Hvordan oljefondet brukes styres av kompliserte prosesser, høyt utdannede personer og forankret i store regnestykker, men som vanlig velger MÅ vi ha et forhold til hvordan penga skal brukes.

Oljefondet. Nå har jeg tenkt å skrive om noe jeg ikke kan. Lenge trodde jeg at man bare kunne engasjere seg i temaer der man har en doktorgrad. En stund trodde jeg at det nesten ikke var noe poeng å engasjere seg også. Da led jeg av noe jeg kaller biblioteksyndromet.

Biblioteksyndromet kan man rammes av etter et besøk på for eksempel Georg Sverdrups hus, biblioteket på Universitetet i Oslo (UiO). Ruvende fasade, dimensjonert for 2 800 000 bøker, fordelt på 83 530 hyllemeter. Over åtti-tusen hyllemeter! Voldsomt. Pågangsmot og iver til å brette opp ermene, formulere sine egne ord og bidra til fellesskapet, kan bli svekket av slikt. Overveldende greier.

Forme egne ord er ikke så tungt lenger, det trenger ikke være så veloverveid, så analysert, så dokumenter, så etterprøvd, så finansiert. Spontant kan alle på sosiale medier fylle opp – ikke hyllemeter på hyllemeter med bøker, hvem leser bøker uansett – men fylle opp server etter server med artikler, blogs, chats, hates og likes, no limit. Men også det blir overveldende med tiden. Apropos tid, det går utrolig mye tid til blogs, chats, hates and no limit likes. Overveldende.

Men hva har dette med oljefondet å gjøre?

I dette landskapet av utallige formulerte ord og meninger, forventes det at hver enkelt person engasjerer seg i demokratiet. Skaffer seg oversikt. Vi skal ha meninger om hvordan Statens Pensjonsfond, også kaldt oljefondet, brukes. Og statsbudsjettet. Inntektene i statsbudsjettet er beregnet til ca 1200 milliarder kr i 2012. Vi har utgifter er på over 1000 milliarder. Tusen milliarder!! Oljefondet er estimert til en verdi på over 3500 milliarder penger. Grisemye penger! Overveldende.

Vi har et statsapparat som skal håndtere uhorvelig mange penger, oppgaver, verdier og saker. Og vi som enkeltpersoner skal følge med. Ingen klarer å overbevise meg om at selveste statsministeren en gang, uansett parti, har oversikt over hvordan alle pengene brukes og hva som foregår. Det er altfor stor jobb. Ingen kan overbevise meg om at statsapparatet er feilfritt heller. Hele oppgaven med å lede og forvalte landet er gigantisk. Mye er bra, mye er godt nok, men totaloppgaven er overveldende. For alle.

Hvordan i all verden skal vi i flokk klare å rive oss løs fra samfunnets innboks og utboks, driftingen, det kjente og det vante, og i flokk se de lange linjene og håndtere de største strategiske utfordringene vi har?

På spiseplassen vår hjemme snakker vi om at oljepengene tar slutt om ikke så altfor mange år, om en klimamelding med litt skrantende virkemidler fremlagt forrige onsdag, om forundringen over at solcelle businessen sliter, vi følger med på utviklingen av Innovasjon Norge og SIVA som skal bidra til bærekraftig næringsutvikling, men som virker som en litt seig materie, vi snakker om en myldrende mengde temaer knyttet til terror, forsvar og sikkerhet, vi snakker om hvordan demokratiet trues og trenger å utvikles videre, vi er innom hvordan informasjonssamfunnet forandrer seg og skaper nye muligheter og utfordringer, vi snakker om hvordan oljepengene grovt sett kunne vært brukt.

Ikke rart det blir litt pes å møte opp til frokost noen ganger, når samtalen vandrer rundt slike store overveldende temaer der man har så liten peiling og ingen innflytelse.

På frokosten på en klemt-inne-dag foregikk en gigantisk forenkling: Noen har fortalt meg at hvis jeg vinner 10 mill er det i vår tid mulig å leve av rentene. Ikke fett, men leve helt greit. Jeg har ikke råd til å lage en herskapelig eiendom, men jeg har penger til selvoppholdelse. En mulighet er også å investere pengene i en type business som gir god avkastning. Slik kan jeg bruke lottopenger. Bruke dem til å tjene MER penger enn det jeg allerede vant i lotto. Ikke så overveldende resonnement akkurat. Ganske enkelt. Bruke pengene til å lage business.

Kanskje resonnementet kan overføres til oljefondet også? Ikke vet jeg. Gjør et forsøk.

I mitt amatørhode har jeg fått med meg at vi hvert år bruker rentepengene fra oljefondet, derav handlingsregelen. Det diskuteres om man bør redusere eller øke fra den eksisterende fire prosenten, men i 10 år har vi hatt en regel om ikke å bruke mer enn det. Vi har det kanskje ikke fett, men greit nok til selvoppholdelse og litt til. Hvis vi bruker oljepengene og gjør hele Norge til en slags staselig eiendom der alt er på stell, har vi ikke penger til drifting og livets opphold på sikt. Da må de neste generasjonene selv tjene alle pengene til statsbudsjettet. I tillegg må de vedlikeholde og finansiere en svært utviklet og kostbar eiendom. Det betyr, staselig i vår tid, men kanskje veldig fattig i tiden etter oss. Dårlig løsning.

Jeg har ikke lest alle bøkene i Georg Sverdrups hus. Jeg har ikke sittet i statsministeren sko, eller vært partileder for et opposisjonens parti. Jeg har ikke jobbet i årevis i statsforvaltningen – Nærings- og Handelsdepartementet, Finansdepartementet eller noen av de andre ansvarsfulle jobbene. Jeg har ikke økonomi utdannelse. Jeg er ikke professor på et universitet. Jeg har ikke ledet Innovasjon Norge. Jeg kan en del greier, men synes aldri jeg kan nok. Jeg er ikke god i matte. Jeg er bare en velger som akkurat nå IKKE lider av biblioteksyndromet, en velger som tar opp litt plass på en server og som uttaler seg om noe hun ikke har oversikt over – men brenner for.

Jeg fortsetter å tenke, som amatør, som har lagt to og to sammen. På en måte er det kjempesmart å være veldig sparsom med å bruke petroleumsformuen vår. Den er stor, men den er bare verdisatt til tre ganger det vi har i utgifter per år. Tre årslønner, på en måte. Dessuten er ikke oljefondet penger under madrassen, men penger som på en innviklet måte er flettet inn i verdensøkonomien. Mao, risikopenger. Flott at vi har et oljefond som gir en jevn inntekt til statsbudsjettet vårt hvert år, men greit å ha måtehold.

Men er det lurt å være veldig, veldig forsiktig?

Petroleumsformuen – hvor av 1/3 fremdeles ligger under havflaten, 1/3 er brukt og 1/3 er plassert i oljefondet – den vil jeg bruke mye av, under en forutsetning. Sett at vi hadde klart å lage – ikke et nytt oljeeventyr – men et nytt energi- og miljøeventyr. Sett at vi hadde klart å lage et energi- og miljøeventyr som i stor stil hadde sikret inntekt, miljø og energi for videre generasjoner? Det ville jeg likt å bruke nesten alle sparepengene på. Full satsning!

Deretter kan vi få alt på stell, utvikle alt til et staselig nivå, hvis vi ønsker det. Kanskje vi vil at Norge skal se ut som en slags moderne funkis eiendom, eller noe sånt. Uansett, et land med høy standard og orden på det meste. Men å bruke sparepengene på drifting og gigantiske fornyingsprosjekter, virker skummelt for en amatør. Vi trenger fortsatt å være sparsomme eller ha full satsning på et business eventyr av store dimensjoner.

Et veldig kult scenario er selvfølgelig hvis vi uten å bruke mye av oljepengene klarer å lage et nytt businesseventyr også, men jeg tror vi må bruke penger for å få til en slik greie.

Er det slik politikerne og deres rådgivere tenker?

Bruk av petroleumsformuen er noe Finansdepartementet driver en del med og jeg vil nødig komme i klammeri med deres rådgivning, men når jeg leser om tenkningen knyttet til bruk av oljepenger ser jeg en politikk som handler om en sparsom linje. Jeg vet at andre grener av statsapparatet jobber med næringsutvikling, utdanning, forskning, satsninger og slikt, men der ser jeg mest en bottom up tilnærming – at resultatene er forventet å komme igjennom ulike initiativ enkeltpersoner og forskningsmiljøer tar. Men det ser ikke ut som det er noen enkeltpersoner og grupper som har i oppdrag å ta et statlig initiativ til å lage et nytt businesseventyr, eller? Næringsutviklingspengene ser ut til å bli investert i utvikling av distriktene, men det er vel ikke nødvendigvis at Norges neste store businesseventyr tilfeldigvis vokser frem fra en krok yters i havgapet. Vel, det kan hende, men det er ikke sikkert. Noen må på vegne av oss alle ha i oppgave å ta initiativ til å skape noe slikt. Ha en plan av noe slag.

Hvordan kan en slik drøm oppstå?

Jeg har hørt at noen ganger i historien trer det frem en landsfader eller landsmoder som med autoritet og visjon ser de lange linjene – som på en overbevisende måte klarer både å lede statsapparatet OG folket på en måte som gjør det mulig å gå i flokk og løfte seg fra en situasjon til en helt annen. Fra fattigdom til velferd. Fra fattigdom til et businesseventyr.

Nå trenger vi en slik person i Norge. Lille fattige Norge har opplevd et oljeeventyr. Vi har fått et velferdseventyr. Nå trenger vi et nytt businesseventyr som skaper en overgang fra vårt oljeeventyr, og som er enda mer bærekraftig. Nå trenger vi en trygg, inspirert og visjonær landsfader eller landsmoder som ser de lange linjene – og som kan forene oss i en felles dugnad for en slik sak.

Da skal det bli gøy å gå til stemmelokalet.

Er jeg helt amatør, eller er jeg inne på noe, mon tro…

Hva er det egentlig personalsjefen driver med?

Bloggwalk. Gå tur med noen og skrive om det etterpå, det kaller jeg bloggwalk og er noe jeg har begynt med i det siste. Alle kan trenge en bloggwalk i blant, kanskje spesielt ledere. Snakke fritt, utenfor de normale forventningene og rammene, kikke litt nærmere på hva som er innenfor det synlige ytre, bortenfor hverdagen, ovenfor, mellom og under alt som skjer.

Tur med personalsjef Arne. Turen gikk langs Akerselven juni 2012, ved lunsjtider, i varmt overskyet vær med sporadisk duskregn, oppover bakker, forbi rumpetrolldammen, litt grus, litt asfalt, sølepytter. Vi tok med et pappkrus med svart kaffe fra automaten inne, uten melkeskum og sukker, enkelt og greit. Vi gikk ut, for å kunne se ordentlig inn.

Pretensiøst. På forhånd hadde jeg sendt over noen spørsmål. Vi skulle ikke ha mye struktur i samtalen, men jeg tenkte at noe ville være bra. Personalsjef Arne synes mine få spørsmål var noe pretensiøse. Han var ikke opptatt av å promotere seg selv, komme med et budskap til verden eller fronte noen kampsaker. Han var opptatt av å få en god samtale, han ønsket litt påfyll, et ytre blikk. Han var nesten unnskyldende og usikker på om det kunne trekkes ut en interessant blogg basert på hans person og jobben hans. Beskjedenheten kunne kvelt samtalen før den hadde startet, men slik ble det ikke.

Engasjement. Her var det mye engasjement å spore. Ikke alle oppgaver interesserer han like mye. Regelverk. Joda, han forsto seg på lovverk, men var ikke veldig interessert. I tillegg var det uaktuelt hele tiden å helgardere seg igjennom å kjøre lange prosesser og leie inn juridisk ekspertise, det blir for dyrt for hans virksomhet. Egen tolkning av regelverk, skjønnsvurdering assistert av litt ekstra faglig assistanse i spesielle tilfeller, er en helt nødvendig tilnærming, fikk jeg vite.

Han var litt lunken til noen andre oppgaver også. Personalsjefsstillingen hans har sklidd over til å likne på administrasjonssjefstilling. Mye må være på stell, ordnes og fikses. Helt flott det, men skrive spesifikasjoner til innleid hjelp sto ikke øverst på ha-det-gøy-listen. Leie inn vaskehjelp til en stor eiendom. Eller bestille telefonsystem. Oppfylle krav til offentlig anbudsrunder. Ikke yrende begeistring knyttet til dette. Heller tidkrevende og merkverdig vanskelig.

Gløden kom når vi begynte å snakke om å løse problemer og ansettelser. ”Min største bragd er å ansette folk som fungerer”, sier personalsjef Arne. ”Over en syvårsperiode har jeg ansatt omtrent halve organisasjonen. Jeg ser etter folk med sosial kompetanse i tillegg til den faglige. Når folka er kjempeflinke trenger vi færre mennesker – de samarbeider bedre og løser oppgaver raskere.

Mye fungerer bedre hos oss nå enn tidligere. God ledelse av direktøren har også gitt resultater. Budsjettforhandleringene i ledergruppa blir fort en arena for maktkamper med hissige stemmer hvis prosessen kun føres i plenum, uten individuelle samtaler. Personalsjef Arne understreker at han ikke liker når ledere hvert år insisterer på samme budsjettstørrelse, de som mot slutten av året bruker opp penger for å sikre seg samme budsjett neste år. Krafse til seg, nei, det er usmakelig. Noen ganger må man gi, andre ganger få. Behov endrer seg.

Personalsjef Arne trenger å føle seg nyttig, sier han. Han føler seg nyttig når han løser alle de organisatoriske oppgavene på en bra måte, nyttig når han ansetter gode folk. Han kaster seg derfor over disse oppgavene med klar fokus. Han kjenner et stikk med tanke på at han ikke er like fokusert på enkeltpersoner. Forventningen til personalsjefer er jo ofte at de skal se behov enkeltpersonene har også.

Organisasjon versus person. Han begynner å kjenne på at han kanskje ikke lever opp til alles forventninger. For noen er dørterskelen inn på kontoret hans høy. Han ser det. For andre er den lav. Han liker når folk bare tar kontakt uten at han må anstrenge seg så veldig for å oppmuntre til det. Bruke tid på å senke dørterskelen for alle har han ikke prioritert. Overbevisende kunne han understreke at han virkelig likte når folk tok kontakt, men temaet har allerede gjort han selvkritisk; jeg burde prate mer med folk, sier han. Problemet er at jeg ikke føler meg like nyttig da.

Personalsjef Arne er åpen, engasjert, reflektert og nyttig. Definitivt en blogg verdig.

Rettsaken er snart over, men håndteringen av ettervirkningene for Norge som nasjon bør trappes opp.

Håndteringen etter 22/7 er langt fra over med rettsaken. Bygninger i Oslo og på Utøya vil bli gjenreist med den største omtanke. Minnesmerker vil bli reist i dypeste respekt. Nasjonale ritualer vil bli etablert i det største alvor. Sikkerhetsprosedyrer vil bli gjennomgått. Lovene vil bli justert. Helseapparatet vil pleie sårede og sørgende i årevis fremover. Offentlige debatter om en serie temaer vil bølge frem og tilbake. Bøker vil bli skrevet. Filmer vil bli laget.

I den offentlige kommunikasjonen nekter vi intenst på at terroren skal forandre Norge. Vi snakker ikke om at de nye bygningene, minnesmerkene, lovene, ritualene, helsestellet og prosedyrene, spaltemeterne og justeringer i statsbudsjettet – er forandringer. Vi kaller disse endringene for ”å ta Norge tilbake”. Som nasjon bruker vi enorme ressurser på å forsøke å gå tilbake til der vi var. Fortsette som før.

I denne ånd gjennomfører vi rettsaken med stor korrekthet, håndhilser på massemorderen, går rolig i rosetog, demper gråten, prøver ikke å overdrive bruk av sikkerhetsstyrker og protesterer ved å synge regnbuesangen. Siviliserte og dannede. Alt er i ordnede former. Noe annet enn orden er veldig, veldig skremmende. Skokastingen i retten 11. mai – en helt uakseptabel uttrykksform – vekker frykt for at den sanne, ekte, irrasjonelle, voldsomme menneskelige hatet og sinnet skal velle opp i mange mennesker, og lede til eskalering og mer vold – slik vi ser i andre land; voldsbølger som aldri tar slutt. Etter skokastingen ble mange spaltemeter og kilobyte brukt til å roe oss ned, understreke at slik gjør vi ikke her i Norge – og vi puster lettet ut fordi situasjonen er under kontroll, igjen.

Men er dette bra for folkehelsen? Legger vi et kollektivt lokk på en gryte som kommer til å koke over? Hvordan håndterer vi sterke følelser på den beste måten? Hvordan håndterer vi alle de grunnleggende temaene som ulmer under overflaten med vulkansk kraft? Hvordan fungerer demokratiet for minoritetsgrupper i Norge? Hvem i det offentlige apparatet har blikk for – og ansvaret for – å overvåke hvordan denne groteske erfaringen påvirker oss emosjonelt, politisk og kulturelt, som nasjon over tid?

Først og fremst kan vi være ærlige å si at vi for all tid vil være forandret i Norge. Noe helt uvirkelig ondt har skjedd. Og uvirkelig mye krefter må brukes på å håndtere det i lang tid fremover.

Vi kan hente lærdom fra hvordan enkeltpersoner makter å håndtere heftig smerte. Da setter kroppen i gang et voldsomt apparat for å beskytte, forsvare og reparere seg: Tankene får unormalt høyt eller lavt tempo. Følelsene blir unormalt sterke eller diffuse. Kroppen uttrykker seg med store smerter eller total følelsesløshet. Men det er ingen vei rundt en reaksjon, og reaksjonen er gjerne ekstrem; en eller annen form for ytterkant. Kanskje ikke med en gang, men etter hvert. Kroppen må reagere sterkt og ekstremt for å håndtere det som oppleves sterkt og ekstremt. Når en ung enkemann høyt, ukontrollert og fortvilt skriker ved graven idet hans unge kone blir senket i jorden, skjærer det igjennom marg og ben. Det er ekte, troverdig, og til syvende og sist sunt, terapeutisk og helsebringende. Å uttrykke sorg og sinne på sterke måter er livgivende kraft som renser opp på innsiden.

Min hypotese er at det er med samfunnet som med kroppen. Hvis det ikke er rom der sinne og sorg kan uttrykkes på legitime måter, og bli mottatt, får kroppen – og samfunnet – en ekstra belastning. Samfunnet får alvorlige plager av å reagere usunt på ekstreme kollektive erfaringer.

I Norge er det ikke kultur for å reagere sterkt og ekstremt i det offentlige rom. Som enkeltpersoner skal våre sterke og ekstreme reaksjoner henvises til det skjulte, inne på behandlingsrommet, på våre egne soverom, hulkende under våre egne dyner. Ikke som en del av et fellesskap, men bortgjemt.

I Norge er det heller ikke kultur for å snakke om de virkelig vanskelige temaene, for eksempel frykten for de antidemokratiske holdningene til samfunnet vårt i en del muslimske miljøer. De anerkjente politikerne unngår temaet og snakker generelt om verdien av mangfold, integrering – og demokrati. Frykten blir hovedsakelig formulert gjennom den etter hvert slitte og kanskje forenklede retorikken til Frp; av den ensidige og ubalanserte høyre ekstremisten eller den hatefulle og oppviglende ny nazisten. Vi andre snakker bare ikke om det, som om dét er god folkeskikk.

Resultatet blir selvfølgelig at vi får personer som lever i skjul – alene eller i grupper – med sine ekstreme idéer, følelser og reaksjoner, og som leter etter utløp. Noen blir syke, isolerer seg, krymper og sklir ut av mainstream-samfunnet. Alternativt får vi sinte personer som leter etter bekreftelse på at deres mørke blikk på samfunn og politikere stemmer. Og kanskje finner det. Vi får sinte mennesker som det ikke gjøres plass til og som derfor selv lager seg plass. Vi får sinte mennesker som i beste fall uttrykker seg igjennom kommentarfeltene på nettet og i ekstremt politisk engasjement, og i verste fall tyr til spektakulære voldshandlinger. Deretter får vi sinte mennesker som er sinte på de som er sinte. Det er krevende for den vennlige nabokona, den travle fastlegen og den mystiske overvåkingstjenesten PST å håndtere disse kreftene.

Vi er forandret og noe mer må til. Vi må utvikle en kultur der vi kan få utløp for sterkere følelser og drøfte enda flere vanskelige temaer, uten å bli straffet med utfrysing og skråblikk.

Og vi trenger en systematisk monitorering og oppfølging av denne situasjonen vi er kommet i etter 22/7 for å redusere skadevirkningene av vår felles ulykke.

Kan vi få noen søkere til stillingen som Norges ’fastlege’?