Arbeidet for menneskerettigheter angår deg og meg personlig, enten kampen utkjempes andre steder i verden eller i Norge.

Årets TV-aksjon går til verdens beste organisasjon. Siden Amnesty International ble stiftet i 1961, på et tidspunkt i verdenshistorien hvor frontene mellom øst og vest var iskalde, har de uredd og utrettelig jobbet for ytringsfrihet og menneskelig verdighet, og mot tortur, dødsstraff og urettmessige fengslinger av politiske aktivister og samvittighetsfanger. Arbeidet har hatt stor betydning for enkeltmennesker som har fått sin frihet tilbake.

Samtidig har også Amnesty utviklet seg i en globalisert verden i hastig endring. Mye har skjedd med verdens konfliktbilde de siste 50 åra. Det er færre kriger mellom land, men desto flere borgerkriger og væpnede konflikter. Den kalde krigen er historie, men de globale skillene mellom nord og sør øker. Mødredødeligheten fortsetter å være høy i de fattigste landene, og forsterkes av restriktive abortlovgivninger. Uroen og drap på sivile i Midtøsten representerer betydelige menneskerettslige utfordringer for internasjonalt diplomati og fredsarbeid. Tilbakevendende økonomiske kriser forverrer levekårene for mennesker som i utgangspunktet er sårbare. Amnesty har utvidet og tilpasset organisasjonens mandat til denne nye politiske og økonomiske virkeligheten.

Det er 16 år siden jeg første gang ble med i Amnesty. Jeg var ung, idealistisk og hadde mye å lære. Da jeg som nyankommen danske skulle bli med på «TV-innsamlingen» i 1999, lurte jeg for eksempel på hvorfor det norske folk skulle samle inn fjernsynsapparater, og om «bøssebærere» skulle løfte homser. Spøk til side. Amnesty har gitt mange mennesker en unik politisk skolering og vært et samlingspunkt for konkret handling. Organisasjonen viser at menneskerettighetsbrudd andre steder i verden truer alles frihet, og at Norge feiler i å beskytte rettighetene til kvinner, asylsøkere og andre utsatte grupper. Slik blir menneskerettigheter ikke et abstrakt konsept, men noe som angår oss alle personlig, uansett hvor krenkelser finner sted.

Om 17 dager skal det norske folk ut i gatene med sine bøsser for å samle inn penger til TV-aksjonen. Vi skal reise oss fra sofaen og åpne dørene når det ringer på. Slik kan alle bidra til verdens største dugnad for frihet.

22/7-kommisjonen avdekket vesentlig systemsvikt i norsk politi. Voldtektsofre rammes hardt.

Gjørv-rapporten genererte mye debatt om myndighetenes og politiets evne til å skape trygghet og sikkerhet for norske borgere. Rapporten kritiserte blant annet ressursbruk, ledelse, organisasjonskultur og samkoordinering på tvers av etater. Det kom som en overraskelse for både statsministeren og folk flest. Når ondskapen treffer vårt fredelige samfunn midt i solar plexus, krever folk svar og handling. Det er bra.

Men gjennomgangen og kritikken kommer dessverre for sent. Selv var jeg ikke så overrasket over kommisjonens funn. De siste to årene har jeg lært en del om hvordan politiet og domstolene jobber - og kanskje framfor alt ikke jobber - gjennom research på hvordan voldtekt håndteres på ulike nivåer i straffesakskjeden. Noen foreløpige funn blir offentliggjort i boka «Bak lukkede dører», som utgis på Cappelen Damm i slutten av september. Boka er ført i pennen av Anja Emilie Kruse og meg selv, og vi har lagt mye tid og energi ned i å nærme oss en forståelse av systemets virkemåte.

Gjennom samtaler med helsepersonell, bistandsadvokater, forsvarere og aktorer har vi avdekket en omfattende systemsvikt på voldtekt. Det hender at biologiske sporprøver ikke blir analysert, at saker blir liggende urørt i lengre perioder av etterforskningen og relevante vitner avhøres for sent. Presset på politiets ressurser har økt betraktelig etter 22/7. Da rammes voldtektsofrene hardt. Et annet problem er at jurymedlemmer ikke har tilstrekkelig juridisk kompetanse og dømmer ut fra moral. Forbedringspotensialet er stort: Det er reelt mulig å få grundigere etterforskning, høyere oppklaringsprosent og flere riktige domfellelser. Planer og lovgivning ligger der allerede.

Systemsvikten berører rettssikkerheten til de som står tiltalt for voldtekt. Flere dommer slår fast at politiets og påtalemyndighetens sendrektighet har ført til krenkelser av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 som garanterer rettergang innen rimelig tid. Voldtekt er en av straffelovens alvorligste forbrytelser og medfører en stor belastning for alle parter som involveres i slike straffesaker. Jeg håper Gjørv-rapporten og vår kommende bok vil danne utgangspunkt for dialog og endring.

Det som avgjør om et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt klarer seg, er at det har vært minst én spesiell voksen som har brydd seg.

I begynnelsen av året lanserte FNs barnefond, UNICEF, kampanjen «Den ene», som satte søkelys på viktigheten av å se og inkludere barn som strever i hverdagen. Forskning viser at de såkalte løvetannbarna som ser ut til å klare seg mot alle odds, har hatt minst én spesiell person i sitt liv som har sett dem og vært der for dem. Målet med kampanjen var å flere til å forstå hvor lite som skal til for at de kan være «den ene» for et sårbart barn.

For tida rører dette meg personlig. I disse dager er det to år siden han som var «den ene» for meg døde av kreft. Jeg er oppvokst i et hjem med relativt høy kulturell kapital som på utsiden var velfungerende, men som bak lukkede dører var preget av konflikt og ustabilitet. Dessverre reagerte ikke barnevern eller andre voksne. Utenom én - min mors ungdomskjæreste.

Han og familien hans ble min nye familie da kontakten med mine biologiske foreldre ble brutt i tenårene og tidlig i tjueåra. Han lærte meg at blod ikke er tykkere enn vann. Det som virkelig betyr noe er at det er minst én voksen som bidrar til at man vokser opp og blir et selvstendig menneske.

Det er et sårt tema å forholde seg til, og utfordrende å skrive om i en avisspalte som dette. Det er lett å bli anklaget for sentimentalt føleri. Men mitt feministiske arbeid har lært meg at det personlige er politisk. Det gjelder i forhold mellom kvinner og menn, og i forhold til hvordan vi ivaretar barns rettigheter. Det er politisk når barn går for lut og kaldt vann uten at voksne gjør noe. Det verste er å tie.

UNICEF mener at barn ikke er vanskelige, men at de har det vanskelig. De ber vanlige folk legge merke til små tegn på at barn mistrives. Vi har det godt i Norge, men mange har det travelt i tidsklemmas tid. Dessverre tar vi oss ikke alltid tid til å legge merke til disse barna.

Det kan være kompisen til ens egne barn som spiser som en ulv når de er invitert på middag. Det kan være unger i nabolaget som streifer rundt til underlige tider. Mobberen. Men også flinkisene - barna som er i overkant tilpasningsdyktige, fordi de ikke får være barn, men er små voksne der hjemme.

Å se dem kan gjøre en verden til forskjell.

Tidsklemma er også en kjønnsklemme, men kanskje fremfor alt en arbeidslivsklemme.

Debatten om hvorvidt kvinner kan få det hele - både en karriere og tid nok med familien - begynte igjen da topplederen Anne-Marie Slaughter nylig gikk ut i The Atlantic og sa at hun hadde vært nødt til å ta en tøff prioritering mellom barna og jobben. Hun beskriver arbeidsdager som ansatt i den amerikanske regjeringen som gjør ethvert oppegående menneske andpusten fortere enn man får sagt «tidsklemme».

Her hjemme fulgte forfatter Olaug Nilssen opp i en reportasje i Dagsavisen sist helg: ”Velger du jobben ofrer du barna, men velger du barna er du dum” var refrenget. Nilssen stilte på fotoshoot med gravidmage (gratulerer med familieforøkelsen) og fortalte at hun trappet ned på jobbinga etter hun fikk barn. Hun syns at noen kvinner fort blir moraliserende når andre kvinner velger mer tradisjonelt og går til anskaffelse av au pair.

Jeg tilhører trolig gruppen kvinner som Olaug Nilssen opplever som moraliserende. I diskusjoner med venninner og nybakte mødre virker det ofte som en rød klut å spørre om lavtlønte kvinner i fysisk krevende yrker skal sponse deres likestilling - spesielt om de hyrer polske vaskehjelper som jobber svart. Jeg tør imidlertid påstå at dette ikke handler om moralisme, men om politikk. Tidsklemma er også en kjønnsklemme, men kanskje fremfor alt en arbeidslivsklemme.

Av samtalene høres det iblant ut som om disse kvinnene er alenemødre. Men som den amerikanske feministen Jessica Valenti påpeker i The Nation, så forblir kvinnenes partnere ofte en ukjent konstant. I dette usagte finnes forklaringen på kvinnenes tilsynelatende ”naturlige valg”. Prioriteringen er ikke bare en forhandling mellom to individer og et spørsmål om personlige preferanser. Den utspiller seg i samspill med kjønnsroller og arbeidslivet - og da særlig mennenes arbeidsbetingelser.

Forskningen er klar: Ulikestillingen øker når kvinner får barn. Da begynner mannen å jobbe mer (betalt), og kvinnene mindre. Tidsbruksstudier fra SSB viser at arbeidsdelingen i hjemmet bare har jevnet seg svakt ut over tid. Pappaperm er i seg selv ingen mirakelkur. Om kvinner ikke skal måtte velge mellom arbeids- og familieliv, må menn prioritere annerledes og arbeidspolitikken må legge til rette for dette.

FEMINISME: Likestillingens nerdete sønner er ikke fornøyde. Noen av dem maner til voldelig motstandskamp.

Sist fredag ble den selverklærte libertarianeren og anti-feministen Eivind Berge lagt i håndjern og siktet for drapstrusler mot politiet. Mindre enn et år etter bombingen av regjeringskvartalet og massakren på Utøya står vi overfor nok en sint, ung mann som legger den feministiske staten for hat. Berge ser seg selv som en spydspiss i kampen mot feminiseringen av samfunnet og det han oppfatter som en pågående kjønnskrig.

Han mener at politiet, som statens forlengede arm, opprettholder en samfunnsordning der normal mannlig seksualitet kriminaliseres, spesielt i voldtekts- og sexkjøpslovgivning. Han har blant annet tatt til orde for å avskaffe paragrafen om grovt uaktsom voldtekt, og omtalt voldtekt som en legitim strategi for å utjevne den «omvendte diskrimineringen» kjønnskvotering fører med seg. Eivind Berges skrudde påstand er at kvinner sitter på uforholdsmessig mye seksuell makt - i akademisk forkledning brukes termen «erotisk kapital» - som er en ressurs menn rettmessig må stjele, når kvinner med feminismens drahjelp spiser seg inn på mannens suverene domener, økonomisk og politisk makt. For å legitimere sitt korstog bruker han blant annet amerikansk forskning på lovreformer om seksualforbrytelser og en tvilsom fortolkning av evolusjonspsykologi.

Blant Berges meningsfeller finner vi blant annet bloggeren The Spearhead, på Twitter kjent som the_antifeminist, som reagerer på samfunnets konkrete og symbolske undertrykking av amerikanske menn, og da i særdeleshet hvite menn. Han skriver blant annet at «deres stemmer knapt høres som hvisken i media og at de systematisk blir ignorert og fremstilt som verdiløse.» Opprøret fra likestillingens sønner kan sammenlignes med det som kommer til uttrykk i den amerikanske komedien Nerdenes hevn fra 1984, der to unge menn tar igjen for mobbingen klassens populære gutter utsetter dem for. Også disse to nerdene klarer seg dårlig på sjekkemarkedet.

Selv har Eivind Berge de siste månedene gjennomgått en forvandling fra å være en bebrillet og stusslig liten fyr med bustete hår til å stå frem med ny, kortklipt sveis, kontaktlinser, penskjorte og slips. Fra å være en ubetydelig blogger som siden 2006 har holdt til i et lite hjørne på internett til fem år senere å bli invitert på et offentlig debattarrangement i regi av Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen. Nå kan han så se frem mot to ukers varetektsfengsling.

Eivind Berge er opptatt av såkalte «pick up artists» (PUAs) som i løpet av 2000-tallet har hjulpet flere marginaliserte menn med å manipulere seg til sex. Fenomenet, og etterspørselen etter slike sjekketriks, kan leses som et uttrykk for unge menns usikkerhet og fomling i et samfunn hvor kjønnsrollene har endret seg. De må forholde seg til en seksualkultur i endring der kvinner tar, og forventes å ta, seksuelt initiativ, og der det har blitt mer legitimt for kvinner å uttrykke lyst og begjær, samtidig som de gamle reglene for kurtisering ikke lenger er gangbar valuta. I en slik kulturell brytningstid er det kanskje ikke bestandig så lett å orientere seg. Det kan være forvirrende å skulle stå i front for å definere nye måter å være mann på, og å uttrykke sin maskulinitet på.

I forbindelse med research til en bok om voldtekt, som utkommer på Cappelen Damm til høsten, intervjuet jeg og min medforfatter Anja Emilie Kruse den verdenskjente sosiologen og mannsforskeren Michael Kimmel i New York. Han har skrevet boken Guyland, som handler om hvordan unge gutter blir voksne menn i dagens USA. Kimmel fortalte at en del menn ikke håndterer at kvinner har fått økt seksuell autonomi. I kombinasjon med den økonomiske krisen, som har ført til arbeidsledighet i tradisjonelle mannssektorer, føler flere menn på en voldsom avmakt. Når menn opplever at ens verdi som mann er styrt av ens tilgang på kvinnelige seksualpartnere, kommer denne avmakten kanskje særlig til uttrykk. De mener også at staten ikke bryr seg om dem, og den verdiliberalismen som kjemper for rettighetene til kvinner, svarte og homofile oppleves truende. Ifølge Kimmel mener flere amerikanske menn at diskriminering av hvite menn er et større problem enn rasediskriminering. En forvirrende seksualkultur og økonomiske konjunkturendringer kan dessverre skape et klima for politisk radikalisering og et mulig tilbakeslag for likestillingen.

Det er nå drøyt 11 måneder siden jeg første gang skrev om Eivind Berge i Dagsavisen, og sammen med flere andre tipset KRIPOS om hans radikale, hatefulle ytringer. Det er lang tid å bruke på å reagere. Kanskje skyldes politiets sendrektighet at uttalelsene hans inntil nylig fremsto som litt fjollete, og Berge selv som en stakkarslig, seksuelt frustrert mann. Hans aktivisme og ideologi stemmer ikke overens med det rådende trusselbildet til norsk etterretning. Like lite som Breiviks handlinger gjorde inntil 22/7. Fokus for etterretningen er, og har etter 9/11, vært å kartlegge og demme opp for islamistisk terror.

Få menn som deler hatet til feminisme vil gå til voldelig motstandskamp. Det er likevel viktig å være oppmerksom på strømningene som ligger bak denne typen radikalisering. Det siste snaue året har vi stilt oss spørsmålet om hvordan en ung, etnisk norsk mann bosatt på Oslos beste vestkant kunne gripe til våpen. Men Berges og Breiviks følelse av svik oppstår ikke i et vakuum. Deres holdninger skriver seg inn i en generell, voksende misnøye flere unge menn føler som reaksjon på likestillingen og multikulturalismen, både i Norge og internasjonalt. Det innebærer ikke bare at nye typer radikalisering kan oppstå, som politiet og politikerne må håndtere. Enda viktigere er det at vi som medmennesker har fornuftige, kunnskapsbaserte samtaler om hvordan vi skal omgås hverandre i et nytt multikulturelt og likestillingspolitisk landskap. Vi har ikke råd til å la være.

Afrikanske ledere har mange kreative måter å unndra straff på.

«Hvorfor spør dere om Kony? Det var regjeringsstyrkene som plyndret min landsby og voldtok meg og mine barn.» Slik lyder utallige vitneutsagn fra ugandiske kvinner som forteller om krigsforbrytelsene de ble utsatt for under den 20 år lange borgerkrigen.

Mens en hel verdens søkelys lenge har vært vendt mot lederen for Herrens frigjøringshær (LRA), Joseph Kony, og hans generaler, tyder noe på at krigsforbrytelsene i sin helhet endelig kan bli etterforsket av Den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICC). I begynnelsen av juni meldte CNN at det kan bli aktuelt for ICC å ta i mot anmeldelser av forbrytelser som har funnet sted etter 2002, og som ble begått av Uganda People’s Defense Force (UPDF).

Dessverre trekkes nykolonialismekortet til stadighet når afrikanske ledere som har gjort seg skyldige i alvorlige menneskerettighetsbrudd i krig og konflikt skal straffeforfølges. I forbindelse med rettsoppgjøret mot den tidligere liberianske presidenten Charles Taylor, uttalte hans forsvarer Courtenay Griffiths at domstolen bedriver «juridisk kolonialisme». Han, og mange afrikanske ledere med ham, peker på det urettferdige i at det ikke er mulig å straffeforfølge USA på samme måte, ettersom amerikanerne ikke har signert Roma-statuttene. Det er for så vidt en legitim innvending. Men at USA har en del lik i lasten er ikke noe argument for at de titusener av uskyldige mennesker som har blitt drept i Afrikas «glemte kriger» ikke skal få oppreisning i tråd med universelle menneskerettigheter.

Da jeg tidligere i år jobbet for FN som programrådgiver på kjønnsbasert vold i Uganda traff jeg mange av borgerkrigens ofre. Jeg har sett områder hvor styresettet er knust og hvor lokalbefolkningen ikke tror at president Museveni og hans folk kan gjøre noe for dem. Det er de samme folkene som var delaktige i grusomme overgrep og i dag lever i straffrihet. For de overlevende betyr det mye at alle krigens parter stilles til ansvar.

Regjeringen kan gjennom bistand til Uganda og sitt engasjement i arbeidet med FN resolusjon 1325/1820 om kvinner, fred og sikkerhet og seksualisert vold i konflikt, spille en viktig rolle i å sikre at de overlevende blir hørt.

Omkamp om ekteskapsloven virker fullstendig absurd i et moderne demokrati som Norge.

For ei drøy uke siden uttalte programkomiteen i Kristelig Folkeparti (KrF) at ekteskapet ikke lenger kun skal være for personer av motsatt kjønn. Aftenposten betegnet utspillet som en «samlivspolitisk revolusjon». Uttalelsen falt samme dag som USAs president Barack Obama offentlig gikk ut og støttet homoekteskap. Dermed skrev Obama seg inn i historien som den første, sittende amerikanske presidenten som har gjort det. En fornøyelig dag for verdiliberale og venstreorienterte.

Tilsynelatende. Det skulle ikke gå lang tid før KrF-leder Knut Arild Hareide reverserte komiteens standpunkt. To dager senere uttaler han - i likhet med republikanernes presidentkandidat Mitt Romney - at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne. Homofile og lesbiske skal få regulere sine samliv innenfor andre juridiske former, ifølge god, gammeldags kristendemokratisk kammertone.

På denne siden av Atlanterhavet ble Obamas uttalelser møtt med applaus. Blant intellektuelle og queeraktivister på USAs vestkyst imidlertid med et skuldertrekk: «Bla-bla. Obama. Bla-bla. Homoekteskap. Bla-bla», var den umiddelbare responsen fra en av mine tidligere professorer på University of California Berkeley. I deler av dette akademiske miljøet har man sett seg lei på det som betraktes som snever, småborgerlig symbolpolitikk.

De mener at langt viktigere saker står på spill enn spørsmålet om kjønnsnøytrale ekteskap, deriblant diskriminering i arbeidslivet, homohelse og vold mot personer på grunn av deres seksuelle orientering. De tar det som en selvfølge at staten ikke legger seg opp i hvem som putter tissen sin hvor. Dette burde være selvsagt også her hjemme. Omkamp om ekteskapsloven virker fullstendig absurd i et moderne demokrati som Norge, og debatten er triviell.

Viktige saker gjenstår for at seksuelle minoriteter har full samfunnsdeltakelse og rettigheter. Selvmordsraten er høy blant transpersoner og de er i større grad utenfor arbeidslivet. Det er lite kunnskap om levekår og de særlige helseutfordringer lesbiske og bifile har, spesielt om man er eldre eller tilhører en etnisk minoritet, ifølge den seneste skyggerapport til FNs kvinnekomité. Tida er moden for å legge soveromspolitikken på hylla.

22/7-rettssakens verdighet avhenger av om vi unngår moralsk unntakstilstand.

Denne uka ble vi alle nødt til å gå inn i det mørkeste rommet i norsk rettshistorie siden krigen, som Kristopher Schau skrev om i Morgenbladet forleden. Et møte med en mann som virker uberørt når statsadvokat Inga Bejer Engh leser opp den 18 sider lange tiltalebeslutningen med alle navnene. Alle navnene, en gang til.

Jeg tenker på sønnen til min venninne som kjente flere på Utøya, og som sto gråtkvalt og blek utafor domkirken i fjor sommer. Han knuget en rose i den ene hånda og holdt rundt skulderen til kjæresten sin med den andre. 18 år gammel lærte han på ubarmhjertig vis at politisk engasjement kan koste menneskeliv. Vi voksne måtte fortvilt erkjenne at vi ikke alltid kan beskytte barn og ungdom mot ondskap. Hvordan de pårørende føler rundt dette, går knapt an å forestille seg.

Anders Behring Breivik er to måneder yngre enn meg selv. Det er en person fra min generasjon som har gjort disse forferdelige tingene, og det går ikke an å distansere seg fra det. Jeg spør, uten å finne svar: Hvorfor? Hva har skjedd med retningen i et menneskes liv som gjør at noen med relativt like muligheter og rettigheter enten ender opp som avisspaltist eller som massemorder og terrorist?

Forskjellen på dagene etter terrorhandlingene og nå, er at tida har leget noen sår og sløvet desto flere sanser. Hvorfor-spørsmålet har fått hvile en stund. Det åpner opp for komfortable autopilottanker - å bare avskrive mannen som en galning, et ikke-menneske, utdefinert fra ethvert fellesskap med oss. Effekten viste seg få timer etter rettsforhandlingenes start. Den danske politikeren Naser Khader skrev på sin Facebook-side at han «brakk seg» av «Brekke-vik». Uttalelsen ble besvart av folk som tok til orde for tortur og dødsstraff. Nakkeskudd, elektrisk stol, drukning, kvelning. Folk ville ikke se, ikke høre, ikke ha en rettferdig rettergang. De ville møte ondt med ondt.

Breivik kan bringe fram det verste i oss alle. Og det er det han vil. Men det skal han ikke få lov til. Selv i det mørkeste rommet gjelder grunnleggende rettsprinsipper og anstendighet. Å sparke meddommer Thomas Indrebø var derfor helt riktig. Rettsstaten kan ikke vakle nå. Slik taper Breivik, og slik vinner menneskeverdet.

Regjeringens avtale om tvangsreturer til Etiopia kan føre til menneskerettighetsbrudd.

I går trådte norske myndigheters returavtale med Etiopia i kraft. Amnesty International frykter at sårbare grupper risikerer tortur, vilkårlige arrestasjoner og andre menneskerettighetsbrudd. Allerede i fjor advarte organisasjonen om en økning av politisk forfølgelse og knebling av ytringsfriheten av opposisjonen i landet. I tillegg innebærer returavtalen at flere barnefamilier skilles fra hverandre.

Som alltid er barn og unge kvinner blant de svakeste i en slik situasjon. Da også her. I 2010 ble en ung etiopisk kvinne voldtatt og mishandlet av en annen beboer på Sandmoen asylmottak i Trondheim. Av dommen fra Frostating lagmannsrett framgår det at voldtekten var svært brutal. Kvinnen, som var omskåret, var jomfru og fikk alvorlige fysiske og psykiske skader. Da dommen falt i november i fjor var kvinnen fremdeles under behandling i distriktspsykiatrien og det var på daværende tidspunkt ikke kjent hvor lenge behandlingen skulle pågå for å få framgang. Snart skal hun sendes tilbake til Etiopia.

En slik tvangsretur kan være på kant med Norges menneskerettslige forpliktelser til å forebygge, etterforske og straffe vold mot kvinner, samt å sikre voldtektsofre nødvendig oppreisning.

Ifølge FNs Befolkningsfond (UNFPA) er kjønnsbasert vold svært utbredt i landet. Det offentlige hjelpeapparatet er svakt og mange kvinner vet ikke hvor de skal gå for å få psykologisk oppfølging. I et land der voldtatte kvinner tvinges til å gifte seg med sine overgripere, og der den kulturelle aksepten for slik vold er stor, kan tvangsreturnerte flyktninger som kvinnen her ikke forvente mye støtte. Å sende en kvinne tilbake til et land som Etiopia i en slik situasjon er uforsvarlig og grenser til offentlig omsorgssvikt.

Tvangsreturene skjer samtidig som situasjonen på Afrikas horn er svært spent, og etter at FN sikkerhetsråd nylig opptrappet sin innsats mot Al-Shabab til 17.000 soldater i Amisoms fredsbevarende styrker, ifølge BBC. Økt regional uro kan samtidig svekke statens kapasitet til å ta vare på samfunnets svakeste.

Tvangsreturer til en slik virkelighet er ikke i tråd med en human asylpolitikk. Norske myndigheter bør på ny vurdere beskyttelsesbehovet til utsatte grupper.