Hvis stortingspolitikerne nå mener alvor, er det bare èn ting å gjøre: stans eksporten av militært utstyr til undertrykkende regimer.

Innlegget er skrevet sammen med Hanna Eline Ander, Norges Fredslag

Det brede lag av befolkningen var representert på Eidsvolls plass tirsdag, for å kreve stans i norsk eksport av krigsutstyr til undertrykkende regimer. Ledere og representanter fra 20 organisasjoner og trossamfunn og ledere for de største ungdomspartiene stilte opp, noe som vitner om at Norges rolle som våpeneksportør ikke bør tas lett på av våre folkevalgte. Det er ingenting i veien for å stanse eksporten til undertrykkende regimer nå. 

Engasjementet favner bredt; fra trossamfunn som Den norske kirke, Den katolske kirke og Metodistkirken til humanitære-, freds- og menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty Norge, Kirkens Nødhjelp og Norges Fredsråd. Lederne fra KRFU, Unge Høyre, Fremskrittspartiets Ungdom, Unge Venstre, AUF, Senterungdommen og SU stilte også opp bak markeringen. De hadde samme dag et felles innlegg på trykk i Dagsavisen om at eksporten av krigsmateriell til diktaturer må stanse. KRFU leder Elisabeth Løland uttalte til nettavisen i går at «det er utrolig viktig å si ifra når Norge eksporterer krigsmateriell til regimer som bruker våpnene til å undertrykke befolkningen».

Flere stortingspolitikere refererte til innlegget under gårsdagens stortingsdebatt. De gjør rett i å bite seg merke i ungdomspolitikernes engasjement for denne saken. Hvis stortingspolitikerne nå mener alvor, er det bare en ting å gjøre: stans eksporten av militært utstyr til undertrykkende regimer.

Dette handler om å ta side med demokratiforkjemperne og ikke statene som undertrykker dem. Og med militært utstyr mener vi våpen og ammunisjon så vel som b-materiell som for eksempel sambandsutstyr og nattsikter. Ved eksport av enhver form for krigsmateriell, bidrar Norge til å styrke autoritære regimers muligheter til å begå overgrep mot sivilbefolkningen. 

Vi håper at denne markeringen vil bidra til økt debatt rundt norsk våpeneksport. En fersk rapport fra PRIO viser at Norge er på topp 15 listen over verdens største eksportører av ammunisjon, og på 6. plass over land i verden som eksporterer mest våpen per innbygger.

Menneskerettigheter må settes foran næringsinteresser, noe flere av ungdomspartilederne uttalte i går. Vi er mange som synes at dagens eksportpraksis ikke er grei. Det er på tide at vi blir hørt. Tirsdagens markering viser at norsk grasrotengasjement for fred og menneskerettigheter ikke må undervurderes av våre stortingspolitikere.

Unngår norske statsbedrifter å ta hensyn til miljø og menneskerettigheter når de ser seg tjent med det?

Innlegget er skrevet sammen med Gunhild Ørstavik, Forum for utvikling og miljø.

I forbindelse med regjeringens internasjonale konferanse om bedriftenes samfunnsansvar denne uka, har myndighetene nå muligheten til å vise at de tør å ta dette på alvor.

«A level playing field» brukes ofte som metafor for gode vilkår for næringslivet. De som har spilt ball, vet imidlertid at en flat bane ikke er tilstrekkelig. Felles spilleregler og en upartisk dommer er minst like viktig.

Det har snart gått fire år siden regjeringen la fram sin stortingsmelding om bedriftenes samfunnsansvar og halvannet år siden eierskapsmeldingen om god styring av statsbedriftene kom. Enda har ikke norsk internasjonalt næringsliv fått et enkelt og effektivt regelverk å forholde seg til. I stedet følges prinsippet om at bedriftene selv frivillig styrer sitt samfunnsansvar. Heller ikke statsbedriftene møtes av sanksjoner om de ødelegger miljøet eller bidrar til menneskerettighetsbrudd, de får heller ikke noen form for belønning ved å være best på positive handlinger. Derimot eksisterer det mange frivillige initiativ, retningslinjer og sertifiseringsordninger og en meget raskt voksende gruppe av konsulenter som forvalter disse.

Frivillige initiativ gir imidlertid ingen sikkerhet dersom enkeltbedrifter unnlater å forholde seg til etiske problemstillinger. Verstingene blant selskapene lar seg ikke stoppe av sjekklister og oppfordringer fra myndighetene dersom dette ikke overvåkes eksternt.

Etisk kvalitetssikring kan ikke baseres på ideen om at «etikk lønner seg» ved at «markedet» vil respondere på kritikkverdig oppførsel. Det finnes en rekke eksempler på at deltakelse i menneskerettighetsovergrep og miljøødeleggelser kan være svært økonomisk lønnsomt. Mens noen norske selskap møter millioner av potensielle kunder hver dag, og derfor er sårbare overfor negativ omtale, risikerer andre selskaper lite, fordi de ikke har et salgsledd direkte ut til et stort antall kunder.

Regjeringen har aktive regionale og nasjonale strategier for å fremme norsk næringsliv internasjonalt. Eksportkreditter er en viktig del av finansieringspakken, og mange får også bistandsmidler til deler av sin virksomhet. Dersom regjeringen ønsker å fremme et samfunnsansvarlig næringsliv, kan slike støtteordninger baseres på en positiv utvelgelse av de beste selskapene innen hver bransje.

Selskap bør risikere å miste muligheten til å få offentlig støtte også til andre deler av virksomheten enn den som bryter med regjeringens forventninger. Insentivene er altså basert på en helhetsvurdering av selskapet, ikke enkeltprosjektene. Et selskaps «rulleblad» bør vurderes ved søknader om støtte, tildeling av oppdrag i bistandsprosjekter og når en utenriksstasjon vurderer hvor aktivt de skal arbeide for å hjelpe et selskap til å etablere seg i landet.

I 2009 fremmet Innovasjon Norge forslaget om å innføre en etisk CV for norske selskap. Den ballen får vi alle fall håpe regjeringens utsendte klarer å ta ned i løpet av regjeringens konferanse om samfunnsansvar.

Stor uenighet mellom rike og fattige land på en rekke punkter har preget forhandlingene på Rio+20-konferansen og prosessen har gått tregt. Nå er det på tide å løfte blikket og snakke om hva dette egentlig handler om: å få den framtiden vi vil ha.

Etter flere dager med forforhandlinger begynner toppnivådelen av FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro på onsdag. Det forventes at over et hundre presidenter og statsministre vil delta på det tredagers lange møtet i anledning 20 års-jubileum til den aller første Rio-konferansen i 1992. Den første konferansen – som fikk navnet Earth Summit - satte varige spor. Begrepet bærekraftig utvikling, som samlet de tre søylene økonomisk utvikling, sosial rettferdighet og bevaring av miljøet, ble kjent for alvor. 92-konferansen resulterte i to banebrytende konvensjoner: klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold, – og Agenda 21, et handlingsplan for verden.

Denne gangen er det en annen situasjon. Som en av forhandlerne fra gruppen av utviklingsland (G77) sa tidligere denne uken: verden har endret seg, men virkeligheten er det samme. Det er stor enighet om at verden ikke har kommet langt nok siden 1992. Til tross for viktige framskritt i enkelte land, med flere hundre millioner mennesker som har kommet ut av fattigdom, er verdens ressursoverforbruk på et historisk høyt nivå og inntektsforskjeller har økt i de fleste land.

Det at verden har kommet altfor kort på bærekraftig utvikling gjenspeiles i det lave ambisjonsnivået som har preget forhandlinger. At et av hovedformålene til konferansen har vært å fornye engasjement for bærekraftig utvikling sier det meste. Blant tiltak som har vært på bordet er å utarbeide såkalte bærekraftsmål (Sustainability Development Goals – SDGs) og et nytt FN-organ for bærekraftig utvikling. Men ingen av disse tiltakene skaper begeistring eller fornyet tro på at en annerledes framtid er rett rundt hjørnet.

Til tross for det urovekkende lave ambisjonsnivået i dokumentet det nå forhandles om, har det vært en svært krevende prosess å få enighet om innholdet i dokumentet. Utviklingslandenes iboende skepsis til grønn økonomi – et annet hovedtema på konferansen – har vært en av flere konflikter som har preget forhandlingene fram til det aller siste øyeblikket. En annen utfordring har vært prinsippet om felles, men ulikt ansvar (common, but differentiated responsibilities) som var et av hovedprinsippene fra Rio-erklæringen i 1992. Utviklingslandene har i løpet av forhandlingene understreket dette som særs viktig også når det gjelder sosial og økonomisk utvikling.

Med kun to dager igjen før statsledernes inntreden, har vertslandet Brasil nærmest måtte true forhandlerne til å bli ferdig. Som en av Brasils styreformenn sa, vi skal bli ferdig i kveld, selv om begrepet kveld er nok elastisk. Til tross for dette havnet diskusjonen om bærekraftsmål i uføre, selv om dette tidligere ble ansett som et relativt sikkert resultat fra konferansen. Forhandlingene ble fastlåst sent på mandag kveld der landene hadde ulike syn på prosessen for utvikling av målene, og om teksten skulle inneholde eksempler på mulige temaer for mål.

Norsk forhandlere har lagt ned en imponerende innsats i en krevende prosess, men nå er det på tide å bli ferdig. Når politikerne kommer, må de løfte blikket. Selv om resultatene kanskje ikke blir de helt store denne gangen, må de brukes som en plattform for framtida. I sitt hovedinnlegg kan statsminister Stoltenberg fortelle verden hva Norge har tenkt å gjøre for å realisere målet om en bærekraftig utvikling, også på hjemmebane.

I år har verden en historisk mulighet til å forby uansvarlig våpenhandel.

I juli møtes FN for å forhandle fram en internasjonal avtale som regulerer handelen på våpen. Norge har hele tida vært en viktig pådriver for at denne avtalen skal bli effektiv, omfattende og forpliktende. Hvorfor nøler da Norge med å sende en toppdelegasjon til forhandlingene?

I møte med Forum for utvikling og miljø og andre organisasjoner nylig, bekreftet statssekretær Gry Larsen i Utenriksdepartementet at Norge vil kjempe for en sterk avtale basert på menneskerettigheter og internasjonal rett, og som også omfatter håndvåpen og ammunisjon. Larsen var derimot noe vag på hvorvidt Norge ville delta med politisk deltagelse på forhandlingene i juli.

Dersom Norge og Gry Larsen mener alvor når de sier at Norge skal jobbe for en sterkest mulig avtale, må de også bruke de sterkeste virkemidlene. For at en internasjonal våpenhandelsavtale skal bli best mulig og få størst mulig gjennomslagskraft, må de mest progressive landene vise at dette er prioritert fra politisk ledelse, og en måte å gjøre det på er ved selv å være til stede. Det er mange stater som ønsker en svak avtale eller ingen avtale, og det er derfor viktig at stater som Norge nå viser verdens regjeringer at vi trenger en effektiv og sterk våpenhandelsavtale for å redde liv og levebrød.

Norge har tidligere tatt initiativ overfor andre progressive land for å spille en aktiv rolle i Arms Trade Treaty-forhandlingene. I stedet for å sitte og vente på at andre land skal bestemme seg for om deres ministre skal delta eller ikke før man bestemmer hvem som skal delta fra oss, slik Norge gjør nå, kan vi heller gå i front og sende vår utenriksminister. Slik kan Norge være en pådriver for at andre progressive land også er representert på politisk nivå.

2000 mennesker dør av væpnet vold hver dag, og FN-forhandlingene i juli er en «once in a lifetime»-mulighet for å få på plass en avtale som kan spare liv ved å regulere verdens våpenhandel. Nå har Norge mulighet til å vise styrke og å være et av landene som går i front for en slik avtale. Da må man satse fullt og sende en politisk sterk delegasjon til New York i juli. Hvorfor nøler Norge med dette?

Liberias tidligere president Charles Taylor ble i april funnet skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Våpensmugler Viktor Bout, som også solgte våpen til Taylor, ble dømt noen måneder før. Med en sterk internasjonal avtale om

I april fant spesialdomstolen for Sierra Leone den tidligere lederen for Liberia, Charles Taylor, skyldig i å ha forsynt opprørerne i Sierra Leone med våpen, mat, medisinsk utstyr og drivstoff i landets blodige borgerkrig. Taylor støttet RUF - de brutale opprørerne i Sierra Leone som brukte barnesoldater - med våpen og penger i bytte mot bloddiamanter.

Charles Taylor kjøpte våpen av den russiske våpenhandleren Viktor Bout. Sammen bidro disse til å forlenge og forverre borgerkrigen i landet.  Før jul ble Viktor Bout dømt i New York, men ikke for dette forholdet: han ble funnet skyldig i forsøk på våpensalg til den colombianske Farc- geriljaen av en domstol i New York. Bout ble dømt for å ha inngått i en konspirasjon for å drepe amerikanske borgere, levere bærbare bakke-til-luft-raketter og bistand til en terrororganisasjon.

Bout er kjent som ”dødens kjøpmann” på grunn av en rekke tvilsomme våpentransaksjoner verden over. Han er antatt å ha fraktet store mengder våpen til ulike sider av brutale konflikter verden over med sitt private fraktselskap. Dommene mot Bout og Taylor er viktig i arbeidet for å bekjempe straffefrihet for de alvorligste internasjonale forbrytelsene.

Våpen er trolig det eneste lovlige produktet som er designet utelukkende for å skade og drepe mennesker. Likevel er våpenhandelsbransjen lite regulert sammenlignet med andre bransjer. For eksempel er det vanskeligere å eksportere bananer enn våpen internasjonalt, fordi det er internasjonale avtaler som styrer verdenshandelen med bananer, men ikke med våpen.

Mange våpen som havner på det ulovlige markedet har vært lovlige, produsert i Vesten, kanskje også i Norge. Handelen er fragmentert, og det finnes i dag et lappeteppe av ulike avtaler og reguleringer. Smutthull gjør at våpen finner veien inn i konfliktsoner til tross for våpenembargoer. Viktor Bout opererte i gråsonene og utnyttet hull i lovgivningen. Det er han dessverre ikke alene om.

Ukontrollert våpenflyt skaper frykt, ødeleggelser og lidelser rundt om i verden. Håndvåpen tar flest liv, og kalles derfor ofte for de fattiges masseødeleggelsesvåpen. Stadig flere land har innsett at fraværet av felles internasjonale standarder for våpenhandel bidrar til å forlenge og forverre konflikter, drive mennesker på flukt og bidrar til korrupsjon, overgrep, fattigdom, kriminalitet og terrorisme.

FNs medlemsland forhandler derfor nå om en internasjonal, juridisk bindende avtale for å regulere handelen med konvensjonelle våpen, Arms Trade Treaty (ATT) som skal være på plass i juli. Nobelprisvinnere som Liberias Ellen Johnson-Sirleaf, samt Desmond Tutu og Oscar Arias har lenge tatt til orde for en sterk Arms Trade Treaty, og har fått støtte fra investorer, voldsofre, eksperter, religiøse ledere og parlamentarikere verden over.

Som styremedlem i den internasjonale Control arms-koalisjonen, som har drevet fram forhandlingene, arbeider Forum for utvikling og miljø for å få en sterk og effektiv avtale i 2012 som kan tette igjen smutthull og redde liv. Det haster: Væpnet vold tar 2000 menneskeliv hver dag.

Hvis vi ser på det store bildet produseres våpen primært i rike land, men rammer fattige i sør hardest. USA er den desidert største våpeneksportøren, etterfulgt av andre faste medlemmer i FNs sikkerhetsråd som samtidig har hovedansvaret for å bevare fred og sikkerhet i verden: Storbritannia, Russland, Frankrike og Kina. Som Nobelprisvinner Ellen Johnson-Sirleaf har påpekt kommer de fleste våpnene på hennes kontinent utenfra. For å få bukt med fattigdom og krig i Afrika er derfor bedre global kontroll over våpenhandelen nødvendig.

Norge er en viktig pådriver i FN-forhandlingene om en internasjonal våpenhandelsavtale. En sterk avtale vil gjøre det vanskeligere for våpensmuglere og krigsforbrytere som Viktor Bout og Charles Taylor. Det er sterke krefter som ikke er interessert i å regulere våpenhandelen. Nå er det opp til Norge og FN å stå i mot dette, og få på plass en sterk avtale som setter en stopper for uansvarlig våpenhandel.