Det er aldri ønskelig at norsk offentlig debatt skal ha konsekvenser i deltagernes privatsfære. Det er beklagelig at Christian Tybring-Gjedde (FrP) har opplevd situasjonen etter 22. juli som så hard at han har blitt sykmeldt.
Antirasistisk Senter står naturligvis også sammen med ham i fordømmelsen av drapstruslene som rammer flere deltagere i innvandringsdebatten.
Det er likevel nødvendig å reagere på den manøveren han forsøkte i Aftenposten 17. januar. Tybring-Gjedde representerer et parti som periodevis har vært støttet av nesten en tredjedel av den norske befolkningen, de har den nest største partigruppen på Stortinget og en rekke viktige støttespillere utenfor Stortinget, også i organisasjonsliv og media. Tybring-Gjedde er en privatperson, men i den offentlige debatten er han først og fremst en representant for FrP, stortingsrepresentant og leder av FrP i Oslo, og FrP er på ingen måte en svak part i det offentlige ordskiftet. Den svake parten er eventuelt asylsøkerne og innvandrerne som FrP siden opprettelsen har brukt en anselig del av sin politiske kapasitet på å angripe og ofte skandalisere.
Selv har Tybring-Gjedde beskyldt Ap for ”å dolke vår egen kultur i ryggen” og han har sammenlignet hijab med Ku Klux Klan-hetter, for bare å nevne et par eksempler. Alle velger hvordan de vil ordlegge seg i den offentlige debatten. Uttaler man seg så krast som dette, må man imidlertid både forvente og godta krasse svar. Det er i grunnen så enkelt som det. Det fremstår som at Tybring-Gjedde ønsker en annen standard for alle andre enn ham selv. Dette dobbeltsynet reflekteres også i ordbruken når han mener motstanderne forsøker å stemple folk som ham som ”enkle”; dette skriver han bare én setning etter at han selv beskylder meningsmotstanderne for ”enfoldighet”. Konsekvent er det ikke, annet enn på det vis at alle perspektivene Tybring-Gjedde fremlegger, favoriserer avsenderen.
Det er heller ikke mulig å være enig med ham i at norsk offentlig debatt er preget av konsensus. Tvert om er det ingen mangel på meningsbærere som deler Tybring-Gjeddes synspunkter. Ofte bruker innvandringskritikerne spalteplass på å klage nettopp over knebling og mobbing. At Tybring-Gjedde regelmessig får dominere noen av Norges viktigste debattsider, er ikke knebling. At vi er dypt uenige med ham og krever vår soleklare demokratiske rett til å være det, er ikke mobbing. Debatten må nå omsider klare å komme seg ut av dette blindsporet.
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter