Omkamp om ekteskapsloven virker fullstendig absurd i et moderne demokrati som Norge.

For ei drøy uke siden uttalte programkomiteen i Kristelig Folkeparti (KrF) at ekteskapet ikke lenger kun skal være for personer av motsatt kjønn. Aftenposten betegnet utspillet som en «samlivspolitisk revolusjon». Uttalelsen falt samme dag som USAs president Barack Obama offentlig gikk ut og støttet homoekteskap. Dermed skrev Obama seg inn i historien som den første, sittende amerikanske presidenten som har gjort det. En fornøyelig dag for verdiliberale og venstreorienterte.

Tilsynelatende. Det skulle ikke gå lang tid før KrF-leder Knut Arild Hareide reverserte komiteens standpunkt. To dager senere uttaler han - i likhet med republikanernes presidentkandidat Mitt Romney - at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne. Homofile og lesbiske skal få regulere sine samliv innenfor andre juridiske former, ifølge god, gammeldags kristendemokratisk kammertone.

På denne siden av Atlanterhavet ble Obamas uttalelser møtt med applaus. Blant intellektuelle og queeraktivister på USAs vestkyst imidlertid med et skuldertrekk: «Bla-bla. Obama. Bla-bla. Homoekteskap. Bla-bla», var den umiddelbare responsen fra en av mine tidligere professorer på University of California Berkeley. I deler av dette akademiske miljøet har man sett seg lei på det som betraktes som snever, småborgerlig symbolpolitikk.

De mener at langt viktigere saker står på spill enn spørsmålet om kjønnsnøytrale ekteskap, deriblant diskriminering i arbeidslivet, homohelse og vold mot personer på grunn av deres seksuelle orientering. De tar det som en selvfølge at staten ikke legger seg opp i hvem som putter tissen sin hvor. Dette burde være selvsagt også her hjemme. Omkamp om ekteskapsloven virker fullstendig absurd i et moderne demokrati som Norge, og debatten er triviell.

Viktige saker gjenstår for at seksuelle minoriteter har full samfunnsdeltakelse og rettigheter. Selvmordsraten er høy blant transpersoner og de er i større grad utenfor arbeidslivet. Det er lite kunnskap om levekår og de særlige helseutfordringer lesbiske og bifile har, spesielt om man er eldre eller tilhører en etnisk minoritet, ifølge den seneste skyggerapport til FNs kvinnekomité. Tida er moden for å legge soveromspolitikken på hylla.

22/7-rettssakens verdighet avhenger av om vi unngår moralsk unntakstilstand.

Denne uka ble vi alle nødt til å gå inn i det mørkeste rommet i norsk rettshistorie siden krigen, som Kristopher Schau skrev om i Morgenbladet forleden. Et møte med en mann som virker uberørt når statsadvokat Inga Bejer Engh leser opp den 18 sider lange tiltalebeslutningen med alle navnene. Alle navnene, en gang til.

Jeg tenker på sønnen til min venninne som kjente flere på Utøya, og som sto gråtkvalt og blek utafor domkirken i fjor sommer. Han knuget en rose i den ene hånda og holdt rundt skulderen til kjæresten sin med den andre. 18 år gammel lærte han på ubarmhjertig vis at politisk engasjement kan koste menneskeliv. Vi voksne måtte fortvilt erkjenne at vi ikke alltid kan beskytte barn og ungdom mot ondskap. Hvordan de pårørende føler rundt dette, går knapt an å forestille seg.

Anders Behring Breivik er to måneder yngre enn meg selv. Det er en person fra min generasjon som har gjort disse forferdelige tingene, og det går ikke an å distansere seg fra det. Jeg spør, uten å finne svar: Hvorfor? Hva har skjedd med retningen i et menneskes liv som gjør at noen med relativt like muligheter og rettigheter enten ender opp som avisspaltist eller som massemorder og terrorist?

Forskjellen på dagene etter terrorhandlingene og nå, er at tida har leget noen sår og sløvet desto flere sanser. Hvorfor-spørsmålet har fått hvile en stund. Det åpner opp for komfortable autopilottanker - å bare avskrive mannen som en galning, et ikke-menneske, utdefinert fra ethvert fellesskap med oss. Effekten viste seg få timer etter rettsforhandlingenes start. Den danske politikeren Naser Khader skrev på sin Facebook-side at han «brakk seg» av «Brekke-vik». Uttalelsen ble besvart av folk som tok til orde for tortur og dødsstraff. Nakkeskudd, elektrisk stol, drukning, kvelning. Folk ville ikke se, ikke høre, ikke ha en rettferdig rettergang. De ville møte ondt med ondt.

Breivik kan bringe fram det verste i oss alle. Og det er det han vil. Men det skal han ikke få lov til. Selv i det mørkeste rommet gjelder grunnleggende rettsprinsipper og anstendighet. Å sparke meddommer Thomas Indrebø var derfor helt riktig. Rettsstaten kan ikke vakle nå. Slik taper Breivik, og slik vinner menneskeverdet.

Regjeringens avtale om tvangsreturer til Etiopia kan føre til menneskerettighetsbrudd.

I går trådte norske myndigheters returavtale med Etiopia i kraft. Amnesty International frykter at sårbare grupper risikerer tortur, vilkårlige arrestasjoner og andre menneskerettighetsbrudd. Allerede i fjor advarte organisasjonen om en økning av politisk forfølgelse og knebling av ytringsfriheten av opposisjonen i landet. I tillegg innebærer returavtalen at flere barnefamilier skilles fra hverandre.

Som alltid er barn og unge kvinner blant de svakeste i en slik situasjon. Da også her. I 2010 ble en ung etiopisk kvinne voldtatt og mishandlet av en annen beboer på Sandmoen asylmottak i Trondheim. Av dommen fra Frostating lagmannsrett framgår det at voldtekten var svært brutal. Kvinnen, som var omskåret, var jomfru og fikk alvorlige fysiske og psykiske skader. Da dommen falt i november i fjor var kvinnen fremdeles under behandling i distriktspsykiatrien og det var på daværende tidspunkt ikke kjent hvor lenge behandlingen skulle pågå for å få framgang. Snart skal hun sendes tilbake til Etiopia.

En slik tvangsretur kan være på kant med Norges menneskerettslige forpliktelser til å forebygge, etterforske og straffe vold mot kvinner, samt å sikre voldtektsofre nødvendig oppreisning.

Ifølge FNs Befolkningsfond (UNFPA) er kjønnsbasert vold svært utbredt i landet. Det offentlige hjelpeapparatet er svakt og mange kvinner vet ikke hvor de skal gå for å få psykologisk oppfølging. I et land der voldtatte kvinner tvinges til å gifte seg med sine overgripere, og der den kulturelle aksepten for slik vold er stor, kan tvangsreturnerte flyktninger som kvinnen her ikke forvente mye støtte. Å sende en kvinne tilbake til et land som Etiopia i en slik situasjon er uforsvarlig og grenser til offentlig omsorgssvikt.

Tvangsreturene skjer samtidig som situasjonen på Afrikas horn er svært spent, og etter at FN sikkerhetsråd nylig opptrappet sin innsats mot Al-Shabab til 17.000 soldater i Amisoms fredsbevarende styrker, ifølge BBC. Økt regional uro kan samtidig svekke statens kapasitet til å ta vare på samfunnets svakeste.

Tvangsreturer til en slik virkelighet er ikke i tråd med en human asylpolitikk. Norske myndigheter bør på ny vurdere beskyttelsesbehovet til utsatte grupper.

Lovens voktere trenger et krasjkurs i sex og sikkerhet. Det skal de få.

Statsadvokat ved Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Hugo Henstein, gikk søndag ut i VG og tok til orde for straffereduksjon i såkalte sovevoldtektssaker. Han mener det subjektive skyldkravet er svakere når en person har sex med en annen person mot dets vilje dersom vedkommende sover, er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg samleie. Statsadvokaten kaller det «å ta seg til rette». Han viser også til at juryer nøler med å dømme slike saker som voldtekt fordi det ikke brukes mye vold. Uttalelsen bunner i forestillingen om den forvirrede voldtektsmann som ikke tenker klart når alkoholen flyter.

Det er ikke første gang vi ser det. I forbindelse med utgivelsen av Oslo-politiets voldtektsrapport i fjor gikk leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser, Hanne Kristin Rohde, ut og sa at vi må vite mer om hvorfor gutter og menn «plutselig» ender med å voldta uten å ville det. Gjennomlesning av dommer for grovt uaktsom voldtekt viser at flere sovevoldtekter fortolkes som pur misforståelse.

FNs kvinnekomité har tidligere uttrykt bekymring for det høye antallet henleggelser og ditto lave domfellelser i voldtektssaker. At lovens voktere til stadighet legger ansvaret for sin egen utilstrekkelighet over på voldtektsofre er alvorlig.

Men det finnes råd. I fjor utga den amerikanske forfatteren Jaclyn Friedman boka «What you really, really want - A smart girl’s guide to sex and safety». Hun tar til orde for en seksualetikk som bygger på «entusiastisk samtykke», det vil si at man som sexpartner tar seg bryet med å finne ut hva man selv og den andre liker. Da jeg traff Friedman i Boston i september sa hun: «Det handler om å skape en kultur der voldtektsmennene skiller seg ut, og blir lettere å håndtere. Akkurat nå gjemmer de seg bak alt vårt kulturelle vås om sex: At jenter generelt ikke er begeistret for sex, eller at de er pornostjerner som alltid ønsker det.» En kvinne som flørter sier ikke automatisk ja til sex. Fravær av et nei gir ikke carte blanche til å dure i vei.

Boka inneholder praktiske øvelser til hvordan man kan finne ut hva man liker, få bedre kommunikasjon med sine sexpartnere og hvordan man kan beregne risiko. Rådene er obligatorisk lesning for alle som driver med voldtektsforebyggende arbeid og skal hegne om den allmenne rettsfølelsen. Jeg håper Henstein og Rohde vil ha glede av å lese eksemplarene som de snart mottar i posten.

Amerikanske feminister har vunnet en historisk kamp mot voldtekt.

Det nye året ble kickstartet av en historisk begivenhet da Obama-administrasjonen den 6. januar besluttet å endre FBIs definisjon av voldtekt. Definisjonen har stått uendret siden 1929 og har vært årsak til en voldsom underrapportering av voldtekt. Grunnen er at voldtekt fram til da bare var definert som «tvungen voldtekt av en kvinne mot hennes vilje».  Med en slik snever definisjon faller mange seksuelle overgrep ut av regnestykket, for eksempel voldtekt av menn, tvungen oral- og analsex, samt voldtekter der det ikke brukes mye vold.

Det var jubel i sosiale medier da det ble klart at Ms. Majority Foundation og Ms. Magazines åtte måneder lange kampanje «Rape is rape» endelig hadde gitt resultater. Amerikanske feminister har ført en lang og seig kamp for å få anerkjent ofre som mange betrakter som annenrangs. Blant dem er en av Ms. Magazines kvinnelige lesere – vi kan kalle henne «Lucy» – som ble voldtatt analt av en kompis hun tidligere hadde hatt et seksuelt forhold til. Hun fikk sterke blødninger og oppsøkte medisinsk hjelp. Da saken ble kjent, var det ingen hjelp å få, verken på universitetet eller i rettssystemet. «Lucy» fikk beskjed fra den offentlige påtalemyndighet i delstaten om at tvungen analsex ikke ga grunnlag for å reise siktelse for voldtekt.

Ifølge Human Rights Watch (2001) er mer enn 140.000 fanger i amerikanske fengsler blitt voldtatt, mange av dem menn. Voldtekt blir brukt til å avstraffe og markere hvor i hierarkiet man hører hjemme. For noen er det en ren og skjær overlevelsesstrategi å inngå i seksuelle relasjoner med medfanger eller fangevoktere. I USA er det tilnærmet straffrihet for den typen forbrytelser. De synes ikke i statistikken – ergo forblir de usynlige i den kollektive bevisstheten.

I dag har mange delstater en lovgivning der tvungen anal- eller oralsex regnes som voldtekt, men «Lucys» sak viser hvordan den strafferettslige definisjonen fra FBI er normdannende og påvirker utformingen av straffelovgivningen. Definisjoner skiller mellom verdige og uverdige ofre, helt enkelt.

Det er gledelig at president Obama og FBI-direktør Robert Mueller har
snudd og med dette vist at utdaterte oppfatninger av seksualitet og vold kan endres. Men fremdeles har ikke USA ratifisert FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll. Det er fremdeles lang vei igjen før amerikanske menn og kvinner som utsettes for kjønnsbasert vold får rettferdighet.

I jula er de tradisjonelle kjønnsrollene i fri dressur.

Jula er hjertenes tid. Vi samler våre kjære og tenner lys i mørket. Vi snuser inn duften fra granen i stua når vi tar hverandre i hendene og synger de sangene vi har sunget i alle år. De sangene foreldrene våre har lært oss og som vi gir videre til våre egne barn. Jula er en arena for overlevering av tradisjoner.

Ingen tradisjoner uten kjønnsroller. I min barndoms danske jul sang vi alltid «Højt fra træets grønne top». Sangens siste vers går slik: «Børn, nu er jeg bleven træt og I får ej mere. Moder er i køkkenet, nu skal hun traktere. Derfor får hun denne pung, løft engang, hvor den er tung! Julen varer længe, koster mange penge.»

Jeg husker hvordan familien kastet takknemlige blikk til både mormor og mamma for deres gjeve innsats på kjøkkenet. Og hvor slitne de var. Uten at noen stilte spørsmål ved hvorfor kjønnsrollemønstrene fra Peter Fabers sang fra 1848 strakte seg langt inn på 1980-tallet, til og med i sekstiåtternes feministiske og anti-kapitalistiske stuer. Det var bare sånn det var.

Til mennenes forsvar må det sies at de faktisk ikke fikk slippe til på kjøkkenet heller. Det var utenkelig å delegere ansvaret for sausen, for å si det sånn. Bare mor visste hvilke doser kanel og nellik som skulle i pepperkakene. Jula var eksklusivt kvinnenes arena for å iscenesette seg selv som dedikerte familiemennesker med stålkontroll. Oh, hellige morskap.

Nå til dags har matlaging fått hakket høyere status, så det er vel ikke utenkelig at far i høyere grad får slippe til – i det minste i assistentrollen hvor han utstyres av mor med lister over ditt og datt.

Lykkeforskning støtter det anekdotiske bevis. Et søk på «gender roles and christmas» på Google Scholar resulterer i 1.990.000 treff. Ifølge Tim Kasser og Kennon Sheldon oppgir kvinner jevnt over å bli mer stressa av jula, mens eldre menn har det best. Aller best har de det som fyller jula med et religiøst eller anti-materialistisk innhold og de som har noen å være sammen med, uansett om de er menn eller kvinner.

Derfor må rådet fra en relativt ugudelig feminist bli: Hjelp hverandre og utfordre kjønnsrollene når de skaper stress for den ene parten. Ta vare på dem dere er glad i, og de som trenger det. Det koster ingenting og verdien varer lenger enn bare jula.   

Vi kan ikke sikre varig fred i verden uten å ta hensyn til kjønn.

Den lovløsheten som preger mange land i krig og konflikt stopper ofte ikke selv om partene inngår formelle fredsavtaler. I Uganda, hvor jeg for tida oppholder meg, er den kjønnsbaserte volden fremdeles svært utstrakt, spesielt nord og øst i landet. Kvinnene som har båret fram barn som et resultat av krigsvoldtekter sliter med psykiske traumer og blir i noen tilfeller utstøtt fra samfunnene sine.

Om man i gjenoppbyggingen av helsetjenester i disse områdene ikke tenker kjønn inn i budsjettprosessene, ender man med en situasjon hvor halvparten av befolkningen diskrimineres fra full samfunnsdeltakelse på grunn av dårlig helse og kulturelle stigma. Et samfunn hvor menn og kvinner ikke lever i harmoni med hverandre er et skrøpelig samfunn. Den varige freden er ikke mulig å realisere uten et kjønnsperspektiv på utvikling av demokrati og ivaretakelse av sikkerhet.

Det er i dag 30 år siden kvinneaktivister første gang begynte å markere en internasjonal dag for å bekjempe vold mot kvinner. Siden er dagen blitt formelt anerkjent av FN og integrert med en global kampanje som tematiserer vold mot kvinner i tida fram til Menneskerettighetsdagen og fredsprisutdelingen den 10. desember. Årets tema handler om militarisering og om vold mot kvinner og jenter i og etter krig og konflikt.

Årets fredsprisvinnere Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman står alle som eksempler på den viktige rollen kvinner spiller i fredsprosesser og utviklingen av demokrati. På hver sin måte har de virkeliggjort intensjonene bak FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Johnson Sirleaf tok aktivt resolusjonen i bruk i gjenoppbyggingen av det krigsherjede Liberia, og har blant annet opprettet en spesialenhet i politiet som etterforsker seksualisert vold etter borgerkrigen i landet.

Det er imidlertid grunn til å stille seg kritisk til forståelsen av at årets fredspris er en «kvinnepris». Når FOKUS, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, og Norges Fredsråd i år arrangerer årets fakkeltog håper jeg lysene vil skinne til ære for de menneskerettighetsforkjemperne som gjennom sitt arbeid har gått i front og vist at kjønn og sikkerhet henger sammen og påvirker både kvinner og menn.

Kvinner trenger ikke flere velmenende råd for å unngå voldtekt.

Nå går det nesten ikke en dag uten at jeg åpner avisen og leser om en ny voldtekt. Allerede i år er det dobbelt så mange anmeldelser av overfallsvoldtekter som i fjor. Man blir sittende og undre: Smitter det? Hvem er disse mennene som uten forvarsel går løs på kvinner som ferdes ute nattetid? Hvordan får et menneske egentlig ideen om å tvinge seg til sex til å begynne med?

Slike spørsmål romsterer i hodet mitt mens jeg drikker morgenkaffen og skummer dagens avis, men dette ser ikke ut til å bry nyhetsredaksjonene nevneverdig. Deres fokus er for det meste på offeradferd. Onsdag hadde VG en artikkel hvor de intervjuet ledende bistandsadvokater som bistår voldtektsofre. Hovedbudskapet var at advokatene – alle kvinner – ikke går alene om kvelden. Artikkelen inneholdt dessuten alle de rådene jenter og kvinner alltid får: Ikke vær naiv. Ta forholdsregler. Ikke drikk deg for full. Advokatene føyer seg pent inn i rekken av autoritetspersoner som serverer velmenende råd om hva andre kvinner skal gjøre for å unngå voldtekt.

Det problematiske er at slike vinklinger snur oppmerksomheten bort fra mennene som voldtar og hvilke strukturelle tiltak man kan iverksette for å nå dem gjennom forebygging. De velmenende rådene etterlater et inntrykk av at kvinner kan og skal behandles som barn som ikke «vet bedre», at de ikke gjør hva de kan for å ta vare på seg selv. Samfunnsgeografisk forskning viser derimot at dette ikke er tilfelle. Kvinner og menn oppfatter og bruker det offentlige rommet svært forskjellig, og kvinner tar allerede mange forholdsregler. Det er en beleilig, men falsk trygghet å overlate så mye av ansvaret til potensielle ofre.

Den virkelig sårbare gruppen – altså de som begår den kriminelle handlingen – svever i det blå som en konstant x-faktor. I den grad de nevnes, er det med referanse til deres kulturelle bakgrunn, men det er nå engang slik at det er mennesker og ikke kulturer som voldtar. Hva vet vi om deres levekår og psykiske helse? Hvordan skal vi som samfunn få på plass et mottaks- og hjelpeapparat som hindrer at de begår overgrep?

Ensidig debatt kan føre til mangelfull politikk som ikke gir fullgode svar på den reelle frykten mange føler nå. Vi må stille andre spørsmål.

USA kan ha henrettet en uskyldig mann mens en hel verden så på.

På morgenkvisten den 22. september spente de ham fast til en brisk. Så satte de tre forskjellige sprøyter med dødbringende gift. Klokken 05.08 norsk tid var Troy Davis død. Han ble nummer 52 i rekken av personer som er ofre for statsautorisert mord i delstaten Georgia siden 1983.

I 1991 ble Davis dømt for mordet på den hvite politimannen Mark MacPhail. Selv om flere vitner trakk forklaringene sine underveis og ble presset av politiet til å vitne mot Davis, avslo Høyesterett i mars hans appell. Det skjedde selv om det ikke fantes fysiske bevis som knyttet ham til åstedet, til tross for at dommer William T. Moore Jr. skal ha sagt at man ikke kan utelukke uskyld og saken i 12. time ble gjennomgått på nytt både av Georgias og USAs høyesterett.

Saken har engasjert en hel verden og er blant de mest høyprofilerte i nyere amerikansk rettshistorie. Troys egen advokat Thomas Ruffin kalte henrettelsen «legalisert lynsjing» og direktør for Amnesty International USA, Larry Cox, kritiserte det amerikanske rettssystemet for å være rasistisk. Da TV-kanalen Democracy Now avsluttet sin livesending utenfor fengslet var det til tonene av Billie Holidays låt Bitter Fruit: «Southern trees bear strange fruit, Blood on the leaves, Blood at the root, Black bodies swinging in the Southern breeze, Strange fruit hanging from the poplar trees…» – med referanse til den utstrakte bruken av lynsjing av svarte i sørstatene helt fram til 1960-tallet.

Det er nå fire måneder siden jeg første gang skrev om saken i Dags-avisen. Jeg har vært medlem av Amnesty nesten halvparten av livet mitt. Selv måtte Troy tilbringe halvparten av sitt liv på death row. Vi har hatt to svært ulike livsløp, men selv om han nå er død, er jeg fremdeles Troy Davis. Det er vi alle. For den uretten som rammet ham er fremdeles satt i system og den vilkårligheten som kjennetegner det amerikanske rettssystemet kan i prinsippet ramme enhver. Men noen er mer utsatt enn andre. Som Holidays låt beskriver, så har blodet fra lynsjingene rent dypt ned i den
amerikanske mulden og blitt institusjonalisert – It‘s a strange and bitter crop – og fortsetter å skape hat og splittelse i samfunnet.

Kampen mot dødsstraff og rasisme slutter ikke med Troy.