Vi er inne i FNs internasjonale ammeuke. Det er heldigvis bred kunnskap om at morsmelk er den beste ernæringen for nyfødte. De fleste vet også at melka beskytter barnet mot sykdommer i spedbarnstida. Mindre kjent er melkas sykdomsforebyggende effekt for hele barnets liv. Gjennom melka arver barnet moras erfaring i å skille mellom nyttige og farlige bakterier. Men ungen har bare en begrenset periode der tarmen kan lære å skille mellom farlig og ufarlig, og i denne perioden er det viktig at tarmen utsettes for både melk og mat. Spedbarnet prøver gjerne å smake på moras mat og putte alle slags ting inn i munnen. Er det riktig å hindre barnet i dette, og kun tillate melk?
Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler fullamming (kun morsmelk) fram til 6 måneders alder. Norges nye nasjonale retningslinjer for spedbarnsernæring ventes å legge seg på samme anbefaling. Men nyere studier kan tyde på at å stenge barnetarmen inne fra miljøet sitt i hele 6 måneder er i meste laget. Å ta babyen vekk fra puppen var en stor feil i «moderniseringens» navn i forrige århundre. Er vi i ferd med å begå en feil i den andre retningen?
Mens de fleste tenker på melka som en kilde til mat, tyder mye på at melka startet som en sykdomsbeskyttende væske, der næring er en bonus som har kommet til senere i evolusjonen.
Ser vi 100-300 millioner år tilbake i tid finner vi at avkommet hos primitive dyr ble beskyttet av sekreter fra morens hud. De slikket rett og slett i seg svetten hennes. Slik fikk de i seg viktige stoffer som beskytter mot infeksjoner. Dette var essensielt for at det sårbare speddyret skulle overleve, men uten ernæringsmessig betydning.
At melka også ble mat til ungen kom senere. Noen av melkas sykdomsbeskyttende stoffer hadde også næringsverdi, og hudkjertlene hos de mer avanserte dyrene utviklet etter hvert evnen til oppbygging av melkefett. Selv i dag finner vi primitive mellomstadier mellom svette- og melkekjertler hos pung- og nebbdyr, der speddyra mer slikker enn suger i seg melka.
Hos mennesker og andre pattedyr har melkekjertelen blitt et langt mer avansert organ. Nå er melka speddyrets viktigste kilde til mat, men mange av melkeproteinene har fortsatt en dobbel nytte både som sykdomsforebyggende stoffer og som næring.
Én av disse stoffene står i særstilling, nemlig antistoffene. Dette er proteiner som kjenner igjen smittestoffer helt presist, som en nøkkel i en lås. Batteriet av antistoffer i melka er skreddersydd for bakterier og virus som finnes i nettopp det miljøet mor og avkom lever i. Når bakteriene som finnes i mors tarm kjennes igjen av immuncellene, blir cellene til antistoffabrikker, slik at mor er beskyttet mot sykdom. Men de samme cellene finner også veien til melkekjertelen, hvor de slår de ned og skiller ut antistoffer til melka.
Når ungen så suger melk, kommer antistoffene rett ned i babytarmen, der de fester seg til bakterier som «merkelapper». Ungen får overført lærdom fra moras tarm: Både bakterier og antistoffer overføres fra mor til barn. Med antistoff-merkelapper på seg vil bakteriene kunne ta del i den nyttige tarmfloraen. Hvis de prøver å gjøre skade blir de raskt gjenkjent og tatt hånd om av babyens immunapparat. Slik vil bakteriene bidra til fordøyelse og god helse i stedet for å lage sykdom.
Men det er ikke bare tarminfeksjoner morsmelka beskytter mot. Melka er også med på å hindre allergier og lignende sykdommer senere i livet.
Det aller meste som passerer tarmkanalen er mat. Immunsystemet må ikke reagere på maten med betennelse, i så fall kan vi få matallergi. Også her spiller melka en hovedrolle. Morsmelka inneholder nemlig antistoffer mot maten hun har spist, og stoffer som demper betennelse i barnets tarm. Dermed får ungen i seg en startpakke som hjelper immunsystemet til å tåle maten i stedet for å reagere allergisk. Ungen arver moras toleranse for matvaren. Det er grunn til å tro at dette ikke bare beskytter ungen mot allergi mot mat, men også mot andre faktorer i moras miljø.
Det unge pattedyrets immunsystem har en særlig stor evne til å utvikle toleranse mot mat og andre stoffer som kommer inn i munnen. Denne evnen avtar med alderen, dette kalles «toleransevinduet». Startpakken fra mor, melka, bidrar til toleransevinduet og hindrer at tarmen overreagerer.
En sunn bakterieflora bidrar til tarmhelsa, og morsmelken lager et gunstig miljø for den viktige bakteriefloraen som ungen skal bygge opp. Disse bakteriene må komme fra et sted, nemlig miljøet ungen og mora lever i. Antakelig en grunn til at spe- og småbarn putter alt de kan finne inn i munnen!
Men samme vei kommer også de potensielt farlige smittestoffene, og i denne perioden er speddyrungens tarm innstilt på å tåle, ikke å forsvare seg! Da er det bra å ha morsmelka med alle sine antistoff-merkelapper og betennelsesdempende stoffer. Smittestoffene blir dermed uskadeliggjort uten noen betennelse, samtidig som tarmen får ro til å bygge opp sin egen toleranse. Uten denne hjelpen kan tarmen oftere måtte ty til hardere midler for å bekjempe infeksjoner, noe som kan åpne for overfølsomhet og betennelsessykdommer.
Den sterke «putte i munnen» atferden finnes hos alle pattedyr og er sterk hos 4-6 mnd gamle barn. Den vitner om et behov for å ta prøver av miljøet rundt seg for å venne seg til miljøet sitt; være seg mat, pels og pollen, eller bakterier som skal etablere seg i tarmen. Hos husdyra våre vil ungen begynne å smake på maten tidlig, mens den ennå dier.
Vi vet ikke nøyaktig når menneskebarns toleransevindu begynner og slutter. Fra et immunologisk synspunkt bør smakingen komme i gang tidlig nok, samtidig som ammingen fortsetter mens barnet lærer verden å kjenne gjennom munnen. Å fullamme i lang tid gir utvilsomt god næring til barnet, isolasjon fra sykdommer og høy overlevelse. Utfordringen er at det bryter med en atferd mennesket er tilpasset til gjennom millioner av års evolusjon. Allergi senere i livet kan være et utilsiktet resultat.