SKIEN (Dagsavisen): Da saksøker Breivik skulle komme med sin partsforklaring på rettssakens tredje dag, kunne man et øyeblikk bli forledet til å tro at han har endret seg. Han startet nemlig ikke slik han pleier, med en kaudervelsk gjengivelse av sitt eget politiske univers.
I stedet ville han si noe om det han kalte «et narrativ» som han nå er lenket til. Handlingen han er dømt for er så stor at det er umulig å velge et annet «narrativ». Da vil han gå til grunne. Sånn omtrent hva dette betyr, skulle det ta to timer å finne et slags svar på. Men intet er nytt. Han angrer ikke noe. Han ser fortsatt seg selv som et offer for omstendighetene. Både i de helt små tingene og i de helt store.
Denne saken handler om Breiviks soningsforhold og de skadene han har eller ikke har pådratt seg som følge av det strenge sikkerhetsregimet han sitter på. Tidligere har han ikke vært villig til å framstå som skadet eller syk, selv om alle kan se at han er nettopp det. Under straffesaken satte han alt inn på å bli kjent tilregnelig, og fikk det til. Under tingrettsbehandlingen av det sivile søksmålet ville han framstå som sterk og som en politisk leder.
Denne gangen la han vekk det ferdigskrevne manuset og sa rett ut at han er svært skadet. Isolasjonen har radikalisert ham, mener Breivik. Fordi han ikke får korreks, blir meningene hans særere og særere. Mangelen på meningsfulle relasjoner gjør at han ikke kan ta innsigelser fra andre på alvor. «Jeg er i et uløselig dilemma (…) Jeg ønsker å propagandere dette stoffet. Men det ødelegger saken min», sa Breivik, og fortalte at han velger stadig mer tabloide virkemidler for å spre budskapet når mediene ignorerer brevene han sender til oss. «Et skritt til så ender det i irrasjonalitet, det er liksom enden på den politiske reisen. Det er ikke mulig å gå lenger til høyre».
Oppsummert beskriver han seg altså slik: Radikalisert, irrasjonell, men strategisk, skadet og ute av stand til å ta korreks og motsigelser. Er dette en ny Breivik? Er dette en annen mann enn han som begikk ugjerningene for fem og et halvt år siden? Et forandret menneske med en ny erkjennelse? Nei. Det er helt nøyaktig og presis samme person som alltid. Det oppsiktsvekkende med Breiviks partsforklaring er ikke at han plutselig har endret seg og valgt en ny taktikk. Det er at han ikke har forandret seg i det hele tatt.
Breiviks «narrativ» er det samme som alltid. Hans verdenssyn og selvbilde presser seg fram til overflaten enten han utfordres på om han angrer 22. juli eller om han skal forklare hvorfor han ikke har vært fornøyd med spillkonsollene i fengselet. Lenge før han begikk terrorhandlingene, har Breivik beskrevet sin egen tilværelse som ulevelig og at han bor i et fengsel: Han er et offer for omstendigheter han ikke rår over, og hans egen ondskap er bare en selvfølgelig konsekvens av dette. For tida går det politiske prosjektet hans ut på at såkalte «etnonasjonalister» må inkluderes i demokratiet. Ellers vil man skape høyreekstreme terrorister («militante nasjonalister»). Her ser han seg som en redningsmann, som skal bane vei for nasjonalismen slik at fremtidige terrorhandlinger kan unngås.
Under regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds tidvis svært konfronterende utspørring av saksøkeren kom den gamle Breivik tydelig fram. Det er fin utsikt fra vinduene, men man kan jo ikke se noe når det er mørkt. Det er fint med hjelp til studiene, men han må låne bøkene på biblioteket i stedet for å få sine egne. Det er fint med spillkonsoll, men Playstation 2 er meningsløst, så å si ubrukelig, og spillene er verdiløse. Det er ikke realistisk vold. Og i prinsippet må han velge mellom å studere og spille, han er nødt til å spille på fritiden. I de små tingene er han et ekstremt lettkrenkelig offer, med andre ord.
Og i det store? Flere ganger spurte Sejersted om Breivik angrer på 22. juli. Også med hans eget språk: «Ett narrativ er at du var en redningsmann, et annet narrativ er at du er en morder som drepte barn og ungdommer. Hva er du?». «Jeg er fortsatt lenket til handlingen», svarte Breivik. «Var det en legitim terroraksjon?» ville Sejersted vite, og presiserte at dette er et enkelt ja/nei-spørsmål. «Det er ikke noe ja eller nei på det spørsmålet», var svaret vi fikk. Før Breivik avsluttet med at han følte seg fanget av regjeringsadvokatens resonnement.
Men det er fortsatt Breiviks egne forstyrrede personlighet som holder ham fanget. Sånn sett sitter han i et fengsel i et fengsel. Han kommer neppe ut av noen dem noensinne.