Så har de russiske velgerne avsagt sin dom. Forrige søndag var det parlamentsvalg, og Det forente Russland, Putins støtteparti, fikk hard medfart.

Til tross for omfattende bruk av administrative ressurser og bred støtte fra statskontrollerte tv-kanaler endte Det forente Russland denne gang med under halvparten av de avlagte stemmene (49,5 % nå mot 64,3 % i 2007). I etterkant har det blitt påstått at den reelle oppslutningen lå nærmere 30 %. For første gang på lang tid har russerne gått mann av huse for å demonstrere sin misnøye. Enkelte har hevdet at Putin-regimets dager ved makten er på hell. Men hva innebærer egentlig valgresultatet?

Først og fremst at mye vil forbli som før. Selv med den sterkt reduserte partigruppen Det forente Russland nå sitter igjen med, vil partiet fortsatt kunne drive gjennom lovforslag uten å måtte inngå kompromisser med opposisjonen. Partiet ligger an til å vinne 238 av Statsdumaens totalt 450 seter, og rent flertall vil i de aller fleste tilfeller være nok. Kun dersom Kreml ønsker å endre grunnloven eller grunnlovsrelaterte lover, eller hvis Føderasjonsrådet, parlamentets overhus, skulle nedlegge veto mot et lovforslag, trengs det 2/3 flertall (et slikt veto er imidlertid i dag kun en teoretisk mulighet gitt at presidenten indirekte kontrollerer halvparten av plassene i dette kammeret). Det forente Russland vil dermed fortsatt i stor grad kunne begrense dumaforhandlingene til en intern prosess innen partiet.

For det andre, selv om det innbyrdes styrkeforholdet mellom de fire partiene som passerte sperregrensen er endret, er det de samme partiene som sist som ble valgt inn. Det betyr at det i det alt vesentligste er snakk om opposisjon i anførselstegn. Partiet Det rettferdige Russland, som ligger an til å doble antall mandater, er ikke mer opposisjonsparti enn at det i sin tid ble opprettet på initiativ av Kreml. Også Vladimir Zjirinovskijs parti, men det noe misvisende navnet Russlands liberaldemokratiske parti, har til tross for en populistisk-nasjonalistisk retorikk i praksis fremstått som støtteparti for Putin. Kommunistpartiet, som ligger an til å bli det nest største partiet i det nye parlamentet med 92 mandater, er det partiet som ideologisk sett klarest skiller seg fra Det forente Russland. Samlet sett representerer disse tre partiene allikevel i liten grad et alternativ. I den grad de har avvikende oppfatninger er det i første rekke i retning av en mer ekstrem variant av Det forente Russlands program: de er mer nasjonalistiske, mer populistiske, mer kommunistiske.

Det finnes også en annen opposisjon. Men de mer systemkritiske partiene står fortsatt uten offisiell registrering – og dermed også uten mulighet for å delta i valgprosessen. Det er disse partiene som i hovedsak står bak demonstrasjonene i Moskva og St Petersburg i etterkant av valget. Og det er frontfigurer herfra, slik som tidligere visestatsminister Boris Nemtsov eller tidligere statsminister Mikhail Kasianov, som vestlige journalister gjerne trekker frem som en alternativ røst. Så langt utgjør imidlertid disse partiene et marginalt fenomen – selv i et fritt og åpent valg ville de sannsynligvis vært sjanseløse.

For det tredje vil valgresultatet ikke rokke ved Putins favorittstempel ved presidentvalget. Det er kun tre måneder til russerne igjen går til stemmeurnene, og per i dag mangler opposisjonen en sterk og samlende kandidat. Putin kan riktignok ikke regne med å få like sterk oppslutning som ved forrige korsvei – den gang fikk han 71 % allerede i første valgomgang – men det er ingen andre politikere som i dag er i nærheten av å kunne utfordre ham. Lederne for de største opposisjonspartiene ligger milevidt etter Putin i meningsmålingene, og det er ingen andre aktører som har de nødvendige administrative eller økonomiske ressursene som kreves. Det er heller ingen automatisk sammenheng mellom oppslutningen om Det forente Russland og støtten til Putin. Putin er dermed nærmest garantert seks nye år ved makten.

Betyr det at valgresultatet var uten betydning? På ingen måte. For det første har valgresultatet bidratt til å gi de øvrige partiene større selvtillit. Valget har vist opposisjonen at det faktisk er mulig å nå frem til tross for alle de strukturelle og administrative tiltakene som favoriserer Det forente Russland. Selv om opposisjonen også de neste fem årene vil befinne seg på en politisk ørkenvandring uten mulighet til å øve reell innflytelse på viktige vedtak i Statsdumaen, har valget vist at Det forente Russland ikke lenger kan monopolisere politisk makt.

Sist, men ikke minst har velgerne vist at selv ikke i Putins "styrte demokrati" er folkemeningen uten betydning. Hvordan Putin vil forholde seg til dette er fortsatt uklart. Ryggmargsrefleksen har gjerne tilsagt "mer kontroll". Gjennom sine år ved makten har Putin systematisk svekket betydningen av alle alternative maktsentra i Den russiske føderasjonen – parlamentet, media, oligarkene, sivilsamfunnet... Til tross for dette, og det er kanskje det viktigste signalet fra dette valget, viser det seg at valgkanalen fortsatt spiller en rolle.

Velgerne har talt – og de har gitt Det forente Russland en smekk. Hva Putin velger å svare er ennå uvisst. Men et større innslag av reell pluralisme i russisk politikk vil utvilsomt gagne både Kreml og Russland.