USA vil skaffe stadig mer av sin energi fra innenlandske kilder. Økt fornybarandel i kraftsektoren kan gi store utslippsreduksjoner.

Utviklingen i USAs energiforbruk vil ha stor betydning både for globale klimautslipp og markedene for olje, gass og kull. USA henger etter Europa, men bildet er ikke så svart som en overfladisk analyse av tallene fra Energy Information Administration (EIA) kan tyde på.

I forrige uke slapp EIA sin Annual Energy Outlook for 2012, som viser hvordan Washingtons energibyråkrater forventer at utviklingen i energimarkedene vil være frem mot 2035. Det som fikk overskrifter etter presentasjonen er knyttet til forventet økning i USAs fossile energiproduksjon, både olje og gass. USAs importavhengighet vil bli redusert i årene fremover på grunn av økt innenlandsk produksjon.

Dette vil utvilsomt kunne ha stor betydning både for de globale olje- og gassmarkedene – og for USAs atferd i internasjonal politikk.

Men analysen fra EIA er ekstremt konservativ i sine anslag når det gjelder utviklingen av fornybar energi. Fordi de føderale støtteordningene til vind og sol er midlertidige, forventer man at de vil opphøre, og at det derfor nesten ikke vil bli utbygd vind- og solkraftverk i USA de nesten 15 årene. Dette er en metodisk feilkilde som EIA selv peker på, men som ikke synes i de visuelle fremstillingene og tallrekkene som gjerne tar veien over i analysene som oljeselskapene utarbeider for å legitimere sitt syn på fremtiden.

I 2010 var fornybarandelen i den amerikanske kraftsektoren på lave 10 prosent. I 2035 forventer EIA at denne andelen skal være økt til 16 prosent. Utrullingen av fornybar energi, i første rekke vind og sol, kan selvsagt gå svært mye raskere hvis forholdene legges til rette, slik utviklingen for eksempel i Tyskland viser.

I 2011 ble det bygd nesten 7GW vindkraft i USA og omkring 1,5 GW solenergi. Fallende priser og ulike initiativ både på føderalt nivå og i delstatene vil trolig bidra til at utbyggingstakten økes. Særlig solenergien har fantastiske vekstmuligheter i USA – når Italia i fjor installerte 9 GW er det ingenting i veien for at USA med sin ubestridte evne til skalering om få år kan matche dette nivået.

Den europeiske miksen med karbonprising og krav til utbygging av fornybar energi, viser at skiftet kan gå ganske raskt. Men også i USA er det grunn til å tro at skiftet i grønn retning vil gå vesentlig hurtigere enn EIAs prognoser tilsier:

·        Obama-administrasjonen ønsker å videreføre det nåværende systemet med skattekreditter (tax-credits) for fornybar kraftproduksjon.

·        Fallende kostnader i sol og vind gjør de fornybare kildene stadig mer konkurransedyktige.

·        Mange stater har krav til økt fornybarandel – Californias 2020-krav til kraftsektoren er omtrent på linje med det Tyskland eller Storbritannia gjør.

·        En kullandel på 40 prosent kan ikke forsvares i det 21. århundre. Kostnader og helseskader både knyttet til utvinning og brenning av kull er kort og godt for høye.

·        Før eller senere vil også USA trolig få en klimapolitikk som innebærer karbonprising.

I kraftsektoren er det derfor sterke trender som trekker i retning av langt raskere omstilling og utslippsreduksjon. De andre store sektorene er oppvarming og transport. EIA legger ikke til grunn at gass vil være et mer utbredt drivstoff i transportsektoren om 25 år enn i dag. Bare 3 prosent av USAs gassforbruk går til transportsektoren nå, og denne andelen vil ikke øke, i følge EIA.

Dette står i sterk kontrast til ambisjoner både fra Obama-administrasjonen og store bilkonsern som Chrysler om å øke bruken av naturgass som drivstoff til biler og lastebiler. Obama ønsker særlig å legge til rette for bruk av gass i lastebiler og annen tungtransport, mens Chrysler leder en utvikling i retning av at gass blir et mer brukt drivstoff også for personbiler. Med dagens lave gasspriser i USA, er bensin og diesel vesentlig dyrere enn gass. Interessant nok er ingen av de store oljeselskapene pådrivere for et skifte. Årsaken er enkel; større evne til å veksle mellom olje og gass kan dempe oljeprisene og derfor deres profittrater.

Overgang til gass i transportsektoren gir ingen umiddelbar klimagevinst, men åpner for at biogass kan spille en langt større rolle enn i dag. Biogass er enklere å fremstille enn andre biodrivstoffer – og har også færre problemer knyttet til bærekraft.

Oppsummert er det følgende å si: USA henger etter, men den fossile energien møter stadig sterkere konkurranse. Å legge til grunn at bildet skal utvikle seg på linje med EIAs prognoser er uansvarlig. Derfor er utsiktene til en nedgang i USAs klimautslipp også bedre enn EIAs tall skulle tilsi. Ergo øker også den finansielle risikoen ved å legge milliarder av kroner i landets fossile energisektor, slik Statoil har valgt å gjøre. Fremtiden er fornybar – også i USA.

IEAs World Energy Outlook levner ingen tvil. Togradersmålet kan bare nås gjennom massiv utbygging av fornybar kraftproduksjon. Helge Lund og Ola Borten Moe lukker øynene for dette – i sin dyrking av den fossile energisektorens verdensbilde.

Statoils toppsjef Helge Lund og olje- og energiminister Ola Borten Moe hadde en klar agenda for konferansen der IEAs World Energy Outlook mandag ble presentert for et norsk publikum: Å underbygge at Statoils syn på den globale energiutviklingen er det “realistiske” – og å fremme salg av norsk gass i Europa.

IEAs World Energy Outlook er energisektorens bibel, men hellige skrifter kan presenteres og tolkes på mange måter – slik Svein Tindberg minner om når han tar kveldsskiftet på Det Norske Teatrets scene med sin forestilling Abrahams Barn.

Mandag formiddag var det Statoil som styrte. Selskapets meget kompetente kommunikasjonsfolk hadde funnet frem til økonomi-professoren Dieter Helm, som med britiske akademikeres humor og veltalende arroganse snakket ned både FN-forhandlingene, EUs politiske ambisjoner, offshore vindkraft og energi-effektivisering. Noen som er i tvil om hva han mente at er løsningen?

Et ord på fire bokstaver som begynner på g.

IEAs visedirektør Richard Jones presenterte IEAs såkalte “new policies scenario” – en projeksjon over utviklingen av det fremtidige energiforbruket som vil lede til omkring 3,5 grader oppvarming. Han var pliktskyldig innom IEAs tograders-scenario også – og viste hvor kort tid vi har på oss hvis ikke denne døren skal lukkes.

Dramatikken i dette rikker ikke Helge Lunds syn på verden. Han gjentar at han ikke har sett noen troverdig analyse som peker i noe annen retning enn at fossile energikilder vil være de dominerende i verden – nærmest for all fremtid.

Lund – og alle andre som velger å stole på fossilindustrienes virkelighetsbilde – risikerer imidlertid å bli vekket ganske brutalt, skal vi tro Bloomberg New Energy Finance, som følger utviklingen i fornybare energiteknologier fra et finansielt ståsted.

Deres ledende vindanalytiker Justin Wo, uttrykker seg slik til Business Green.

"In the next few years the mainstream world is going to wake up to wind cheaper than gas, and rooftop solar power cheaper than daytime electricity."

Prisene faller, den industrielle kapasiteten bygges opp - og strukturen i kraftmarkedene endres. Tendensene er tydelige.

Mon tro om ikke Statoils hjemmepublikum i Det Norske Teateret – og Statoils egen organisasjon - hadde hatt godt av litt alternative innspill? Noen kritiske røster, fakta og meninger som peker i en annen retning enn den oljebransjen finner det tryggest å tro på?

Det er ingen grunn til å undervurdere dramatikken i at verdens kullforbruk har økt dramatisk de siste årene og at en klimautvikling i tråd med togradersmålet raskt vil bli umulig om dette fortsetter. Samtidig er det et lyspunkt i at IEA historisk har undervurdert vekstkraften i de fornybare energiteknologiene – i første rekke sol og vind - fundamentalt. Det gjør man fortsatt – og det gir god grunn til større håp om at utviklingen kan bringes på rett spor enn – enn Helge Lunds “realisme” indikerer.

Samtidig bærer IEAs scenarier bud om at en rask og massiv oppskalering av fornybar kraftproduksjon, særlig utenfor OECD, men også i OECD, er det eneste som kan gi utslippsreduksjoner i et omfang som virkelig monner. Litt mer gass her og der som erstatning for kull kan bidra noe, men det dramatiske skiftet må komme gjennom rask utrulling av fornybar kraftproduksjon, både i stor og liten skala, og gjennom utvikling av smarte teknologiske løsninger.

Det er ikke vanskelig å finne faktabasert kunnskap og informasjon som støtter opp under at vi står i et begynnende paradigmeskift i kraftsektoren. Men den ble ikke videreformidlet til publikum i Det Norske Teatret mandag morgen.

Statoil hadde ansvar for manus, opplegg og regi.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre viser at han har stor tro på den fossile energiens fremtid. Flere forhold tilsier at hans syn er for unyansert. Samtidig trengs det politisk innovasjon for å fremme hans gode hensikter.

Jonas Støre svarer på min kronikk i Dagsavisen forleden med å komme med et sterkt forsvar for den fossile energisektorens interesser, samtidig som han spør om det er mulig å skape en felles visjon som forener det fornybare og fossile på en realistisk måte.

Jo, jeg tror det er mulig - ihvertfall et langt stykke på vei. Men det er noen brikker som må på plass.

For det første: Støre undervurderer vekstkraften og potensialet i fornybar energi, i første omgang vind og sol. Det er riktig at fornybar energi foreløpig utgjør en liten del av verdens totale energikonsum. Men Støre må løsrive seg fra makrotallene og be sine medarbeidere bryte opp tallmaterialet. Det mest interessante er de globale trendene i kraftsektoren. I 2010 ble det investert omkring 250 milliarder dollar i fornybar kraftproduksjon globalt, når stor vannkraft regnes med. Dette er ingen Mikke Mus-industri - slik oljelobbyen gjerne fremstiller det som.

Støres stab, og ikke minst deres kolleger i Olje- og Energidepartementet, må legge vekk business as usual-scenariene fra Statoil og andre oljeselskaper når de gjør sine saksforberedelser. Disse scenariene er ubrukelige som verktøyer hvis hensikten er å forstå de globale trendene i fornybar energi - fordi vekstratene som ligger inne er altfor lave. Det finnes mye alternativ informasjon tilgjengelig. Det viktigste er kanskje å følge og analysere det som skjer industrielt og finansielt – særlig med utgangspunkt i Kina.Et par glimt fra den siste uken: Kinesiske selskaper skal investere 15 milliarder dollar for å bygge ut vind- og vannkraft i lille Lesotho! Innen solsektoren varsler både kinesiske selskaper og deres konkurrenter at de vil øke kapasiteten i silisiumproduksjon – tross stor kortsiktig overkapasitet.Effekten vil være et kraftig bidrag til ytterligere prisreduksjon på solenergi – som for eksempel vil gjøre det lettere å få lønnsomhet i det gigantiske Desertec-prosjektet som er på trappene i samarbeid mellom tyske industriselskaper og en rekke land på sørsiden av Middelhavet.

Selvsagt er det fortsatt mange hindre som skal overvinnes, men også på det finansielle området er mye på gang. Direkte investeringer i fornybar energi vil i økende grad bli en attraktiv arena for pensjonsfond og andre institusjonelle investorer som søker alternativer til aksjer og obligasjoner.

For det andre: Støre har veldig tro på karbonfangst og lagring – basert på gass. Det kan hende at han får rett, men det kan også være at løpet for karbonfangst og lagring er kjørt – før det har begynt. Uansett trengs det en realitetsorientering av den norske politikken på feltet. Fra norsk side handler dette om å sikre verdiene av gassressursene. Spørsmålet nå er hvordan man best gjør det?

Det er noen sterke strukturelle forhold som virker mot karbonfangst som en bærekraftig teknologi – både i økonomisk og miljømessig forstand. Den eneste egentlige driveren for karbonfangst er store utslippskostnader for CO2. Uten et sterkt globalt klimaregime, forsvinner dette som drivkraft. Karbonfangst er ikke noe bidrag i forhold til å redusere eksponeringen mot fossile energipriser, og heller ikke noen løsning på de langsiktige ressursutfordringene. Kullet og gassen må fortsatt hentes opp, fraktes til markedet - og brennes.

Man ser også stadig eksempler på at teknologiutviklingen går sakte og at prosjekter droppes – selvsagt mye på grunn av kostnadene, men også på grunn av manglende trykk fra oljeindustrien. Den europeiske gasslobbyen snakker om at karbonfangst vil bli viktig om et par tiår, men spørsmålet er om gasskraft med karbonfangst da vil være prismessig konkurransedyktig mot de fornybare alternativene.

Slik sett har gassnasjonen Norge hastverk. Det er kanskje en ide å bygge gasskraftverk med karbonfangst i Tyskland eller Storbritannia – med norske penger. Det kan muligens sikre et marked for norsk gass i tiårene fremover. Samtidig er det uten tvil riktig å holde høyt trykk på forskningsinnsatsen. I industriprosesser vil karbonfangst være svært viktig selv om det kanskje ikke får noen stor betydning i kraftsektoren.

For det tredje: Støre ønsker at gassen skal være “partnerenergi” for den voksende bruken av fornybare energikilder. Det er en forstandig tilnærming, så lenge man ikke samtidig forsøker å obstruere tiltak som fremmer at gassbehovet blir minst mulig i land som Tyskland og Storbritannia. Fornybare alternativer må ha fortrinn. Det vil lenge være behov for relativt mye gass, selv om forbruket etter hvert vil falle i tråd med kraftsektorens avkarbonisering.

En mulighet for å synliggjøre et partnerskap mellom gass og vindkraft kan være å etablere offshore vindparker i tilknytning til Ekofisk og Aldous/Avaldsnes der integrerte gasskraftverk startes opp når det er vindstille. Store leverandører av kraftverksteknologi har slike løsninger under utvikling. 

Men for å få til slike "big things" trengs det sterkt politisk lederskap og evne til å se ting i sammenheng, på tvers av sterke sektorinteresser og motkrefter som leter etter problemer, ikke muligheter!

Derfor et lite polemisk poeng til slutt: Støre leverer en standardfrase om at Norge er i verdenstoppen når det gjelder fornybar energi. Det er riktig – men det er ikke noe svar på ønsket om - og behovet for - sterkere politisk lederskap i klima- og energipolitikken. Når det gjelder politisk, teknologisk og finansiell innovasjon på energi- og klimafeltet, har Norge mer å lære av våre naboland i Europa enn vi har å lære bort.

Selvtilfredshet er en stor risikofaktor – ikke minst for lite og steinrikt land som ofte står alene i en omskiftelig verden

Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil trappe opp innsatsen for å selge norsk gass i Europa. Han burde heller intensivert markedsføringen av et mye bedre produkt – fornybar energi helt uten klimautslipp.

Jonas Gahr Støre holdt en interessant tale på Oljeindustriens Landsforenings konferanse i Oslo nylig. Han framholdt i forsiktige ordelag at våre naboland kan komme til å velge energiløsninger som gjør at markedet for norsk gass vil krympe. Dette vil utenriksministeren møte med økt salgsinnsats og markedsføring av gassen i Europa.

Det er ingen tvil om at Støre tar klimautfordringen på det dypeste alvor, men det er like tydelig at han representerer den fossile energisektorens interesser. I likhet med oljelobbyens talsmenn underspiller Støre den fornybare energiens vekstkraft og potensial når han snakker, mens hans politiske atferd samtidig indikerer at han er meget bevisst den stadig sterkere trussel mot norske gassinteresser som Europas utbygging av fornybar energi representerer.

Når Støre varsler intensivert salgsarbeid på gassens vegne og Statoil samtidig bruker store beløp på lobbyarbeid og annonsekampanjer, er begge deler uttrykk for en velbegrunnet frykt for at markedet for gassen skal forvitre.

For en Europa-kjenner som Støre må det være et paradoks at Norges petroleumsinteresser i liten grad reflekteres når EU utvikler sin energi- og klimapolitikk. Snart 20 år etter forrige EU-avstemning er ikke trusselen at Brussel skal beslaglegge petroleumsressursene, men at EUs politikk designes på en måte som undergraver gassens verdi.

EUs klimamål og energiomstilling truer gassen i et tidsperspektiv som strekker seg mot 2030 og videre framover. Men allerede i et kortere perspektiv er gassen utsatt. Den er for dyr i forhold til kullet, mens karbonprisene er altfor lave til at man får et skifte fra kull til gass i et omfang som monner.

Fra et klimapolitisk ståsted er naturgassen et både og. Gass er mye bedre enn kull, men mye dårligere enn fornybart. Der gassen reduserer utslippene i forhold til kull, fjerner fornybar kraftproduksjon utslippene helt. Den kvalitative forskjellen er stor.

EU har valgt å kombinere et karbonmarked med mål for utbygging av fornybar energi. For gassinteressene ville det vært mye bedre om klimamålene ikke var ledsaget av krav om økt fornybarandel. Det ville gitt en høyere karbonpris og derfor styrket gassen mot kullet. Dette designet er, parentes bemerket, også de norske samfunnsøkonomenes foretrukne modell. Subsidiert utbygging av fornybar energi forstyrrer. Det gir lavere karbonpris og lavere strømpriser. Begge deler svekker gassen.

Energiomstillingen i store EU-land som Tyskland og Storbritannia har voldsomme dimensjoner. Det er ingen tvil om at behovet for balansekraft, altså kraft som kan produseres når det er vindstille, vil være meget stort. Gasskraft vil utvilsomt ha en viktig rolle, men karbonfrie løsninger vil – og bør – ha fortrinn. Jo bedre kraftsystemene bygges sammen gjennom kabler og kraftlinjer, jo mindre behov vil det være for å fyre i gang gasskraftverkene. Ulike former for lokal energilagring vil bidra i samme retning.

Likeledes vil den norske vannkraften kunne spille en svært viktig rolle, forutsatt at det utvikles sterkere fysiske forbindelser gjennom kabler mot Tyskland og Storbritannia. Norsk og nordisk eksport av kraft fra vind og vann kan fjerne store CO2-utslipp hos våre naboland. Norden vil om ti år ha et kraftsystem som i praksis er karbonfritt, samtidig med at det bygges opp et samlet overskudd på 25–30 TWh. Hvis dette overskuddet kunne eksporteres og erstatte kull på kontinentet, ville man kunne spare atmosfæren for omkring 20 millioner tonn CO2 i året. Samarbeider man godt, vil landene rundt Nordsjøen kunne bli den første store regionen i verden som får et avkarbonisert kraftsystem og som derfor er bærekraftig på lang sikt.

Gassvolumene vil høyst sannsynlig gå ned – og gassen vil dessuten trolig oppleve redusert betalingsvilje fordi alternativene blir billigere. Beregninger fra Econ Pöyry viser for eksempel at Storbritannia vil ha relativt stort behov for gasskraft om sommeren fordi mild sommerbris gir mindre kraft fra vindmøllene enn når vinterværet herjer. I samme periode av året er normalt produksjonen høy og prisene lave i det norske kraftmarkedet, og dette vil trolig forsterke seg når mer småkraft bygges ut ved hjelp av de grønne sertifikatene. En kabel fra Vestlandet til Storbritannia vil kunne utnytte dette, men samtidig redusere britenes behov for gass.

Det er ingen tvil om at en avkarbonisering av den europeiske kraftsektoren vil kreve naturinngrep i form av kabler, høyspentledninger og master. Naturinngrepene er meningsløse hvis de bare fremmer sløsing, men bildet er helt annerledes hvis utbygging av fornybar energi i Norge erstatter store mengder fossil energi ellers i Europa. Da gir det mening å bygge ut både vind, vann og kraftledninger.

Utfordringen er å finne gode samarbeidsformer og forretningsmodeller som ivaretar interessene både hos kjøper og selger, og som sikrer langsiktig avkastning på investeringene både i kraftproduksjon og i infrastrukturen som er nødvendig for å få kraften fram til markedet.

Dette krever lederskap og engasjement fra øverste politiske hold – hos statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre. Byråkratiske hindre må overvinnes, og motkrefter må nedkjempes.

Dessverre viser verken Stoltenberg eller Støre den samme politiske omsorgen overfor den fornybare energien som de har overfor den fossile. Det er synd – og de bør endre fokus snarest. Salgs- og markedsføringsjobben vil også være langt lettere – simpelthen fordi fornybar kraft er et mye bedre produkt enn gass – «Clean, renewable, Norwegian – a zero emission solution».

REC må stenge fabrikker – men globalt har solindustrien en meget lys fremtid. Spørsmål er ikke om solenergi blir billigere enn fossil kraftproduksjon, men når kurvene krysses.

Det er veldig synd at REC er tvunget til å legge ned virksomhet i Norge og at 700 jobber går tapt. Familier og lokalsamfunn rammes hardt. Men det er likevel helt riktig av næringsminister Trond Giske å avvise krav om statlige støttepakker for å opprettholde ulønnsom produksjon. Solindustrien er inne i en darwinistisk periode der de minst konkurransedyktige virksomhetene stenges ned og der det trolig vil skje store strukturelle endringer i form av konkurser, oppkjøp og fusjoner.

Det er ikke slik at markedet ikke vokser, og det må ikke skapes et inntrykk av at solenergi er mislykket og aldri blir noe annet enn et kostbart, subsidiert nisjeprodukt. Tvert i mot; solenergiens fremtid blir lysere for hver dag som går fordi kostnadene faller så dramatisk at mange produsenter får store problemer. Det er dette som er solparadokset.

Markedsveksten globalt er “bare” snaut 60 prosent i år, og beregnes til “bare” 38 prosent i 2012. Men det hjelper ikke når tilbudet øker nesten dobbelt så mye fordi det er bygd ut svært mye industriell kapasitet de siste par årene, i all hovedsak i Kina og ellers i Asia. Med slik ubalanse kommer prisfallet raskt, og det er nettopp det som skjer.

I tillegg virker den økonomiske krisen selvsagt sterkt inn i mange land. Det blir vanskeligere å få finansiering og prosjekter utsettes. Forventninger om ytterligere prisfall gjør også at det kan være rasjonelt å vente litt med å igangsette bygging. Politisk usikkerhet og subsidiekutt bidrar også negativt, men subsidiene må naturligvis kuttes i takt med kostnadsreduksjonene.

For prisene skal videre ned. Marginene i den delen av REC som har god lønnsomhet, silisiumproduksjonen i USA, viser for eksempel at det fortsatt er svært mye å gå på. Der er driftsmarginen 50 prosent, men det kommer ikke til å fortsette svært lenge. Andre klarer også å produsere silisium, selv om inngangsbarrierene er høyere i den delen av verdikjeden enn i produksjon av solceller.

Teknologiske forbedringer driver kostnadene ned. 25-30 øre/kwH kan være innen rekkevidde, ifølge Crystal Solar, et selskap i Silicon Valley, hvor DN fulgte Trond Giske. Det forskes og utvikles i tusenvis av selskaper og laboratorier over hele verden, aller mest i Kina. Kostnadene per produsert kwH bringes raskt nedover og vil konkurrere ut kull og gass i stadig flere markedssegmenter og land. Solenergien er ekstremt fleksibel og kan tilpasses alt fra små installasjoner på private boliger til store kraftverk. Erfaringene fra de mest modne markedene, Tyskland og Italia, viser også at utbyggingen kan gå meget raskt, nærmest eksplosivt, når alle forhold ligger til rette.

Den fossile energisektorens talsmenn snakker, av gammel vane, ned fornybar energi – og viser ofte svært liten innsikt i hva slags vekstkraft og potensiale som ligger i de fornybare energiteknologiene, kanskje særlig i sol. Fra et klimaståsted er utviklingen i solsektoren derimot meget oppløftende. Det er avgjørende å bli kvitt mest mulig av klimautslippene fra kraftsektoren fortest mulig. Da er ingenting bedre enn raskt fallende priser og sterk industriell ekspansjon i solenergi, sektoren som globalt – og på tyve-tredve års sikt - vil ha størst betydning i overgangen til et fossilfritt energisystem.

Anders Bjartnes er daglig leder i Norsk Klimastiftelse

USA-investeringene forankrer Statoil i et sterkt interessefellesskap med den amerikanske fossilindustrien. Det bør være dårlig selskap for Norge.

Statoils inntreden i såkalt ukonvensjonell olje- og gassutvinning i USA og Canada er et veivalg som bør drøftes bredt i det åpne offentlige rommet. Dette handler ikke om enkeltsaker, men om strategisk posisjonering både i politisk og finansiell forstand. Veksten i denne delen av den fossile energisektoren bidrar uten tvil til å forsinke omstillingen av det amerikanske energisystemet i klimariktig retning – og til å stadfeste USAs rolle som den viktigste bremseklossen i strevet for å oppnå en global klimaavtale i FN-regi.

Fra klimapolitisk ståsted er det meningsløst at den norske staten skal være kapitalkilde for ekspansjon i ukonvensjonell olje- og gass i Nord Amerika. Det ligger i oljeselskapenes gener at de hele tiden må jakte etter mer. Men det er ingen grunn til at den norske statens finansielle ressurser ukritisk skal stilles til rådighet for dette. Som majoritetseier i Statoil burde Staten derfor ta initiativ til en prosess med siktemål å skille ut Statoils aktiviteter i ukonvensjonell petroleumsutvinning i et eget selskap som børsnoteres og privatiseres. Slik kan man klippe av både de politiske og finansielle båndene mellom den norske staten og noen av klimakampens viktigste motkrefter. Kapitalen som frigjøres kan brukes til noe mer konstruktivt og fremtidsrettet, for eksempel investeringer i offshore vindkraft i Storbritannia og Tyskland.

Den politiske utviklingen på det klima- og energipolitiske feltet i USA de siste årene er en trist historie. Alliansen mellom fossilindustrien og det politiske høyre har klart å sette en stopper for all progressiv politikkutvikling på det føderale nivået.

Med valget av Barack Obama var det forventninger om at USA skulle innta en konstruktiv rolle i de globale klimaforhandlingene og iverksette interne politiske grep som ville forsere en innenlandsk energiomstilling. USA har omtrent dobbelt så høye CO2-utslipp per innbygger som EU. Kraftforsyningen er dominert av kull og transportsektoren sluker olje. Der EU har valgt å kombinere et utslippstak med krav til mer fornybar energi i medlemslandene, gjør USA ingen av delene. Et tak på utslippene i USA er forutsetningen for å få til et system med en global karbonpris, slik for eksempel Jens Stoltenberg mener er en forutsetning for å løse klimakrisen. 

Absolutt ingenting tyder på at en mer ansvarlig og fremtidsrettet linje i overskuelig fremtid vil ha mulighet for å få gjennomslag i Washington.

Vinneren er den fossile energisektoren, petroleumsinteressene og kullindustrien. Man kan kjøre videre som før. Klimatrusselen er bare noe Al Gore og noen radikale professorer bråker om.

Utvinningen av ukonvensjonelle petroleumsressurser bidrar også til å dempe en annen viktig drivkraft for grønn energiomstilling. Med større tilgjengelighet på innenlandske ressurser, kan USA videreføre fossilavhengigheten samtidig som behovet for importert olje og gass etter hvert kanskje kan bli mindre. Utvinning av fossil energi gir selvsagt også vekst og arbeidsplasser, og bidrar derfor også til å redusere sjansene for politiske endringer i den fossile energisektorens disfavør.

USA har ingen karbonprising, sånn som EU. Det koster ikke å slippe ut CO2. Derfor mangler også det grunnleggende styringssignalet som den europeiske politikken gir til næringslivets aktører. I Europa er karbonprising energipolitikkens grunnmur – en langsiktig rammebetingelse. Sammen med fornybarkrav legger karbonmarkedet noen rammer som gjør at nye og grønne industrier får noenlunde forutsigbarhet. I USA er det også forskjellige ordninger som i mange stater fremmer utbygging av fornybar energi, men politikken er ustabil, uoversiktlig og ofte kortsiktig. Fragmenteringen bidrar i sin tur til at omstillingen blir dyrere enn nødvendig, det blir vanskeligere å bygge en industriell base – og hinderløypen blir derfor enda mer krevende for de karbonfrie alternativene.

Vinneren er igjen – på kort sikt – den fossile energisektoren. Politiske tiltak som bidrar til en klimariktig energiomstilling er i mot deres interesser. Derfor kjemper de i mot.

I et litt lengre bilde er det heldigvis grunn til å tro at amerikanernes innovasjonskraft og ubestridte evne til å gjøre ting i stor skala vil snu om på mye.

Det er altså i dette landskapet at Statoil nå bruker relativt store beløp på å kjøpe seg til nye markedsposisjoner. Denne ukes oppkjøp av oljeselskapet Brigham for 24,5 milliarder kroner er det siste eksempelet. Tidligere har Statoil kjøpt seg inn i skifergass-aktiviteter i USA, både i Marcellus i nordøst og i Texas. I tillegg kommer naturligvis den omstridte oljesandsatsingen i Canada.

Statoils styre og ledelse har lagt en strategi som innebærer at satsing på ukonvensjonelle petroleumsressurser i Nord Amerika skal være et vekstområde.

Det er på tide at vi får en bred politisk debatt om hva Statoil skal drive med – så å si over Helge Lunds hode. Enkeltsaker er uten tvil en sak for selskapets styrende organer. Langsiktige strategivalg og selskapsstruktur hører hjemme på eiernes bord – og har derfor sin plass i det politiske rommet.

Å skille ut Statoils aktiviteter innen offshore vindkraft i et eget selskap er en god ide. Her kan det skapes et fornybart industrilokomotiv.

SVs næringspolitiske talsmann Alf Holmelid har tatt til orde for å splitte Statoil i to – å skille fossilt og fornybart i to selskaper. Det er et godt forslag som bør kunne favne bred støtte, både i næringslivet og i politikken.

Her finnes mange varianter, men det mest aktuelle vil trolig være å skille ut Statoils virksomhet innen offshore vindkraft i et eget børsnotert selskap, som eventuelt også kan fusjonere inn Statkrafts virksomhet i offshore vind. Et slikt selskap kan bli et industrilokomotiv som vil kunne gavne mange norske teknologimiljøer og gi leverandørindustrien et sterkere fornybart ben – i tillegg til det fossile.

Offshore vindkraft er i ferd med å bli en stor industri – et marked i sterk vekst både i Nordsjøen og ellers i verden. I Europa vil kraftproduksjonen fra offshore vind i økende grad skyve ut fossil energi og er allerede en trussel mot gassen. Ved å fremme norske aktørers markedsandel innen offshore vind, vil norske interesser kunne ta en stor del av verdiskapingen i den europeiske kraftsektoren - en strategisk posisjonering som vil betale seg for alvor når gassvolumene minker og etter hvert blir ganske marginale.

Et stort norsk selskap innen offshore vindkraft vil operere i direkte konkurranse med gassinteressene, men samtidig bidra til å sikre at Norge ikke havner på sidelinjen i den europeiske energiomstillingen som uansett kommer. Å satse ensidig på gassen, vil være like hodeløst som det var når enkelte aktører i kultur- og medieindustrien midt på nittitallet håpet at internett ville gå over.

Det er lite som tyder på at Statoils ledelse vil se det som å være i selskapets interesse å ta en ledende posisjon i denne omstillingen. Derimot er bildet annerledes sett fra eierens perspektiv. Derfor er forslaget fra Alf Holmelid godt og fremtidsrettet – det bør kunne høste støtte både fra industrihold, fra fagbevegelsen, og fra et bredt politisk flertall i Stortinget.

Statkraft og Statoil bygger nå vindparken Sheringham Shoal og er også begge deltakere i det store Dogger Bank-prosjektet. I forbindelse med Dogger Bank er partnerne forpliktet til å bringe prosjektet frem til et punkt der en investeringsbeslutning skal tas, men ikke lenger. Skal de to norske selskapene være med på dette løpet videre, trengs det uansett beslutninger på politisk nivå. Dogger Bank-prosjektet er gigantisk og vil trolig løpe godt forbi 2020.

Finansielt er offshore vind en sektor hvor kontantstrømmen i praksis er garantert av regjeringene i landene hvor utbyggingen skjer. I Europa betyr det i første rekke Berlin og London. Garanterte priser på kraften gjør at risikoen ligger hos utbyggerens evne til å håndtere kostnadene knyttet til utbyggingen og til å presse ned prisene på turbiner og andre nødvendige komponenter. Å gjøre et børsnotert selskap innen offshore vind attraktivt for institusjonelle investorer bør være fullt mulig. Regjeringene både i Berlin og London er opptatt av å skape finansielle rammer som gjør offshore vind til et attraktivt investeringsobjekt – det er en forutsetning for å kunne realisere ambisiøse planer.

Et stort norsk selskap i offshore vind kan også være en drivkraft i kommersialiseringen av flytende vindkraft – en teknologi der Statoils egen Hywind-teknologi og konkurrenten Sways løsninger er i forkant globalt. Energiomstillingen i Japan etter Fukushima-ulykken kan gi flytende vindkraft en kick-start der de norske løsningene kan ha gode muligheter for å vinne frem.

Offshore vindkraft er også et område der man kan tenke seg et omfattende industrisamarbeid med land som i kraft av størrelse og vekstrater vil bli stadig viktigere i dette århundret; Kina og Brasil. Kineserne har store ambisjoner i offshore vind, og den norske kompetansen er i stor grad komplementær til Kinas egen. Brasil har begynt å lukte på offshore vind, selv om landet har ekstremt store fornybare energiressurser som med dagens kostnadsnivå kan bygges ut mye billigere.

Alf Holmelid har foreslått å kappe Statoil i to. Skulle det knipe med kapital, kan selskapet kappes i tre. Oljesanden, skifergassen og virksomheten i en del diktaturer kunne med fordel helprivatiseres og selges ut, mens “Statoil Classic” ville sitte igjen med kjernevirksomheten; offshore olje og gass i Nordsjøen og i en del internasjonale markeder der Brasil trolig etter hvert vil være det viktigste.

Den nye danske regjeringen varsler kraftig opptrapping av innsatsen på miljø-, klima-, og energiområdet. Helle Thorning-Schmidt og hennes mannskap vil gjøre Danmark til et "grønt demonstrasjonsland".

Sett fra Oslo hadde også den borgerlige danske regjeringen et betydelig forsprang på den norske rødgrønne regjeringen, men nå kommer det et skikkelig rykk. Ambisjonene når det gjelder klimakutt forsterkes, utbyggingen av ny fornybar energi skal forseres. Danmark skal være fossilfritt i 2050, innfører klimalov etter britisk mønster – og inviterer næringslivet med på ferden:

“Den grønne omstilling skal ske gennem et tæt offentligt-privat-samarbejde. Ved at opstille konkrete, ambitiøse og langsigtede mål bl.a. for vedvarende energi og gennemføre intelligent grøn regulering, vil regeringen tilskynde virksomheder til at udvikle, teste og udbrede de teknologiske løsninger, som den grønne omstilling kræver.

Halvparten av landets strømproduksjon skal komme fra vindkraft i 2020. Det betyr raskere utbygging av vindkraft både til havs og til lands enn den borgerlige regjeringen la opp til.

Transportpolitikken legges om for å fremme mer energieffektive biler, mens landbruket skal få en forsterket rolle som energiprodusent. Det siste er kanskje noe av det viktigste Danmark kan bidra med i global sammenheng fremover. “Svinegyllen” – grisemøkka – skal bli biogass og erstatte fossilgass fra Nordsjøen. Arealer som i økende grad er utsatt for flomskader kan brukes til dyrking av energivekster, hindre lokal forurensning som oppstår når regnskyll vasker vekk gjødselen på de mest utsatte kornåkrene – og produsere biomasse som kan erstatte fossilt brennstoff til kraft- og varmeproduksjon. Utvikling av et ressurseffektivt og klimaklokt industrilandsbruk er trolig en forutsetning for å håndtere de enorme utfordringer som både matvaresikkerhet og klimaendringer representerer. Her kan både driftskonsepter og smarte teknologiske løsninger bli like god eksportvare for danskene som flesket er i dag.

Den grønne omstillingen skal gi nye arbeidsplasser og plassere vårt naboland som en førende nasjon i den globale omstillingsoperasjonen som er nødvendig for å hindre sammenbrudd i klimaet, men som samtidig innebærer store forretningsmuligheter. Fossile brennstoffer skal erstattes i store volum, for å sikre at verden får nok energi - uten at klimautviklingen går av skaftet.

Å oppnå resultater forutsetter at man klarer å se helhetlig både på politikk og marked, og sørge for at de ulike politikkområdene støtter opp om hverandre. Til å lede Klima-ministeriet har den danske koalisjonen valgt Martin Lidegaard. Han er styreleder i den grønne tenketanken Concito og tidligere folketingsmann for De Radikale. Lidegaard vil sette fokus på gevinstene som kan høstes når Danmark blir “fri fra den kostbare avhengigheten av olje og kull”.

Concito la i valgkampen frem en omfattende rapport som viste at 77.000 nye jobber kan skapes om energiomstillingen og utslippsreduksjonene forseres.

Den viktigste forskjellen på Norge og Danmark i klima- og energipolitikken handler om tilnærmingen: Der det stoltenbergske sosialdemokrati, i oljefyrt velstand, sitter musestille og stirrer i en vegg av kostnader og problemer, har danskene i mange år sett etter mulighetene som ligger i det begynnende paradigmeskiftet i energisektoren. Landets posisjon som ledende i utviklingen av vindkraft-teknologi er et eksempel.

Den forrige regjeringen under Lars Løkke Rasmussen var på ingen måte noen sinke. Hans klimaminister Lykke Friis støttet helhjertet opp om den langsiktige visjonen om et fossilfritt Danmark i 2050 og var tydelig i sin tilnærming til energifeltet: Det er i fornybar energi at fremtiden ligger.

På det internasjonale planet har Connie Hedegaard, også tidligere dansk klimaminister, plassert seg som en av de mest innflytelsesrike politikerne på klima- og energifeltet. Som EUs klima-kommisær spiller Hedegaard en svært viktig rolle når den europeiske og globale politikken skal utformes.

På det europeiske nivået får Danmarks nye utenriksminister, Willy Søvndal, mulighet til å fremme en “bærekraftig vekstdagsorden” når EU-formannskapet skal håndteres i første halvår av 2012. Å fremme skjerping av EUs CO2-reduksjoner i 2020 fra 20 til 30 prosent er en av hans prioriteringer. I tospann med Connie Hedegaard, og med allierte i Sverige, Tyskland og Storbritannia, er det håp om at han klarer å sette bremseklossene på plass. 

Det er kanskje ikke å vente at de rødgrønne i Norge skulle vende seg mot Danmark så lenge landet hadde en borgerlig regjering, men nå har de ikke lenger noen unnskyldning for ikke å se mot København for å finne inspirasjon til en mer offensiv og fremtidsrettet klima- og energipolitikk.

Når Helle kan, hvorfor kan ikke Jens?

Klima- og energipolitikken trenger politisk lederskap – både i den store verden og i lille Norge. Det er synd Jens Stoltenberg ikke er mer offensiv.

Jens Stoltenberg sa ingenting om klima- og energipolitikk i sin tale til Aps landsstyre tirsdag. Han nevnte bare saksfeltet i en liten polemikk mot Høyre og Frp. Det burde vært plass til litt mer. Klima- og energifeltet trenger sterkere politisk lederskap – enten det er økonomisk krise i Europa eller ikke.

Stoltenberg har et oppriktig engasjement i klimasaken. Det er ingen grunn til å betvile at han er sterkt opptatt av klimatrusselen. Det er imidlertid grunn til å etterlyse en sterkere hånd – et tydeligere politisk lederskap - fra statsministerens side.

Ikke minst i lys av den ekstreme sendrektigheten i de globale klimaforhandlingene er det nødvendig med sterkere signaler både overfor Arbeiderpartiets egne rekker og mot den innenlandske opinionen for øvrig. Det er ikke slik at klimatrusselen er blitt noe mindre viktig om det for tiden snakkes mindre om den, og om den amerikanske presidenten Barack Obama er tvunget i kne av alliansen mellom en aggressiv fossilindustri og høyrekrefter som avviser vitenskapens tydelige funn.

EUs klima-kommisær Connie Hedegaard tok hardt i mot den amerikanske høyresidens ignoranse forleden, og hun bør få støtte.

Men det er i første rekke i den norske debatten at en mer tilstedeværende Stoltenberg kan gjøre forskjell. Hans dagsorden er viktig for vår felles dagsorden. Å gjennomføre store og små klimatiltak krever at det går an å få gjennomslag for politiske endringer. Det må settes på økt trykk – ellers risikerer vi at selv de enkleste grep blir malt sønder og sammen i endeløse kamper mellom sektorinteresser hvor en fragmentert forvaltning ikke evner å agere. Det er mange og sterke motkrefter. Det trengs politisk lederskap for å få slutt på famlingen.

Arbeiderpartiet trenger også noen helhetlige politiske strategier som peker veien fremover mot et samfunn som reduserer utslippene i takt med vitenskapens krav – som klarer å rydde vekk fossil energibruk og som sikrer at Norge spiller en offensiv rolle i Europas energiomstilling. Søsterpartiene i Europa og Norden har kommet mye lengre i utviklingen av en slik politikk. Det har selvsagt sammenheng med at Norge er en fossil stormakt, men også her er politisk lederskap nødvendig. Vår fossile energisektor må tøyles, og det påhviler Aps ansvarssøkende tradisjon å finne balansen.

Oljemeldingen er ikke noe godt papir i så måte. Der har de fossile energi-interessene fått boltre seg ukritisk. Klimameldingen er en anledning til å legge noen føringer i en annen og mer fremtidsrettet retning.