Denne våren er det fem år siden Norge gikk til krig mot Libya. Det er fem år siden de parlamentariske lederne på Stortinget ble kontaktet av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som kunne informere om at regjeringen hadde besluttet at Norge skulle bidra med kampfly mot mål i Libya. Begrunnelsen var frykt for folkemord i Benghazi. Men det var ingen møter på Stortinget om saken. Ingen debatt. Den alvorligste beslutningen politikere kan ta, kom gjennom konsultasjoner på telefon. Først fem dager etter krigens start, hadde Stortinget sin første debatt om saken. En debatt preget av «krigseufori», «like ensformig og blottet for variasjon» som det gamle libyske flagget, slik denne avisa skrev.
Fem år senere er Libya preget av anarki og kaos. Blant dem som støttet norsk krigsdeltakelse for fem år siden, er det en økende erkjennelse av at det var en feilslått krig. Norske F 16-fly slapp 567 bomber over landet. Det gjør Norge medansvarlig. En offentlig gransking ville vært et åpenbart svar.
I går var et forslag om dette til behandling på Stortinget. SV, Senterpartiet, KrF og Venstre støttet opp om det. Men allerede før det skulle voteres var det klart at kravet ikke ville få flertall. Fordi Arbeiderpartiet ville stemme med regjeringspartiene. Å lukke øynene og late som om vi ikke har noen grunn til å se nærmere på vår egen rolle, er ikke bare feigt, det er fraskrivelse av det medansvaret vi har for at Libya er i fullstendig oppløsning.
Når Ap nå stopper en gransking av krigen må vi ta for gitt at årsaken er hva den ville avdekke, og frykt for å få sitt ansvar for et slikt nasjonalt traume avdekket før valgkampen til neste år. Jonas Gahr Støre var utenriksminister da bombene falt. Hva var hans rolle?
Nå må Arbeiderpartiet ta ansvar. Vi må vite hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva som gikk galt. Ikke for å finne syndebukker, men for å lære av historien. Libya-krigen kan ikke feies under teppet.