Kampen om å tvinge fram Breivik som en salgbar kjendis er over. Dagspressen vant en knusende seier, med oppsiktsvekkende god hjelp av Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Anført av Dagbladet la dagspressen ned betydelig ressurser i å skape Breivik om til en anvendelig kjendisfigur. I starten selvsagt tildekt bak forsiktige varianter av «opplysningsplikt» og «samfunnsoppdrag», dernest tiltakende brutalt og offensivt. Man burde tatt hintet da NRK og TV2 kappløp om å sende den første terrordokumentaren. NRK vant, og sendte sin første dokumentar lørdag 06. august. TV2 to dager senere. Så valgte både TV og aviser å dekke begravelsene. Nært. Mennesker i sjokk og dyp sorg. En tilstedeværelse som savnet enhver blygsel. Samfunnsoppdrag? Nei, rent salg.

Men de to kanskje aller drøyeste eksemplene på brutal publiseringsskikk satt begge på hver sin måte standarden for hva vi kunne vente av dagspressen det kommende året. Først VGs fotoreportasje fra politiets rekonstruksjon av terroren på Utøya (13.08.11). Visuelt konstruert som en actionthriller og midt i trynet på enhver med sans for det moderate. Ifølge PFU rett og slett «viktig journalistikk» og full applaus.

Det neste om mulig ennå verre: Dagbladets sak om kjendiser Breivik hadde møtt på byen (23.08.11). For lenge siden, og helt uten relevans. Selvsagt forsidestoff. PFU fortsetter å applaudere det de anser som svært godt håndverk. Og apropos forsider, om ikke Dagbladet var ledende også på meningsløst Breivik-stoff, hvilket de selvsagt er, så toppet de det med antallet forsider med massemorderen. På 36 av 54 mulige forsider etter 22. juli. Og tro det eller ei, ifølge PFU har forsidebruken intet med presseetikk å gjøre.

Skjønt, forside ... Noe av det første man lærer som journaliststudent er at det i dagspressen knapt er noe som heter forside. Det heter salgsplakat. Man lærer videre at det som selger mest aviser er bilder av en strålende sol. Altså ikke underlig at dagspressen i tide og (som oftest) utide drar fram nettopp en sol. Det er med dette bakteppet man skal tolke bruken av Breivik på forsidene. Ikke som journalistikk, ikke som samfunnsoppdrag, men som rent salg.

Og når rettsprosessen nærmerseg med onde skritt, hva er da mer naturlig enn at tabloidene kjører full frontal med nytt oppkonstruert skvip? Eller hva sier du til en Watergate-lignende avsløring av typen «Dette var Breiviks beste nettvenn» (Dagbladet, 09.04). Full forside. Eller «Dette lo Breivik av» (Dagbladet nett toppsak, 11.04). «Samfunnsoppdrag» er blitt begrepet hvormed man tryller enhver kommersiell publisering om til en etisk utøvelse. En fornærmelse mot leserens intelligens.

Man kunne beklageligvis holdt på lenge med å ramse opp ukesferske eksempler, men poenget er tydelig nok: Kampen om å tvinge fram Breivik som en salgbar kjendisfigur til allmenn kommersiell bruk er over. For salg er nøkkelordet her. Aviser skal selges, nettsider besøkes og annonsører tiltrekkes. Journalistikken er underordnet. Dagspressen vant en knusende seier, med oppsiktsvekkende god hjelp av PFU. Som egentlig skal bry seg om faget og etikken, ofte i konflikt med kommersielle hensyn. Denne gangen har PFU bidratt til journalistikkens svekkelse.

Som relativt fersk mann i pressen må jeg medgi at jeg var en av dem som ble oppriktig sjokkert da avisene satte i gang masseproduksjonen av Breivik-stoff. At norske medier har nærmet seg kontinentets aller verste sladderpresse har vi kunnet observere i årevis. At denne trenden har akselerert ganske kraftig er heller ingen hemmelighet. Men når toneangivende medier begraver etikken og gjemmer seg bak floskler, er noe virkelig galt.

I den kommersielle konkurransens ubarmhjertige hverdag overser man grunnleggende etiske pressenormer. Og viktigere: man overser enkel, normal anstendighet. For ikke å nevne det ubetydelige hensynet til pårørende og overlevende.

At man glemmer andres følelser og pårørendes opplevelse kan forstås ut fra en hurtig og instrumentell medievirkelighet. Men at man glemmer pressens grunnleggende etiske spilleregler er direkte useriøst. For det er delvis derfor de eksisterer, nettopp for å hemme kyniske markedskrefters kontroll over faget og overambisiøse journalisters samvittighetsløse fremferd.

Tabloidene benekter selvsagt alt, uansett. Og selvforsvaret blir dobbelt vondt når man snur presseetikken på hodet og forsvarer seg bak den. Man forsvarer seg med det man har brutt. Enkelt å gjennomskue for den jevne borger, men på pressefolk kan argumentasjonen underlig nok fremstå både finurlig og klok. Det er derfor den benyttes. Og det er nettopp her PFU skulle vært på banen, med muskler og krutt. For intet er mer destruktivt for journalistikken enn uthuling av etikken.

At PFUikke reagerer er blitt normalen, og nok et bevis på at utvalgets medlemmer beskytter sin egen kaste. I så måte et endelig tegn på at vi sårt behøver ekstern og forsøksvis uhildet hjelp til å vurdere pressens handlinger. Bukken passer ikke bedre på havresekken selv om den gir nye navn til seg selv og sekkens innhold. Utvalget og pressens gjensidige støtteforhold forsterker pressens ufine tendens til arroganse og selvrettferdighet.

Men i påvente av rettssaken fins det heldigvis lyspunkter i mediebildet. For i VG og Dagbladets illeluktende terrorskygge har både Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen og Vårt Land i det store og hele bedrevet klassisk, nøktern journalistikk. Med enkelte unntak. Det er også god grunn til å forvente en forholdsvis sober dekning fra både TV2 og NRK. For på tross av enkelte groteske feilskjær fra sistnevnte, og med unntak av begravelsene, har man tilstrebet god, saklig rapportering.

At avis er business kan ikke sjokkere oss. Men at redaktører og journalister misbruker presseetikken for å forsvare kommersiell bruk av massemorderen er støtende. Og akk så skuffende for de av oss som fortsatt anser journalistikk som et verdig og betydelig yrke.

Mange tror påsken er kristen. Det er kun oppsinn, selv om statskanalen ofte lar det hevdes. Tradisjonen er både eldre og mer meningsfull enn bibel og kirke. Jesus spiste selv påskelam.

Noe av det eneste nesten-kristne ved den norske påsken stammer fra en grotesk gammeltestamentlig nedslakting av barn, og er en etterlevning fra den jødiske feiringen. 

Påskesymbolene kommer fra hedenske skikker, lenge før Jesu tid. Både palmer, egg, harer, lam og oppstandelse har røtter i eldgamle ritualer for å fremme fruktbarhet og hylle solens gjenkomst.

Egget er et urgammelt symbol på fruktbarhet og skapelse. Det må du spise på påskedagen, ellers fungerer ikke ljåen. Gifteklare jenter kan plassere egg mellom brystene som et ikke altfor diskret signal til mulige friere.

Palmeblader ble brukt i Sør-Europa for å sikre regn til avlingen. Man hang vigslede palmegrener på trærne. Dette ble gjort på solgudens dag, søndag, som senere ble tilpalmesøndag. Solen og dens guder hedres med en bestemt farge. Kyllingens farge. Gulfargen stammer fra soldyrkelse, som også sto sentralt i norrøne vårfester.

Smarte merkevarebyggere i kirken bestemte på kirkemøtet i Nikea i 325 at høytiden skulle bli kristen. Påsken ble den første av en lang rekke ritualer som ble overtatt av kirken, med jul, pinse og St. Hansaften som de mest kjente. Den 2000 år gamle historien fra Jerusalem er blitt påskens relativt nye innhold. Vårfest for det moderne mennesket.

Høytidens engelske navn Easter stammer fra det gammelengelske Éastre. Identisk med den germanske fruktbarhetsgudinne Ostarta, som ble dyrket i omtrent hele den kjente verden. Som Ishtar og Astarte i Mesopotamia, Asjera i Syria, som den løvehodede Ashtoreth i Egypt, Astar i Etiopia og den anglosaksiske Éostre. Senere ble hun til Afrodite i Hellas og Venus i Roma.

Ishtar var en urgud, selve Morgudinnen. Hun ble dyrket som Himmeldronningen og gudinne for kornet og avlingen, skapelse og oppstandelse. Ett av hennes symboler var haren, som også var et babylonsk symbol på fruktbarhet. Hun var både Baals og Jahves hustru i Midt-Østen, og senere gift med grekernes Dionysos. Mange regner henne som opphav til stjernetegnet Væren (Aries). Værer er som kjent født rundt påsketider.

Norsk påske var opprinnelig en vårfest, med mange særtrekk. Skjærtorsdag drar heksene til Bloksberg, derfor er det viktig å sette frem sopelimet. Hvis ikke tar heksene med seg dyr fra gården. Legg en mynt i venstre sko skjærtorsdag natt, så vil du drømme om din kommende kjære. Første påskedag får bjellekua sin bjelle. Det skal settes ut bassegraut til bjørnen for å gjøre rovdyra til lags.

Frostnatt til påskemorgen gir langvarig frost, og regn gir dårlig sommer. Den første levende du ser om morgenen er avgjørende for resten av året. En katt gjør deg lat, hest sterk, mens småfugler gir deg et gledesfylt år. Den som fyrer opp først i ovnen på påskemorgen risikerer å kalles trollkjerring.

Det norske ordet påske kommer fra det hebraiske pesach, og betyr å «gå forbi». Det henviser til da Jahve lot drepe alle førstefødte i Egypt. Hebreerne ble derimot advart, og bedt om å male dørstolpene med blodet fra et vårlam, slik at Jahves morderengel skulle la huset i fred. Det er dette og flukten fra Egypt jødene feirer som sin påske.

Nettopp lammet har blitt et viktig kristent påskeinnslag. Men antagelig er lammet det aller eldste påskesymbolet, hvor man ofret et godt lam for å blidgjøre gudene. Jesus har senere blitt til det symbolske lammet gud ofret for menneskeheten. Han spiste selv påskelam da han feiret jødisk påske.

Avkristning av påskefeiringen representerer en fornuftiggjøring av innholdet. En frigjøring fra kirkens kulturelle plyndringer. At kulturen tar tilbake det som rettmessig tilhører folket, er et sunnhetstegn.

Bjarne Håkon Hanssens pengegave til Kirkens Bymisjon er et overtydelig journalistisk hint: Sjekk ut de private, religiøse gigantbedriftenes forhold til stat og kommune.

Bjarne Håkon Hanssens gave til Kirkens Bymisjon i 2009 var raus. 60 millioner. En personlig bestemt gave ingen andre fikk konkurrere om. Jeg var ikke alene om å reagere da han trakk dette opp av hatten. Svært mange er klar over ufine koblinger mellom den religiøse omsorgsindustrien og kommune og stat. Det underlige er at vi måtte vente til 2012 for å se det i nasjonale medier.

På pressekonferansen i Kirkens Bymisjons lokaler våren 2009 presenterte Hanssen to ting: 1. Voldsom pengegave uten prosess. 2. Et rusutvalg, ledet av faren til sjefen sin, Thorvald Stoltenberg.

Helheten i dette var smått absurd. Såpass at det var vanskelig å skjønne at direktoratet eller Oslo kommune kunne ha støttet det. Hvilket de selvsagt heller ikke gjorde. Det sitter tross alt utdannende folk der. Jeg forsøkte forgjeves å bringe aspektet frem i dagspressen. Men den gangen var ikke tildelinger på medienes agenda. Det ble med debattinnlegg og lederartikkel, uten nevneverdig respons.

Men jeg rakk å stille spørsmål på pressekonferansen: Hvorfor var det slik at ingen andre enn Bymisjonen som hadde fått sjansen til å prosjektere opp mot så store midler? Resultat: En offentlig ydmykelse av Hanssen våpendrager, selveste «faren til Jens». Jo, takk for sist.

Da Dagbladet  gravde frem den første saken om Lysbakken kan de ha stått for årets viktigste journalistiske handling. Vennetjenester, tildelinger og maktmenneskers tøylesløse kameraderi har altfor lenge fått leve i skyggene. Men nå værer pressen blod, la oss håpe det varer lenge. Noe det dessverre sjelden gjør. Det er tross alt ikke lenge til Grand Prix og Fotball-EM.

Men før det blåser over i glemselen har de mest muskuløse redaksjonene både en gylden anledning og en plikt til å forfølge tilsvarende saker. Det er ingen hemmelighet at det fins et hav av dem. I dette havet er omsorgsindustrien den reneste gavepakke. Rus, psykiatri og arbeid med vanskeligstilte. Kommunale tildelinger over hele landet. Basert på magefølelse, vennskap, sedvane og latskap.

For ja, Hanssen-pengene kan ramme Kirkens Bymisjon. Er det ikke flott at noen tar ansvar for de som trenger det, spør du? Svaret er svært enkelt: Nei. Se for deg et annet sykdomsfelt basert på religiøse, frivillige organisasjoner. Absurd og uverdig? Ja, det kan du vedde på.

Vi har et knippe religiøse gigantbedrifter som lever av rusomsorg. På kommunenes og statens nåde. Landets narkomane, alkoholiserte og fattige er kort sagt avhengige av en religiøs, privat sektor for den hjelpen de har krav på. Sektoren har i tiår blitt styrt av vennskap, monopol og maktposisjoner.

De fleste har ikke mage til å kritisere organisasjoner med Godhet og Nestekjærlighet som merkevare-markører. Forsøk, så merker du sinnet som møter deg. Men legg nå sentimentaliteten vekk, dette er forretninger som alt annet. Bygget på markedsføring, inntjening, tilskudd.

Bymisjon-gaven fra helsedepartementet bør være et hint: Sjekk ut omsorgsindustrien og de private, religiøse gigantbedriftenes forhold til kommunene og staten. Her ligger det gull og venter på journalister med litt tid, litt dømmekraft og ikke minst, tillit og støtte fra redaktøren. 

Dagens «avsløringer» om Kristin Halvorsen kunne vært interessante. Når VG kjører krigstyper og full frontal på enkeltparti reduseres saken til studentoppgave.

SV-giganten har sammen med Solhjell delt ut penger til et vellykket prosjekt som hjelper skakkjørt ungdom. Måten det har skjedd på minner om sakene rundt Lysbakken. Utgangspunktet er da greit nok, dette er nyhetsstoff.

Men når VG skal tøffe seg går det galt. Presseteknisk forferdelig galt. Armene-i-kors-kommentarene spys ut, krigstypene og vignettene settes med de kraftigste av farger. og den moralske indignasjonen brukes for alt det tilsynelatende er verdt.

For når VG skal ta statens praksis for tildeling av midler, velger de den ekstremtabloide snarveien: Første og beste offer, og dét hardt. Virkelig hardt. VGs medarbeidere vet så meget bedre. De kunne tatt seg tid, lagt planer for å finne de virkelige sakene om tildeling.

Man kan føle med journalistene i VG, som lar seg presse til å blåse saker på feil tidspunkt og på feil måte. Det er aldri moro for en journalist. Nok medlidenhet.

Ja, Lysbakken ble innrømmelsesvis en interessant sak. Med strek under ble, for pressen var relativt heldig når det dukket opp løgnaktige handlinger fra statsråden og hans folk. For den opprinnelige saken i seg selv var ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men saken om Lysbakken var heller ikke VGs arbeid. Det skal man kanskje være glad for.

Selvfølgelig har saken en egen vignett, «SV-skandalene». I rette farger. Og nettopp dette avslører supertabloidens tankegang. Det hele er et iscenesatt realityshow på papir og nett for å øke egen status og profil. VG sliter, og strategien for å styrke seg skal blant annet være å fremstå hardtslående.

Misforstå meg rett, statlige tildelinger er viktig, uavhengig av størrelser. Prosessene rundt dette har absolutt nyhetsverdi og relevans. Men VG svikter sin oppgave når de elegant hopper bukk over alle andre partier, alle andre statsråder og tidligere regjeringer. Nå handler alt om SV. 

Og da minner VG mest av alt om en russeavis eller studentoppgave. Der noe i utgangspunktet interessant aldri treffer helt, der det store bildet faller helt bort. Og der leseren blir pinlig berørt av journalistenes velmente, men naive ambisjoner.  

Og misforstå meg igjen rett, SV skal selvsagt svi for brudd som alle andre. Men nettopp alle andre er nå påfallende borte i SV-malstrømmen. Det er så man må klype seg i armen: Hvor er de egentlige sakene? Hvorfor ligger det relevante stoffet gjemt på macene til de politiske journalistene?

VG vil selv hevde at de utfører sin presseetiske oppgave til topp karakter. Du kan høre dem på Dagsnytt atten og diverse andre fora i kveld og i neste uke. Indignerte og selvsikre, tabloid fordømmende til det ekstreme. Men det skal de ha i all sin ungdommelige pompøsitet, de skaper liv og røre. Og det er moro.

Om det store bildet forsvinner og enkeltpersoner svi, dét er nok mindre viktig. For når ble det pressens oppgave å ta hensyn til politiske realiteter og menneskelige konsekvenser? 

Det nye året behøver nye politiske forslag. Rusomsorgen fungerer ikke, et faktum ingen regjering har maktet å endre. La oss skille feltet fra øvrig helse og skap en ny statsrådpost.

Norge er fortsatt en definitiv rusversting. En stat som ikke forsøker å ta vare på sine svakeste, og en hovedstad som skammer seg over dem, behøver endring. Tanken er langt fra ny, og Frelsesarmeen er blant de som har fremmet ideen tidligere. Den nye rusministeren skal selvsagt være underlagt helsedepartementet, både økonomisk og administrativt.

La oss benytte forsiktige tall, la oss anta at vi har 100 000 alkoholikere, 10 000 heroinister og et ukjent, men dramatisk høyt antall personer avhengige av diverse piller og legemidler. Det totale antallet er uvisst, men inkludert mørketall kan vi trygt anta noen hundre tusener rusavhengige mennesker. Én ting er verre enn den avhengiges egen lidelse, og det er de tusenvis av barn som rammes uskyldig. 

Vi har statsråder for fornying, vi har for likestilling og vi har for kirke. Med all respekt, rusomsorg er langt viktigere. I det minste mer akutt. Ingen i Norge dør av mangel på fornying eller lave kvinnelige lønninger. Ingen dør av tomme kirker. Hundretusener av mennesker behøver en sterk politisk figur som kan og skal fortelle helseforetakene at det er viktig å satse på rusbehandling.

En som skal fortelle at det er uaktuelt å kaste ut brukere fra institusjoner fordi man har en liten sprekk. At det er forkastelig av kommuner å nedprioritere syke mennesker. En som skal kjefte på barnevernet når barn lider på grunn av foreldrenes misbruk. En som ikke samtidig må ta hensyn til enhver annen form for lidelse. Kort sagt en som er frigjort fra øvrig helsesektor.

En som kunne advart Oslo kommune om at det ikke er intelligent å jage narkomane i 2012. Eller i 2011 for den saks skyld. At det er pinlig for hovedstaden og landet, at det er å søle bort skattepenger uten å oppnå noe som helst. En som kan fortelle Bergen kommune at det er tragisk å nærme seg Oslo på europatoppen i overdosedødsfall.

Regjeringspartiene har nok av sterke kandidater for en slik post. Mest åpenbare er SVs Inga Marte Thorkildsen, Karin Andersen eller Heikki Holmås. Arbeiderpartiets Jan Bøhler kunne også være en god kandidat. Ønsket man en fra Senterpartiet, kunne man overtale Åslaug Haga til et svært interessant comeback. 

Den nye statsråden må evne å samarbeide med både liberalister og konservative, og kan derfor ikke representere noen ytterkant. Han eller hun kan dermed få en positiv ekstrafunksjon i å samle et felt som altfor lenge har vært splittet mellom uproduktive og ytterliggående standpunkter.

Ideen er fullt ut gjennomførbar, og fullt ut ønskelig. Men kan man ikke like gjerne også opprette statsråder for diabetes eller kreft? Nei, det er i likhet med de aller fleste helsefelt noe vi er svært dyktige på. Det er vi ikke på rusomsorg, som er den største svarte flekken i den norske velferden, og en direkte skam for helsepolitikken. Ideen er ikke bare god, den er overmoden.

Teksten er månedens leder i gatemagasinet =Oslo.

Pressens faglige utvalg gjør sitt ytterste for å legitimere søppeljournalistikk. Behovet for et eksternt utvalg uten pressefolk har aldri vært større.

Torsdag 15.12 var en viktig dag for journalistikken. En potensiell merkedag for redelighet og objektivitet. Det var dagen da pressens dekning av Utøya og Breivik skulle prøves i pressens egen «domstol». Noen skulle sette grenser. Etter få minutter av det livestreamede møtet forsto man hvor det bar. Full seier for søppeljournalistikken.

Mangler ryggrad. La oss starte med forventningene før møtet. Det var enkelt å forutsi at ikke VG, Dagbladet og Nrk kom til å dømmes på noe punkt. Kanskje Dagsavisen og Aftenbladet, men ikke de store. Til det har PFU alt for lite ryggrad, særlig i saker med så stor oppmerksomhet. De innklagede sakene var av ganske forskjellig karakter.

Les mer her: http://www.pfu.no/browse.php?y=2011&c=2011-12-15

Og selvsagt ble de store tabloidene og statskanalen frikjent. Dagbladets voldsomme forsidebruk av terroristen har vakt oppsikt, og skapte undring hos publikum og sjokk hos pårørende og overlevende. Men utvalget har overhodet ingen problemer med det, og syns sågar ikke spørsmålet engang er relevant. Publikums reaksjoner på forsider har ingenting med presseetikk å gjøre. Nei vel.

Om konklusjonen er spesiell, er «resonnementet» bortimot unikt: Utvalget mener at mengde ikke kan bedømmes. Fordi det er vanskelig å sette grenser for hva som er mye og hva som er lite (ja, seriøst). Dagbladet trykket Breivik på 36 av 54 forsider etter terroren, hvor av 27 var hovedoppslag. Hva som er vanskelig å forstå av denne mengden må man sitte i PFU for å begripe.

Dagbladets «sak» om kjendiser som møtte Breivik på byen er man rent ut imponert over. Tabloiden har et spesielt ansvar i å «dissekere» Breivik, hevder man. Ja, de går ennå lengre, de syns synd på Dagbladet, og mener fokuset på forsidene har overskygget løssalgsavisens utsøkte journalistisk. Det er nesten så man blir rørt. Man må jobbe i norsk presse for å ikke se det enkle faktum at Dagbladet valgte å publisere spekulative forsidebilder for å selge flere aviser.

Videre makter man påstå at VGs krigsfilm-dekning av rekonstruksjonen er ikke bare akseptabel, den er en viktig dokumentasjon. Da vet vi det, vi surmagede, som kom i skade for å reagere med vantro da VG kjørte rekonstruksjon som en veldesignet og «eksklusiv» krimkampanje. Det var verken usmakelig eller søplete, det var tvert imot viktig.

PFU går faktisk om mulig ennå lengre enn VG selv i å forsvare publiseringen, og mener VGs forside etter rekonstruksjonen på utøya representerer et ekstra hensyn til ofre og etterlatte. Fordi det var et ennå sterkere foto inne i avisen (ja, seriøst). Utvalget konkluderer kjekt med at «Dette er etterforskningsskritt av offentlig betydning. I tillegg har avisen foretatt de nødvendige presseetiske vurderinger». Da så. Ingen grunn til å vurdere noe som avisen allerede selv har vurdert. 

Søppel er ok, sier PFU. Vel, de stopper ikke der, og skryter nærmest uhemmet av det eminente journalistiske arbeidet gjort av Dagbladet og VG. Visste man ikke bedre, kunne den surrealistiske seansen gi inntrykk av at de to tabloidenes Breivik-dekning var helt spesielt god. Ærlig talt, for noe sludder. Et PFU uten noen moralsk ryggrad, objektivitet eller innsikt i publikums opplevelse bidrar til å gjøre norske tabloider mer kontinentale, i aller verste betydning.

På spørsmålet som gjaldt tabloiders økonomiske motiv for å forsider av Breivik, konkluderte utvalgets leder med at aviser selvsagt ønsker å gi sine aksjonærer avkastning. For henne er det såpass åpenbart at hun avfeide spørsmålet som irrelevant. PFU har altså slått fast at motivet om å generere inntekt er en fullt ut legitim journalistisk drivkraft. Uavhengig av virkemiddel.

Habilitet. Det er umulig å diskutere PFU uten å nevne habilitet. Detaljene er egentlig underordnede, så vi holder oss til noen få:

* Utvalgets leder Hilde Haugsgjerd mente seg fullt ut habil til å vurdere tidligere kolleger. Som tidligere sentral medarbeider i Dagbladet, ansvarlig redaktør i Dagsavisen og styremedlem i Norsk redaktørforening skulle hun selvsagt ha forlatt rommet under størstedelen av møtet. Men slik fungerer ikke PFU. 

* Tre av medlemmene sitter i styret hos presseorganisasjoner (Norsk journalistlag og Norsk redaktørforening). Uansett sak sitter disse tre medlemmene altså til enhver tid på vegne av innklagede kolleger og miljøer. Uproblematisk hos PFU.

(For ordens skyld, nåværende medarbeidere i Dagbladet og Aftenbladet forlot rommet under behandlingen av sine respektive arbeidsgivere.)

Detaljene er som sagt underordnet, fordi selve utvalget i sitt vesen er såpass internt, kollegialt og pressenært at kredibiliteten er nær null. Et hvilket som helst tilsvarende fenomen i byråkrati eller det offentlige ville skapt reaksjoner. Hos pressen.

I sum fremstår PFU som grunnleggende ute av takt med vanlige mennesker, og egentlig kun ute etter å forsvare seg og sine. Behandlingen av terror-sakene fremstår som en tåpelig ordlek der utvalgets eneste reelle funksjon er å forsvare venner og bekjente. Det er så man skulle ønske utvalget i det minste gjorde et kunstig forsøk på å skjule sitt kollegiale forsvareroppdrag. 

Torsdag 15.12 var en viktig dag for journalistikken. En potensiell merkedag for profesjonalitet i et yrke som sårt trenger grensesetting. Slik ble det ikke. Det var så man knapt kunne tro hva man hørte. Enkelte av diskusjonene fremsto som direkte uprofesjonelle, og nærmest useriøse. Ikke bare vant søppeljournalistikken på alle punkter. Den ble også hedret med ros og hyllest.

Tiden er kommet for eksterne utvalg. Sammensatt uten åpenbare habilitetsproblemer, vennskap og økonomiske bånd dypt inn i medienorge. Bevar gjerne PFU, styrk det og bygg videre på all kunnskapen medlemmene besitter. Fordi enkeltpersonene er ytterst kompetente og erfarne. Som vaktbikkjer mot seg selv og sine venner er de derimot bortimot meningsløse. I tospann med et eksternt motstykke kan dog utvalget igjen finne sin mening.

Pressens oppførsel etter 22. juli viser en oppsiktsvekkende mangel på respekt for ofre, pårørende og den nasjonal anstendighet. Profitt og egeninteresse råder grunnen.

Nærbilder fra intime sorgsituasjoner. Direkteoverførte begravelser. Klappjakt på mennesker i sjokk og angst. Hyperraske dokumentarproduksjoner. Bevisst bruk av Breivik på utallige avisforsider.  Eksemplene kunne vært flere, men dette er de mest opplagte. I sum representerer de et forræderi mot journalistikkens prinsipper. Men noen reell debatt har ikke vært mulig. Det er nemlig få yrkesgrupper i landet med et mer arrogant selvbilde enn journalister. Og i møte med kritikk fremstår journalister og redaktører ofte direkte usmakelige.

Alt i profittens tjeneste. La oss bruke en massemorders mystikk og ondskap til å generere klikk på nett, slik at vi igjen kan lokke annonsører til siden vår. La oss brette ut de overlevendes angst slik at vi kan selge flere lørdagsbilag. Eller kanskje aller mest påfallende: La oss vise morderens ansikt på forsiden ofte nok og på repeterende vis, slik at vi er med på å prege folks oppfatning av ham, og gjennom det skape en superkjendis med et uuttømmelig potensiale for nye oppslag.

Kjendis-Breivik. Man kan godt hevde at Breivik bør avbildes, og endog også på salgsplakaten (forsiden). Men å konstruere saker for å få plassert ham der er noe ganske annet. Gjenta allerede kjent informasjon i ny innpakning, støvsuge fram c-kjendiser som tidligere har møtt Breivik på byen. Omtrent ukentlig oppdatere hele sakens gang og hendelsesforløp som om det var en nyhet. Det er ikke journalistikk, det er juks, og ren markedsføring av eget produkt.

Null selvkritikk. Folks lave tillit til journalister er enkelte ganger ufortjent, vi har tross alt en mer renhårig journaliststand enn mange, mange andre land. Akkurat nå er det omvendt. Pressen har begått noen overtramp som ville vekket oppsikt i de fleste nasjoner. Men noen særlig kritikk fins ikke, og i hvert fall ingen debatt. Kanskje ikke så underlig all den tid det er pressen selv som skal målbære og legge til rette for kritikken. Noe som i praksis betyr at mediene siler, styrer og pynter enhver kritikk slik at det tilpasses egen komfort og identitet.

Et av få tilfeller hvor kritikk nærmet seg det offentlige rom var da Nrks Dagsnytt Atten-redaksjon inviterte Dagbladets redaktør Lars Helle til monolog. Kritikken ble verken spisset eller fulgt opp med vektige motdebattanter, noe som ga den spissfindige retorikeren Helle full råderett til et romslig selvforsvar. Det minimale som har nådd offentligheten har ved andre tilfeller kommet fra mennesker som a) ikke har erfaring fra offentlig debatt, og b) ikke har stor innsikt i pressens normative selvforsvar. Slikt kan det ikke bli debatt av.

Juks. Det som gjør kritikk ekstra krevende er at redaksjonene har svært utspekulerte metoder for å konstruere innhold som nettopp skal tåle kritikk. Et godt eksempel er når Dagbladet på nett rett etter terroren inviterte leserne til å lage «verdens vakreste rose». Der skulle man bidra med hvert sitt rosebilde, slik at disse bildene sammen skulle danne en større rose. Et klassisk påfunn for å generere klikk og skape interaktivitet med lesere. Som når alt kommer til alt handler om å tiltrekke seg annonsører. Det geniale med dette eksempelet er at det er forferdelig enkelt for redaktørene å argumentere for egne gode formål i en vanskelig situasjon. Fellesskap, tilhørighet, sorglindring, symboler.

Intensjoner. Men kan ikke medier noen ganger faktisk ha gode hensikter? Joda, men la oss ikke kaste bort tid på å diskutere om markedsstrategier har finansielle mål eller ikke. Det vil enhver kommersiell redaktør eller direktør veldig gjerne ha oss til å gjøre. Følg heller dette enkle kompasset: Om det gir gevinst, så var også gevinsten målet med strategien. Altså, omskrevet i en nettavis sin hyperkommersielle hverdag: genererer det klikk, så var det også meningen.

Resirkulering og grums. Min kritikk innbefatter i aller høyeste grad også VG, Nrk og TV2, som sammen med Dagbladet har preget dekningen langt mer enn andre medier. Men det er på sin plass å påpeke at Dagbladet har operert på et helt eget nivå. Et nivå av grums, resirkulering og desperat jakt på nye lesere/kjøpere. Jeg er innforstått med at jeg stiller meg upraktisk til for hugg, og at de nevnte medier har forsvarsretorikere av ypperste klasse. Jeg er likevel overbevist om at de nevnte medier har begått noen overtramp som alminnelige folk ikke har noe særlig sans for, for å si det forsiktig. Derfor er det vesentlig at også noen fra media selv kommer med kritikken.

Fruktfat med argumenter. Stilt ovenfor kritikk eier redaktører sjelden skam. Ydmykhet tror jeg vi bare kan glemme. Og de er dyktige retorikere, språkarbeidere som de jo er eller engang var. Som da Dagbladet-redaktøren skulle svare på kritikk: «Jeg har stor forståelse for at saken oppleves som en vanvittig påkjenning for de pårørende. Vi har helt sikkert begått feilskjær, men har prøvd å gjøre dette etter beste evne. Denne saken omfatter imidlertid flere enn de pårørende, hele Norge er rammet.» Altså, han «forstår», men svarer ikke på kritikken. Som i dette tilfelle kom fra 40 fornærmede og etterlatte. Dette fra redaktøren av avisen som trykket Breiviks ansikt på forsiden 23 av de 27 første dagene etter terroren.

Selvrettferdighet. Redaktørenes plukker selvrettferdig fra et fruktfat med argumenter, alt etter som hva som passer. Det ene øyeblikket vektlegger man hensynet til pårørende, mens dagen etter kan det samme argumentet uproblematisk snus på hodet, og da er det opplysning som er slagordet. Alvoret rundt 22. juli og pressens tette bånd mellom redaksjoner, undervisningsinstitusjoner og fagorganisasjoner gjør at man i dette tilfellet bør sikte på en ekstern granskning av medienes framferd. Selvsagt problematisk, men det er nesten umulig å se for seg at eksempelvis Institutt for journalistikk eller Pressens faglige utvalg kommer til å komme med særlig relevant kritikk av egne kolleger. Som i svært mange tilfeller er nære venner.

Men å granske seg selv i denne saken er mediene uansett også forpliktet til. Vær Varsom Plakaten forteller oss at det er «...pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»(VV 1.4).   Og det har vært en lang rekke enkeltbrudd på pressens normer gjennom de siste ukene. Normer som er formulert gjennom nettopp Vær Varsom Plakaten. Les de følgende punktene fra dette normsettet, tygg og føl på det. Det setter ting i perspektiv.

3.9 «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»

4.1 «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

4.2 «...Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

4.6 «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

4.8 «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.»

Punktene taler sitt eget overtydelige språk. Med 22. juli i minnet og Dagbladets forsider fortsatt dominert av Breivik, blir det bortimot makaber lesning. Pressens misbruk har vært massiv, daglig og utenfor ethvert anstendig nivå av kynisk grafsing. Min definisjon av «anstendig nivå» er selvsagt kun min egen, og jeg er nok mer surmaget enn de aller fleste. Men jeg tror neppe det er vanskelig å forstå hva jeg sikter til.

Beskyttende kollegialitet. Og hvorfor har jeg ikke selv klaget inn medier for Pressens faglige utvalg (PFU), om jeg er så forbannet og misfornøyd? For det første er dette blitt gjort, av langt mer relevante personer enn meg. Og for det andre har PFU dessverre liten autoritet og makt når det kommer til stykket. En bortimot usynlig notis bortgjemt i Dagbladet som forteller at PFU mener det ene eller andre er den eneste straffen de kan gi. Legg til at presse-Norge (i all hovedsak Oslobasert)  til de grader er basert på nettverk og beskyttende kollegialitet, så blir veien om PFU lite fruktbar. På tross av at medlemmene er særdeles kompetente fagpersoner.

Habilitet. MenPFUs potensielle makt er langt større enn mange er klar over. De er i en svært sterk posisjon til å skape store, offentlige debatter når og om de syns det måtte passe. Noe de sjelden gjør. Hvorfor? Fordi de er kolleger og venner. Fordi de som eventuelt skal dømmes og kritiseres selv sitter trygt i PFUs stoler. Og da hjelper det lite å forlate rommet akkurat når en bestemt sak skal drøftes. Det er ute i det offentlige rom den reelle habiliteten viser seg. I normale situasjoner kan dette fungere rimelig greit, nettopp på grunn av medlemmenes høye profesjonalitet. Men i så spesielle situasjoner som denne bør man nok ty til dømmekraft godt plassert utenfor den journalistiske kameratsfære.

Bevisstgjøring. Ingen vil noensinne erkjenne eller innrømme at Breivik er benyttet bevisst av kommersielle hensyn. Det vil heller aldri kunne stadfestes. Men noen ganger må man stole på sunn fornuft og normal anstendighet. For å bevisstgjøre oss selv og presse-Norge, slik at journalister og redaktører i Dagbladet, VG, NRK og TV2 ved neste grusomme korsvei tenker seg om mer enn null ganger før de spurter i ansiktet på sårbare mennesker. Før de profilerer og skaper anvendelig kjendiser av mordere for egen vinnings skyld. Og for forbrukere er dette en svært god anledning til å benytte seg av sin frie vilje og rett og slett unngå å kjøpe visse aviser.

Redaktøransvar. Breiviks advokat har vedkjent at pressen maser for å få intervjue morderen. Allerede. Støtende? Groteskt? Nei, egentlig bare patetisk og en nesten ufattelig mangel på ydmyk menneskelighet. Som bør få ansvarlige redaktører til gå en tur i skogen og tenke gjennom hvorfor de befinner seg i dette yrket. For når vi en dag summerer opp de siste ukers overtramp vil ansvaret med rette måtte legges på redaktørenes bord. Et bord som i dette tilfellet er alvorlig tilgriset. Det hjelper ikke å skylde på press fra eiere og direktører. La oss håpe at tabloidene og tv-kanalene ikke slipper unna også denne gangen, slik de stort sett alltid gjør.

VG, Nrk og Dagbladet setter den arabiske verden på standby under nisje-VM. Dagspressen nedvurderer sitt publikum.

Ingen illustrerer Ski-VMs vesentlighet bedre enn VG og Dagbladet på nett. Og selvsagt Nrk, men de har investert lisenskroner og er kommersielt forpliktet. Og med dét viser trioen oss hva opprøret i den arabiske verden egentlig betyr når det gjelder. Mindre. Ikke ingenting, men mindre enn Bjørgen og Northug.

La oss gi dagspressen litt respekt og betrakte det som en klassisk konflikt mellom viktighet og nærhet. Ellervesentlighet og identifikasjon, om du vil. For det arabernes frihetskamp mangler ikke mye på nyhetsjournalistenes kriterieskala. Det tilfredsstiller bådesensasjon, aktualitet og vesentlighet.Men identifikasjonen svikter. Og særlig i Libya, hvor det er få norske charterturister. Noen stakkars næringsdrivende, men de er pressen ferdige med. Og hva da med Bahrain, hva i all verden skal de stakkars journalistene komme opp med av fornorsking for å hjemliggjøre de stakkars leserne sine

Konflikten mellom kjendiseri og viktige nyheter er knapt overraskende. At VG og Dagbladet, og til en viss grad Nrk og Aftenposten velger å prioritere nære nyheter er forutsigbart. Midt i sin kommersielle planlegging tar de også hensyn til metning hos publikum; de antar at folk blir lei av eksotiske opprør og klin gærne statsledere. De antar at vi vil ha et avbrekk. Det som overrasker mer er den manglende evnen til å gjøre begge deler på samme tid. Det handler ikke om redaksjonelle ressurser, for de er tilstede. Det handler redaksjonelle valg.

Jeg påstår ikke at dekningen av verken Libya, Bahrain, Jordan, Yemen, Iran eller Algerie er helt borte. Eller oppfølgingen av Egypt og Tunisia, for den saks skyld. Men rapporteringen og analysene er så godt som begrenset til den aller mest tabloide toppen av isfjellet. Til Gaddafis bisarre utspill, gråtende koner eller brennende ting. Dybden og omfanget i konflikten er som forsvunnet over natten. NrksDebattentorsdag kveld (25.02) illustrerte mangelen på dybde mer enn noe annet, om enn ufrivillig. Forutsigbarheten i panelet var direkte smertelig, både av personell og innhold. Å servere en slik endeløs rekke banaliteter om konfliktene er en bragd. Å tilby en god debatt om Midt-Østen akkurat nå burde være drømmejobben for en researcher, en gavepakke.

Og hva var det som fikk norsk presse til å nedprioritere en av dette årtusenets aller viktigste politiske begivenheter? Jo, VM på ski. Northugs bart. Bjørgens sixpack. Pølsas skuffelse. Kong Haakons skijakke. Alderen på kvinnelige skihoppere. Sant skal sies, dette er på ingen måte mindreverdige hendelser, selv om de er aldri så provinsielle. Men bør de ha styrken til å fortrenge norsk dagspresses maskineri vekk i fra det historiske mannefallet i den arabiske verden?

Det er ikke meningen å være grinete, eller å krasje folkefesten, selv om det unektelig framstår slik. Jeg liker også sport, jeg jubler også over Bjørgens maktdemonstrasjoner. Jeg håper også Oslo som by får mest mulig god oppmerksomhet og velfortjent hovedstadskryt. Men når redaksjoner prioriterer på vegne av leserne, glemmer de ofte at publikum har et intellekt, en egen vurderingsevne og ikke minst en appetitt på reelt samfunnsstoff.

For det fins vel et både og. Vi nyhetskonsumenter har muligens evnen til både å bry oss om sport, kjendiser og attpåtil alvorlige kriser og konflikter. Og da er det skremmende å se hvor lite som skal til før selv de aller største verdensbegivenheter prioriteres langt, langt, langt på redaktørenes lister.

Hovedstadens fjordområdet er i ferd med å gå tapt for folket. Oslos juvelkyst reduseres raskt til en ugjennomtrengelig mur av kortsiktig profitt.

Utbyggingen av hovedstadens fjordsone startet med store og folkelige visjoner. Byen og havet skulle forenes, som en gave til folket, en bro mellom innbyggerne og sjøen. Kort sagt en kilde til økt byglede. Idag ser vi med egne øyne at dette var løgner. Når det skrytes av fremtidens Tjuvholmen eller Bjørvika bør vi vite bedre enn å stole på fagre ord.

Tjuvholmen ved Aker Brygge står som et svært godt eksempel. Der skulle bygges boliger med oppnåelige priser for normale folk. Der skulle åpnes for folks ferdsel. Det var ikke måte på hvor godt dette prosjektet skulle bli for folk flest. Fasiten ser vi idag, en unormalt utilgjengelig kosekrok for godt bemidlede. Nye Tjuvholmen er i realiteten en skamplett i byens byggehistorie, og en oppvisning i arrogant politisk næringsvirksomhet. Sjelden har folket blitt mer utestengt.

De fagre løftene om folkelighet er gjentatt om alle fjordens lukrative soner. Bjørvika, Filipstad, Sørenga, Tjuvholmen. Men når prosjektene er ferdige snakker kun pengene, intet annet. Sosial boligbygging til glede for studenter og vanlige folk? Overhodet ikke. Åpent for folket? Definitivt ei. Rimelige kulturtilbud? Ikke i nærheten. Men hva skal en stakkars utbygger ta seg til, når kommunen lar ham gjøre som han vil; gi bort leiligheter?

Selve fjordideen er en av hovedårsakene til at hovedstaden er blitt en permanent krigssone med stadig byggearbeide og utrivelige gater. Til forveksling svært likt Sofia, Bucarest eller Palermo, hvor normalen er en uoverskuelig mengde stillaser som ikke benyttes. En uoverskuelig mengde byggeprosjekter uten progresjon. Oslo har i flere år vært preget av konstant trafikkomlegging og et jernbaneområde som er blitt et av Europas aller verste sentrumsområder.

Bjørvika selv er blitt et dødt område: Et intetsigende hotell, stilløse næringsbygg og siktstjelende betongblokker er ikke måten å gå frem på om man ønsker legge til rette for folket. Da hjelper det lite med noen rare vinduer som kalles «moderne». Men for kortsiktige økonomiske interessers skyld er det midt i blinken. Og slik at ingen er glemt: Selve operaen fremstår som en noe trist koloss, dog anstendig skjønn fra enkelte vinkler under enkelte lysforhold. I praksis ligger den dovent og eksklusivt som en magnet på desto flere blokkerende symbolbygg.

Det er kommunen som må ta hovedansvaret for at privat næring får boltre seg fritt med folkets byrom. Smale økonomiske hensyn ble gitt fritt spillerom, privatpersoner fikk leke med byens perler. Og nå er det ingen vei tilbake. Oslo Havn, Havnestyret, Hav eiendom, bygnings- og eiendomsetater, byrådet, bystyret og fiskeridepartement er blant mange andre tett knyttet opp til en grumsete politisk maktprosess. Under de tidlige og helt avgjørende beslutningsprosessene rundt og etter årtusenskiftet burde inhabiliteten diskvalifisert en rekke sentrale beslutningstagere. Det gjorde den ikke.

Oslo kommune fremstår dessverre som en umoden juniorkommune, som altfor lett lot seg rive med og lure av maktpersoner med gode venner. Båndene mellom næring, kommune og byforvaltning har vært såpass tette at en granskning ikke bør være helt utenfor rekkevidde. Men så lenge pengene ruller og prosjektene er rødglødende blir det ingen åpen debatt; den får vi ta om ti eller tjue år. Inntil da får vi krysse fingrene og håpe sjøsikten og kysten ikke drukner fullstendig i nye grådige innfall.