Forrige helg var det Oslo Symposium. I dag er det allerede Melodi Grand Prix igjen. Men dette er ikke det verste.
Alle kommer til å huske hvor de var klokka ti over sju om morgenen tirsdag 7. mars. Et sånt øyeblikk da hele tilværelsen stopper opp. Jeg smurte matpakker og ante fred og ingen fare. En radioreportasje om at det bare den siste måneden er blitt 75.000 flere som ikke klarer å betale regningene sine ble plutselig avbrutt for en ekstra nyhetssending. I sånne øyeblikk begynner hjertet å banke fortere, og man aner uråd: Er Trump skutt, eller har han bare tvitret, selv om det fortsatt er midt på natten i Washington? Det skulle vise seg å være verre.
Det internasjonale skiforbundet anker dommen i saken mot Therese Johaug!
Det føltes som om framtida raste sammen. Vi trodde det var over nå. At vi endelig skulle få fred. Tenkte at vegg-til-vegg-dekningen av skisporten kunne komme over i et annet spor (blir det smartere nå…), og heller drive stakkars Emil Iversen videre fra skanse til skanse i noen uker til, om hvorfor i hælvete han falt akkurat der og da han gjorde, og hvordan han falt, og hvorfor, og hvordan og hvorfor. At vi kunne slippe mer av denne farsen som har hjemsøkt hver bidige nyhetssending i snart et halvt år.
De 75.000 dårlige betalerne hørte vi ikke mer om. Da var det i det minste 75.000 som satte pris på den siste utviklingen i denne såkalte dopingsaken. På vei til jobben slo jeg over på P2, der de snakket videre om Johaug-saken – på Kulturnytt. I disse DAB-tider burde det være rom for en midlertidig NRK Aldri Therese Johaug-kanal, for alle som er interesserte i noe annet. I stedet må en hardt presset presse holde seg med ekstraordinære Johaug-medarbeidere i lange tider framover.
FIS har vel sine grunner, men de burde latt nåde gå for rett og vist litt hensyn overfor det norske folk. For nå orker vi ikke mer! Det er sannelig mer en nok å få regningen for eiendomsskatten samtidig med Aftenpostens nyhet om at Oslo Kommue har bidradd med fem millioner kroner i premiepenger til vinnerne av X-Games i fjor, i en bakke til 12 millioner som sto i fire dager.
Gi meg heller Melodi Grand Prix. Gi oss ordentlige nyheter. Dopingsakene til Rune Rudberg er det ingen som orker å bli minnet om igjen. Derimot er det verdt å legge merke til at artisten spekulerer i de distriktsvennlige strømningene som feier over landet, og går med cowboyhatt på alle bilder som er tatt etter at deltakelsen hans ble kjent. Bildebyrået Scanpix har ingen foto av Rune Rudberg med hatt før februar i år. Vi får bare være glade for at Melodi Grand Prix er hevet over alle regler for lov og rett, ellers hadde vi hatt det gående igjen.