Saastad gir inntrykk av at byrådet har forsøkt å skjule budsjettet. Det er ikke riktig.

Tillitsvalgt Stina Saastad beklager i Dagsavisen 5. desember bystyrets vedtak om ikke å videreføre støtten til det lokale rettshjelpskontoret. Jeg forstår det engasjement som har oppstått rundt dette. Rettshjelpskontoret har eksistert i mer enn hundre år og har utsatte grupper som sin målgruppe. Oslo er så vidt jeg vet, sammen med Finnmark, imidlertid de eneste som har en lokal rettshjelpsordning i tillegg til den statlige. Det er altså ikke slik at bystyret vil avvikle rettshjelpsordningen.

Mye har heldigvis skjedd på velferdsområdet de siste hundre år. Den statlige rettshjelpsordningen som skal ivareta innbyggernes rettssikkerhet er etablert, vi har helse- og sosialombud, likestillings- og diskrimineringsombud, servicesenteret for utenlandske arbeidstakere, Nav, sivilombudsmannen, frivillige organisasjoner som Gatejuristen, Jussbuss, Jurk osv. Vi har også fått flere rettigheter, klageordninger og et sterkere vern generelt sett. Det er bra.

Saastad gir inntrykk av at byrådet har forsøkt å skjule budsjettet. Det er ikke riktig. Selv har jeg kommentert - og er blitt sitert på - dette spørsmålet i DittOslo, Aften, NRK Østlandssendingen, Dagsavisen og NTB fra tida like etter at budsjettet ble lagt fram. Under budsjetthøringen i Helse- og sosialkomiteen ble dette framhevet spesielt fra Velferdsetaten.

I dag mottar Oslo et tilskudd fra Justisdepartementet til å drive et lokalt kontor. Tilskuddet forutsetter at kontoret skal behandle saker som faller inn under virkeområdet for rettshjelpsloven. Mer enn halvparten av henvendelsene til kontoret er imidlertid saker som faller utenfor rettshjelpsloven eller som ble avvist uten behandling. Jeg ser ikke bort fra at rettssikkerheten ikke er godt nok ivaretatt med den statlige rettshjelpsordningen. Da bør imidlertid den statlige ordningen utvides og forbedres og gjøres lik for hele landet. Dersom departementet ikke ønsker å videreføre sin støtte, skal de ansatte ivaretas i tråd med avtaleverket som gjelder i Oslo kommune.

Velferdsetaten har startet arbeidet med å tilpasse seg budsjettet, men ingen vedtak er fattet.

Den 15. november skrev Dagsavisen om budsjettets konsekvenser for rusomsorgen. Her sauses budsjett, utflytting av lokaler og øremerkede midler sammen til en stor misforståelse. Velferdsetaten har startet arbeidet med å tilpasse seg budsjettet, men ingen vedtak er fattet. I reportasjen gis det inntrykk av at det er et budsjettspørsmål hvorvidt beboerne på Hovin omsorgssenter kan bli boende i lokalene eller ikke. Det er feil. Hovin omsorgssenter brant ned i 2010 og kunne deretter ikke brukes. Heldigvis hadde sykehjemsetaten ledige lokaler på Økern som gjorde at beboerne kunne flytte dit.

Det har imidlertid hele tida vært klart at Sykehjemsetaten selv ville ha behov for lokalene. Uavhengig av budsjettet må derfor Hovin ut av lokalene. Dernest sauses dette sammen med at øremerkede midler i statsbudsjettet ikke lenger er øremerkede. Prosjekter som i dag er finansiert med øremerkede midler fra staten skal fortsatt finansieres, men nå med midler som ikke er øremerkede. Det skal derfor ikke legges ned noen institusjoner som en følge av at øremerkingen oppheves. Jeg vet ikke hva fagrådets leder Erling Pedersen er bedt om å kommentere. Men jeg kan berolige ham, Dagsavisen og andre om at tilbudet til rusmiddelmisbrukere fra Oslo kommune ikke bygges ned, men opp. Med Mottakssenteret Prindsen blir tiltak samordnet og styrket.

Lasso, som tilbyr lavterskelutdeling av buprenorfiner (subuxone), vil drive mer oppsøkende og Ungdom og rus ved Legevakten gjøres nå permanent. Rusavdelingen på sykehjem som ble etablert i 2010, blir nå utvidet, og det pågår en stor satsing på tilpassede boligløsninger for blant annet personer med rus og psykiatriutfordringer i Oslo. Dette forsterkes ytterligere ved at byrådet vil investere 800 millioner kroner i boliger de neste årene. Dette kommer i tillegg til vedtatte investeringer. Det er synd Dagsavisen ikke tok seg tid til en prat i etterkant av møtet. Da kunne dette rotet vært oppklart og saken nyansert. Jeg tar gjerne en prat med Dagsavisen når som helst om enhver problemstilling som angår rusomsorgen i Oslo.

Bystyret har nå behandlet byrådets Hiv/Aids-strategi for Oslo kommune. Byrådet vil øke testaktiviteten, bedre opplysningsvirksomheten og øke kompetansen. Byrådet vil også endre straffelovens § 155 som rammer hivpositive på en urimelig måte.

Dette er et viktig tema, og dagen situasjon tilsier at spørsmål må vies stor oppmerksomhet. Etter år med nedgang i antallet smittede, ser vi nå en økning.Man regner med at mellom 3 600 og 4 000 av de påvist HIV-smittede i Norge er i live. Tilsvarende anslås det at mellom 1 550 og 1 700 av de smittede i Oslo er i live. Det vil til enhver tid være HIV-smittede som ikke er diagnostisert. Nå øker antallet smittede igjen. Det er alvorlig.

Utfordringer i arbeidet

I dag er det for liten bevissthet om HIV og andre seksuelt overførbare sykdommer, både i befolkningen og i de gruppene som har høyest risiko for smitte. Testaktivitet for HIV og andre seksuelt overførte infeksjoner i Oslo er for lav. Selv blant høyrisikogrupper er det for lite oppmerksomhet og kunnskap, også om muligheten for kortvarig medikamentell behandling. Det kan være vanskelig å nå frem til personer i målgruppen, for eksempel innvandrere fra høyrisikoland, personer med lavt utdannelsesnivå og menn som har sex med menn. Det er også grunn til å anta at det vil bli flere HIV-positive brukere av pleie- og omsorgstjenester i årene fremover. Den medisinske oppfølgingen av HIV-positive er god. Men psykososial ivaretakelse, inkludert samtaler om risikoadferd, har et forbedringspotensial.

Mål for arbeidet

Byrådet mener de viktigste tiltakene fremover er åøke testaktiviteten slik at flere kan få hjelp tidligere. Opplysningsvirksomhetmå bedres, både blant ungdom spesielt og i befolkningen generelt. Kortvarig medikamentell behandling for HIV-eksponerte bør gjøres lettere tilgjengelig. Målet er:

·        å halvere antallet nye smittede i 2016 sammenlignet med nivået i 2006-2010,

·        øke testaktiviteten blant innvandrere og menn som har sex med menn,

·        få bedre oversikt over HIV-positive og en mer effektiv smitteoppsporing,

·        styrket psykososial ivaretakelse av HIV-positive, og

·        at ungdomsskoleelevene får bedre kunnskap om HIV og seksuelt overførte infeksjoner.

Undervisningen av elever må omfatte betydningen av personlige og andres grenser og ansvar for seg selv og andre. Det er også avgjørende å øke kunnskapsnivået i hjelpeapparatet. Flere lever lengre med HIV, samtidig som smittetallene øker. Fremover vil det bli flere eldre med HIV/AIDS. Vi må derfor sikre kompetanse om dette hos personell i pleie- og omsorgstjenestene. Byrådet vil sikre at fastlegene får oppdatert informasjon om HIV og oppfordre til økt testaktivitet.

Straffeloven bør endres

Byrådet mener det er en sammenheng mellom hvordan samfunnet oppfatter HIV/AIDS og mulighetene til å forebygge smitte og behandle og gi omsorg til smittede. Det er bakgrunnen for at byrådet mener det er grunn til å ”normalisere” HIV og endre dagens meldeplikt for HIV tilsvarende andre smittsomme sykdommer. Dagens register gir mindre nyttig informasjon. Vi vet for eksempel ikke hvor mange HIV-positive i Norge som er døde, og hvor mange som lever med sykdommen. “Spesialbehandling” av en sykdom, selv om det gjøres i beste mening, vil kunne bidra til fortatt stigmatisering. Den tiden bør være over. Forutsetningen er imidlertid at straffeloven § 155 om overføring av allmennfarlig smittsom sykdom også endres. Denne åpner for å straffeforfølge, uavhengig av om smitte har funnet sted, og den legger hele ansvaret for å forebygge smitte på den som smitter eller kan stå i fare for å smitte. Ansvaret for å forebygge smitte må ligge på alle, ikke bare den ene part. Det er altså flere grunner til å endre loven. Byrådet har nå uarbeidet en viktig strategi for arbeidet videre, og som vi er forpliktet til å følge opp.

Bystyret har nå behandlet byrådets Hiv/Aids-strategi for Oslo kommune. Dette er et viktig tema, og dagen situasjon tilsier at spørsmål må vies stor oppmerksomhet. Etter år med nedgang i antallet smittede, ser vi nå en økning. Man regner me

Utfordringer i arbeidet

I dag er det for liten bevissthet om HIV og andre seksuelt overførbare sykdommer, både i befolkningen og i de gruppene som har høyest risiko for smitte. Testaktivitet for HIV og andre seksuelt overførte infeksjoner i Oslo er for lav. Selv blant høyrisikogrupper er det for lite oppmerksomhet og kunnskap, også om muligheten for kortvarig medikamentell behandling. Det kan være vanskelig å nå frem til personer i målgruppen, for eksempel innvandrere fra høyrisikoland, personer med lavt utdannelsesnivå og menn som har sex med menn. Det er også grunn til å anta at det vil bli flere HIV-positive brukere av pleie- og omsorgstjenester i årene fremover. Den medisinske oppfølgingen av HIV-positive er god. Men psykososial ivaretakelse, inkludert samtaler om risikoadferd, har et forbedringspotensial.

Mål for arbeidet

Byrådet mener de viktigste tiltakene fremover er åøke testaktiviteten slik at flere kan få hjelp tidligere. Opplysningsvirksomhetmå bedres, både blant ungdom spesielt og i befolkningen generelt. Kortvarig medikamentell behandling for HIV-eksponerte bør gjøres lettere tilgjengelig. Målet er:

·        halvere antallet nye smittede i 2016 sammenlignet med nivået i 2006-2010,

·        øke testaktiviteten blant innvandrere og menn som har sex med menn,

·        bedre oversikt over HIV-positive og en mer effektiv smitteoppsporing,

·        styrket psykososial ivaretakelse av HIV-positive, og

·        at ungdomsskoleelevene får bedre kunnskap om HIV og seksuelt overførte infeksjoner.

Undervisningen av elever må omfatte betydningen av personlige og andres grenser og ansvar for seg selv og andre. Det er også avgjørende å øke kunnskapsnivået i hjelpeapparatet. Flere lever lengre med HIV, samtidig som smittetallene øker. Fremover vil det bli flere eldre med HIV/AIDS. Vi må derfor sikre kompetanse om dette hos personell i pleie- og omsorgstjenestene. Byrådet vil sikre at fastlegene får oppdatert informasjon om HIV og oppfordre til økt testaktivitet.

Straffeloven bør endres

Byrådet mener det er en sammenheng mellom hvordan samfunnet oppfatter HIV/AIDS og mulighetene til å forebygge smitte og behandle og gi omsorg til smittede. Det er bakgrunnen for at byrådet mener det er grunn til å ”normalisere” HIV og endre dagens meldeplikt for HIV tilsvarende andre smittsomme sykdommer. Dagens register gir mindre nyttig informasjon. Vi vet for eksempel ikke hvor mange HIV-positive i Norge som er døde, og hvor mange som lever med sykdommen. “Spesialbehandling” av en sykdom, selv om det gjøres i beste mening, vil kunne bidra til fortatt stigmatisering. Den tiden bør være over. Forutsetningen er imidlertid at straffeloven § 155 om overføring av allmennfarlig smittsom sykdom også endres. Denne åpner for å straffeforfølge, uavhengig av om smitte har funnet sted, og den legger hele ansvaret for å forebygge smitte på den som smitter eller kan stå i fare for å smitte. Ansvaret for å forebygge smitte må ligge på alle, ikke bare den ene part. Det er altså flere grunner til å endre loven. Byrådet har nå uarbeidet en viktig strategi for arbeidet videre, og som vi er forpliktet til å følge opp.

En reduksjon i sosialhjelpsrammen betyr ikke kutt i velferd. I 2011 ligger det trolig an til et mindreforbruk på mer enn 20 mill for byen som helhet. Dersom behovet skulle komme til å øke, vil også bevilgningen øke.

Anniken Hauglie, byråd for helse og sosiale tjenester (H)

Dagsavisen skrev den 23. november om budsjettforliket, hvor reduksjonen på 10 mill i bydelenes sosialhjelp omtales. Både Marianne Borgen (SV) og Helse- og sosialombud Anne-Lise Kristensen mener reduksjonen vil føre til kutt i velferd. Det er imidlertid ikke foretatt noe kutt i velferdstilbudet til sosialhjelpsøkere gjennom den reduserte budsjettavsetningen på 10 mill. Reduksjonen gjelder rammen avsatt til økonomisk sosialhjelp. I 2011 ligger det trolig an til å være et mindreforbruk på mer enn 20 mill for byen som helhet. Bydelene har i flere år hatt god styring på sosialhjelpen og har fått til gode resultater. I sosialtjenesten er gode resultater ensbetydende med at flere er blitt mer selvhjulpne og derfor lavere sosialhjelpsutbetalinger. Et av de viktigste virkemidlene sosialtjenesten har til dette er Kvalifiseringsprogrammet, hvor sosialhjelpsmottakere blir deltakere i et program som skal lede mot jobb og kvalifisering. Av de som gjennomgår kvalifiseringsprogrammet, kommer omtrent halvparten ut i jobb eller utdanning. Det er derfor naturlig at behovet for sosialhjelp går ned. Det er også tverrpolitisk enighet om betydningen av aktive tiltak, og det er bra.

 Sosialhjelp skal, og må, ifølge loven utbetales når det er behov, uavhengig av kommunens økonomi. Dette følger byrådet selvsagt opp. Av denne grunn fastsetter vi budsjettet til økonomisk sosialhjelp hvert år etter hvor stort forbruket er. I 2009 slo for eksempel virkningene av finanskrisen inn i Oslo som førte til større behov for økonomisk sosialhjelp. Sosialhjelpen ble da økt med 100 mill midt i året, men redusert igjen i 2010 fordi utbetalingene da gikk ned igjen. Det er den samme type regulering vi gjør nå. Kutt i rammen til økonomisk sosialhjelp er altså ikke kutt i velferdstilbudet.

Det er et paradoks at en så omfattende reform som samhandlingsreformen er så dårlig forberedt.

I løpet av noen få uker trer en av de mest omfattende reformer for Kommune-Norge i kraft. Samhandlingsreformens innhold har vært debattert lenge, høringsuttalelser er gitt og nå står gjennomføringen for døren. Det er et paradoks at en så omfattende reform er så dårlig forberedt, hastes gjennom og uten fullfinansiering. Byrådet mener regjeringen burde sette av bedre tid til å forberede reformen slik at rammebetingelsene var bedre klarlagt i forkant. Fortsatt er mye ikke bestemt eller overlatt til forskrifter som ennå ikke er utarbeidet. Oslo er imidlertid en stor kommune med de beste forutsetningene for å lykkes. Oslo har tidligere hatt ansvaret for spesialisthelsetjenesten og samarbeid mellom stat og kommune har foregått i flere år og i ulike former.

Oslo har tidligere tatt grep som vil bidra til å lykkes. Og i denne prosessen er flere skisser til samhandlingsprosjekter løftet fram, som helsegrep for eldre, styrking av skolehelsetjenesten i videregående skole og sammenhengende bo- og omsorgskjede for personer med psykiske lidelser i bydelene. Vi har initiert botilbud for personer med psykiske lidelser og rus, et prosjekt som retter seg mot gravide og rus og en felles institusjon barnevern/barne- og ungdomspsykiatri for å nevne noe. I tillegg er det en rekke lokale samarbeidsprosjekter ute i bydelene. Per i dag råder det imidlertid usikkerhet knyttet til selve finansieringen av reformen. Reformens utgangspunkt kan ikke være at staten skal «rydde senger», men at pasientene får best mulig behandling og oppfølging av de som er best skikket til å gjøre det.

Samtidig som vi forbereder oss på reformen, pågår det også en omstilling av sykehusene i Oslo-området. Jeg skal ikke gå langt inn i den debatten her, men per i dag er jeg ikke trygg på at pasientene ivaretas på beste måte i denne prosessen. En av årsakene er signalene om store kutt i tilbudene innen rus og psykiatri, fagområder som ikke omfattes av samhandlingsreformen før om flere år. Det kan i så fall bety – frykter jeg – at den ressursoverføring som samhandlingsreformen forutsetter – av personell og kompetanse – ikke er tilgjengelig for kommunene når den delen av reformen starter.

Det er mye regjeringen nå må avklare. Finansiering, lov- og regelverk, IKT-systemer og bedre informasjonsflyt må på plass. Det kan heller ikke være slik at all definisjonsmakt skal ligge i staten. Det blir det i så fall dårlig samhandling av. Byrådet skal imidlertid gjøre det vi kan for at samhandlingsreformen skal lykkes.

Romfolkets situasjon må først og fremst løses på andre måter enn at vi gjør det litt mindre ille å tigge i Oslos gater.

I Dagsavisen 29. oktober skriver Anders Heger om hvordan han opplever kommunens møte med romfolket som tigger i Oslo. Jeg tror få er uenige med Heger i at romfolket er i en vanskelig situasjon, både i Romania og i Oslos gater. I Romania, hvor mange lever i fattigdom og nød, i Oslos gater og parker med provisoriske løsninger og dårlige forhold. Mange har satt seg i stor gjeld, enkelte med renteutgifter på 50 prosent på det lånet de har tatt opp for å komme hit. Flere etterlater barna hjemme for å sitte i våre gater og tigge. Utfordringene er på mange plan og må behandles deretter, som en langsiktig rumensk nasjonal velferdsutfordring, men også en mer akutt strategi for å møte utfordringer knyttet til tigging her og nå. Den sosiale dimensjon er sterk og tydelig. Den åpenbare fattigdommen vi ser blant dem som er her, er slående. Noen har trengt helsehjelp og har fått det av Oslo kommune, barn er født – og forlatt – i kommunens omsorg, andre har trengt hjelp til hjemreise og har fått det av kommunen.

I forbindelse med kuldeberedskapen i fjor, inngikk byrådet et samarbeid med Frelsesarmeen for å hjelpe de mange som oppholder seg i Oslos gater, men som står uten rettigheter. Vi skiller altså ikke mellom romfolk og andre i samme vanskelige situasjon. Den natten jeg tilbrakte på Fyrlyset for å observere hvordan tiltaket fungerte, var også andre nasjonaliteter fanget opp. Jeg ønsker å inngå tilsvarende samarbeid også i år, både fordi det fungerte godt, det ga oss anledning til å tilby helsehjelp, og det la grunnlaget for en kunnskap om denne gruppen som vi før ikke hadde. At Oslo kommune betrakter romfolket som et renholdsproblem er ren retorikk og dessuten misvisende sett i lys av det kommunen også forsøker å stille opp med for dem som juridisk sett ikke har rettigheter, men tvert imot plikter overfor de land de velger å besøke. Søppel, skrot og avføring – uavhengig av hvem det er fra – må fjernes og har intet med hvordan vi betrakter mennesker å gjøre.

Jeg er usikker på hvordan Heger mener romfolkets situasjon best kan løses. Jeg leser ham dit hen at det humanitære ikke kun kan innfris ved flere toaletter i byens parker og kratt på kalde vinternetter. Kan hende han mener Oslo kommune skal tilby gratis/billig kost og losji til de som kommer til Oslo, i tillegg til å sette opp dusjer og toaletter der leirene slås opp. Det er mulig, om enn svært omfattende. Jeg tror ikke enda flere setter seg i gjeld og kommer i hopetall dersom det settes opp toaletter i Vaterlandsparken, ved Skeidbanen eller ved Domus Atletica.

Men som et rikt land hvor tigging er tillatt i et Europa på randen av økonomisk krise, er det naivt å tro at ikke flere fasiliteter, det være seg kost, losji, i tillegg til legehjelp, hjelp til hjemreise og annet, ikke vil ha noe å si for at flere kommer. Kanskje er det også greit, men jeg mener romfolkets situasjon først og fremst må løses på andre måter enn at vi gjør det litt mindre ille å tigge i Oslos gater. Vi har imidlertid alle et ansvar for å ivareta nødretten til medmennesker iblant oss, også Oslo kommune. Den har vi ivaretatt før, og den skal vi ivareta framover. Oslo kommune kan ikke alene løse romfolkets humanitære og sosiale problemer.

I Oslo legges det også ned et betydelig arbeid i den sosiale boligpolitikken.

Marianne Borgen (SV) omtaler i Dagsavisen 3.10. byrådets sosiale boligpolitikk. Den sosiale boligpolitikken vekker et stort engasjement. I Oslo legges det også ned et betydelig arbeid på området. Sosialtjenesten jobber målrettet for å hjelpe de som trenger hjelp med råd og veiledning, og hjelp til å finne bolig, kommunale og private. Oslo videreformidler lån til dem som kan betjene lån, men som ikke får lån i ordinær bank, det gis økonomisk hjelp til boligformål, garanti for depositum og kontant depositum. De som trenger hjelp til å finne en bolig har ulike behov. Verktøykassa må derfor romme flere virkemidler. Kommunale boliger verken er, eller bør bli, svaret på alt.

Oslos sosiale boligpolitikk utviklet over år, støttes i den nylig framlagte NOU (2011:15) Rom for alle. Gjennom god integrerings-, skole- og arbeidskvalifiseringspolitikk, vil flere komme inn i boligmarkedet og eie egen bolig. Her har Oslo lykkes i stor grad. Mange med et vanskeligere utgangspunkt, som mange i innvandrerbefolkningen, eier i større grad sin egen bolig og tar del i velferdsutvikling dette innebærer. Men det er ingen tvil om at det er utfordrende å sikre boliger nok til den veksten vi står overfor i Oslo. Mer enn 10.000 nye Oslo-borgere skal hvert år inn i boligmarkedet, hvorav mange også er store barnefamilier, og boligbyggingen holder ikke tritt.

Oslo investerer nå i 100 nye boliger i ordinære borettslag og sameier til bruk for store barnefamilier. Det gjøres store investeringer og oppgraderinger av eksisterende kommunale boliger. Noen kommunale gårder har en konsentrasjon av vanskeligstilte med andre behov enn kun tak over hodet. Derfor igangsettes boligprosjekter for personer med utfordringer knyttet til rus og psykiatri. Dette vil gi dem et bedre tilbud, og andre skjermes for deres til tider noe krevende atferd. I alt skal det investeres 630 millioner kroner i boliger for vanskeligstilte. Sammen med de andre boligvirkemidlene Oslo har, er det lite som vitner om mangel på en sosial boligpolitikk.