En tidligere partileder fortalte meg at det dummeste et parti kan gjøre etter et valgnederlag er å henge lenge med hodet. Sørgeprosessen bør avsluttes i løpet av noen dager. Det kommer heller ikke noe godt ut av å fordele skyld og ansvar for nederlaget.
Den tidligere partilederen visste hva han snakket om. Han hadde vært med på å tape mange valg.
Valgnederlag er et kollektivt ansvar. Men det betyr ikke at partiledelsen kan unndra seg hovedansvaret for nederlaget. Ledelsen må være forberedt på å bli stilt til ansvar overfor landsmøtet. Partilederen bør i sitt stille sinn stille spørsmålet om han eller hun er den rette til å lede partiet.
Ap har vanligvis klart å komme sterkt tilbake etter valgnederlag. Denne gangen har ikke partiet taklet nederlaget på en måte som står i stil med de beste tradisjoner i partiet. Ap virker frustrert. Det er misnøye i stortingsgruppa og blant de ansatte. Partiet har ikke lagt fram ny politikk og ny strategi. Ap har vedtatt at det skal bli et tydeligere partiet, men det hjelper ikke å vedta at man skal være tydelig. Tydelighet må vises gjennom konkrete forslag og politiske utspill.
For første gang siden Jonas Gahr Støre ble leder snakker nå Ap-folk seg imellom om Støre er den rette til å lede partiet fram mot neste stortingsvalg. Ingen tviler på at han ville være en god statsminister. Man er mer i tvil om hvorvidt Støre er en god opposisjonsleder. Det er opp til Støre, og han alene, å bygge opp igjen den autoriteten og store tilliten han hadde før valgnederlaget.
Valgresultatet kom som et sjokk på Ap. Helt siden Støre ble valgt til leder i 2014, har Ap-folk vært brennsikre på at de ville vinne. Landsmøtet valgte ikke bare en partileder. Ap-landsmøtet trodde det valgte statsministeren.
Det var først i august at det kom meningsmålinger som viste at Erna Solberg kunne bli gjenvalgt som statsminister. Det var ikke Ap forberedt på. Partiet klarte ikke å endre strategi for å møte stemningsskiftet blant velgerne.
Ap må nå jage mismotet ut av rekkene og starte på nytt med friske øyne og ny politikk. Det haster med å komme videre. Velgerflukten har fortsatt etter stortingsvalget. Gjennomsnittet av meningsmålingene viser at Ap så vidt er større enn Høyre. Mens SV, Sp, MDG og Rødt holder koken, står Ap på stedet hvil.
Aps første reaksjon på regjeringens statsbudsjett var for svak etter min mening. Kanskje skyldes det skatteforliket med regjeringen fra forrige periode. Debatten om de usosiale kuttene i budsjettet har derimot gjort Ap tydeligere. Det kunne vi merke på Støre i den første muntlige spørretimen med statsminister Erna Solberg. Partiets nye finanspolitiske talsperson, Trond Giske, fulgte opp kritikken av budsjettet i spørretimen denne uka med finansminister Siv Jensen.
Statsbudsjettet gir Ap god mulighet til skjerpe profilen. Men da må Ap presentere velgerne for et alternativt statsbudsjett som klart viser avstanden mellom Aps økonomiske politikk og det Høyre/Frp-regjeringen står for. Det burde ikke by på problemer. Den blåblå regjeringen har levert ett av de svakeste statsbudsjettene på mange år. Det er ikke grønt. Det er grått. Det satses ikke på noe nytt. Budsjettet er en videreføring av gammel politikk. Og det kuttes over alt.
Som det største opposisjonspartiet må Ap ta lederrollen på opposisjonsbenken. I forrige periode ble Støre utmanøvrert av Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum. De to kommer ikke til å sette seg på bakerste benk i denne perioden. Men det er god plass til Støre mellom dem på første rad.
Opposisjonen har fått et nytt medlem i Knut Arild Hareide og KrF. Når Venstre går inn i regjeringen, må det ryddes plass på benken for Knut Arild Hareide. Audun Lysbakken, Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Knut Arild Hareide blir et godt team.