Kjartan Fløgstads raljerende, ja ultimate krav til norske skoleelever, ja til alle norske språkbrukere, skal selvsagt gjelde alle andre – bare ikke Kjartan selv og hans forfatterkolleger.
I gårsdagens NRK Dagsnytt forsøkte rikskanalen å skyte ned forslaget fra Utdanningsdirektoratet om høyst nødvendige endringer i norskplanen i skolen. De intervjuede ble, så langt jeg oppfattet
det, presentert som mer enn meningsberettigete, ja fagfolk og forskere. Særlig den siste med "mange års forskning" på sidemålsundervisninga i skolen (Bente Kolberg Jansson, HiØ). Et kort Internettsøk
og noen Facebook-meldinger senere viste at denne forskningen var svært beskjeden, mildt sagt. Ja om man kan kalle det forskning i det hele tatt.
Da hadde det kanskje vært på tide for sidemålstilhengerne å legge fram faglige holdbare argumenter eller synspunkter eller forskningsbasert viten som faglig støtter oppunder parallell-opplæringa i
norskfaget (altså språkopplæring som sådan, ikke det kulturpolitiske aspektet som riktignok også er tvilsomt).
Vi snakker om obligatorisk og tvungen statlig opplæring med sluttvurdering i to norske nokså sammenfallende språkvarianter som år for år blir mer og mer lik hverandre, og der antallet lærere og brukere som kjenner alle regler og unntak til fingerspissene, synker for hvert år virker det som (ja forvirringen er nå så stor at en ikke udramatisk statlig beskjæring av det nynorske skriftspråket via Språkrådet er lagt fram i disse dager - og resultatet har mildt sagt vakt oppsikt uten at jeg skal kommentere det her).
Vi snakker også om et krav om obligatorisk skriftlig sidemål med vurdering, evt. eksamen, som en forutsetning for å få generell studiekompetanse og inngang til høyere studier (for de aller fleste elever i skolen).
Skjær bort all politisk og kulturpolitisk retorikk om det flotte ved et språkdelt samfunn, en rikere innfallsport til ”det norske” osv. osv. når dere argumenterer. Dette er nemlig nettopp det det er – retorikk. Og det er ikke en gang god retorikk. Det norske samfunnet er språkdelt så det holder, men det innbefatter langt mer enn skillet mellom disse to skriftlige målformene.
At den skriftlige sidemålstvangen med vurdering i skolen også fører mange nynorskbrukere over i bokmålsleiren, er det vel kanskje også verdt å se på? Antall nynorskbrukere reduseres nå jevnt og trutt med rundt 2 prosentpoeng pr. tiår, og det er altså da mulig her å regne ut dødsdatoen for denne norske skriftspråkvarianten. Hastigheten på avviklingen av nynorsken går imidlertid dobbelt så fort i vgs., rundt et halvt prosentpoeng pr. år er nå lekkasjen over til bokmålet.
En undersøkelse fra Bokmålsforbundet antyder at det er rundt 7 % av norske rekrutter som oppfatter seg som nynorskbrukere (eller ”tilslutning”). Og nedgangen i nynorskbrukere er størst blant grunnskolene på Vestlandet, nynorskens høyborg. Maner det til ettertanke for Mållagets folk? Neppe. Lukke øynene er visst langt mer behagelig dersom tankens hvile er målet, virker det som.
Hvor mange år ha da nynorsken igjen med dagens sidemålsopplæring? Og hvorfor skal bokmålselever ”redde” nynorsken når nynorskfolk ikke vil redde seg selv? Et retorisk spørsmål, men denne gangen kanskje med et svar som kan vise vei ut av et språklig uføre vi har her i landet, fortsatt. Men når noe ikke endres, er det ofte fordi noen rett og slett også har fordeler av det, kanskje også økonomisk eller karrieremessig?
Det lødigste forsvar for parallell-opplæringa i norsk ga vel lederen i Noregs Mållag, Håvard B. Øvregård, i Utdanning 9.5.2011 – den nakne angst for å miste jobben som norsklærer i en skole som skriker etter norsklærere og norsksensorer – altså faglig debatt på høyt nivå fra Mållaget her.
Å tvinge to-språklige innvandrere til parallell-opplæring inkl. vurdering i det norske språket, er etter min mening en klassisk form for språklig undertrykking (av folk som ofte kan slite nok fra før med å bli ”norske” – eller kanskje ”enda mer norske”, gud vet). Det samme gjelder for mange skoletrøtte yrkesfagelever som ønsker seg studiekompetanse.
Et slikt språksyn kan selvsagt heller ikke stemples som ”negativt” eller som et syn som undergraver nynorsken som mange sidemålstilhengere antyder. Dette gjennomskuelige retoriske svarteper-spillet fra sidemåls- og nynorsktilhengerne er like morsomt som det er latterlig, og de bør for egen del slutte med det jo før jo heller. Det er i tillegg til å være vammel offer-retorikk ikke annet enn trettende og tidsødende mållagsretorikk på tomgang og knapt mer enn det.
De tar rett og slett feil. Den tvungne skriftlige sidemålsopplæringa (les nynorsk) med vurdering i Norge er etter min og manges mening ikke annet enn en kulturpolitisk narresmokk for å gi inntrykk av å bevare nynorsken (”vi tar vare på Bygde-Norge” eller ”støtter periferi mot sentrum”, ”verner om den norske kulturarven ute i distriktene”, uha).
For de aller fleste dialekttalende lengst fra ”sentrum” og nord for Trondheim har rett og slett valgt bort nynorsken som sitt hovedmål. Har de misforstått føringene fra det norske godhetsregimet i sør? Kan de faglige rådene fra Dep og Dir i Oslo de har fått i mange år rett og slett være gale – eller lite holdbare? En formastelig tanke, kanskje særlig for en del norskfilologer.
Og mange har forsøkt å forsvare denne opplæringa faglig, pedagogisk eller didaktisk: ”Jo mer man øver nynorsk, desto bedre blir man i bokmålet”. Akkja – hadde jeg som norsklærer bare vært i nærheten av å oppleve dette salige mantra en eneste gang i mine 20 år som norsklærer i vgs. Men det er kanskje min feil? Med ”mine holdninger”? Ja, selvsagt er det det – for vi snakker kanskje mer om et religiøst spørsmål der det er tale om tro – og ikke om faglig fornuft? Ja kanskje ren nynorskundervisning for alle bokmålsbrukere rundt omkring i landet ville få bokmålet til å blomstre – som aldri før? Kanskje det også ville virke positivt på resultatene fra Pisa og Pirls og på de synkende skriveferdighetene i skolen, hvem vet?
Å forske på sidemålsundervisningen (les nynorsk) i skolen er således en lite lystelig affære. Det meste ender i begredelige konklusjoner – og med et like sikkert påfølgende fromt håp om bedring selvsagt. Håpet er der alltid for norsklærerne – det gir vel livet som stilretter av tusener på tusener av mer eller mindre hjelpeløse sidemålsinnleveringer fra norsk ungdom en slags mening antakelig.
Er man likevel interessert i den lille forskningen som faktisk finnes om sidemålsopplæringa, og som mange målfolk, ja fagmiljøer innen norskfaget i det hele, stritter imot når anledningen byr seg, kan man se på evalueringsrapporten etter hovedstadens forsøk med valgfritt skriftlig sidemål mellom 2004-07 der NIFU STEP (rapport 33/2007) bl.a. konkluderer med det de aller fleste norsklærere erfarer nesten daglig med elever som har bokmål som hovedmål.
For de skoleflinke elevene er det resultatmessig og karaktermessig omtrent hipp som happ om man kjører parallell-opplæring i norsk eller ei. Det er den store gruppa av elever med middels eller svake norskfaglige forutsetninger som gjør det bedre når de får skrive alle sine tekster på hovedmålet eller ”hjertespråket sitt”.
Den politisk styrte opplæringstvangen i sidemål med vurdering (heiet fram av særlig små, akademiske mållagsmiljøer med høy støyfaktor og krav om en stadig stigende offerstatus) gjør disse elevene - ofte fra et lavere sosialt sjikt - rett og slett til enda dårligere skrivere og skoleelever enn det de faktisk er. Trist.
Og noe tegn til solidaritet nedover fins knapt når mållagsfolk og sidemålstilhengere rir sine språklige kjepphester så det nesten lukter svidd i departements- og direktoratkorridorene. Steinar Aas skriver ufrivillig innsiktsfullt om dette i sin avhandling ””Nynorsken til livs” – gjennom fritak for skriveopplæring forkledd som forsøk”” fra 2010. Anbefales herved, men les mannen med de kritiske brillene fastspent på – for her er det nærmest nynorsken i ensom og lidende majestet som henger på korset og blør for språket sitt.
Forsvaret for sidemålsundervisningen slik den er lagt opp i dag, er en faglig tvilsom aktivitet med mye strev og lite hell, må man vel kunne si. Men tilhengerne kan jo prøve - en gang til - og enda en gang. Eller vise til kjente norske forfattere som behersker begge målformer (like godt?) – eller jevnlig publiserer tekster på begge målformer. Et krav i læreplanen i norskfaget.
Ja la oss endelig ta Kjartan Fløgstads resirkulering av gammel og vammel sidemålsargumentasjon i VG nylig: ”Ikkje Amerika, men Amerika”.
Siden vi har hatt to likestilte målformer her i landet i over hundre år, må vi selvsagt kunne kreve at skoleverket lærer unge mennesker opp til å bli habile og jevnlige brukere og produsenter av de to skriftspråkene, kanskje ikke like gode i begge, men nær på. Dette er Kjartan Fløgstad og nynorskfolkets helt grunnleggende premiss for å være norsk språkbruker i det hele tatt - ja et aksiom for hele sidemålsdebatten.
Siden 1968 har Kjartan Fløgstad gitt ut et førtitalls bøker. De er selvsagt jevnt fordelt på begge de to norske målformene nynorsk og bokmål? Eller er alt i stort monn skrevet og utgitt - på nynorsk? Ja det er nok det. Som hos det store flertall av norske forfattere rendyrker han sitt uttrykk. Heldigvis.
Fløgstads raljerende, ja ultimate krav til norske skoleelever, ja til alle norske språkbrukere, skal selvsagt gjelde alle andre – bare ikke Kjartan selv og hans forfatterkolleger.
Kanskje Fløgstads Sør-Amerika-allegori ikke var så anvendelig likevel? Kanskje han rett og slett skulle tatt seg tid til å skrive en ny tekst og ikke resirkulere den ti år gamle teksten fra september 2000?
Dette har selvsagt ingenting med fornuftig eller faglig basert språkopplæring å gjøre – heller ikke fornuftig morsmålsopplæring. Det er en ren politisk føring uten faglig basis som dessverre slukes med hud og hår og krok, søkke og agn - av altfor mange systemtro norsklærere. Der kom den.
Og norsklærernes evige henvisninger til et politisk jamstillingsvedtak for over 125 år siden er jo rørende. Særlig når vedtaket ikke sier noen ting om tvang til å skrive talemålsfjernt for norske skoleelever, men heller det motsatte: retten til å skrive talemålsnært. Sidemålstvangen innført noen tiår senere, er også et rent politisk vedtak etter en politisk hestehandel der forslaget i utgangspunktet faktisk hadde flertallet mot seg. Selve det politiske grunnlaget for denne skriftlige sidemålstvangen i skolen hviler altså på sandgrunn, mer eller mindre.
Ja i Norge har vi kanskje rett og slett et norsklærerproblem. Langt mer enn et norskfaglig problem – som mange rettetrøtte norsklærere nå roper opp for å få Utdanningsdirektorat og skolestatsråd til å våkne og ”ta grep” om. Virkelig morsomt. Det virker her som norsklærerne rett og slett ber staten om å bli beskyttet fra konsekvensene av norsklærerlaugets egne handlinger og holdninger. Er det noe rart at Utdanningsdirektoratet er i stuss og nedsetter en arbeidsgruppe som skal jobbe i flere og lange år - før de endelig gir sin tilråding.
Litt ironisk er det også når norsklærerne årlig framfører sine språkhistoriske bravurnummer og trekker de språklige og nasjonale forbindelseslinjer i mer eller mindre strak linje mellom norrønt og nynorsken (i motsetningen til den unasjonale dansk-bokmål) ved hjelp av et språk Heimskringlas forfatter valgte å kalle ”´dansk mål´ , såleis som eg har høyrt kunnige menn seia, (…)” - (fra ”Fortale av Snorre Sturlason”).
Jeg har sagt det før, men nevner det gjerne igjen: Tenk nytt, norsklærere! Vanskelig, men ikke umulig. Når dere endelig innser at dere lydig har fulgt Rottefangeren fra Hameln med sin lystige og nasjonalpolitiske fløyte i altfor mange år, stikkes spaden skikkelig i jorda for å gravlegge den skriftlige sidemålstvangen i skolen en gang for alle (og ingen oppegående mennesker vil noen gang fantasere om å gjeninnføre den).
Og nynorsken som er igjen, kan forhåpentlig få blomstre og puste fritt, fri for normeringspåvirkning fra bokmålet og sidemålstvangen i det samme bokmålet i mange by-, bygde- og grendeskoler omkring. Og ikke minst kan nynorsken beholde eller kanskje øke sin utbredelse i flere landsdeler der nynorsk skrift ligger talemålet nærmere enn bokmålet. Målet må være å få antall nynorskbrukere i vgs. opp på samme nivå som i grunnskolen – altså en dobling av dagens tall (2006). Et minstemål. Ja en av fem skoleelever, ca. 20 %, i Norge bør være daglige nynorskbrukere. Det haster å snu. Men jeg tror ikke det vil skje.
Det dysfunksjonelle og faglig helt skakkjørte sidemålet i skolen (les nynorsk) vil leve sitt liv i limbo, verken dødt eller levende, så lenge politikerne vil. Mens sidemålsopplæringa i bokmål, begge med tvilsom politisk og historisk basis, langsomt og stille vil ta livet av nynorsken. Og selvsagt med den beste hjelp fra sine flittigste forsvarere.
Hilsen: http://knutmichelsen.blogspot.com - www.knutmichelsen.no
Kilder:
Bokmålsforbundets årlige rapport:
http://www.allverden.no/polorg/bokmal/rapport.html (12.5.11)
NIFU STEP Rapport 33/2007: ”Lese det, lære det, ja! Men å skrive det? Nei, det vil vi ikke”
http://www.nifustep.no/Norway/sitepages/PublicationDetails.aspx?PublicationID=414 (12.5.11)
Noregs Mållag: http://www.nm.no/ (13.5.2011)
Riksmålsforbundet:
http://www.riksmalsforbundet.no/Statistikk.aspx (12.5.11)
Sturlason, Snorre (alt. Kviteskald, Olav): Heimskringla, 1220-1230
VG-kronikk 27. januar 2012 - http://www.vg.no/vgpluss/article/1tzDc3ks
Aas, Steinar: ”Nynorsken til livs” – gjennom fritak for skriveopplæring forkledd som forsøk. Tromsø 2010 ( ligger på nettet uten URL, men søkbar 12.5.11)