Militæret er i ferd med å kvitte seg med Pakistans president, Asif Ali Zardari. Det er dårlig nytt for Afghanistan.
Det siste halvåret har presidenten og statsministeren i Pakistan vært ute i hardt vær. Og stormen har på ingen måte lagt seg – den politiske krisen i landet blir dypere for hver dag som går.
Konflikten startet i januar da høyesterett stevnet statsminister Yusuf Raza Gilani for forakt for retten. Årsaken er at Gilani nekter å gjenåpne en korrupsjonssak mot president Asif Ali Zardari.
Presidenten anklages for å ha tatt imot provisjon for offentlige kontrakter og overført disse pengene til sveitsiske bankkontoer.
I juni ble Gilani kastet ut av kontoret og erstattet med en tidligere minister, Raja Pervez Ashraf. Høyesterett har gitt Ashraf frist til 25. juli med å ta kontakt med sveitsiske myndigheter og få
gjenåpnet etterforskningen av korrupsjonssaken.
Det er de militære som trekker i trådene i Pakistan, også i denne politiske striden. Landet har gjennom hele sin 65 år lange historie vært preget av en kombinasjon av sivilt og militært styre, med
mest av det siste. Ifølge forfatter og Pakistan-ekspert Farhat Taj samarbeider hæren og dommerne i kampen mot Zardari. Selv om hæren er landets mektigste institusjon, har de sett med uro på hvordan
presidenten og hans parti har forsøkt å posisjonere seg på bekostning av militæret. Et eksempel på den bitre konflikten er den såkalte «memogate»-skandalen.
I kjølvannet av drapet på al-Qaida-lederen Osama bin Laden i Pakistan i fjor, dukket det opp et notat der USA blir bedt om å bidra til å avverge et militærkupp i Pakistan. Hæren mener Zardari
godkjente notatet, mens han selv nekter for det. Militæret kan ikke fordra presidenten, og ser helst at han og partiet PPP, (Pakistan People Party) forsvinner ut av regjering. «De (militæret,
red.anm.) misliker dommerne, men forakter Zardari», fastslår en alliert av general Ashfaq Kayani overfor Financial Times.
Dagens korrupsjonsskandale kan spores tilbake til 2007 da Zardaris avdøde kone, den tidligere statsministeren Benazir Bhutto, sørget for at regjeringen droppet korrupsjonsanklagene mot henne og
ektemannen. Men nå innhenter fortida Zardari, som satt elleve år i fengsel uten dom i tidsrommet 1990–2005 basert på anklager om korrupsjon.
I forrige uke skyndte en desperat Zardari seg å signere en ny lov som sikrer ham og andre sentrale myndighetspersoner immunitet mot strafferettslig forfølgelse. Men det vil overraske stort om ikke
domstolvesenet konkluderer med at loven strider mot konstitusjonen.
I Pakistan er det en uuttalt sannhet at militæret støtter den tidligere cricketspilleren Imran Khan, leder av Rettferdighetspartiet; Pakistan Tehreek-e-Insaf. Han regnes for å være positivt innstilt
til Taliban, og er helt på linje med dem som denne uka protesterer mot at regjeringen har opphevet blokaden av forsyninger til NATOs styrker i Afghanistan. «Å forsyne NATO-troppen med varer via
Pakistans ruter, er det samme som å hjelpe fienden» sa Qazi Hussain Ahmad, medlem i det islamistiske partiet Jamaat-e-Islami under en demonstrasjon mandag.
Imran Khan og hele den pakistanske befolkningen vet at Taliban, som ble grunnlagt i Pakistan i 1994, vil være igjen den dagen USA og NATO trekker seg ut av krigsherjede Afghanistan. Da går man ikke
til krig mot dem. Det blir ikke fred i Afghanistan uten et stabilt Pakistan, og vice versa. Derfor er den politiske uroen i Pakistan dårlig nytt for nabolandet og NATO-styrkene. Neste års valg vil
bli svært viktig, og være en pekepinn på hvor mye støtte USA kan regne med å få fra Pakistan framover i «krigen mot terror».
De siste årene er det blitt dokumentert flere steder at president Zardari og landets etterretningstjeneste støtter Taliban i Afghanistan med penger, våpen og opplæring. Forholdet mellom Pakistan og
Taliban er nært. Pakistanske soldater kriger ikke mot en fremmed fiende, men mot sine egne brødre og fettere.
«Tross hans mangler, stilte han alltid opp for familien», sa Benazir Bhutto om ektemannen Zardari. Det sies at Zardari, bedre kjent som «Mr. Ten Percent», ble president i 2008 grunnet folks sympati
med ham etter drapet på kona.
Nå later det til å være få som synes synd på ham. Minst av alle militæret.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.