Kultur

Alternativer til konsensusfellen

Selv USA kan se seg tvunget til å bli med på en klimaavtale hvis de møter handelsrestriksjoner fra en tilstrekkelig stor kjernegruppe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det absurde og samtidig dypt tragiske teater vi har vært vitne til i FNs klimaforhandlinger i de senere år har fått Robyn Eckersley (Arne Næss-gjesteprofessor ved Senter for Utvikling og Miljø), til å etterlyser et alternativ til forhandlingprosessen som krever at alle 194 medlemsland skal enes om hver linje i den resulterende teksten. Det sier seg selv at en slik prosess ikke kan gi en avtaletekst som er slagkraftig nok til å passe utfordringene vi står overfor og viktigheten av å få til en fullgod avtale. Hennes forslag er en form for "mini-lateralisme" hvor man oppretter et klimaråd innebygd i FNs forhandlingsprosess, bestående av de land som er mest ressurssterke, de som har det største ansvaret for utslippene historisk, og de som er mest sårbare for klimaendringene. Hun foreslår at en slik gruppe kunne bestå av USA, EU, Japan, Russland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Polen, Kina, India, Brasil, Sør-Afrik, representanter fra AOSIS (Alliansen for Små Øystater), Den Afrikanske Gruppen og gruppen av Minst Utviklede Land (LDCs). Jeg tror at denne gruppen allerede har for store motsetninger seg i mellom til å få til en brukbar avtale.

En annen måte å gjøre det på, eventuelt et supplement, er å starte med en gruppe bestående av de landene som er oppriktig interessert i en sterk, bindende og tilstrekkelig avtale. Alle som virkelig vil stå fritt til å være med. De som ikke blir med på tiltak som er tilstrekkelige (samtidig som man oppnår en kritisk masse av deltagerland) går man simpelthen ifra. Har man først en avtale mellom en slik kjernegruppe (en avtale som er god nok forutsatt at flere land kommer med etterhvert, og at markedene i disse kjernelandene til sammen er store nok til å utgjøre en sterk drivende kraft og et incentiv til andre land), kan disse landene sammen pålegge importrestriksjoner og handelsrestriksjoner på land som ikke er med i ordningen. Så sant gruppen er stor nok burde kostnadene ved å bli utestengt fra eller diskriminert mot i disse markedene være et tilstrekkelig incentiv til at andre land også frivillig blir med på avtalen. Hvis avtalen for eksempel inneholder en form for klimagassavgift i deltagerlandene, vil utenforstående land, som James Hansen har påpekt, raskt se at det er i deres egen interesse å selv ta inn denne avgiften til eget bruk fremfor å møte en kostnad i form av importavgifter hos sine handelspartnere. Selv USA kan se seg tvunget til å bli med på en avtale ganske snart hvis de møter en slik samlet mur av handelsrestriksjoner fra en tilstrekkelig stor kjernegruppe.

En slik fremgangsmåte har følgende fordeler: 1) den er demokratisk og transparent fordi alle som virkelig er interessert i en god avtale står fritt til å bli med både på både avtalen og forhandlingene, 2) man får med de land som er mest interessert i en fullgod avtale så avtalen kan bli så streng som mulig, 3) det blir lettere å få til en god avtale, for bare de som oppriktig vil at tiltaket skal lykkes vil være med i den avtalen den første kjernegruppen blir enig om, 4) den har mekanismer i seg til å vokse organisk og raskt til å omfatte mange land, 5) den har innebygde mekanismer for self-policing fordi deltagerne selv vil være opptatt av å oppfylle kravene til deltagelse, 6) den setter makt bak avtaleteksten, og 7) man er verken avhengig av flertall eller konsensus i FN for å innføre et slikt spor, og en slik selv-selektert gruppe kan eksistere og operere helt uavhengig av FN.

Mer fra: Kultur