Vibeke Løkkebergs film syner kvifor det var naudsynt for Israel å stengje journalistar ute. Dei ville lyge om hendingane. Filmen syner og at Eirik Fosse og Mads Gilbert tala sant. Og bakanfor ligg ein tapt krig mot terror.
Eg har sett filmen. Alle som vil meine noko om krig bør sjå han. Ved å gå inn i draumane og opplevingane til tre born i Gaza, syner Vibeke Løkkeberg kva livet handlar om.
Livet er ynskjet ...
... om å skape, der talent skal vakse og blomstre. Krig løyser ikkje noko som helst, den skapar sår - som gjer framtida tyngre og utfordringane enno større. Desse tre borna skil seg ikkje mykje frå våre eigne; bortsett frå at krigen øydelegg vona.
Bomber i verdas tettast folka område kan ikkje føre godt med seg. Ved å bruke filmane til lokale fotografar, gir Løkkeberg oss nærleik til hendingane. Akkurat den nærleiken militærsensuren ville løyne. Bilete av redsla til sivile i flukt frå sundbomba bustadområde gjer noko med folk.
Enno sterkare ...
... står det sjølvsagte. For kvar som blir drepen, står nokon att. Den definerte fienden er born som saknar ein far eller mor, syster eller bror. Eller vaksne som ser at framtida, borna er borte.
Den handa som tørkar tåra frå Gazas born i den såraste timen, er og den handa som leier barnet vidare. Til fred - eller til meir vald. Forsoning eller hat.
Sjølvsagt ...
... kjem dei himmelfrelste her heime med motseiingane, filmen er kryssklipt og gjev ikkje rett bilete. Løkkeberg hevdar at slik gjer kvar einaste redaksjon, og ikkje minst Israel sjøl. Det er slik at eit fly fyrst skremer med lyden det ber med seg, så drep det med bombene som drapspiloten sender frå seg. Skildringa ber med seg eit realistisk bilete av kva krig er; fyrst og fremst redsle, dernest sorg og sist politikk.
Difor er eg og så sterk motstandar av krig som eit verktyg i den utanrikspolitiske verktykassa, som sofa-kommentatorar lirer or seg, utan tanke på kva verktyet gjer med folk. Krig blir eit premiss i utanrikspolitikken i staden for ei siste løysing.
Eg slepp filmen her. Den bør sjåast av alle.
Bakom filmen ...
... ligg den uløyste over 60 år gamle konflikta. I strid med alt verda kjenner til, vedtok FN å oppretta ein jødisk stat på vilkår som aldri tidlegare var gjort. Dei tredde ein ny stat ned over hovudet på eit anna folk, som måtte underkaste seg. Rett nok skulle dei ha borgarlege rettar, men dei vart underlagt andre i sitt eige land. Etter kvart har dei borgarlege rettane og smuldra bort. Ikkje ein gong dei palestinarane som busette seg i Israel har fått att jorda dei vart drivne vekk frå.
Den nye staten vaks fram gjennom terror og enisk rensing. Fleire massakrar skremde folk frå heimane sine, og dei fekk aldri venda attende. Gjennom fire krigar har Israel, med sterk støtte frå USA, utvida området sitt - og sett jarnhælen på det palestinske folket.
Eitt er krigane. Truleg er den daglege terroriseringa og audmjukinga frå herrefolket den viktigaste årsaka til det veksande hatet. Etter kvart har unge palestinarar tatt til seg den israelske taktikken før og etter statsdanninga, reine terrorhandlingar.
Mislukka strategi
Som den israelske militærmakta - angrip og palestinarar reint sivile mål og drep skuldige som skuldlause. Dei er bundne saman i ein odskapsspiral, som ingen av dei kjem seg ut av. Strategien er mislukka, særleg for palestinarane.
Dei har korkje våpen eller andre ressursar som kan måle seg med den israelske militærmakta når det gjeld effektiv terror. Slik blir og tapstala 50-1 til israel eller der omkring.
Rakettane
Ingen stat vil godta rakettåtak på eiga mark, som Israel grunngjev åtaka sine med. Fleire titusen rakettar seier propagandaen. Israels informasjonsoffiserar lyg konsekvent om kva som skjer. Ingen veit difor kor mange rakettar som er skotne opp frå Gaza. Men om vi tippar at talet er ti prosent av propaganda-tala, så er det likevel for mange. Ein rakett er for mykje.
På israelsk mark? Jaudå, innanfor statens grenser. Men mykje av denne marka er stolen frå palestinske bønder, der dei sjølve og etterkomarane ser at deira fedres jord blømer og gir profitt til tjuvane. Berre hat er den naturlege kjensla for dei som ser slikt, og samstundes sit innesperra på 30 gonger 10 km, i stor armod.
Like lite som palestinske rakettar, kan israelske bomber fjerna røtene til dette hatet. Berre ein forpliktande fred kan vera fyrste spiren til forsoning.
Noko å miste
Til no er alt som det internasjonale samfunnet freista byggje, rive ned att. Israel klagar over at palestinske styresmakter ikkje slær ned på valdelege grupper, medan dei sjølve bomba både politistasjonar med tilhøyrande arkiv, fengsel og politiske institusjonar.
Inga styresmakt kan kontrollere noko som helst utan dei verkty ein treng for å gjera dette. Inkje anna enn kaos fylgjer av institusjonell kollaps, det veit Israel, og dei har sjølve skapt kaoset dei klagar over.
Fredsbygging er å leggja stein på stein. Fyrst når nokon får eit kvart å miste, får dei og noko å verne.
Johan Galtung ...
... seier ikkje som hin frå litteraturen, at kompromissets ånd er Satan; (høyrest som Brand - men eg hugsar ikkje). Men han har mist trua på at kompromiss er løysinga i denne konflikta. Han vil ha ei grensesprengjande løysing. Noko nytt. Korleis det nye skal sjå ut, veit vi ikkje heilt i dag.
Men ein kjem ikkje utanom å gi palestinske flyktningar ein marknadspris på det dei er drivne bort i frå. Det internasjonale samfunnet må i byte for fred gi fødehjelp til den nye staten, eller kanhende ein føderasjon med like demokratiske rettar for alle, hvis vi fyrst skal sprengje grenser? Investeringar må kome. Ikkje minst må folket sjølv få trua på at det dei byggjer i dag, ikkje blir sundsprengd i morgon.
Gaza har til dømes kimen i seg til å bli porten mot den muslimske verda, der midt-aust og Europa kan møtast. Slik kan fred gagne både eit ope Israel og eit ope Palestina. Vibeke Løkkebergs born kan drøyme, eg nøyer meg med å pirke.
Krig mot terror
I dag er det klart at den såkalla krigen mot terror ikkje kan vinnast militært. Eg skreiv sjølv om dette i "De nye korstogenes tid", ein antologi utgjeven på Spartacus forlag i 2002.
Terror er det nye våpenet som fattige tyr til i kamp mot dei store militærmaktene. Sjølv eit samla Nato, med Israel i front, klarer ikkje å stå mot små bandar i afghanske fjell. Noko betre er resultatet av god gamaldags politistrategi på heimebane, som vistnok har hindra fleire terrortåtak enn dei meiningslause krigane på framand mark. Og til ein mykje lågare pris, både i menneskeliv, skadde og pengar.
Utan å oppnå noko som helst, er desse krigane i ferd med å kvele internasjonal, og særleg amerikansk økonomi.
Om inkje anna, så skulle omsynet til oss sjølve få oss til å tenkje på andre løysingar.
Utan løysing på den palestinsk-israelske konflikta, kan kampen mot muslimars terror aldri løysast. (Eg minner om at terror for kristne framleis er historisk dominerande. Falsk grunngjeving for krig, krenkjer og grensa mellom sivilisasjon og terror - men det rekk eg ikkje å gå inn på her.)
Tennsats
Om bomba er aldri så stor, er ho harmlaus utan tennsatsen. I storleik er den palestinsk-israelske konflikten av dei mindre i Midtausten. Men den har i seg kimen til noko større. Den gir grobotn for nye rekruttar til både motstandsrørsler og terror-organisasjonar.
Kvar einaste muslim, og vi andre utan skylappar, ser dobbeltstandarden i det vestlege verdisynet. Vi skrik høgt om demokrati og brorskap, så lenge det gagnar våre eigne interesser, gjerne av økonomisk art.
Men vi gjer lite for å løyse det som er viktig for ein muslim; fritt tilgjenge til sin tredje heilagdom og frigjering av deira palestinske broderfolk. Nato går gjerne til eit meiningslaust hevnåtak mot Afghanistann, etter at sudi-arabarar sprengde tre bygningar i USA. Vi lyftar ikkje ein finger for å hjelpe palestinarar etter at dei har mist fleire dei siste åra enn USA i World Trade Center.
Når vi hevnar oss, vel vi ein strategi som tek livet av hundretusenvis av sivile muslimar. Ikkje stort å byggje fred på.
Eg skal ikkje gå ...
... i djupna av eit kompleks bilete. Det er likevel ikkje fakta som styrer aksjon og reaksjon i verda.
Det gjer derimot menneske si subjektive tolking av fakta.
Slik sett nyttar korkje krig, fagre ord eller fordømande ord.
Berre tingingar fiendar mellom, at ein snakkar med dei ein vil kjempe mot, kan løyse låste frontar. Fyrste og einaste staden å starte, er å løyse konflikta mellom Israel og palestina. Alt anna er nyttelaust om ein vil vinne den muslimske verdas "hearts and minds".
Utan reell vilje til det, sender vi og norske soldater i dauden for ei tapt sak.
Terje Marøy
http://www.stigmavakta.no