsmålet om atomvåpenforbud står Arbeiderpartiet nå tilsynelatende for alt og ingenting. Partiet har et uttalt mål om et forbud, samtidig som det i realiteten har fungert som støtteparti for regjeringens motarbeiding av et slikt forbud.

I utkastet til Arbeiderpartiets neste partiprogram omtales et forbud mot atomvåpen som et «langsiktig mål». FN-forhandlingene om et slikt forbud pågår imidlertid nå, med stor sannsynlighet for å kunne fullføres allerede i juli 2017. Norsk Folkehjelp håper at Arbeiderpartiets landsmøte vil forholde seg til det faktum at forhandlingene skjer nå. Det er nå og ikke senere at FN har mulighet til å styrke folkeretten med en avtale som stigmatiserer atomvåpen som et uakseptabelt virkemiddel i krig.

Faren for tilsiktet og utilsiktet bruk av atomvåpen er større i dag enn den var under den kalde krigen. Kjernefysisk avskrekking gir ikke sikkerhet, men skaper uakseptabel og overhengende risiko. Regjeringen mener imidlertid at alle eller nesten alle atomvåpen må rustes ned før arbeidet med et forbud kan begynne. Regjeringens politikk er altså at atomvåpen skal fortsette å være lovlige våpen i all overskuelig framtid, til en utopisk situasjon med global fred har oppstått der atomvåpenstatene velger å kvitte seg med sine arsenaler. Det er en resignert og risikofylt tilnærming. Målet med et forbud mot atomvåpen er jo nettopp å skape forutsetninger for nedrustning, og dermed for fred. Internasjonale lover blir vedtatt for å endre en faktisk situasjon, ikke for å bekrefte at et problem har blitt løst.

Regjeringen hevder at dens linje er i tråd med Stortingets atomforlik fra 2016. Denne tolkningen har Arbeiderpartiets ledelse dessverre aldri tatt til motmæle mot. Vi spør oss om dette utgjør et stille samtykke? I så fall betyr det at Arbeiderpartiet sender oppdraget med å arbeide for et juridisk rammeverk for å sikre en verden fri for atomvåpen, til framtidige generasjoner. Det rimer ikke med den utålmodighet som Støre og Barth Eide utviste som utenriksministre.

Vi oppfordrer derfor landsmøtet til å sikre at Arbeiderpartiet støtter opp om FNs pågående arbeid med et forbud mot atomvåpen. Vi håper at det kan unngås at omtale av et forbud mot atomvåpen som et «langsiktig mål» kan tolkes dithen at Arbeiderpartiet skal arbeide for et slikt forbud først når atomvåpen ikke lenger utgjør en trussel.

Lojalitet til NATO betyr ikke at vi ikke kan gjøre våre egne vurderinger av hva slags våpen som bør være lovlige. Nettopp derfor får FN-forhandlingene om et forbud mot atomvåpen støtte også fra sikkerhetspolitiske hauker som USAs tidligere forsvarsminister William J. Perry. Atomvåpenstatene må engasjeres og trekkes med for å oppnå faktiske resultater i nedrustningsarbeidet. Men vi kan ikke vente på de verste aktørene før vi vedtar lover om hva som er rett og galt. Det å støtte FNs arbeid for å forby atomvåpen er nettopp en måte å engasjere atomvåpenstatene på. Forbudet vil bli et juridisk og politisk verktøy som skal brukes i en lang og kontinuerlig prosess for å redusere truslene fra atomvåpen.

Et forbud handler ikke om ensidig nedrustning, slik noen hevder. Nedrustningen må selvfølgelig skje balansert og kontrollert. En prosess for å forby atomvåpen vil imidlertid gi et mål og en retning. Det vil iverksette og styrke Ikkespredningsavtalen, og legge et press på alle atomvåpenstater. Det vil også svekke den symbolkraft som atomvåpen har, gjøre dem til et mindre legitimt og dermed mindre sannsynlig virkemiddel, og redusere faren for at enda flere land vil skaffe seg slike våpen.

Den internasjonale rammen for Arbeiderpartiets landsmøte er preget av spenninger og mistillit, som sammen med atomvåpen utgjør en lettantennelig situasjon. En unngåelig kjernefysisk katastrofe rykker stadig nærmere. Vi har ikke noe annet valg enn å arbeide for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Ikke på lang sikt. Men nå.