Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ organisering av praktisk og personlig hjelp for sterkt funksjonshemmede som har behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg større ansvar for organisering og innhold i forhold til sine behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak om praktisk bistand angir, kan brukeren i prinsippet styre hvem han/hun vil ha som hjelper(e), hva assistenten(e) skal gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis. Rundskriv I-20/2000
Rettighetsfesting av Brukerstyrt personlig assistanse; BPA handler om min verdighet.
Jeg har hatt brukerstyrt personlig assistanse, BPA i mange år. Det har gjort at jeg kunne være mor, tatt utdannelse og være i jobb. Likeså har min mann også kunne være i jobb. Pga BPA har vi kunnet dele på felles oppgaver tilknyttet hjemmet, dele på omsorg for vårt barn og holde på med egne aktiviteter, uten at kommunen har trengt å blande seg opp i hvordan jeg og min familie lever vårt liv. Ansvaret for mitt liv har jeg tatt på lik linje som andre borgere gjør. Dette har vært med på å gjøre oss til likestilte mennesker, slik som andre par har mulighet til. Dette handler om å bevare verdighet og integritet selv om en må ha praktisk hjelp. .
I mange tiår har det vært bred politisk enighet om funksjonshemmedes rett til likestilling og full deltakelse. I et nytt forslag til Helse og Omsorgslov skulle man tro at man ville forsterke funksjonshemmedes rett til likestilling og full deltakelse og ikke svekke den. Dette på bakgrunn av at vi har hatt rundskriv om Brukerstyrt personlig assistanse siden 2000 og at Norge i 2010 fikk antidiskrimineringslov som gjelder mennesker med funksjonsnedsettelse. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, (DTL) anerkjenner funksjonshemming som et diskrimineringsgrunnlag. BPA er ikke et helsepolitisk tiltak, men et verktøy mot diskriminering, og for deltakelse og likestilling.
Manneråkutvalget, som utredet funksjonshemmedes status i samfunnet, sa det slik i NOU 2001:22: ”Politikk for funksjonshemmede er i ytterste konsekvens et spørsmål om demokrati. Det handler om retten til å delta i samfunnslivet, og om at alle mennesker har det samme menneskeverd”.
Så hvorfor kan ikke regjeringen rettighetsfeste BPA slik de har lovt, slik at vi kan være trygge på at vi har denne muligheten til full deltakelse og likestilling som også er deres egen politiske målsetting? Likeså er BPA et verktøy mot diskriminering. Er ikke det hensikten med DTL? Vi ønsker også å bli regnet med som likeverdige borgere i et land med god demokratistyring for alle.
BPA er til for mennesker som på grunn av nedsatt funksjonsevne og et ekskluderende og utilgjengelig samfunn, har behov for praktisk assistanse for å kunne delta i samfunns- og arbeidsliv.
Til tross for den brede støtten fra alle politiske partier, er departementets konklusjon nå likevel at det ikke tilrås en lovfestet individuell rett til BPA.
Begrunnelsen er bl.a at en sterkere rettighetsfesting av BPA vil svekke kommunenes selvstyre.
Det er bred enighet om at det kommunale selvstyret er viktig. Men det kommunale selvstyret kan ikke settes opp mot funksjonshemmedes rett til et likestilt liv. Det kommunale selvstyrets fremste oppgave er å ivareta lokaldemokratiet. Målsettingen med BPA er å bidra til at funksjonshemmede får de samme muligheter som andre til livsutfoldelse, selvbestemmelse og deltakelse.
Når kommunene i det lokale selvstyrets navn krever tiltak som innebærer diskriminering og overstyring av borgere med funksjonsnedsettelser, bidrar dette således til å undergrave viktige demokratiske og menneskerettslige prinsipper.
En annen innvending i forslaget fra Regjeringens side mot individuell rettighetsfesting av BPA er frykten for at flere brukere velger BPA fremfor tradisjonelle omsorgstjenester. En slik utvikling vil over tid gi økt personellbehov og økte kostnader for det offentlige”.
Jeg vil understreke at i stedet for å se på dette som et problem, bør man benytte anledningen til å lære av svenskenes erfaringer. Den svenske Socialstyrelsen omtaler rettighetsfestingen av BPA som en kostbar, men vellykket reform, som har bidratt sterkt i arbeidet for likestilling for funksjonshemmede. Reformer koster ofte noe. Har ikke likestilling for kvinner også kostet noe? Har ikke det vært viktig og riktig for både kvinne og for hele vårt samfunn?
Det må legges vekt på de positive samfunnsmessige effektene av at flere vil velge BPA framfor tradisjonelle omsorgstjenester. Hva er det som tilsier at en hjemmehjelpstime koster mindre enn en BPA-time? Bekymringen for at det krever økt helsepersonell, er ubegrunnet. Undersøkelser viser at det er for det meste ufaglærte og studenter som jobber som personlige assistenter. Det bidrar til at flere har jobb og inntekt noe som utgjør en positiv samfunnsmessig effekt.
Nedsatt funksjonsevne er ikke automatisk det samme som svekket helse, ei heller det samme som at alle trenger mer omsorg. Det er helt avgjørende å kunne skille mellom behovet for praktisk assistanse for å kunne fungere i hverdagen (BPA), og behovet for helsehjelp på grunn av sykdom.
Regjeringens forslag vil innebære en vesentlig svekkelse av BPA. I tillegg til det overnevnte, innebærer forslaget fra regjeringen en svekkelse av borgerenes rettssikkerhet ved at fylkesmannen ikke lenger skal ha anledning til å omgjøre enkeltvedtak, fattet av kommunen, at regjeringens forslag i praksis bety at BPA først og fremst bare knyttes til hjemmet, at i regjeringens forslag definerer personlige assistenter som helsepersonell, og at funksjonshemmedes rettigheter blir omdefinert til å være et helseproblem. Regjeringens forslagundergrave det bærende idégrunnlaget for BPA.
Jeg blir trist og lei meg når jeg ikke blir tiltrodd det samme ansvar og mulighet til å leve mitt liv som andre borgere i Norge. Dette rammer min verdighet og min integritet. Jeg ønsker at mine skattepenger ikke skal finansiere diskriminerende løsninger og tiltak. Er det for mye forventet av den rød-grønne regjering?
Anne Løfsgaard