Våghalsens relasjonsstrategi har mye til felles med psykopatens, og resultatene de oppnår er i stor grad de samme:

Ved å utsette seg selv for fare sprer våghalsen angst, og utløser "bølger" av kjærlighetserklæringer og ektefølte tårer, som bekrefter hans/hennes verdi for omgivelsene. Våghalsen får makt over sine pårørende, og vågestykkene blir som "spillkort" i relasjonen til omgivelsene - med høyere verdi, jo nærere relasjonen er. I en slik sammenheng holder ekstremsportmødre* det ultimate ess.

Vi prøver som oftest å beskytte barn mot frykt for atomkrig, terror o.l. og kritiserer gjerne foreldre, som oppdrar barna sine under trusler om "dommedag" eller andre, okkulte helvetesfantasier. Vi gjør det fordi vi vet at barn lett tar slikt innover seg, og fordi det følelsesmessig fort kan bli som om "atomrakettene allerede er på vei". De klarer ikke å ta til seg rasjonelle forklaringer, om alskens sikkerhetsforanstaltninger o.l., og dette gjelder også for enhver dødslek moren deres finner det for godt å bedrive.

Siden tidenes morgen har forfedrene våre vært totalt avhengig av mors overlevelse, og barn - særlig de minste - er fullstendig identifisert med moren sin. Enhver trussel mot henne oppleves som en trussel mot barnet selv, og når et barn ser (oppfatter) moren sin i fare så får det faktisk dødsangst. Ekstra traumatiserende blir det når trusselen repeteres, av at det gjentatte ganger skapes situasjoner hvor barnets sterkeste følelser ikke blir hensyntatt, og av at den eneste mulige strategien for barnet er å spille "tapper". Det emosjonelle paradokset må være formidabelt (!), og dette er ikke noe et barn bør utsettes for.

Vi har et barnevern som griper inn i forhold til omsorgssvikt, vold og seksuell utnyttelse, men som overser psykiske overgrep, nesten konsekvent. De er ofte vanskelige å avdekke, men her er et konkret tilfelle:

Ansvarlige myndigheter må ta inn over seg den traumatiserende effekten - når et barn ser moren sin kaste seg ut fra flyet hun (eller de) sitter i, eller klippen hun (de) står på - og i det minste regulere barns tilstedeværelse ved slike aktiviteter, med aldersgrense e.l. Barnevernet må varsles og  barn av ekstremsportmødre må følges opp, med henblikk på å avdekke ytterligere manglende omsorgsevne hos mor.

* Den faste primæromsorgspersonen (kan også være andre, om mor er indisponert).

Hva får en mor til å forlate sitt gråtende barn, og en nybakt far til ikke å ta ansvar? Hva er det som driver oss så sterkt, at vi stenger ørene for naturen i oss? Har vi en ukjent form for nød, i verdens rikeste land?

Adam kultiverte landet han la under seg. Han preparerte jorda, anla veier og bygde hus - for å høste effektivt av naturen. Han spiret frøene fra eplet som Eva hadde gitt ham. Da han plantet ut ungtrærne klippet han toppskuddene deres først, for å høste av sidegreinene, og lette innhøstingen, senere. Han vannet gjødslet og luket, og forsøkte å optimalisere betingelsene deres – utfra et nyttemotiv. Epletrærnes naturlige potensial måtte vike, til fordel for Adams grøde.

Vi er alle resultater av natur og kultur, men er vi ”klippet i toppen”, ”vannet, gjødslet og kultivert” - i nytteoptimaliseringens hensikt? I hvilken grad er vi hemmet eller løftet fram av kulturen, og er vi fri til å virkeliggjøre vår naturs potensialer?
Natur og kultur kan ikke forstås, adskilt. Kultur er et produkt av natur, og natur defineres av kultur. Kultur regulerer samspill mellom individer av ulik natur, som en slags kontrakt. Fysisk, psykisk, økonomisk, politisk og militær makt – alle regjerer over natur, og naturen regjerer dem alle. Grunnprinsippene er ”overlevelse”, og ”den sterkestes rett”, som de har vært siden tidenes morgen.
Splitt-og-herskteknikken har ridd menneskeheten siden forfedrene våre ble sosiale dyr. Sjimpanser tar gjerne unger, fra hunner av lav sosial rang - i illusjon av å vise omsorg. Den tiggende mora bekrefter deres høyere status for flokken. Det gjentar seg og gjentar seg, og det er mange som vil ”kose”. Ungen hyler etter mor, får ikke næring, blir ikke hørt. Moras maktesløshet ovenfor overgriperen befester ungens selvbilde - som én med lav verdi og integritet.
Menneskelig natur har vært forbundet med skam, helt siden Adam bet i eplet, og nå er homo-economicus (Hocus) mer ”parfymert” enn noensinne. Han fornekter sine naturlige behov, undertrykker og ler av både egne og andres - bagatelliserer, neglisjerer og bortforklarer dem. Han er virvlet med i en dans, på jakt etter stadig høyere status og innflytelse, og med silikon i rompa og butox i munn underkaster ikke Hocus seg naturen. Han forakter svakhet. Hans natur er demonisert, forvist til en krok, og den viser seg kun under fullmåne. Hocus underkaster seg bare hierarkiet, hvor han klatrer for livet, lik sine stamfedre.
Den samme mekanismen former Hocus av i dag. Tidlig krøkes den som god krok skal bli. Hocus ble krøket tidlig. Han ble lagt i en krybbe og trillet inn på spedbarnsstua, kort etter fødselen. Han ble fratatt mora si da han trengte henne som mest. Hun skulle hvile for snarest å bli klar til nyttig virke. Slik lå han i fire døgn – som én, i en rekke av krybber - kun avbrutt av en snau halvtime med mor, tre ganger per døgn, og av morsmelksubstitutt gitt like ofte, til flere unger av gangen, i ti til femten minutter, av varierende personell. Han fikk noen sprøyter, slapp omskjæring, men ikke alle var like heldige. Da han kom hjem fikk Hocus egen seng, eget rom, barnevogn, barnegrind, barnesele, morsmelksubstitutt, narresmokk, gråtekur - og gudene vet hva. Han fikk ikke gråte seg til oppmerksomhet, og skulle ikke skjemmes bort med unødig ”dulling”. Gråten hans ble ikke hørt. Naturen hans ble ”dempet” fra første stund. Adam ”klippet toppskuddet” og formet Hocus til å bære rikelig med frukt, som Adam lett kunne sanke.
Hocus hjerne formelig ”badet” i stresshormoner (kortisol og adrenalin) i fire døgn, og senere ganske ofte. Han var nettopp kommet ut av mors mage, og hadde ennå ikke evnen til å roe seg selv. Han fikk lite oksytosin – velværehormonet som overføres gjennom hudkontakt – og for lite av kontakten, lydene og bevegelsene, han hadde vært vant til i mors mage. Overgangen ble for brå. Hocus ble vasket og veid, pakket inn og lagt i armene til en sliten og bedøvet mor, en halvtimes tid. Han gråt seg i søvn, først på spedbarnstua, senere hjemme, og kortisolnivået forble høyt - over for lang tid - for ofte. Kortisolet svekket dannelsen av synapser (forbindelser mellom hjerneceller) i unge Hocus’ hjerne, og omfattende forskning viser at det skapte strukturelle og funksjonelle endringer i hjernen hans. Deler av Hocus’ hjerne skrumpet inn. Han fikk for dårlig omsorg, og for få av proteinene som kun morsmelk inneholder, som ville vært så gunstige for hjernen hans. 
Selvfølelsen til Hocus er todelt, og består av selvbilde og selvtillit. Selvbildet hans dannes først og er oppfattelsen av å være elsket, passet på, følelsen av egenverdi og integritet. Selvbildet bygges gjennom hans tidlige relasjon til mor, og formes av hennes nærhet, omsorg, og evne til å beskytte ham. Der selvbildet hans svikter tar selvtilliten etterhvert over, og beundring fra omgivelsene kompenserer til en viss grad for tapet av mor. Hocus er flink - han er nødt til å være det. Redd og ensom søker han trygghet i sterke autoriteter – i kongen, i generalene, landsmoderen eller kapitalen – de er flere. Han bukker opp og sparker ned, og klatrer i hierarkiene etter beste evne. Hver erobret topp er en medalje. Hocus er knyttet til ting, mer enn til mennesker, og morssavnet hans former ham til en forbruker av rang. Tingene er hans trøst, hans speil og hans rustning. Autoritetene har gjort tingene tilgjengelige for ham, og de forsvarer Hocus og tingene mot det meste som er ondt. Hocus takker dem for det, og kjøper seg snart en ting til. Han har familie, venner, kolleger, men innerst inne kjenner han seg ensom – hverken sett, hørt eller forstått.
Men det murrer i Hocus. Han er sint på Adam, men tør knapt nok tenke tanken ut. Uten å innse det skyver han smerten nedover i systemet. Han mobber kona, ungene, bikkja, underordnede, fremmede og tiggere. Han deler mindre jo mer han får, og avstanden til de nedover i hierarkiene blir etterhvert til en uoverstiglig avgrunn. Hans sanne natur minner ham om hvor forfordelt han er, og hvor uanstendig nøden blandt de fattige er, sett i lys av hans eget overforbruk. Hocus opplever en emosjonell dissonans som han kun har ett svar på: Han fortrenger naturen, forviser den til kroken sin, og venter på fullmåne.

                                                           -o-

”Hvordan kan vitenskapen ta så feil? Hvordan kan så mange tro så lenge, på noe som er så feil, og det må da i det minste være noe i det som er riktig?” – ”Uslåelige” argumenter (!) som har befestet religion og vranglære, og forledet mennesker, i tusenvis av år. Jorda ble rund og sola kom i sentrum - etterhvert. Det var nok smertefulle prosesser, som både flyttet autoritet og endret hele vår verdensanskuelse. Men livet gikk videre, og vi var blitt litt klokere enn før. Vi gikk ikke tilbake til en tidligere forståelse men rettet opp en feil, og erstattet den med bedre forståelse.
”Dyr kan ikke kjenne smerte!” sa legene, mens de satt i vognene, trukket av hestene, som de drev fram med pisken - i hundrevis av år. Spedbarn kunne heller ikke dét, sa de. Mange av dem sier det fortsatt, og i deler av verden omskjærer de fortsatt gutter, i stor skala, rett etter fødselen eller noen dager senere - mens de ”ennå har redusert følsomhet”. Krybbene står fortsatt på rekke og rad, i mange land, og Nestlé deler ut produkter på fødeklinikker verden over. Ukultur og vranglære!

Lytter man til instinktene sine så er dette helt opplagt. Mange leger og forskere har skjønt det for lengst. Ta en titt på denne, korte artikkelen, i db.no. To motstående paradigmer innen akademia kolliderer, og artikkelen reiser noen grunnleggende spørsmål: http://www.dagbladet.no/dinside/2004/12/06/416701.html

Hocus har fått lavere IQ. Over 15% har vært antydet, men mye tyder på at det er langt mer. Forfedrene våre var en langtidsammende, samsovende art, i over 65 millioner år, og det var ikke bare av praktiske årsaker. Endringene menneskheten har vært igjennom, mht. grunnleggende adferdsmønstre - som soving, amming o.l. - er den mest radikale endringen noen tidligere art har gjennomgått, gjennom evolusjonen. På bare ca. 500 år er det meste snudd helt på hodet:

Katolske presters frykt for ”femininisering” av barn, under middelalderen - spesielt guttebarn – resulterte i et nytt sovemønster for menneskeheten, i vår del av verden. Luther demoniserte menneskets natur, og definerte omsorg som unyttig romantikk. Legevitenskapen invaderte fødestuene, med klokker og tidstabeller, og definerte spedbarn som uten evne til å føle smerte. Nestlé var raskt på banen, med falsk forskning og propaganda, for å hjelpe Adam med innhøstingen.

Det skal ikke så mye til å rette det opp, rent praktisk. Samsovere kan vi bli over natten, uten kostnad eller anstrengelse, men hvordan er det med verdensanskuelsen? Kanskje bedre å la ungene gråte seg til idioter, enn å kritisere autoritetene - som jo vil oss så godt.

Er vi utsatt for en konspirasjon? Selvsagt har mange innsett Hocus skjebne tidligere, men når ble konsensusen om fortrengelse av det åpenbare en konspirasjon?

Det er et paradoks når kjæledyreiere opplever seg som dyrevenner, og framholder kjæledyrhold som en god sak.

En middels stor hund spiser omtrent ½ kg. tørrfór pr. dag. Fór av høy kvalitet inneholder ca. 50% tørket kjøtt, som igjen veier ca. 40% av sin opprinnelige vekt. Summen av regnestykket blir at en mellomstor hund, med et slikt kosthold, spiser tilsvarende ca. 625 gram ferskt kjøtt, hver dag. - Like mye som kjøttkonsumet til 4,5 gjennomsnittsnordmenn.

En middels stor hund som lever i 12 år, med det nevnte kostholdet, spiser tilsvarende ca. 2737 kg. ferskt kjøtt i løpet av sin levetid. Det tilsvarer kjøttvekten av drøyt 45 slakteferdige industrigriser, eller ca. 12 slakteferdige storfe (forsiktige anslag, basert på gjennomsnittlig slaktevekt i norsk kjøttproduksjon). - Det er mye lidelse, for én hunds skyld (!).

I tillegg til fóret skaper kjæledyrhold en hel industri, knyttet til produkter og tjenester til dyra. På samme måte som man bruker betegnelsen "forbruksmennesker", så kan man kalle kjæledyr - særlig i vestlige land - for "forbrukskatter", eller "-hunder". Ytterligheten er kanskje skjønnhetspleie, fettsuging, egne gravlunder o.l. men her setter kun fantasien grenser.

Mange er opptatt av dyrevelferd. Industriell kjøttproduksjon ivaretar dyrs velferd og naturlige behov på en lite tilfredsstillende måte, og produksjonen er på ingen måte økologisk bærekraftig. Den fører til forurensning av miljøet, medfører et enormt ressursforbruk og legger beslag på store landbruksarealer, for å nevne noe. Prisen på ris er fordoblet på få år, og knapphet gjør spekulasjon på ulike matvarebørser stadig mer lukrativt. I en tid hvor knapphet på ressurser holder store deler av verden på randen av sultedød bør samfunnet prioritere menneskers liv, framfor kjæledyrs, mener mange.

Det beste argumentet for kjæledyrhold er de positive helseeffektene det gir for mange, men også dette argumentet må det stilles spørsmål ved. Kjæledyr fungerer ofte som substitutter, for menneskelig kontakt. Behovet for nære, menneskelige relasjoner svekkes, og selv om kjæledyrhold i endel tilfeller fører mennesker sammen, så kan det samme sies om mange andre aktiviteter og interesser - som medfører langt mindre belastninger for miljø og dyrevelferd. Kjæledyr er også smitteoverførere, for en rekke sykdommer, og astma og allergi mot dyrehår er et stort problem for mange.

Det er vanskelig å se noen sammenheng mellom kjæledyrhold og økt bevissthet i fht. dyrevelferd, generelt. Kjæledyr holdes innesperret store deler av døgnet, i omgivelser som i liten grad er tilpasset deres naturlige behov. Som når en svinebonde klipper tennene til griseunger, klippes haler og ører til hunder, helt uten hensyn til dyrenes protester eller senere velferd. Manges erfaring er at folk som har utbredt omgang med dyr gjør dette uten større refleksjon, mens det er de uten erfaring med dyrehold som reagerer sterkest.

Det vil være samfunnsgavnlig å begrense kjæledyrhold, for framtiden. Om folk hadde holdt marsvin, istedet for hunder, ville mye vært bedre. Redusert kjøttandel i fóret, vil også ha en positiv effekt - både utifra hensynet miljøet, generell dyrevelferd, og til ressursforvaltning.