Er Rio+20 bare tropisk tristesse? Sluttdokumentet fra FNs konferanse i Rio er som forventet: Ikke særlig bra. Men det finnes ting å bygge videre på. Nå må Norge gjøre en jobb på hjemmebane for å fylle på med konkrete tiltak.

Sluttdokumentet vedtok å jobbe frem nye internasjonale bærekraftsmål og at det skal legges til rette for bedre og mer dekkende internasjonale selskapsrapporter, hvor både miljø og sosiale aspekter skal rapporteres på. At det lite brukbare BNP-begrepet vil utvides med sosiale og miljømessige komponenter, og at tanken om at politiske valg skal tas på bakgrunn av vitenskapelig kunnskap er styrket, er også gode nyheter.

Det står videre mye bra i sluttdokumentet om havmiljø, og ikke minst kommer bærekraftig jordbruk, med økt vekt på småskala produsenter, styrket ut av prosessen, noe som er viktig for matsikkherheten til jordas 7 milliarder borgere, som snart blir 9 milliarder.

Norge bør gå foran

Jeg vil berømme de norske forhandlerne for å ha stått på gjennom hele prosessen, til langt ut i de sene nattetimer. Norge er også vært gode på likestillingsspørsmål; likhet mellom kjønnene er en av de store forutsetningene for bærekraftig utvikling. Dessverre kan man ikke si at sluttdokumentet gjenspeiler innsatsen på dette feltet. Her har både Vatikanstaten; USA og en del mer fundamentalistisk innstilte muslimske stater vært reaksjonære og lite fremtidsrettede.

Den store utfordringen fremover blir å operasjonalisere den fremforhandlede teksten. Vi har fått gjennom et prinsipp om universalitet. Alle land skal speiles i de nye bærekraftsmålene, også Norge. Og her kan vi gå foran. Stortinget bør fremme et forslag om en nasjonal utredning om bærekraftig produksjon og forbruk i Norge. Vi har hatt det før; men ikke i sammenheng med grønn økonomi som er ett skritt på veien mot en mer kretsløpsbasert økonomi. Dagens økonomiske kappløp stjeler fra fremtiden og selger den i nåtiden, og så kaller man det for positiv vekst i bruttonasjonalprodukt. Det holder ikke lenger.

Og hvorfor ikke tenke helt nytt? Det er lav tillitt mellom de rike og fattige landene. Hvorfor ikke være brobygger? Jeg foreslår at Norge inngår et eget samarbeid med Bhutan for å videreutvikle et nytt paradigme for hva vi egentlig ønsker å måle i økonomien vår. Det hadde vært et spennende utviklingspolitisk samarbeid, både for oss og Bhutan, og like utviklende for begge parter.

Økonomiske midler til FN og finansreform

Norge bør videre stille midler til rådighet for FN-systemet slik at det får store nok økonomiske muskler til å gjøre prosessen med å formulere bærekraftsmålene deltagende og dynamisk.

Norge kunne også innkalle til en internasjonal konferanse om finansreform som blant annet fokuserer på bærekraftig bankvirksomhet rettet mot realøkonomien, heller enn spekulasjon. I dette ligger også at Norge jobber videre med å innføre skatt på finanstransaksjoner og jobber for et harmonisert, globalt rapporteringssystem for bedrifters sosiale og miljømessige konsekvenser i tråd med internasjonalt anerkjente miljø-, menneskerettighets - og arbeidstakerstandarder.

«Fremtiden vi vil ha» finnes ikke i sluttdokumentet

Mange av de tilstedeværende organisasjonene i Rio signerte en deklarasjon som har fått navnet ”Fremtiden vi ikke vil ha”, som en parafrase på konferansens slagord: ”Fremtiden vi vil ha”.

Dette blant annet fordi Rio+20 ikke lyktes med å fjerne subsidiene på fossil energi, ikke fikk inn viktige prinsipper om kvinners reproduktive helse, ikke fikk styrket FNs miljøarbeid gjennom en egen miljøorganisasjon, og ei heller fikk gjennom kravet om en ombudsmann for fremtidige generasjoner. Det er det lov til å være skuffet og forbannet over. Det gjør likevel ikke konferansen mislykket. Når over 50.000 mennesker, fra politisk ledelse, fra frivillig sektor, fra akademia, fra sosiale bevegelser osv møtes, oppstår ny kunnskap, nye kontakter og nytt håp. Slik sett var det et privilegium å delta. Dialog er som regel oftest positivt.