Vi er på stø kurs til å tape klimakampen. Ansvaret ligger ikke hos våre folkevalgte alene. Er klimagenerasjonen klar for en kamp?

Innlegget er skrevet sammen med Frode Fanebust, forfatter og siviløkonom, Inge Olav Fure, leder i Norsk klimanettverk og Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, UiO.

Det kan se mørkt ut for klodens klimastabilitet. Og den norske kampen for en troverdig klimapolitikk kan i dag synes tapt. Her er en oppsummering av situasjonen, med noen forslag til hva vi kan gjøre med den. «Vi» er den norske klimagenerasjonen, det vil si alle som tar innover seg klimaendringenes akutte alvor, betrakter oljenasjonen Norge som en vesentlig del av problemet, og ser verdien av et samfunn som strekker seg lenger for å bidra til å løse det.

Hvordan definerer vi problemet? Vi støtter oss til den beste tilgjengelige forskningen. Menneskelig aktivitet har skapt en klimatisk unntakstilstand. Sjansen for at vi vil passere en to graders oppvarming er svært høy nå, noe som medfører en stor fare for irreversible kjedereaksjoner. Samtidig kan vi se langt etter unntakstilstander og positive kjedereaksjoner i verdens overnasjonale samarbeid, energibruk, forbruk, og investeringer. Med dagens vekstrater og politiske stillstand, styrer vi mot fire grader eller mer, og det er uvisst om sivilisasjonen kan klare seg gjennom dette århundret uten umåtelige tap. Det samme gjelder verdens mylder av arter.

Hva mer enes vi om? Globale utslipp av klimagasser må slutte å stige – toppen må nås i dette kritiske tiåret – for deretter å reduseres raskt. Hjemlige utslippskurver må gjenspeile et felles ansvar. Vi vil ha statlig grensesetting av oljeindustriens jakt på ukonvensjonelle, fossile ressurser som tjæresand og skifergass. Fortsatt utnyttelse av slike ressurser er, i likhet med andre lands storskala kullkraftdrift, er uforenlig med en levelig klode. Vi vil ha en klimatilpasset lete- og utvinningstakt i nordområdene. For å kompensere for en slik gradvis utfasing, sikre sysselsetting og innovasjon, og delta i den energirevolusjonen verden så sårt trenger, er vi tilhengere av en ambisiøs, statlig satsning på fornybar energi og grønn teknologi.
 
Et slikt fornybareventyr framstår i dag som en ønskedrøm. Tross det solide vitenskapelige fundamentet vi står på, tross alt det nyttige og gode arbeidet vi kan bygge videre på: Klimagenerasjonen ligger nå an til å tape. Klimaforliket er svekket, og norske utslipp har økt med 4,8 prosent i fjor. Partier med en helhetlig klima- og energipolitikk når ikke opp. Norge er sist i Europa i satsning på ny fornybar energi. For hver velmenende klimasatsing – kvotemarkeder, regnskog og karbonfangst – finnes veldokumenterte tvil. Men alt dette blekner i forhold til Norges aktivitet som oljeprodusent. Landet er en atmosfærisk stormakt i stadig ekspansjon, hvor store deler av samfunnet aksepterer, stilltiende eller begeistret, å ekspandere som før.

Så hva nå for klimagenerasjonen? Sivilsamfunnet kan utvide og styrke allianser, kampanjer og markeringer. Mange sentrale organisasjoner – og bedrifter – kan fortsatt komme offensivt på banen, og ta tydelige standpunkt. Vi må bli flere. 

De som sitter på gjerdet kan hoppe ned nå. Blir vi ikke mer aktive – unge og gamle, til høyre og venstre, i offentlig eller privat sektor, by og distrikt – vil det meste fortsette som før. Kommunevalget 2011 må bli et klimavalg. Vi bør oppfordre venner og kjente om å ta opp klima i egen fagorganisasjon eller bedrift. Eller kontakte et parti eller miljøorganisasjon som har tilbud for frivillige. Jeg vil hjelpe til. Hva kan jeg gjøre?

Vi kan bli mer synlige og oppfinnsomme i samfunnsdebatten, skrive flere leserinnlegg, ringe og maile politikere, og mobilisere mer i lokalmiljøet. Vi kan ruste opp våre argumenter. Altfor mange intellektuelle er tause og uinformerte. Klima og konvergerende kriser – matsikkerhet, biodiversitet, ressursrift, befolkningsvekst, oljeindustriens innflytelse på demokratiet – kan gjøres til like eksplosive debattemaer som kjønn, integrering, islam og Afghanistan. Økonomer og bedriftsledere kan synliggjøre manglende næringsvett hos dagens nasjonale strateger. Også kulturfolket – komikere, musikere, kunstnere – kan bidra til å gjøre en ny klimaradikalisme mer attraktiv.

Vi må gjøre enda mer. Vi må motarbeide den bekvemme avmakten og fatalismen som har vokst blant oss de siste årene. Vi kan jobbe for å gjøre klimaforskningen synligere, og koble oss tettere til den internasjonale klimabevegelsen. Vi kan presse aviser og NRK til å være sine ansvar bevisst. Et ukentlig aktualitetsprogram om klima og relaterte områder, er et minstekrav for en klimagenerasjonen som betaler lisens. Vi kan involvere filantroper og sponsorer, og grunnlegge et samlende, interaktivt organ for vår generasjon. I enkelte tilfeller, når staten viser grov uaktsomhet, bør vi vurdere sivil ulydighet. Vi kan våge mer. Vi kan oppfordre – og gjør det herved – Kongehuset til å ta avstand fra Statoils grunnlovsstridige tjæresandsatsing i Canada, det verste eksempelet på at den regjerende unnfallenheten har fått komme for langt.

«Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhet og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Resourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.»

Dagens norske levesett innebærer en uskreven avtale om å bryte Grunnlovens § 110b. Oljealderens nachspiel er ingen uskyldig affære, og regjeringen er synlig beruset. Fordelen med de siste årenes klimapolitiske fallitter, er at de er blitt så store og tydelige: Flere og flere nordmenn forstår at det beste vårt samfunn har vært i stand til å levere, ikke er godt nok i den tiden vi lever i. Men ansvaret ligger ikke hos våre folkevalgte alene. Det finnes en generasjon i Norge som strekker seg etter å se dagens globale virkelighet i øynene. Klimagenerasjonen har en hard strid foran seg, som vil vare i mange år, og vil bli svært vanskelig å vinne. Den kan bare vinnes om vi selv strekker oss lenger.