Når slutter en innvandrer å være en innvandrer?

Innvandring er et særlig omdiskutert tema, som fortsatt ikke har noen enkel løsning. Det er mange sider og aspekter ved immigrasjon og innvandring, for eksempel kontroll av innvandring, påvirkning på velferdsstaten og hvordan integrere utenå assimilere.

Det som er vanskelig, og som vil være fokuset her, er at mange innvandrere forblir innvandrere for alltid, selv om de har jobb, snakker språket og er like integrert i samfunnet som en etnisk nordmann. En innvandrer er, per definisjon, en som har innvandret eller immigrert til landet. Dette vil, for bestandig, være en del av en innvandrers identitet, men slik jeg tolker bruken av ordet, er det på mange måter med på å skape et sterkere skille. Det er et oss og dem-skille som er internalisert i språket, og som skaper en egen diskurs jeg tror mange ikke er klar over.

Det vil alltid være et skille mellom mennesker, et oss og dem, men hvor skal skillene gå? Og når slutter en innvandrerå være en innvandrer?Hvorfor er disse skillene så lette å opprettholde? Innvandrere burde kunne velge om de vil la deres valg om å immigrere være en synlig del av deres identitet. Dette skal jo ikke være en tatovering eller lapp i panna, som er med på å skape en distinksjon i samfunnet.

Jeg tror som sagt at mange ikke er klar over at denne distinksjonen faktisk er en del av hverdagen, og det er derfor jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi kategoriserer mennesker. Kanskje vil det gjøre en mer bevisst på hvordan man tenker og snakker, og med det kunne gjøre noen justeringer i våre sosiale samhandlinger.

En vil jo gjerne at innvandrerne skal integreres og bli en del av det norske samfunnet, men er det så enkelt å få en norsk identitet og solidaritet når en slik distinksjon finnes? En kan jo diskutere om dette skillet er basert på fremmedfrykt og/eller rasisme, men er det egentlig der skoen trykker? Det som er spørsmålet er hvor denne frykten, og eventuelt rasismen, kommer fra? Er det gjennom oppdragelse, sosialiseringeller hvordan en innvandrer blir møtt av det norske samfunnet? Det er, tror jeg, et skille som blir opprettholdt like mye hos majoriteten som minoriteten. Mange vil jo si at det er innvandrerens plikt selv å sørge for å bli integrert, men da igjen blir spørsmålet hvilken type innvandrer er han? Er det en flyktning, så har en kanskje ikke kommet hit frivillig, og hvorfor da måtte integrere seg når man kanskje alle mest ønsker å reise tilbake til hjemlandet? Det er også det opplagte faktum at andre generasjons innvandrere blir karakterisert som innvandrere. De har ikke per definisjon innvandret. Er det kanskje språket vi må gjøre noe med? Men problemet er jo ikke begrepet innvandrer, men det at det henger ved en for bestandig, og ikke minst at det fortsetter i generasjoner. Dette bunner kanskje i noe sosialt betinget, en felles oppfatning som mangehar.

Jeg føler at å være klar over skillene i samfunnet er et solidarisk ansvar som hviler på skuldrene til alle medlemmer av det norske samfunnet. Man må prøve å være bevisst sine oppfatninger og hvordan man definerer sosiale fenomener. Det er selvfølgelig ingen klar og enkel løsning på et så komplekst og vanskelig tema, men kanskje noen av spørsmålene jeg har tatt opp kan være med å belyse det jeg føler er et skille i samfunnet, som jeg mener nå burde vært mye svakere.