Den rødgrønne regjeringens asylpolitikk har gjort det klart: Er du født som palestiner, er du født til en skjebne du ikke skal kunne flykte fra. Mohammad prøvde. Nå er han på vei tilbake til Vestbredden og et stadig liv under okkupasjon.
Når jeg begynner å skrive dette innlegget, er 21 år gamle Mohammad fra Palestinerleiren i Oslo fortsatt i Norge. Innen jeg er ferdig med å skrive, vil han ha blitt ført ombord på et fly av en
norsk politieskorte for tvangsretur tilbake til Vestbredden. I beste fall står han overfor et stadig liv under okkupasjon. I verste fall vil den frykten han har levd med i flere år bli virkelig, hvis
de som før har vært ute etter å skade ham nå lykkes.
Fødes du som palestiner, fødes du inn i en fremtid som i stor grad er forutbestemt. Er du palestiner på Vestbredden, er du i den overskuelige fremtid henvist til et liv under okkupasjon. Er du
palestiner på Gaza, er du i den overskuelige fremtid henvist til et liv under blokade, i det som må kunne betegnes som et av verdens største fengsler. Flykte kan du ikke: Da vil norske myndigheter
bare sende deg tilbake dit, slik at din skjebne som okkupert, marginalisert og maktesløs skal kunne fullbyrdes. Når du er født inn i det fengselet det er å være palestiner, er det ikke nok til å få
deg ut at du også - som alle andre - er født uskyldig.
Hadde Mohammad bare kommet til Norge litt tidligere, ville han ha fått opphold. Frem til 2009 anså norske myndigheter nemlig at det forelå et ”generelt returvern” for palestinere fra Vestbredden og
Gaza, slik at alle som ble ansett å være herfra, fikk beskyttelse. Fra 2009 har det ”generelle returvernet” imidlertid blitt opphevet, og flertallet har deretter fått avslag. Paradoksalt er det – for
å si det mildt – at innstramningen fant sted kort tid etter Gaza-krigen ved årsskiftet 2008-2009. Det sier sitt om at foranledningen for innstramningen ikke var en reell, varig forbedring av
situasjonen i de okkuperte områdene, men norske politiske hensyn. Kort sagt: Det kom flere trengende mennesker enn norske myndigheter ønsket å ta ansvaret for.
Når norske myndigheter tvangsreturnerer mennesker til Vestbredden og Gaza, tvangsreturnerer de mennesker inn i en situasjon som er uakseptabel allerede per i dag. Man tvangsreturnerer dem imidlertid
også inn i en situasjon som forblir så uavklart som det er mulig – hvor den ene kritiske fasen avløser den andre og hvor varierende nivåer av undertrykkelse, vold og krigshandlinger fluktuerer. UDI
anerkjenner at det er ille, men ikke ille nok. Selv dagens tydeligvis utilstrekkelige elendighetsnivå er imidlertid ikke varig - man kan trygt anta at det i perioder vil være enda mer elendig. Og nå
vil Mohammad igjen være der for å oppleve det.
Det er lite ved norske myndigheters behandling av palestinske asylsøkere som er egnet til å imponere. Rettssikkerheten for denne gruppen asylsøkere er langt på vei en farse. Ikke bare bryter UDI
med FNs anbefaling i flertallet av sakene. Det finnes knapt en reell klagebehandling: I 2010 innvilget klageorganet Utlendingsnemnda ifølge egen årsrapport bare én av 299 palestinske saker. Med andre
ord har man gått fra innvilgelse av beskyttelse for alle – til at klageorganet som skal våke over palestinernes rettssikkerhet, knapt kunne brydd seg mindre. Det er en del av opplevelsen Mohammad tar
med seg fra Norge.
Palestinerne er vant til å bli behandlet som annenrangs mennesker. De er født som annenrangs mennesker og de har vokst opp som annenrangs mennesker. Nå tvangsreturneres de av norske myndigheter som
annenrangs mennesker til okkupasjonslivet de så desperat, så fortvilt, så hjelpeløst har forsøkt å flykte fra.