Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Anders Solli Sal

Viser innlegg | Se kommentarer (8)

Undersøker man den internasjonale debatten om, og de store humanitære organisasjonenes syn på, prostitusjon, innser man hvor i villrede vi er blitt her i Skandinavia. Vi er blitt overbevist mot bedre vitende.

På lederplass i Dagbladet 10. januar kan vi lese om dilemmaet mellom selvbestemmelsesrett over egen kropp og hensynet om å beskytte folk mot skade og utnytting. Videre fastslås det at legaliseringen av bordeller ikke har vist å redusere denne risikoen i noen sterk grad. Hvis sexkjøp legaliseres, må det medføre at salg av sex på gaten er like lovlig som salg av tranpiller.

Påstanden om bordeller er ikke riktig. Selv om introduksjonen av bordeller ikke trenger å gjøre situasjonen for dem fremdeles på gaten bedre, gjør den desidert situasjonen for de som jobbe inne bedre. Det er positivt. Og i mangel av bordeller, ville også disse jobbe på gaten, som er farligere. Bordellene i New Zealand kan trekkes frem som et godt eksempel. Ved god regulering kan sexarbeidere ha mer kontroll over sine arbeidsforhold.

Sammenstillingen med tranpiller stemmer heller ikke. Flere steder der man har avkriminalisert prostitusjon, er gateprostitusjon forbudt eller regulert til visse områder. Uansett, som vi ser i dag, så har ikke sexkjøpsloven stor effekt på gatesalget.

Fokuset på skade og utnytting derimot, og å veie disse mot prinsippet om selvbestemmelse, er jeg helt enig i. Men her er jeg overbevist om at de store humanitære organisasjonene har rett og den nordiske modellen tar feil.

For FN, Verdens helseorganisasjon, Amnesty International og Human Rights Watch, anbefaler alle avkriminalisering. Dette baseres ikke bare på en respekt for menneskerettighetene, det at kriminalisering er problematisk med hensyn på disse. Det gjelder også spesielt kampen mot trafficking (og HIV/Aids-spredning) – stikk i strid med "den nordiske modellen."

Aziza Ahmed, jusprofessor og ekspert på feltet, skrev denne uken i Foreign Policy, Think Again: Prostitution, om hvordan kriminalisering fører til forverring i kampen mot trafficking og tvangsprostitusjon, og hvordan avkriminalisering er essensielt for bekjempelsen av dette. Spesielt går kriminalisering utover kvinnene selv. Dette er også konklusjonen tilJVR Prasada Rao, spesialutsending i FN. Han advarer også mot de dårlige konsekvenser et uklart skille mellom menneskehandel og sexarbeid gir opphav til. Internasjonalt fører det til en brutal behandling av traffikerte personer. Dette viktige skillet anfekter også Amnesty International som et av hovedpunktene deres mot kriminalisering av prostitusjon. Amnesty mener videre at en kriminalisering bryter med internasjonale rettstandarer.

Dette problemet belyses nå i England. The Guardian skriver 19. januar om den rumenske sexarbeideren Mariana Popa som ble drept i kjølvannet av en politiintensivering av raid mot bordeller og prostitusjonsgater. Flere høystående politisjefer går nå ut med sterk kritikk mot denne strategien, mener den er utdatert og at den gjør situasjonen for sexarbeidere farligere. Kvinnene må få lov til å jobbe inne og sammen.

Det er på tide vi gjør som de største humanitære organisasjonene anbefaler og flytter fokuset fra kamp mot prostitusjon, til kamp mot tvangsprostitusjon, og kutter ut stigmatiseringen mot sexarbeidere en gang for alle.

Helten Nygaard og ytringsfrihet

Publisert 16 juli 2013

Det er en spesiell sak å måtte kritisere ens helter.

William Nygaard, styreleder i PEN og NRK tidligere forlagsdirektør for Aschehoug, spør i Dagbladet 12.07.13: Gir vi Krekar, Fjordman og Snowden den debattkvalitet de fortjener? I en ellers treffende og viktig kronikk om friheten og demokratiets universelle fordringer er han utydelig på et viktig punkt.

Ytringsfriheten kan og bør forsvares på et sterkere grunnlag. Nygaard ser ut til å ha den grunnleggende relativistiske forståelsen jeg argumenterte mot i mitt innlegg Fritt Ords filtre i Dagbladet 26.06.13. Budskapet mitt var at kontrære stemmer ikke er støtteverdige som sådan dersom de bryter med grunnleggende demokratiske verdier og prinsipper.

Nygaard skriver at mange av kritikere av Fritt Ords støtte til Fjordman ikke maktet å skille prinsipielt mellom følelser om mannens ståsted og Fritt Ords tilskudd til boka, ment å styrke et mer åpent og mer demokratisk samfunn. Og at "en sortering av støttekandidater etter 'akseptabelt' innhold ville umuliggjøre institusjonens eksistens. Å protestere ... viser en manglende forståelse for ytringsfriheten nødvendige krav ... til likebehandling av meningsforskjeller."

Krever ytringsfriheten en likebehandling av meningsforskjeller? Juridisk, ja. Er støtte til alle meningsforskjeller lik støtte til et mer åpent og demokratisk samfunn? Nei. Og det mener heller ikke Nygaard – man kan ane en selvmotsigelse i kronikken.

Nygaard skriver litt tidligere i kronikken at ytringsfrihet "bygger på en prinsipiell dimensjon" og at "rom for verdi-, menings-, og trosforskjeller er en avgjørende grunnverdi". Men han skriver også at dette rommet av forskjeller "forutsetter at både rettspraksis og politiske rammer etterlever vårt offisielle rammeverk". Altså at rommet for forskjellene forutsetter et offisielt rammeverk. Disse rammene er nettopp opptegnet av demokratiet og menneskerettighetene.

Derfor spør jeg Nygaard: Er det slik at alle slags meninger er støtteverdige? Hvis ikke, så vedgår du at det finnes rammer, visse standarder. Dersom jeg ville fremme en politisk ideologi som eksplisitt vil undergrave demokratiet, fjerne ytringsfriheten og – for eksempel – utslette alle jøder, burde da en organisasjon, hvis eksistensgrunn er å fremme demokratiet, gi meg støtte? Hvis ikke, hvorfor ikke?

Her håper jeg det blir tydelig at det finnes standarder, nemlig "den universelle veiviser" Nygaard selv refererer til. Altså er vurdering av innhold på prinsipielt grunnlag – ikke føleri – både mulig og konsekvent i demokratiet og ytringsfrihetens ånd.

William Nygaard er mannen som standhaftig forsvarte ytringsfriheten nesten til døden, mot mørke antidemokratiske krefter. For valget å publisere Salmans Rushdies bok, der andre avsto av feig unnfallenhet og ettergivelse for trusler, ble han i 1993 skutt. Nygaard er fortsatt helt.

Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik leverer en vag berettigelse av sexkjøpsloven som diskriminerer prostituerte og forkludrer det viktige skillet mellom prostitusjon og sexslaveri.

Søndag 26. mai skriver likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik i VG at det er lett å gå seg vill i debatten om sexkjøpslovens berettigelse. Enda lettere er det å gå seg vill i ombudets uklare språk og lite presise begrepsbruk. Det kan få uønskede følger.

For det første skriver hun at sexarbeidere både blir sett på og oppfatter seg selv som produkter eller varer. Dersom andre eller ombudet selv ser på sexarbeidere som produkter, er det deres egne holdninger som er problematiske. Sexarbeidere selv anser seg ikke som varer, men heller at de tilbyr visse tjenester mot betaling – seksuelle tjenester. De selger ikke sin kropp. Å anse og å behandle dem som varer derimot, det er diskriminerende. Noe ironisk fra et ombud med dette vervet. Ironisk er det også at forkjempere for sexkjøpsloven er med på å opprettholde et syn på prostituerte som varer.

For det andre, at prostitusjon er en situasjon preget av utnyttelse stemmer ikke. (Heller ikke for stripping.) Menneskesmugling og å tvinge noen til å ha sex er ikke det samme som selv å velge å selge sex. Førstnevnte handler om sexslaveri og grov utnyttelse, sistnevnte er sexarbeid og handler ikke om utnyttelse. Det er på tide vi skiller disse gruppene fra hverandre. Ved å sammenblande dem adresserer vi to vidt forskjellige anliggender, og vil derfor kunne bomme i våre strategier i å bli kvitt trafficking.  

Den væpnede syriske opposisjonen

Publisert 30 mars 2012

Spørsmålet om anerkjennelse av og muligens støtte til den syriske opposisjonen blir stadig mer presserende.

For å ta en realistisk stilling til konflikten i Syria på det nåværende tidspunkt er det helt nødvendig å ta med i betraktningen informasjon om den væpnede delen av opposisjonen. Uansett hvilke handlingsalternativer det internasjonale samfunn vurderer – forhandlinger om overgang, intervensjon, bevæpning – er den væpnede opposisjonen en aktør man må ha hensyn til, da den i stadig større grad utfordrer statsmaktens legitimitet og får økt tilslutning blant folket. De vil utvilsomt ha en sentral rolle i det som skjer fremover. Opposisjonens hevdede splittede karakter og tilstedeværelsen av al-Qaida brukes gjerne som grunner mot ethvert utenlandsk engasjement. Men som det kommer fram her, er det lite hold i disse påstandene. 

Tenketanken Institute for the Study of War (ISW) kom 8. mars ut med en utførlig forskningsrapport om den væpnede syriske opposisjonen, hovedsakelig Den frie syriske hær (FSA). I den dokumenteres et bilde av opposisjonen mer enhetlig og bedre organisert enn det standardbildet om en ”splittet opposisjon” vanligvis henvist til. Selv om ikke alle grupper er underlagt én sentral kommandokjede, er det likevel betydelig struktur mellom dem, og en klar felles lojalitet.7. mars sa den amerikanske forsvarsekretæren Leon Panetta i en senatshøring at ˝It is not clear what constitutes the Syrian armed opposition – there has been no single unifying alternative that can be recognized, appointed or contacted.˝Denne rapporten gir et ganske annet bilde. Ifølge rapporten er den væpnede opposisjonen identifiserbar, organisert og kapabel, om enn ikke fullstendig enhetlig. FSA fungerer mer som en paraplyorganisasjon enn en tradisjonell militær kommandokjede.

Selv om elementer med forbindelser til al-Qaida er tilstede i landet, er deres rolle – enn så lenge – av liten innflytelse og virkning. Sålenge opposisjonens tålmodighet og forhåpninger overfor vestlig anerkjennelse og støtte vedvarer, vil en allianse med ekstremistgrupper være lite sannsynlig. Dette trenger ikke vare evig. Sammen med regimets vaklende legitimitet og de ikke altfor optimistiske utsiktene til Kofi Annans fredsplan, blir spørsmålet om Norge bør anerkjenne og støtte opposisjonen presserende.

Den væpnede oppstands historie

Selv om den væpnede opposisjonen nå har fått betydning og er til en viss grad koordinert, er det fremdeles viktig å skille den fra den rent sivile opposisjonen. Helt fra starten av da demonstrasjonene begynte 15. mars i fjor har det vært en kontinuitet blant deler av opposisjonen som ikke har villet ta opp våpen, som har holdt seg til sivil motstand. Men med tanke på den brutale motstanden de har møtt fra regimet, er det god grunn til å tro at flere og flere velger å gi sin støtte til væpnet motstand, selv om de kanskje ikke selv tar til våpen. Lojalitetsmessig er det også klart at mange vil velge å støtte dem; det finnes i dag to væpnede sider: én som skyter mot den sivilie opposisjonen, én som forsvarer den. 

Det tok en god stund før en væpnet og organisert opposisjon oppsto. Etter at store demonstrasjoner brøt ut i mars i fjor – når det kom frem at ungdommer arrestert for anti-Assad-graffiti i Daraa hadde blitt torturert på det groveste og én drept (les Åsne Seierstads glimrende reportasje fra mai her) – og sikkerhetsstyrker og hæren ble beordret å skyte skarpt på demonstranter, hoppet i juni den første offiseren av; oberstløytnant Hussein Harmoush. Han lovet å bekjempe regimet som ga ordre om å skyte mot eget folk. Med seg tok han 150 soldater over den tyrkiske grensen for å organisere motstand. Ha la ut en videoder han der bekjenner sitt oppdrag, ˝Our current aim is the protection of the protesters who are asking for freedom and democracy˝.

Dette satte en standard som andre fulgte. I løpet av juni og juli gjentok dette seg flere ganger: en mengde offiserer fra hæren hoppet av og la ut slike videoer. Det la starten for en organisert motstandsbevegelse. I slutten av juni hoppet oberst Riad Asaad sammen med seks andre offiserer av og dannet Den frie syriske hær (FSA). Riad Asaad er i dag lederen for motstandshæren.

Motstandsbevegelsens ilddåp kom i juni nord i Jisr al-Shughour-området, nær Idlib. 4 juni skjøt sikkerhetsstyrker på en demonstrasjon. Etter dette, i raseri og sorg over de drepte, ble en politistasjon raidet, våpen stjålet og lokale sikkerhetsstyrker drept. Neste dag ankom det hemmelige politiet sammen med etterretningsoffiserer og en styrke fra hæren. Styrken ble beordret å angripe byen, men en stor del nektet, hoppet av og rømte. Like etterpå ble tyve soldater drept i et bakhold på sin vei for å styrke vaktholdet rundt byen, og det lokale sikkerhetshovedkvarteret ble tatt over. Regimet svarte med en massiv offensiv, med hundrede armerte kjøretøy kommende fra tre forskjellige retninger. Opprørerne flyktet så byen sammen med ti tusen av innbyggerne inn over den nærliggende tyrkiske grensen nær Antakya.

I tiden fremover ble den væpnede motstanden spredt og flere grupper ble opprettet andre steder i landet. I september møtte regimet kraftig motstand i Rastan, provinsen Homs. Dette er en viktig by for å ha kontroll over nord-sør motorveien M1. Byen og områdene rundt hadde blitt et senter for en betydelig motstandsgruppe. Avhoppere og lokale ˝militser˝ (lokale sivile som har tatt opp våpen) gikk sammen for å starte Khalid bin Walid Brigaden, som per i dag er en av de største og viktigste. Etter flere oppdrag mot regimestyrker i området, angrep regimet den 27 september Rastan i stor skala, igjen krevde det hundrede av armerte kjøretøy. Her klarte Brigaden å holde hæren tilbake i hele fire dager før de trakk seg ut av byen. Likevel mister de ikke kontroll over området.

I desember fulgte kraftige kamper igjen i Jebel al-Zawiya-området i nord. I en god stund hadde motstanden her gjennomført en rekke vellykkede raid og angrep på regimestyrkene. De kontrollerte store områder, og kunne holde tallrike demonstrasjoner der de uten fare kunne vise frem sine styrker. I slutten av måneden satte regimet inn en stor offensiv i området, lik de tidligere nevnte offensivene, og mange av opprørerne (rundt 70) ble drept etter seks timer med beskytning av tungt artilleri. De få overlevende ble henrettet på stedet. Igjen viste motstanden seg for svak for å beholde området over tid i møtet med sikkerhetsstyrkene.

Januar var vitne til kraftig væpnet oppstand i områdene rundt Damaskus. Ikke langt fra Damaskus ligger fjellbyen Zabadani, en liten by nær den libanesiske grensen og en strategisk viktig by for regimet og Iran. Her har iranske revolusjonsgarden sin logistiske base for å forsyne Hizbollah med våpen. Likevel var det her motstandsbevegelsen hadde sin første betydelige seier. Etter måneder med hardt press fra regimet, klarte de til slutt å gjøre nok motstand for at en midlertidig våpenhvile ble fremforhandlet for området. Dette ga dem selvtillit nok til å etablere opposisjonstyrker i Damskus' østlige nabolag i slutten av måneden. Etter regimet relativt enkelt tok disse bydelene tilbake, slet de med å gjenvinne kontrollen over Zabadani. Dette tok nærmere én måned, noe som viser regimets svakhet i å utkjempe flere slike hjemlige fronter samtidig. Parallelt med dette satte bin Walid-Brigaden i Homsområdet inn en ny offensiv i Rastan og tok kontroll over byens vestlige områder. Dette var trolig koordinert.

Februar ble måneden der helvetet åpnet seg i byen Homs, spesielt i bydelen Baba Amr. Muligvis som et resultat av at regimets styrker nå hadde flere samtidige fronter, valgte de i februar å gå bort fra forsøket å ta Baba Amr tilbake med bakkestyrker alene. Ved å omringe byen, sperre alle veier (og etter rapporter andre steder, også strøm og vannforsyninger) kunne de plassere artilleri på strategiske steder og bombe løs, tilsynelatende vilkårlig. Etter å ha bedrevet denne taktikken i tjue seks dager, inntok regimets styrker bydelen på bakkenivå og opprørerne trakk seg ut.

Selv om Assads styrker har gjendrevet opprørerne og gjenvunnet steder som Zabadani og Baba Amr, har det vært kostbart for dem. Ødeleggelsene som har fulgt regimets offensiver har styrket ropene om utenlandsk bevæpning av opprørerne. Det ser også ut til at rekrutteringen øker med flere nye militsgrupper rundt Idlib og på landsbygda i Hama. Regimets behov for å konsentrere seg om kampene på visse viktige steder har åpnet opp for at opprørsstyrker får kontroll i andre store områder.

Den væpnede motstands organisering og struktur

De tre største og viktigste gruppene er Khalid bin Walid-brigaden i Homsområdet, Harmoushbattaljonen nord i fjellområdet Jebel al-Zawiya, og Omaribattaljonen sørvest i slettelandskapet Hawran i provinsen Deraa. Disse er alle direkte koblet til FSA. Videre er fem andre grupper nært knyttet til FSA, men har ikke ytt like sterk motstand som de førstnevnte. Fjorten andre grupper er identifisert, alle av mindre betydning og størrelse, men har ikke offisielt uttalt de er under FSA. Det er likevel liten grunn til å tvile på at det er noen indre motstand eller mangel på felles lojalitet. Det har ikke blitt rapportert noen tilfeller av indre splid eller kamp. Mangelen på en total enhetlig, sentralisert organisering har andre grunner.

Rapporten understreker den viktige forskjellen mellom fragmentering av opposisjonen og lokal organisering. Først og fremst er denne typen oppstand iboende lokal. Numerisk sett består opposisjonen hovedsakelig av sivile innbyggere tatt til våpen. De fleste som kjemper, kjemper lokalt; kjemper for sitt hjem. Selv om de større gruppene er samorganisert og koordinerer noe av aktivitetene, foregår mye motstand naturlig nok lokalt og uavhengig, siden de som befinner seg lokalt har bedre oversikt der enn grupper lokalisert andre steder. Men ingenting tyder på at de er fragmentert lojalitetsmessig.

Mye vitner om tett organisering og koordinering mellom de større gruppene. Det kan ses fra både måten offensiver sammenfaller på og fra informasjonen gitt av lederne gjennom youtube-videoer. Til forskjell fra Libya har et sort antall offiserer og soldater hoppet av fra det militære, noe som gir gruppene styrt under dem (som er de fleste) en relativt god organisering og strukturering. Men regimet prøver iherdig å unngå frafall, og de som har falt fra forteller om den fatale risikoen de tar. Familie blir satt i direkte fare. Flere forsøk på frafall i grupper har blitt oppdaget; alle ble der henrettet. Dette bidrar til at avhoppingen skjer sakte, gjerne enkeltvis. 

En viktig utvikling generelt blant motstandsbevegelsen over tid er en forandring i taktikk. Hovedsakelig ble regimestyrkene bekjempet av motstandsgrupper som selv befant seg i byene. Det at regimestyrkene drev dem ut av byene der de hadde betydelig nærvær og kontroll, gjorde dem ikke nødvendigvis svakere. De mottar fremdeles stor anerkjennelse og har stadig høy rekruttering. Men taktikken er gått mer fra kjemping i byen til geriljakrig mot militære mål fra åser og på landsbygda. Dette forandrer krigens dynamikk og kan skåne sivilbefolkningen i byene for direkte kamper. (Men fortsatt er det daglige trefninger i flere viktige byer.) Lite tyder på at motstanden vil forsvinne med det første. Men de er avhengige stødig materiell forsyning for å fortsette.

Våpentilstrømning

Tilgangen på våpen og ammunisjon er kritisk viktig for de væpnede opprørsstyrkenes muligheter for suksess mot de syriske sikkerhetsstyrkene, og for hvor lenge de i det hele tatt vil være i stand til å utgjøre en signifikant, opposisjonell/revolusjonær bevegelse. Selv klager de på at deres ammunisjon er i ferd med å gå tom og kommer jevnlig med formaninger om våpenstøtte. Våpenprisen på svartemarkedet i nabolandene har steget jevnt og raskt i løpet av det året opprøret har pågått. Det er enn så lenge hovedsakelig gjennom privat våpensmugling (og i liten skala) våpenleveransen til opprøret skjer. Våpen smugles over grensen fra Tyrkia, Jordan og Irak, men størsteparten over grensen fra Libanon. Hit flyktet også en stor gruppe avhoppere med kontakt med FSA som man nå tror styrer en del av smuglingen over grensen. Men dette går altså tregt, og blir stadig dyrere.

I tillegg rapporteres det om syriske militære som selv stjeler våpen og selger til opprørere, og tilfeller der Hizbollah-affilierte har solgt våpen til smuglere som støtter opposisjonen. Fristelsen til økonomisk gevinst skal altså ikke undervurderes, selv på tvers av antatt lojalitet.

Hittil har vi ingen sterke indikatorer på at av nabolandene har begynt noen storstilt bevæpning av opprørerne, selv om vi gode grunner til å tro at de før eller siden vil begynne med det. Opprørerne har heller ikke mottatt økonomisk støtte fra dem. Også økonomisk støtte har for det meste kommet fra privatpersoner. Seattle Times skriver at en eksilsyrer nylig overførte 100 000$ til dem, men opprørerne de hadde snakket med var usikre på om de ville få til å kjøpe våpen for disse pengene. Våpenmarkedet tørker inn, og smuglingen forblir en livsfarlig aktivitet. I tillegg til mangel på våpenmateriell forventes det også at tilgangen på mat og næring stadig blir verre for opprørerne. (For en kortere og oppdatert artikkel fra fredag 23.03, les her.)

Er al-Qaida blant opprørerne?

Irak er nok landet fra hvor flest personer har kommet for å støtte opprøret. Det er mer enn våpen som blir smuglet over denne grensen. Tidlig i fjor høst ble det skrevet om hvordan syrere som tidligere dro til Irak og kjempet under Abu Zarkawi (tidligere al-Qaida-leder) mot amerikanske styrker i Irak, nå er på vei tilbake for å bekjempe Assad-regimet. Innenriksministeren i Irak har sagt at flere irakiske jihadister har reist til Syria. Det er vanskelig å si hvorvidt dette er propaganda.

Selv om det sterkt sunni-dominerte vestlige Irak trolig ønsker Assads fall, og støtter opp om opprøret i Syria, indikerer den lave kampintensiteten i øst-Syria at ingen stor mobilisering har skjedd her. Men deres moralske støtte er det liten grunn til å tvile på. Det sterkt shia-dominerte irakiske regimet nyter ikke stor støtte her, og sammen med de syriske opprørerne anser de Iran som en fiende.

Det er også mye som tyder på at av de irakere som er kommet for å kjempe mot Assads regime, har få kobling til eller støtter ekstreme grupper som al-Qaida. De irakere blant den syriske opposisjonen som har blitt intervjuet er raske med å påpeke at de ikke har noen tilhørighet til al-Qaida. Dette er propaganda, sier de, spredd av irakere som ønsker fortsatt solidaritet med det syriske regimet. Videre uttalte to irakiske militsgrupperi februar at de ikke ville støtte opprørerne med våpen (men gir dem sin moralske støtte) i frykt for å forverre situasjonen ved å gi Assad påskudd til ytterligere bruk av vold. De avfeide også al-Qaida lederens rop om å hjelpe opprørerne, og beklaget seg over at jihadister prøver å stjele revolusjonen.

Men al-Qaida-affilierte er uansett til stede i Syria. Flere propagandavideoer ment å vise dette er blitt lagt ut på nettet. Tidlig i februar sirkulerte en video der angivelig en syrer og betydelig al-Qaidamedlem skal ha blitt sluppet ut av et syrisk fengsel. Ifølge rapporten er det grunn til å tro dette var planlagt av Assadregimet. En viss oppblomstring av al-Qaida, eller i det minste bare inntrykket av det, passer Assads propaganda perfekt. På den andre siden gir dette opposisjonen – heldigvis – enda mindre grunn til å samarbeide med dem.

Helt frem til marsmåned tyder all informasjon fremskaffet i rapporten på at de syriske opposisjonstyrkene ikke har noen allianse til al-Qaidagrupper. Selv om store deler av opposisjonen er klart islaminspirert, er de ikke radikale jihadister. Det er i all hovedsak en nasjonal folkebevegelse som står for og har bedrevet regimemotstanden, uavhengig av tilstedeværelsen av visse al-Qaida-affilierte og hva Assadregimet har prøvd å overbevise verden om. Men man bør frykte og prøve å unngå at de får større innflytelse uansett hvilken utvikling konflikten skulle få. Mer konkret bør vi frykte at den militært underlegne posisjonen opposisjonen har, over tid vil presse dem til å samarbeide med jihadister av ren overlevelsesstrategi. En presset opposisjonsbevegelse kan også ta i bruk typiske al-Qaida-inspirerte midler uten å samarbeid med dem. Dette gjør det vanskelig å tolke de tilfeller av selvmordsbomber vi har sett som terroraksjoner. Målene har også i stor grad vært militærstrategiske.

Bør man bevæpne opposisjonen?

Mye tyder på at konflikten har kommet til et punkt der en de-eskalering og en diplomatisk forhandlet løsning ikke lenger er mulig. Rapporten konkluderer med å anbefale (USA) å knytte relasjoner med viktige organer innen opposisjonen. For det første er det ønskelig at et regime som Assads faller. (Som vi så i innleggetmitt om rapporten fra ICG, er det også grunner til å tro det er uunngåelig for å få til en fredelig løsning.) Det er viktig å ha innflytelse over og gode relasjoner til de som vil styre etter regimets fall. Videre er det viktig å involvere seg for å kunne bidra til at denne overgangen skjer på en så heldig måte som mulig. 

I tillegg til det rapporten konkluderer med, kan vi komme med visse tilføyelser når det gjelder spørsmålet om vårt forhold til opprørsstyrkene. Siden en stabil og fredfull fortsettelse med Assadregimet verken er ønskelig eller trolig, bør man satse på å ha kontakt med og innflytelse over FSA. De er det sterkeste og mest innflytelsesrike organet for opposisjonen, og deres forbindelser med Det syriske nasjonalråd (SNC) blir stadig tettere. Sammen representerer de en bevegelse for demokrati og frihet man som sådan bør støtte – i kontrast til regimet. Dette bør være Norges innstilling. Vi bør heller ikke undervurdere virkningen av minnet deres i fremtiden om hvem som støttet dem når det virkelig gjaldt. Og feiler Annans fredsplan, som allerede var utvannet og for ettergivende overfor regimet (for å få med Russland og Kina) til å kunne få en stabil løsning, ifølge ICGs rapport, må vi vurdere andre kanaler enn FN. Søndag 1. april drar statssekretær Torgeir Larsen (Ap) til Istanbul i anledning det andre Syrias venner-møte, der representanter fra en hel rekke land samles for å diskutere mulige løsninger på krisen. Vetomaktene Russland og Kina vil ikke møte.

Som vi har sett, er opposisjonen mer samlet og mer organisert enn mange har trodd. Støtte utenfra, om enn bare moralsk og anerkjennende, vil øke samlingen om og foreningen til FSA. Videre kan det internasjonale samfunn kreve minoritetsgarantier for en post-Assad-regjering. Men mye tyder på at opposisjonen også vil trenge våpen og materiell støtte for å kunne fortsette kampen, og ingenting tyder på at Assad med det første vil gi seg. Det er to sider i denne konflikten og den ene mottar våpenstøtte både fra Russland og Iran.  

To spørsmål vi avslutningsvis bør stille oss. For det første, kan vi solidariske nordmenn la den væpnede opposisjonen tape, uten samtidig å svikte både det syriske folket og idealene våre? Hvis regimets våpenimport fra Russland fortsetter og opposisjonen forblir nærmest materielt isolert, virker tap å være det sannsynlige resultatet. For å unngå det, må enten Russlands eksport og støtte stanse eller opposisjonen bevæpnes. Det andre, mer kompliserte spørsmålet er om støtte av opposisjonen vil forbedre eller forverre, forlenge eller forkorte konflikten. Her er grundige, forskningsbaserte militærpolitiske og konsekvensetiske analyser uunnværlige. Én ting er sikkert: vi må uansett gjøre valg, og de valgene vil få seriøse følger for Syria. Nøytralitet er ikke mulig.    

Innlegget er også publisert hos sentrum-venstre tenketanken Progressiv.no

Syrias skjøre håp

Publisert 23 mars 2012

For hver dag som går blir en diplomatisk løsning I Syria mer nødvendig, men mindre sannsynlig.

FN har sammen med Den arabiske liga utnevnt Kofi Annan som spesialutsending for etmeklingsforsøk mellom partene i Syria, et oppdrag han betegner som den vanskeligste diplomatiske oppgaven han noen gang har stått overfor. Etter både ha pratet med Assad i Damaskus og Det syriske nasjonalråd i Ankara er konkrete resultater uteblitt, og Annan er skuffet over responsen fra Assad. Neste forsøk blir å få Assad med på å plassere utenlandske observatører i landet. Forsatt ber han stormaktene stå samlet og støtte hans fredsforsøk – Russland og Kina med andre ord.

Hvordan ser utsiktene ut? International Crisis Group (ICG) ga nylig ut rapporten Now or Never: A Negotiated Transition for Syria der dette gås grundig igjennom. I denne påpekes nødvendigheten av en internasjonalt forhandlet avtale om overgang og overføring av makten, men samtidig understreker den vanskene ved dette og advarer ellers om dystre utsikter for den fremtidige utviklingen.

ICGs rapport – regimets fall

Det første rapporten påpeker er enden for regimet for en løsning. Ved den massive brutaliteten utført av regimets militære og sikkerhetstyrker, virker enhver gjenopprettelse av en normaltilstand med det sittende regimet umulig. Etter det sivilbefolkningen har vært igjennom, er det lite trolig Assad-regimet bredt vil anses som legitimt igjen. Presidenten har fortsatt en betydelig støtte blant en del av befolkningen. Men etter tydelig å ha vist at han er lederen av kun én side og uten skrupler vil gjøre det han kan for å knuse den andre, har han mistet ethvert krav om en nasjonalt dekkende legitimitet. Assad må sterkere enn før spille på og utnytte frykten til alawittminoriteten, når stadig flere syrere forferdes av hans brutale undertrykking og fremferd. Assad-regimet må skiftes ut, med andre ord.

Den internasjonale situasjonen

Det andre er den internasjonale situasjonen. Syrias nærmeste allierte, Iran og det libanesiske Hizbolla, har i all hovedsak støttet regimet betingelsesløst. De hevder også de samme mytene om at opprøret er en utenlandsk konspirasjon. Videre gir de fortsatt materiell og politisk støtte uten å komme med noen krav om kursforandring hos regimet. Ved andres innblanding forventes de enda mindre å komme med slike krav.

Og på den andre siden av den politiske shia-sunni aksen, de arabiske gulfstatene (hovedsaklig Saudi Arabia og Qatar), pågår nettopp slik innblanding. Disses innblanding anses som den som i størst grad kan føre til polarisering blant syrerne. Deres egne politiske forhold og ikke minst hvordan de reagerte på den demokratiske oppreisningen i Bahrain, viser at de ikke overraskende har andre motiver enn å fremme menneskerettigheter og demokrati.

USA og Europa har kommet med fordømmelser som nok ikke veier tungt i denne delen av verden, og innført sanksjoner regimet ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om, og som man derfor frykter vil bidra (ytterligere) til en humanitær krise istedenfor å forårsake politisk og økonomisk kollaps hos regimet.

Russland hevder seg nøytrale, mens de aktivt støtter regimet ved fortsatt å levere våpen til dem. Redde for å skape en presedens der indre uro kan føre til utenlandsk hjulpet regimeendring, har de stått hardt i mot resolusjoner i Sikkerhetsrådet. (Selv fortsetter de å bevæpne et annet regime slik at de kan beholde makten til enhver, menneskelig pris. Det er jo bare ˝indre affærer.˝)

Rapporten hevder at dette i sum har ført til regimets overbevisning om at de ikke trenger å forandre på noe som helst. Vesten har vurdert forskjellige militære strategier, som alle ville medført ytterligere involvering av regimets allierte (uten at rapporten går noe særlig inn på hvordan.) Og videre at bare å felle regimet langt fra fjerner de seriøse problemene; mangel på sikkerhettjenester og utsikter til anarki, fordype og forøke sekteriske splittelser.

Forslagene som idag blir gitt størst oppmerksomhet er å bevæpne opposisjonen. Mye tyder på Saudi Arabia allerede gjør det. Utsiktene ved dette alternativet, hevder rapporten, kan fort bli en blodig borgerkrig, som igjen vil føre til ytterligere innblanding fra regimets allierte. Noe som igjen kan gjøre konflikten reelt regional.

Alt dette taler sterkt for nødvendigheten av en forhandlet og rolig maktovergang.

Annans livsviktige dog tynne håp

Det er all grunn til å tro at regimet ikke vil gå med på forhandlinger og ettergivelser. Ifølge rapporten vil det bare skje ved en av to måter. Den første er at den militære situasjonen går i regimets disfavør. Dette vil igjen kreve utenlandsk intervensjon med de følger det har, som nevnt ovenfor, og vil uansett ta lang tid. Over tid vil også mulighetene for et kompromiss mellom kjempende parter minske. Det fryktes også at dette vil minske muligheten for at regimesupportere vil bytte side, hvis støtte er kritisk viktig for en genuin overgang. Dette er den mest realistiske, men minst ønskede måten, forteller rapporten.

Den andre, foretrukne (men mindre sannsynlige) måten dette kan skje på, er å få til en slik nevnt overgang gjennom diplomati. Men det forutsetter at Russland skifter sin politikk. For regimet er Russlands støtte essensielt. Mister de Russlands støtte, vil en faktor viktig for regimets sammenhold forsvinne. Nemlig det dyptliggende inntrykket om at det internasjonale samfunn forholder seg ambivalent overfor regimet, siden de har store og viktige Russlands politiske støtte. Snur Russland, forandres dette grundig.

Å få Russland til å snu ser vanskelig ut, men er ikke umulig. De er mer avhengig av en viss kontinuitet i statsapparatet, og det som kan bli reddet av hæren, enn å støtte det syriske regimer per se. Rapporten anbefaler følgende overfor Russland: en overgang som beholder den nevnte statskontinuiteten og gir Russland en viktig rolle i å garantere for dette; i tillegg til å overbevise dem om at veien de nå er på, maksimerer sjansen for dårlig utfall, selv for dem.

Men tar man regimets bestemthet på å knuse opprøret og dets syn på enhver ettergivelse som et tegn på dets fall, ser Annans sjanser uhyggelig lave ut.

Skrittene som må tas

Uansett hvordan diplomatiets jobb skulle utarte seg, må visse ting gjøres umiddelbart. Syria må åpne opp for humanitær hjelp på bakken. De må få tilgang til de verst utsatte områdene. Avlutningsvis i rapporten står det å lese at utover dette, kan det eneste initiativet som kan lede til suksess ha en bred internasjonal konsensus, spesielt representert både av land som støtter regimet (Russland) og som støtter opposisjonen (Tyrkia og Araberstatene). Et slikt initiativ burde foreslå bindene prinsipper, med tidsfrister og detaljer som kan forhandles frem av partiene, (gitt noe mer utførlig i rapporten):

  • reformer av sikkerhetssektorene. Restrukturere hæren og politiet; Grundig, men gradvis, overhaling av sikkerhetstjenestene; demobilisere regimets sivile, men voldelige elementer (shabia) og de væpnede opposisjonsgruppene.

  • Tidlig holdte valg for ny president og en ny grunnlovsforsamling. Der eksisterende sikkerhetstjenster brukt under og mot opprøret ikke skal ha noen rolle, men heller bli gitt andre deler politi og hær som ikke har vært involvert.

  • Danne en overgangsregjering, med rettferdig representasjon som speiler opposisjonens interne og eksterne komponenter.

  • Beskytte nabolag under fare for hevnaksjoner.

  • Etablere nasjonale gjenforeningsmekanismer, såvel som legge til rette for en gjenforeningsprosess på lokalt plan mellom nabolag fanget i gjensidig voldsutøvelse.

Konklusjon

Rapporten konkluderer kort med at arbeidet med å finne en internasjonal politisk løsning er presserende. Med tiden vil alt bare bli verre.

Denne rapporten er alt noe foreldet, den ble utgitt 5 mars. Og som vi har sett har ikke diplomatiarbeidet hittil gitt noen håpefulle avtaler. Men mens forsøkene på en diplomatisk løsning går for fullt, og selv om man håper på at dette skal lykkes, bør man fremdeles utforske de andre alternativene. Siden Russland, Iran og Hizbollah allerede støtter regimet materielt og politisk, og araberstatene sannsynligvis allerede har begynt bevæpningen av opposisjonen, er det muligens fordelaktig om vesten her melder seg som tredjepart for slik å sikre seg innflytelse over utviklingen. Og ved å gi en motvekt til dem, sørge for at den går i riktig retning. For eksempel ved tett samarbeid med Den frie syriske hær. For grundigere å vurdere det, må vi se nærmere på den væpnede syriske opposisjonen. Dit går neste innlegg.

Innlegget er tidligere publisert på sentrum/venstre tenketanken Progressiv.no

Den vellykkede intervensjonen i Libya

Publisert 19 mars 2012

Det er en uheldig og gjengs oppfatning at mye gikk galt ved intervensjonen i Libya. Sannheten er at den kunne ikke gått stort bedre. Libya er i dag på god vei til et mer fritt og demokratisk samfunn, og vi bør være stolte av vår militære deltakelse.

Det er nærliggende å tenke på Libya og å sammenligne med situasjonen og intervensjonen der når man nå vurderer de ulike handlingsalternativer når det gjelder Syria. Overraskende nok – og skuffende, må jeg si – blir tilfellet Libya ofte nevnt som advarsel mot å intervenere militært i Syria. ˝Har vi ikke lært? Så vi ikke hvordan det gikk i Libya?˝ ˝Borgerkrigslignende tilstander˝. Overfladiske bemerkninger som disse er blitt et slags mantra i store deler av pressen og kommentariatet, noe som gjør det påfallende hvordan intervensjonen i Libya fra starten av aldri skulle være et vellykket oppdrag, uansett hvordan virkeligheten skulle vise seg å bli.

Dette er overbevisninger eller fordommer som burde utfordres ikke bare fordi de fremstiller (eller heller insinuerer) hva som skjedde på en fordreid måte, men også fordi dette historisk viktige tilfellet der en diktator for over førti år faller, et undertrykket folk frigjort og et land som klart utvikler seg raskt i retning av et konstitusjonelt demokrati, helt klart er noe enhver med solidaritet som strekker seg utover sitt lille lands grenser burde se på med glede og stolthet. Glede for Libyere, stolthet for vår deltakelse. Det er fremskritt. Det er progressivt.

Libya er ikke Syria

Vi hører stadig at Libya ikke er Syria. Det er flere viktige relevante forskjeller mellom dem, den viktigste er at Syrias militære styrker er langt sterkere enn Libyas. Spesielt har de et mye bedre luftforsvar, blant annet med sine russiske SAM-sites (bakke-til-luft missilutskytningsramper) som gjør alle luftoperasjoner langt mer risikable enn i Libya, der man kunne bombe Gaddafis styrker nærmest risikofritt for egne tap. Men økonomisk sett var operasjonen svært dyr. Presisjonsvåpnene brukt, som sikrer lave sivile dødsfall (55 dokumenterte i en ny Amnestyrapport), er svært dyre. I tillegg er det andre forhold som tilsier at en militær intervensjon i Syria måtte være av et så mye større format enn i Libya, og med betydelige bakkestyrker – trolig over lang tid – som tilsammen gjør dette alternativet altfor dyrt. De med militær kapasitet har av all sannsynlighet verken råd eller er villige.

Nå er selvsagt ikke en militær intervensjon det eneste alternativet. FN- og den Arabiske Ligas utsending Kofi Annan jobber nå på spreng med det han omtaler som den vanskeligste diplomatiske oppgaven han noen gang har stått overfor. Hittil har det gitt lite resultater og utsiktene er dystre.

Det vellykkede tilfellet Libya

Tidlig i fjor startet en stor folkelig oppreisning mot oberst Gaddafis styre i landet, inspirert av hendelsene i Tunisia og Egypt og motivert av dårlige sosiale forhold og en generell kvelende atmosfære av innskrenkede eller fraværende friheter. Diktaturer er ustabile av natur, og makten i Libya klarte ikke lenger å tvinge sin befolkning til underdanighet. Selv om den sivile og fredelige opposisjonen lenge allerede hadde vært tilstede og under revolusjonen stadig var tilstede, ble den betydelige libyske motstanden raskt en væpnet og revolusjonær bevegelse. Men fra starten av viste Gaddafis styrker helt klart at de ikke ville sky noen midler for å slå ned på opprøret, selv på ubevæpnede demonstranter.

Tidlig i fasen var det da to klare mulige utfall. Enten er det bredt folkelig støttede opprøret for svakt relativt til Gaddafilojale styrker og ville raskt blitt knust, eller de ville klart å utfordre regimet i kampen om makten. Like viktig som å ha grundig informasjon om forholdene på bakken i et slikt scenario for å kunne gi så gode prognoser som mulig, er det å vurdere de mulige utfallene konsekvensetisk. Viktige variable her er antall dødsfall og skadede – selvfølgelig – der og da, men også muligheter for økt frihet og demokratisering. Det er helt nødvendig også å ha disse begrepene om fremskritt med i betraktningen. Dersom en undertrykkende diktator klarer å knuse opprøret, som nettopp er en reaksjon på hans overtramp på grunnleggende friheter, og slik få konsolidert makten sin og trolig må øke graden av undertrykking for å unngå tilløp til nye opprør – en logikk som dermed presser det autoritære mot det totalitære –, vil vel ingen med etisk forstand hevde det er verken et ønskelig scenario eller er moralsk legitimt? Her burde man kjenne det felles menneskelige ansvaret i brystet stritte i mot. En annen viktig betraktning er at man i historien ikke ofte kommer over slike muligheter til fremskritt.

Hva så med det andre mulige utfallet der opprørerne utgjør en utfordring, slik det viste seg å gjøre? I diskusjonene rundt intervensjonen i fjor vår og sommer snakket man mye om utsiktene for lang stillingskrig og blodig borgerkrig. Noe jeg finner merkverdig var at ikke det var mer enighet eller oppslutning om at ved å gjøre en betydelig faktor i dette regnestykke, størrelsen på Gaddafis styrker, mindre ved å bombe dem fra luften, forkorter man tiden før regimet og dets styrker faller (noe man av gode moralske grunner bør håper på, som vi har vært inne på). Og med dem forsvinner, eller i det minste drastisk forminsker sjansene for, denne lange og blodige stillingskrigen. 23.oktober ble krigen offisielt erklært slutt. En vellykket og historisk sett eksepsjonelt lite blodig revolusjon og regimeendring. Selv om det er mye som gjenstår og fremtiden selvfølgelig uklar, er bildet av Libya nå alt i alt et oppløftende et.

Libya i dag

Hva så med disse angivelig borgerkriglignende tilstandene i Libya? I en artikkel av George Grant i The Telegraph om nettopp det mye utbredte og misvisende negative bildet av Libya, som det virker å være bred konsensus rundt, minner han oss på en kjensgjerning det er viktig å tenke på når det gjelder pressedekningen derfra. ˝It ain't news if it ain't bad news.˝ Det vi stort sett hører fra Libya er generelt ikke gode nyheter. Det selger ikke like bra. Men til gjengeld er de ganske sjeldne, og ikke så gale allikevel, forholdene tatt i betraktning. Men tanke på at bare er et halvt år er gått siden krigens slutt, går det bemerkelsesverdig rolig og hevdbart godt for seg i Libya. Når det gjelder kamper mellom ulike fraksjoner og militser siden krigens slutt, er dødstallene på mellom 266 og 280. Libya har en befolkning på 6.4 millioner. Det gir er dødsrate såvidt over mordraten i Chicago. Det setter proporsjonene litt på plass. Joda, litt av borgerkrig.

Ellers nærmer landet seg sitt første virkelig demokratiske valg noensinne. Sivilsamfunnet bygger seg raskt opp. Militser trekker seg ut av byene og mer og mer ansvar og kontroll blir overført fra dem til myndighetene, som grensekontroller og flyplasser og ikke minst fengslene, under rolig samarbeid. Overgangsmyndighetene er i tett kontakt og samarbeid med FN. Børsen åpnet nylig opp og litteraturen blomstrer med utallige nye tidskrifter, begge ting nå muliggjort etter Gaddafis fall. Og symbolsk og betegnende nok for denne nye tiden og gyldne muligheten for Libya, arrangeres nasjonens første konferanse for arbeid med mental helse, spesielt rettet mot krigstrauma, nå i juli i Misrata. Kan man som demokrater ikke sette stor pris på disse utviklingene?

Selvfølgelig er ikke alt fryd og gammen. Det er det sjeldent ved kriger og revolusjoner. Likevel er det vanskelig å mene at ikke mulighetene nå for drastiske forbedringer og åpning av det libyske samfunnet er betydelig større enn under et forsatt rigid og repressivt, for ikke å si regressivt, tyranni, og med en leder som mer og mer nærmet seg det deliriøse. Og det er her man må utfordre dem som av ulike grunner motsatte seg en utenlandsk intervensjon i Libya, og dermed ikke bare implisitt for Gaddafis fortsatte styre, men også for en bevaring av status quo, nemlig en eksplosiv folkelig misnøye som tydeligvis allerede var der fra starten av. Misnøyen ville fortsatt vært der uten den utenlandske hjelpen folket ble unnet, bare antagelig mer håpløs og fortvilet enn noensinne, hadde Gaddafi tilslutt fått overtaket. Og med bare et skinn av stabilitet. Med det libyske folk fortsatt ufrie.

Jeg skulle gjerne likt å høre en eneste troverdig redegjørelse for hvordan Libya ville vært et bedre sted i dag dersom omverden ikke kommet opprørerne til unnsetning, ikke hadde intervenert militært. De som argumenterte mot er gjerne de raskeste nå til å unngå spørsmålet om ikke det hadde vært verre uten. Heller holder de seg fortsatt til det like puerile som irrelevante aspektet om hva som egentlig var de vestliges interesser, som om det skulle utgjøre den minste forskjell for de gode forandringer som er hendt i Libya, og de frykteligere scenarier som av all sannsynlighet har vært unngått.  

Innlegget er publisert hos sentrum/venstre tankesmien Progressiv.no 

Verdenssamfunnet står fortsatt passivt på sidelinjen og lar en humanitær katastrofe få utspille seg i Syria. FN står igjen handlingslammet og minner oss uhyggelig om Rwanda og Bosnia. Hvor langt vil vi la det gå i Syria?

For ett år siden begynte et fredelig og berettiget opprør som krevet – og stadig krever – frihet fra et undertrykkende og autoritært regime. Det morderiske syriske regimet har svart med å anvende sine militære styrker hensynsløst og vilkårlig mot sivile, med offisielle drapstall rundt 8000. Situasjonen forverres stadig, intensiteten øker. Det syriske nasjonalråd har nå gjentatt ropet om arabisk og vestlig intervensjon. Det er på tide å svare på ropet, selv uten FN-mandat.

Utallige vitnebeskrivelser gitt forskjellige uavhengige journalister forteller de samme grusomme historiene. I tillegg til den vilkårlige bombingen og beskytningen av sivile bystrøk, hører vi om massehenrettelser ikke bare av unge og voksne menn, som har pågått en stund, men nå også av hele familier. En aktivist kunne nylig fra Damaskus fortelle om flere bekjente helt nede i 14 års alderen gjengvoldtatt av soldater etter arrestasjon. Den systematiske torturen ved sykehus er veldokumentert. Og alt tyder på at massakrene fortsetter.

Ansvaret for å beskytte

Vi i verden forøvrig har et ansvar å beskytte, et ansvar å forhindre forbrytelser mot menneskeheten. Gjennom FN-pakten er det ikke slik at et lands suverenitet er absolutt, selv om den er viktig. Med suverenitet følger ansvar å beskytte egen befolkning. Dette ansvaret er med å konstituere suvereniteten. Når en stat svikter denne oppgaven radikalt ved massivt å angripe egen befolkning, mister staten ens suverenitet og legitimitet, og det er det internasjonale samfunns ansvar å komme befolkningen til redning (R2P). Unntaket for suverenitetsprinsippet i internasjonal rett er helt klart oppfylt for Syria: faktisk begått eller nært forestående massakre på egen sivilbefolkning.

Syrere har i lang tid bedt om internasjonal hjelp. En klar majoritet av den syriske opposisjonen har hele tiden siden opprøret startet holdt fast ved ikke-voldsprinsippet og kommet med berettigede krav. Men er det sittende regimet sterkt nok, kan det til slutt klare å slå ned all betydelig opposisjon. Alt har da vært forgjeves. Alle syrere som modig stakk frem sitt bryst for kulene og ropte på frihet – drept for ingenting. Det er et scenario vi ikke kan tillate.

Det virker ikke lenger å være noen overbevisende grunner mot intervensjon. Hensyn må her veies mot konsekvensene av å la være. Selv om det her ligger stor usikkerhet i hvordan situasjonen vil utvikle seg, i begge scenarier, fremstår ikke det å la være som et klart bedre alternativ. Snarere tvert i mot. Alt tyder på at de sivile drapstallene vil øke, og øke hurtig, uten utenlandsk innblanding. Utsiktene for borgerkrig og sekteriske splittelser er også sterkt tilstede uten intervensjon.

Grunner for intervensjon – selv uten FN-mandat

Derimot er det mange gode grunner for å intervenere. Ved først å opprette militært beskyttede sikkerhetssoner ved grenseområdene, eller såkalte humanitære korridorer, vil det gis sterk beskyttelse av flyktninger. Videre gir internasjonale styrker på syrisk jord den syriske opposisjon en klar alliert og vil virke samlende på den. Opposisjonen da forenes. Incentivene og mulighetene for syriske militære å hoppe av blir betydelig større. Ved internasjonal militær hjelp kan verdenssamfunnet kreve minoritetsrepresentasjon, spesielt av alawitter (som regimet hovedsakelig ˝består˝ av), i de syriske råd og forsamlinger. Intervensjonsstyrker som blir fulgt opp av fredsbevarende styrker vil virke beskyttende mot eventuell borgerkrig og sekteriske splittelser samt hindre innflytelsen til ''uønskede elementer'', da internasjonale styrker helt tydelig er opposisjonens allierte og ønsket av dem.

Intervensjon utelukker heller ikke diplomati, man kan virke parallelt. Og trolig mer effektivt enn diplomati alene. Det var først etter NATO intervenerte i Libya at Gaddafi kom med tilbud om våpenhvile. Selv bare en troverdig trussel om intervensjon vil gjøre Assad mer samarbeidsvillig enn nå – en trussel som har vært kategorisk fraværende fra de store vestmaktene. Uten en gang en reell trussel om intervensjon, gir det Assad liten grunn til å gjøre kompromiss.

En resolusjon i Sikkerhetsrådet er utelukket siden en av vetomaktene er en brutal diktators viktigste allierte, noe som ikke forandrer behovet for hjelp i Syria. Det er derfor moralsk nødvendig å finne en løsning utenom Sikkerhetsrådet, utenom et handlingslammet FN. Vi kan virkelig ikke legge Syria til den skammelige listen der allerede (blant andre) Rwanda og Bosnia inngår. I en koalisjon av villige håper jeg derfor Norge er med. Tiden er inne. Spørsmålet er om noen er villige til å betale den nødvendig høye prisen.

Et utdrag av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 15.03.

Innlegget er også publisert hos sentrum/venstre tankesmien Progressiv.no 

Grusomhetene som nå er blitt den daglige virkeligheten i Syria begynner å bli kjent for de fleste. Og situasjonen blir stadig verre. Av journalister i Homs blir den nå beskrevet som folkemord. All hjelp og engasjement er helt nødvendig!

Det syriske helvetet

Kjennskap til de forferdelig forhold som nå råder der, om de grove forbrytelser som daglig blir begått mot store andeler av befolkningen, og om daglige drapstall som fluktuerer mellom et par titall og opp til et par hundre, er ikke lenger enn vond visshet forbeholdt dem som aktivt har lett og søkt etter hva som foregår i Syria. Nå har dette skrekkelige marerittet åpenbart seg for oss alle.

Jeg er en slik, en som aktivt har fulgt de kanaler i konvensjonelle og sosiale media jeg har kommet over – som det nå finnes ganske så mange av – for kontinuerlig bli oppdatert på hva som foregår. På Twitter finnes det syriske brukere og nettverk som stadig laster opp videoer filmet med deres egne mobiler og som viser ubetvilelige, massive overgrep. Men også videoer lekket fra enten uforsiktige eller rett frem ondsinnede ekshibisjonister fra regimets hær, som leende og med stolte poseringer foran kamera, viser hvordan de i en av regimets arrestasjonsbusser torturerer en fanget mann.

Jeg vil ikke ødelegge også deres nattesøvn ved å vise dere flere slike videoer. Netter florerer allerede av dem. Den ellers gode, generelle skeptiske holdningen man bør utvise for hvordan en konflikt blir fremstilt i media, er her når det gjelder den syriske situasjonen, blitt fullstendig malplassert. Så malplassert at den er direkte umoralsk. Mens massedrapene og torturen fortsatt pågår, er den litt forsiktige avstandtagen og ventende holdningen indirekte delaktig i forbrytelser hvis faktiske størrelse og omfang av all sannsynlighet er langt verre enn det helvetet vi allerede er klar over.

Journalister som har vært i Homs, som enten har klart å komme seg ut derfra (somPaul Conroy) eller rakk å skrive om forholdene der før de ble drept (som Marie Colvin), beskriver forholdene i Homs som tilnærmet folkemord. Det er i all hovedsak ikke en borgerkrig mellom stridene parter, men heller den utillatelige situasjon der landets militære styrker brukes mot sivile. En regelrett nedslaktning av sivilbefolkningen.

Hva kan vi gjøre?

Det er lett å bli motløs og resignert når man står overfor en slik situasjon. Men engasjement og en innsats hjelper alltid. La meg gi et eksempel. To mennesker klarte i løpet av halvannen uke å samle støtte fra mange store humanitære organsisasjoner samt hele det politiske spekteret og holde en fredsmarkering utenfor Nobels Fredsenter, med viktige appeller og konkrete krav. Vi (disse to var Sara Azmeh Rasmussen og undertegnede) fikk også denne markeringen filmet og lagt ut på nett, men den uunnværlige og uselviske hjelpen fra Rune Bjerke. I tillegg dubbet vi videoen på arabisk slik at også den arabiske verden – og spesielt Syria – skulle få se at vi her i nord følger med på deres lidelser, og at vi bryr oss. At vi gjør noe med det.

Her er markeringen på norsk, her på arabisk. Jeg ber dere spre dem videre. De kan gi håp.

Men slike markeringer legger press også på våre politiske ledere. Selv om Utenriksdepartementet måtte skuffe meg ved å si nei til invitasjonen til å holde appell på vår fredsmarkering, noe som hadde gitt et meget sterkt signal utad, – alle deres politikere var dessverre for opptatte en søndags ettermiddag til å gi den syriske sak en time av deres tid, – har i dag vår høyeste politiske leder, Jens Stoltenberg, på Twitter endelig kommet med en klar fordømmelse av Bashar al-Assad og krever hans avgang, i tillegg til kravet om at humanitær bistand må få slippe til. Men fortsatt, i skrivende stund, slipper ikke Røde Kors og Røde Halvmåne til i de områdene med verst rammet (bydelen Bab Amro i Homs).

Vi må fortsette å gjøre alt vi kan. 15. mars arrangeres det en global marsj for Syria, over hele verden planlegges det demonstrasjoner og markeringer. Her i Norge har Ali Watti satt i gang planlegging med aksjon i Bergen. Jeg ønsker ham lykke til og håper mange kommer. Videre ber jeg alle gjøre et forsøk på å hjelpe. Men mest av alt håper jeg at vi ikke tenker at ingenting nytter, at det ikke er noe i vits i å gjøreet forsøk. Alt hjelper – alt, bortsett fra det å resignere og enten tenke at ingenting hjelper eller at noen andre heller kommer til å gjøre det.