Anne Marte Skaland
Viser innlegg | Se kommentarer (1)I dag er det 67 år siden Hiroshima ble utsatt for verdens første atomvåpenangrep. Mennesker ble til støv på sekunder. Noen overlevde i en desperat situasjon. Hvis vi skal hindre at dette skjer igjen, trenger verden et bedre avtaleverk på atomvåpen.
Å skille mellom sivile og militære i krig er av de viktigste prinsippene det internasjonale samfunnet har blitt enige om de siste 150 årene. Den første Genève-konvensjonen ble vedtatt i 1864 etter en svært brutal krig mellom Frankrike, Sardinia og Østerrike. Denne ble fulgt opp av tre ytterligere konvensjoner i perioden 1864 til 1949. Prinsippet om å ikke drive krigføring mot sivile mål har blitt stående som en av de viktigste enighetene fra Genève-konvensjonene.
Prinsipper er viktige ledestjerner, men har ingen verdi om de ikke følges opp i praksis. Ja, det har blitt gjort mye for å skille mellom sivile og militære den siste tiden, forbudet mot klasevåpen er et eksempel på det. Men vi er langt fra i mål. I dag finnes det til sammen 20 000 atomvåpen i USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea. Det er umulig å bruke atomvåpen uten å skape en humanitær katastrofe.
Mennesker har en egen evne til å vite og ikke vite samtidig. Vi glemmer lett alt som ikke er en nær og synlig fare. En rotte i kjelleren virker som en større trussel enn USAs og Russlands atomvåpen som kan skytes ut i løpet av få minutter. Skal vi klare å fortsette å leve i en teknologisk verden som stadig endrer seg, må vi klare å være rasjonelle i forhold til dagens og fremtidens reelle trusler.
I 1995 ble en ufarlig forskningsrakett skutt ut fra Andøya. Russland trodde det var USA som hadde sendt ut en atombombe. Dagen etter uttalte Boris Jeltsin ”I går brukte jeg for første gang den svarte kofferten jeg alltid har med meg”. General Kalasjnikov hadde sagt at Jeltsin burde trykke på knappen, men Russlands daværende president valgte å vente. I følge CIA-veteranen Peter Vincent Pry kan en slik ulykke skje igjen. 26. februar i år uttalte han til Dagsrevyen: ”Miscalculations, misunderstandings, a technical accident, a human error – this could end the world”.
Fortsetter vi som før og tillater at ni stater til sammen sitter på 20 000 atomvåpen, er faren for atomvåpen vil spre seg stor. I dag mistenkes Iran for å forsøke å utvikle atomvåpen. Jan Egeland har uttalt at dersom Iran skaffer seg atomvåpen, vil sannsynligvis Egypt og Saudi-Arabia også forsøke å bli atomvåpenstater. Poenget er enkelt: Så lenge noen stater har atomvåpen, finnes det en fare for at andre stater vil forsøke å skaffe seg slike våpen. Den potensielle utviklingen kan bli farlig.
ICAN Norge er en del av International Campaign to Abolish Nuclear Weapons. Vi jobber for å få på plass en avtale som forbyr bruk, utplassering, produksjon og lagring av atomvåpen. Avtalene som forbyr biologiske og kjemiske våpen, landminer og klasevåpen viser at det er mulig å få på plass forbud mot inhumane våpen. Forbudet mot klasevåpen av 2008 ble ikke undertegnet av de store klasevåpenstatene USA og Russland. Men klasevåpenforbudet har hatt enorm betydning i måten verdenssamfunnet oppfatter klasevåpen på. Klasevåpen har blitt skammens våpen som stadig blir mindre interessant. Som Jonas Gahr Støre klokt har sagt: ”Noen må gå foran og sette normer”. Nå er det på tide å sette normer når det gjelder atomvåpen, utenriksminister.
Anne Marte Skaland, daglig leder i ICAN Norge - Kampanjen for et forbud mot atomvåpen
I dag er det nøyaktig 66 år siden atombomben ble brukt mot mennesker for første gang. Hiroshimadagen er en dag for å minnes, men det er også en dag for å se fremover.
Kl. 8:15 den 9. august 1945 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay. Sekunder senere blir den japanske byen Hiroshima forandret til en by av død og lidelse. Legger vi til antall drepte etter angrepet mot Nagasaki tre dager etter, er vi oppe i minst 210 000 momentant omkomne. To slagord har blitt stående i ettertiden: “Aldri mer Hiroshima”, “Aldri mer Nagasaki”. Når jeg hører disse ordene, tenker jeg først på minnemarkeringer. Jeg ser for meg japanske lykter på elver i skumringen, fargerik origami, skjøre stearinlys og friske blomster. Men det aller viktigste ved disse korte setningene er det helt enkle umiddelbareinnholdet: Dette må aldri skje igjen.
Mislykkede nedrustningsstrategier
Mange strategier har blitt utprøvd for å sikre at atomvåpen aldri mer skal bli brukt. Det mest omfattende tiltaket er Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1968. Da denne avtalen ble laget, ble verdens stater delt inn i to kategorier: Stater som allerede hadde skaffet seg atomvåpen (USA, Sovjetunionen, Kina, Frankrike og Storbritannia) og stater som ikke hadde atomvåpen. Atomvåpenstatene forpliktet seg til to ting: De skulle ikke overføre atomvåpen eller atomvåpenteknologi til stater uten atomvåpen. Og de skulle gradvis ruste ned sine egne arsenaler. Statene uten atomvåpen forpliktet seg på sin side til å unngå å skaffe seg atomvåpen og til å åpne dørene for atominspektører. I gjengjeld skulle de få lov til å benytte sivil atomteknologi til atomkraftverk. Til tross for denne avtalen har fire nye land (Israel, India, Pakistan og Nord-Korea) skaffet seg atomvåpen.
Det faktum at det i dag finnes over 20 000 atomvåpen fordelt på ni ulike land, er et bevis på at de utprøvde nedrustningsstrategiene ikke har vært gode nok. Dette er bakgrunnen for at fredsorganisasjoner over hele verden nå roper på nye virkemidler. ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) er en global kampanje som jobber for at det skal fremforhandles en juridisk bindende avtale som forbyr atomvåpen. Vi har valgt å jobbe for et forbud fordi verden sårt trenger nye redskaper i kampen mot atomvåpen, og vi mener en slik avtale er det beste alternativet. Under følger tre begrunnelser for det:
Nedrustning og ikkespredning er to sider av samme sak
Da Ikkespredningsavtalen trådte i kraft var det USA, Sovjetunionen (nå Russland), Kina, Frankrike og Storbritannia som hadde atomvåpen. De var og er blant verdens mektigste stater og gir følgelig et signal om at besittelse av atomvåpen er noe verdifullt, noe å strebe etter. Mye tyder på at India skaffet seg atomvåpen på grunn av Kina. Dette førte igjen til at Pakistan tok steget inn i atomvåpenstatenes rekker. Det fungerer rett og slett ikke å forsøke å forhindre land i å skaffe seg atomvåpen, så lenge andre land besitter dem.
Bare null atomvåpen er godt nok
Det finnes mange problemer i verden som kan løses ved moderasjon. Alkohol er skadelig, men vi kan leve med moderate mengder. Biltrafikk kan være dødelig, men farene kan forebygges gjennom økt kollektivtrafikk, bedre veier og tryggere biler. Dessuten har vi sykehus og beredskapstropper som kan redde liv og lege skader om de oppstår. Slike muligheter vil være kraftig amputert etter et atomangrep. Infrastrukturen og bygninger vil være ødelagt og store deler av helsepersonellet i nærheten vil være døde. At det i Hiroshima kun var en uskadd lege igjen etter bombingen, illustrerer denne sårbarheten.
Atomvåpen kan aldri bli trygt. Så lenge det finnes en atombombe i verden, vil det også finnes en mulighet for at den kan bli brukt. Enten med vilje, ved en menneskelig feil eller ved en teknisk feil. Brukesen atombombe en eneste gang vil det være en forbrytelse mot menneskeheten. Atomvåpenproblemet kan derfor aldri kan løses ved hjelp av moderasjon.
Verden bør styres av rett, ikke av makt
I følge Ikkespredningsavtalen er USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike legitime atomvåpenstater. Å tillate noen land å ha atomvåpen, men forby det i andre land, strider med et av de mest grunnleggende rettsprinsippene: Lik rett for Loke og Tor. Det legger også til rette for en verden styrt av makt fremfor rett. Å kunne true med utslettelse av andre staters sivilbefolkning, er et maktredskap som ikke hører hjemme i en sivilisert verden. Det er kun et universelt forbud mot atomvåpen som vil være i tråd med idealet om en verden styrt av rettferdige rettsprinsipper.
Det er slett ikke umulig å realisere et forbud mot atomvåpen. Biologiske våpen ble forbudt i 1975, kjemiske våpen i 1997, landminer i 1999 og klasevåpen i 2010. ICAN Norge oppfordrer den norske regjeringen til å ta initiativ til forhandlinger om et slikt forbud mot atomvåpen. Det vil være et første skritt på veien mot en ny og bedre strategi for full avskaffelse av atomvåpen. En slik handling vil være en konkret og forpliktende måte å uttrykke “Aldri mer Hiroshima”, “Aldri mer Nagasaki” på.
Iran er landet som får mest negativ oppmerksomhet når det gjelder atomvåpen i norske medier. Årsaken er Irans atomkraftproduksjon, som verdenssamfunnet vil ha nedlagt. Men hvilke problemer vil det egentlig løse om Iran legger ned sine atomanlegg?
Lørdag 25. juni arrangeres Nuclear Abolition Day av ICAN, International Campaign to Abolish Nuclear Weapons. I Oslo markerer vi dagen ved å dele ut ballonger til 48 utvalgte ambassader. Hvilke stater støtter et forbud mot atomvåpen, og hvilke stater gjør minst for en atomvåpenfri verden? Undersøkelsen Government positions on a nuclear weapons convention, av juristen Tim Wright i ICAN, gir en oversikt over samtlige staters initiativ angående forbud mot atomvåpen og stemmegivning i FN. Basert på denne oversikten har vi gitt statene karakterer i form av ballonger i gull, sølv, hvitt og svart.
Det er nok ingen overraskelse at atomvåpenland som USA, Frankrike og Russland får svarte ballonger. Derimot kan det for mange være overraskende at Iran får den gjeveste gullballongen. Skal vi dømme etter spekulasjonene om Irans skjulte planer om å utvikle atomvåpen, kommer ikke landet i et heldig lys. ICAN vektlegger imidlertid ikke løse spekulasjoner og grunnløs svartelisting. Vi har kun vurdert etter konkrete initiativ for å forhandle fram et forbud mot atomvåpen og hva landet har stemt i FN. Dette er de samme kriteriene som har ligget til grunn for hele undersøkelsen.
Iran har ved flere anledninger uttrykt støtte til et globalt forbud mot atomvåpen. Under Ikke-spredningsavtalens tilsynskonferanse i 2010 argumenterte landet for at man burde sette en klar tidsfrist for en full avskaffelse av atomvåpen gjennom en konvensjon mot disse våpnene. Under et toppmøte i Nedrustningskonferansen i september 2010, og igjen i førstekomiteen i FNs generalforsamling, sa Iran at implementeringen av en konvensjon mot atomvåpen bør lede til full atomnedrustning innen 2025. Landet var også en av støttespillerne bak en resolusjonstekst som ble fremmet i FNs generalforsamling i 2010. Resolusjonsteksten oppfordret alle stater til å umiddelbart starte forhandlinger om et globalt forbud mot atomvåpen.
Like fullt er det åpenbart et problem at Iran ikke alltid gir den informasjonen IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået, spør etter. Og det ligger et usikkerhetsmoment i at man kan utvikle atomvåpen med den samme teknologien som brukes til å utvikle atomkraft. Vi mener imidlertid at det overdrevne fokuset på Irans mulige atomvåpenprogram representerer en nærsynthet som går på bekostning av det store bildet. Hva hjelper det om Iran legger ned sine atomanlegg? Jo, da slipper verdenssamfunnet å overvåke Iran. Men det løser ikke det grunnleggende problemet. Atomvåpen er et terrorvåpen som er ment å ramme sivile. Brukes atomvåpen, vil det ha katastrofale følger og være i strid med internasjonal humanitær rett. Ikke-spredningsavtalen (NTP) gir USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike lov til å ha atomvåpen. ICAN mener det grunnleggende problemet er at det ikke finnes et universelt forbud mot utvikling, produksjon, lagring, transport, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Et slikt forbud, sammen med utvetydig tidsplan for full avskaffelse av atomvåpen, er tiltak som vil ta problemet ved roten. Først da kan man kreve at Iran legger ned sine atomanlegg uten paradoksets bismak i munnen.