Det var ikke meninga å egentlig ville skrive på Nye Meninger akkurat nå, men jeg har ikke Facebook eller Twitter konto så jeg tenkte å kommentere en artikkel fra VG her. (Begrensede muligheter for å kommentere hos VG på nett.)
http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10058410

VGhar i dag en artikkel "Tro, tvil og skråsikkerhet" om de to sakkyndige fra den første rapporten (Husby/Sørheim), men jeg finner alt for mange poengteringer uten behjelpelige forklaringer og synes det hele blir for dumt og enkelt. Formodentlig er meninga med artikkelen at den skal tolkes for å være en støtteerklæring, men på samme måte som artikkelforfatter gjør et poeng av manglende innhold og slik blir nok også artikkelen en gjenstand for anklage om manglende innhold vil jeg påstå.

Artikkelforfatter vil ha det til at selve møtene med Breivik er å forstå som et "sentralt forhold", da jo satt i kontekst av at han selv jo så å si ikke duger for å kunne gjøre vurderinger uten også å faktisk ha vært til stede med Breivik; likevel er noen problematisering omkring selve dette med "vurderinger" er utelatt og dermed blir det raskt irrelevant for hva poenget hans om "sentralt forhold" angår. Det å skulle måtte gjette seg til hvilken relevans poenget hadde, det er for meg mer enn bare irriterende for det er knapt mulig å bidra med kritikk uten å bli krass.

Når det så gjøres et poeng av at det er selve Breiviks "oppfatning" som er av interesse, og da for å skulle gjøre en vurdering om han var såkalt psykotisk, så er det da vel slettes ingen relevans mellom de sakkyndiges og Breiviks egen forståelse av noen oppfatning der; for det å ekstrapolere mening ut fra de sakkyndiges egen karikatur av Breivik ut fra psykiatrisk diagnosearbeid burde jo hinte om for folk at dems beskrivelse for et menneskets oppfatning som sådan da vil måtte bli selvforherligende i sin form.

Når det søkes å gjøre et poeng om "Breiviks egen rolle i dette universet", så blir en slik konkret betraktning å forstå som å være en tautologi i seg selv, hvor noe poeng om det rare bes understrekes av det unike i et og samme moment. Noen mening om "hans oppfatning av sin egen rolle i dette universet" blir da ganske meningsløst og slettes ikke relevant for noe, annet enn som en slags karikatur som også blir en tautologi for å regne, hvor "saken" (ikke rettsforhandlingene) kun kan forstås som et premiss utelukkende gitt til og paradokalt nok diktert av de sakkyndige i et og samme moment (om å ville forklare relevansen av psykosediagnosen).

Når det så gjøres et poeng over psykiatriens fortreffelighet med dems møte overfor såkalt alvorlig syke pasienter fra tidligere, så blir dette et tredje påpekt tilfelle av tautologi (av selvrefererende art), hvor det er en selvfølgelighet at tidligere vurderinger (forstått som "erfaring") vil måtte legges til nye vurderinger (andre nye "erfaringer") og hvor det således slettes ikke er snakk om å fremme "ny" eller "gammel" viten om Breivik, men å bare ville sammenlikne rammevilkårene om Breivik opp mot andre pasienter fra tidligere av.

Føl fri til å massere begge sidene av hodet ditt med fingertuppene nå.

At artikkelforfatter begynner å diskutere om noens agenda virker for meg fåfengt, eller bare rart, litt som når en fastlege jeg brukte en gang sa til meg sånn uten foranledning, noe sånt som at det måtte ikke være min egen skyld at han foreslo at jeg burde bytte fastlege.

Artikkelforfatter skriver så: "Betyr faglig uenighet at psykiatrien er i krise?" Der han øverst gjorde et poeng om at noe problem om en krise burde inngis innhold, der nederst forblir spørsmålet om slik krise tom for mening; den minste fellesnevner i spørsmål om noen krise er blitt benyttet av ham selv, hvor faglig uenighet trekkes fram som interessant, noe som utvilsomt allerede er poenget med media.

Jeg har jo kommet med andre poengteringer her og der på nett, men er det noen som bryr seg? Er nok redd for at folk flest har et slags inntrykk av de ser seg tjent med å la psykiatrien være en slags hellig ku som om det var godt for noe.

Ser ein på det som har kommet fram både i retten og i forholda rundt, så kan det vere ting som tyder på at rapport-1 i ettertid kan vise seg å vere et oppdrag med rimelig avklart utgangsposisjon ? Årsaka er at både forsvar og aktorat ved uvelgingstidspunktet for sakkyndige ønska ein utilrekneleghetsdom som utgang på saka. At aktoratet ikkje ville ha nye og uavhengige sakkyndige, at dei heller ikkje har brydd seg om klare brot på mandat, viser dette rimelig tydeleg.

Ein må erkjenne at det er nok ganske opplagt i alle sakkyndig-uttaler, enten det gjeld utbygging, erstatningsansvar eller tilreknelighet, at oppdragsgiverne dersom ein har mulighet for det, ikkje gjer oppdraget til nokon som vil motarbeide oppdragsgiver sine ønske. Å hevde noko anna vil nok vere ganske ulogisk.

Den eine av partane som sit med veto i denne utvelgelsen, Lippestad uttalte t.d. omtrent følgande etter utleveringa av rapport-1:

«……Jeg merker meg den offentlige debatten omkring rapporten og fagfolk som uttaler seg kritisk til første rapport vil aldri bli utnevnt til sakkyndige i denne saka, det skal jeg personlig sørge for.»

Sjøl om sakkyndige aldri kan ha drøfta ei sak offentleg på førehand, så illustrerar dette ganske klart den makt som partar har i slike utnemningar.

Vanlegvis så vert denne makta balansert fordi forsvaret vil at klienten skal sleppe straff mens påtalemakt skal utøve straff. Når påtalemakta i denne saka hadde og framleis har ein merkeleg agenda av å skulle prosedere på fritak for straff for desse mordene så er det grunnleggande prinsipp om balanse i prosessen for utvelgelse av sakkyndige borte. Resultatet av dette er rapport-1 og det vi har sett i retten i dei siste vekene. Hadde vi ikkje hatt bistandsadvokatar og ein sjølstendig rett, som valgte å utnevne uavhengige sakkyndige, så hadde denne rettsaka blitt ei rettsfarse. At ikkje aktoratet er i stand til å sjå og innrømme dette må ein undre seg over ?

For å illustrere det merkeleg spelet kan ein vise til episoden då den påstått utilreknelege A.B.Breivik i retten påpeika at riksadvokat Tor Aksel Busch trulig står aktivt bak utilreknelegdiagnosen. Statsadvokatene Holdenog Beier Engh fniste av det og sa at sjølsagt er det dei som bestemmer. Problemet med dette er at Breivik ganske opplagt har rett. Men det enkle forhold at ein påstått utilrekneleg person er i stand til å påpeike realitetar med like stor og her større truverde enn aktorat i ei norsk rettsak får nok mange til å stusse over korleis aktoratet opererer i denne saka.

Påtalemakta sitt vedvarande problem er at den offentlege rapporten-1 som dei støtter seg på er så mangelfull og tendensiøs at den på den måten stiller spørsmål ved tilliten til norske rettsprosesser. Det er et problem som ligg åpent for alle og som vil vedvare langt utover denne rettsaka.Det nytta ikkje for aktoratet her å skulde på partnarane Husby og Sørheim for den dårleg kvaliteten, dei gjorde nok berre det dei alltid gjer når dei får et oppdrag og som dei sannsynligvis var forutsett å skulle gjere også her.

Det som er et anna problem er at aktoratet ikkje synast å respondere relevant på fakta som framlegges åpent i ei rettsak. Påtalemakta bør kanskje tenke på at sanninga er som ein kork - den flyter opp til slutt ? Kva skjer med tilliten til rettstaten den dagen det kjem for ein dag fram at t.d. rapport-1 var et bestillingsverk ?

Dette er dessverre ikkje livsfjerne og konspiratoriske betraktningar men trulig heller berettige refleksjonar når ein ser på heilskapen i det som har utspelt seg rundt psykiatrien i denne rettsaka.

Det verste ved handsaminga av denne saka er uansett at fleire i 2012 i realiteten foreslår å bruke psykiatri som et reiskap for å utøve straff.

Mens jeg hører på aktoratet i første del her nå i dag, så blir jeg mistenkelig og lurer på om påtalemyndighetene kanskje har ønske å bygge opp om lovgivning og praksis om terror jf. §147a, spesielt opp mot psykiatrisk praksis, hvor det ellers tenkes bygge opp om et slags poengtering om få kunne inkludere "terrorforsett" og "terroplanlegging" som "sykelig adferd".

Hvis noen "tilfeldigvis" seinere endte opp i en rettsal hvor det med aktor ELLER dommer kommer i stand en dom om utilregneliget, så kan det vel tenkes at det da så å si sett kan ha skjedd en hvitvasking av politisk praksis (samfunnsmessig art, inkl jus etc, man liker å kalle dette "demokratiet" tror jeg), hvor et problematisk moment da vil være at psykiatri, jus og politikk sammen kan sies å ha kommet i stand om en ny praksis innen jus (litt muffens altså). Dette sånn veldig generelt er da forstå som en korrupsjonsform, for noen (ny) praksis som følger etter praksis fra tidligere skal ikke kunne være tilfeldig. Altså, praksis som sådan kan ikke bestemmes ut fra praksis fra tidligere (merkelig nok); for å "lage" politikk om dette (om jus, psykiatri osv), så kan ikke praksis fra tidligere inkluderes, ellers vil noen uttrykt intensjonalitet (om praksis) blandt politikere eller akademikere måtte være meningsløs og/eller irrelevant.

Jeg er så å si redd for at konsekvensen videre blir at psykiatrien får styrket sin stilling som premissleverandør, samtidig som dette også ansees (av alle andre enn meg selvf.) som skulle måtte å falle innenfor rettspsykiatriens område, og følgelig være/bli/forbli en del av jus og hvordan samfunnet styres, og hvor det nok fortsatt vil begås en urett i det å kunne nedverdige alle og enhver, hvor det aldri har handlet om noen kunnskap om mennesker overhodet.

Mangelen på velferd for individet som politisk ide, burde så å si tolkes som symptomatisk for en slik diskusjon vil jeg si, hvor makt for maktens skyld er rådende, om enn med visse unnskyldninger.

Så når denne andre aktor i starten av andre del i dag påpeker noe sånt som hvor urimelig det er å anta at man kan ta til seg sikker kunnskap, så virket dette for meg som å være helt irrelevant med tanke på den "usikkerhet" som tingretten antagelig skal gjøre seg opp en mening om (det at retten må eller oppfordres til å være suveren av aktor eller psyk. om dette er også et slags korrupsjonsmoment). Det er vel heller "psykiatriens" uenighet blant seg selv som "fag" som er et reelt problem, og slettes ikke noen usikkerhet (såkalt tvil) om noen *empiri* omkring de såkalte sakkyndiges arbeid. Altså, man kan ikke forutsette en mangel hos sakkyndige og samtidig argumentere omkring denne mangelen vel vitende om at retten selv skal bedømme til slutt. Det at få eller ingen vil engang kunne protestere i retten om et slikt urimelig forhold, viser på en måte hvordan problemstillinger omkring psykiatri og kanskje rettspraksis vil måtte gå folk hus forbi, så sant man dessverre gjør den erkjennelse av at det er de såkalte sakkyndige som skal får bestemme ting. Når de sakkyndige nå jo uttrykkelig har sagt at det er opp til retten å avgjøre en rekke forhold om de sakkyndiges relevans for retten, så blir farsen komplett.

@Helge Nilsen

Det ville vel vært greit å nå også legge til en slags kildehenvisning tror jeg. Ikke lett for meg å kunne ta hva Lippestad skal ha sagt eller kanskje ment i betraktning når dette framstilles i sitatform, for det er vanskelig for meg å eventuelt kunne skille mellom noe sitat fra noen parafrase om hans utsagn.

Til Undseth

Lippestad sa omtrent følgande til Media i oktober 2011, før han snudde om oppfatninga av sin klient : «……Jeg merker meg den offentlige debatten omkring rapporten og fagfolk som uttaler seg kritisk til første rapport vil aldri bli utnevnt til sakkyndige i denne saka, det skal jeg personlig sørge for.»

Eg husker ikkje ordrett, det kan ha vært formulert litt annerledes t.d. : «……Jeg merker meg den offentlige debatten omkring rapporten og fagfolk og jeg skal personlig sørge for dei som uttaler seg kritisk til den første rapport vil aldri bli utnevnt til sakkyndige i denne saka .» Dette kan sjekkast med t.d. NRK eller andre media. Innholdet er imidlertidig det same.

At du ikkje har fått dette med deg, synes eg er litt merkelig så lenge du er så engasjert i denne saka.

Bakgrunnen for utsagnet var at Lippestad straks han hadde blitt kobla til saka, av vanlege forsvars taktiske grunnar ønska å få sin klient til å sleppe straff. Han sa også førstegang han uttalte seg til media at dette ..." eg syke handlingar". Heldigvis så snudde Lippestad etterkvart som han vart bedre kjent med sin klient.

I forhold til andre mediautspel så er det slik eg har forstått det, så har Breivik heller ikkje "vingla" om sitt synspunkt i denne saka, slik riksadvokat Busch påstod i media for et par dagar sidan.

Breivik var derimot sterkt uenig i både innholdet og konklusjonen i Sørheim og Husby sin rapport, men advokat Lippestad stod ennå på sin opprinnelige plan og prøvde intenst å få Breivik til å akseptere hans strategi. Lippestad fortalte media om Breivik sin motstand mot utilreknelegdiagnosen, men at han også hadde ein viss forståing for Lippestads strategi fordi...."det skapte fleire muligheter for Breivik" i etterkant av ei rettsak, slik Lippestad fortalte det. Men dette vart ganske raskt lagt til side av den grunn at Breivik ikkje kunne akseptere denne diagnosen. Breivik fikk derimot Lippestad til å endre meining om dette forholdet. Breivik har, slik eg forstår det, ikkje uttalt at han aksepterer å bli betrakta som utilrekneleg. Her må ein derfor sei at riksadvokat Busch argumenterar utifrå uriktige føresetnader.

Når de sakkyndige jo uttrykkelig har anmodet tingretten om å skulle avgjøre om de sakkyndiges konklusjoner faktisk skal gjelde for noe, så kan jeg vanskelig skjønne at noen dom om utilregnelighet og begrunnelsen til den vil kunne forklare om tingretten har lagt vekt på psykiatrisk praksis, eller om tingretten har lagt vekt på vurderinger innenfor rett/strafferett. Alt som skal til for å gjøre det hele meningsløst, er å betegne de sakkyndiges arbeid og/eller konklusjon for 'tillitsvekkende' eller liknende, som dermed ikke vil ha noen annen betydning enn å måtte være et bifall/samtykke/en anerkjennelse og begrunnelsen vil slettes ikke kunne være noe skjønn i seg selv.

Hva de sakkyndige ønsker av tingretten er for meg uforståelig, for enten skulle psykiatrisk praksis gjelde ut fra den ene rapporten eller begge rapportene, eller så måtte tingretten utvise et selvstendig skjønn (grunnlag for å kunne tvile). Hvis tingretten skulle ville forsøke vurdere om de sakkyndige har gjort riktige vurderinger opp mot dems diagnosering, så skal det i min mening ikke være mulig å gi uttykk for såkalt 'tvil', for det å da gjøre seg en uavhengig vurdering (skjønn) vil med ett måtte være en umulighet. Man må enten så å si befinne seg innenfor en hermeneutisk sirkel (psykiatri), eller utenfor relativt til psykiatri (rett/strafferett), man skal ikke kunne tro at man befinner seg på innsiden eller utsiden og likeså forbli nøytral, det er overhodet ingen mulighet for der å kunne avgjøre noe ut fra et verdivalg man gjør for det ene eller det andre (som f.eks skjønn). Det er jo ikke slik at sakkyndige virkelig mener at noen bare "er" tilregnelige eller utilregnelige, så det skal jo da ikke være mulig for noen rett å bare påstå slikt som om dette var spesielt meningsfullt utover selve dommen. At man dømmes til å være utilregnelig blir da å forstå som å være en helt annen sak, som da ikke vil ha med medisin eller den tiltalte å gjøre. Medisinen/psykiatrien som fag har nok en interesse av at rettsapparatet aper etter dems form for apartheidregime.

Jeg aner også et annet problem, som har å gjøre med hvordan tingretten muligens vil/må forholde seg til noe som fra Latin visstnok er kjent som "Ne bis in idem", om dette at ingen må dømmes to ganger for samme forhold. En kan vel anta at psykiatrien/medisinen ikke skal få virke som en suveren judisiell aktør, og da er det vel klart at det blir galt å praktisk talt vurdere/bedømme/dømme noen til å være utilregnelig/tilregnelig, hvor en så skal vurdere andre forhold innenfor strafferett. Hvis en dom er nødvendig for å stadfeste såkalt 'utilregnelighet' i strafferettslig forstand, så vil det være usømmelig at det i forkant av en dom eksisterte et premiss om å måtte kunne utvise "strafferettslig" tvil omkring spørsmålet for om noen er å forstå/betrakte som å ha vært utilregnelig eller ei i gjerningsøyeblikket. Altså, enten måtte tvilen "være" noe definerbart på forhånd, eller så måtte tvilen forstås som å være et uheldig moment sånn i etterkant (å måtte tvile på sakkyndige). Hvis det skulle kunne være tvil om noen var utilregnelig i forkant av gjerningsøyeblikket (lang tid i forkant), så blir dette en helt annen problemstilling som retten neppe skal ha noe med å gjøre, sett opp mot dette beryktede "tvilsspørsmålet" i strafferett om skyldsspørsmål. Hvis Breivik skal dømmes som utilregnelig også for tiden før gjerningsøyeblikket, så er det potensielt snakk om å å bli dømt hele tre ganger for samme forhold (gal, like gal, helt avgjort gal).

Dette synes for meg å bare lede ut til hele meningen med 'utilregnelighet' (hva meg angår), at slikt umulig kan være et medisinsk anliggende; og da strafferetten allerede har å gjøre med spørsmål om utilregnelighet, så blir noen dom om utilregnelig/tilregnelig som sådan å forstå som et uforståelig konsept, hvis ikke det da handlet om en slags utilbørlig utfrysing fra samfunnet for den det måtte angå. Når det i rett/strafferett kommer i stand spørsmål om noen bør fritas straff pga. tvil om skyld, da vil noen betraktning om skyld være mer relevant enn en ren mistanke om at personen ikke var normal. Ellers så ville det snikes inn en betraktning om at personen antagelig var gal i utgangspunktet, og det blir feil.

Min juridiske mentor, Professor Trygve Fosnes hevdet med stor styrke at all juss var basert på fornuft.

Da hevder jeg at det eneste fornuftige for all framtid er først å dømme til straff. Deretter kan delinkventen påberope seg en eller annen utilregnelighet.

Deretter tilkalles den psykiatriske såkalte "ekspertise". Men da må man først gjeninnføre diagnosen "psykopati" som ble avskaffet via bakdøra av noen forvirrede kvinnfolk av begge kjønn.

Høres morsomt ut, men hva skal dette bety?

http://www.go ogle.no/search?q=psykopati+forfatter&hl=no&rlz=1T4ADFA_enNO474NO474&prmd=imvns&ei=wxr oT9WPIOei4gTN4a2ZAQ&start=40&sa=N&biw=1280&bih=810

Her kan su lese endel om psykopaten Breivik.

Problemet er at for inntil 10-12 år siden ble psykopati regnet som en i og for seg normal tilstand; dvs. psykopaten ble regnet som strafferettslig ansvarlig for sine kriminelle handlinger.

I Norge og Sverige ble psykopati fjernet som diagnose. Psykopati ble da definert som en sykdom, og derved var ikke psykopaten lenger å regne som strafferettslig ansvarlig, mens det i resten av den vestlige verden fortsatt er slik at kriminelle psykopater idømmes fengselstraff. I USA regner man med at 60% av innsatte er psykopater.

http://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati

http://en.wikipedia.org/wiki/Psychopathy

Sitat:

Da hevder jeg at det eneste fornuftige for all framtid er først å dømme til straff. Deretter kan delinkventen påberope seg en eller annen utilregnelighet.

- - -

Breiviks begrunnelse for sine handlinger ble aldri noe tema i rettsaken. Og forsvareren aldri forsøkte å fremme Breiviks egne motiver for forbrytelsen. Til det var de for "syke" og farlige, og han glemte nesten å påstå frifinelse enda Breivik selv påsto seg "ikke skyldig" med begrunnelse i sine motiver som var å "redde" landet.

Så kan en alltids gruble over om Breivik er så "gal" at hans påståtte "politiske" motiver total skulle oversees. Men da kommer tankene raskt på Sigurd Skirbekks "Ti tabubelagte tema i innvandringsdebatten" Skirbekk er professor em. i filosofi ved universitetet i Bergen.

Et lite utdrag:

Ti tabubelagte temaer i innvandringsdebatten

Med «tabu» menes her det som står i leksika om begrepet: en forestilling om at visse ting og spørsmål ikke må omtales eller berøres, fordi dette kunne utløse farlige krefter.

I den opprinnelige polynesiske forestillingen om tabuer, gikk denne ut på at vi sto overfor hellige krefter som kunne utløse farlige og hellige krefter som kunne utløse strafende reaksjoner tabuene ble berørt. I den aktuelle sammenheng er det gjerne rasisme og nynazisme som har fått rollen som de farlige og straffende krefter vi står i fare for å kunne slippe løs hvis debatten slippes løs.

De ti påstandene som danner grunnlag for tabuene er:

1. Den rike verden har en plikt til å ta imot alle mennesker som lider nød, enten det skyldes naturkatastrofer, underutvikling, vanstyre eller generell overbefolkning

2. Norge bærer på et moralsk ansvar for fortidige forgåelser. Som verdens rikeste land har vi plikt til å ta imot mange innvandrere fra fattige land.

3. Uten innvandrere stopper Norge.! Behovet for arbeidskraft i næringsliv og sosialomsorg tilsier at vi bør øke innvandringen

4. Frykt for større innvandring skyldes uvitenhet og fordommer. Folk fra alle land har samme forutsetninger for å tilpasse seg – brodne kar fins i alle land

5. Møter med fremmede kulturer er alltid berikende. Mangfold gir styrke

6. Dårlig integrering av innvandrere skyldes tidligere frustrerende livsopplevelser i deres hjemland og samtidig diskriminering i vårt land.

7. Alle motsetninger vil gå seg til over tid. Eksemplet med nordmenn i Amerika viser at etter en generasjon eller to blir innvandrere i hovedsak som de innfødte

8. Innvandrere vil bli integrert bare vi viser dem respekt og lar dem dyrke sine egne kulturelle tradisjoner

9. Bak frykten for det fremmede og for kulturforskjeller skjuler det seg en rasisme som ikke har noen vitenskapelig støtte og bare må fordømmes

10. Det er en kristen plikt å ta imot alle mennesker som trenger beskyttelse. Den samaritanske moral taler entydig for en liberal innvandringspolitikk.

http://folk.uio.no/sigurds/innv/TI_tabubelagte_tema.pdf

I skrivende øyeblikk har AP avslørt en etnisk nordmann som har konvertert til Islam, og som er klar til en aksjon i Europa på vegne av al Quida. Det skal bli artig å se hvilke konklusjoner man kommer til forsåvidt gjelder hans motiver, og hvor han slår til...

Så har vi en eller annen Somalisk terrorspire med norsk statsborgerskap som skal være arrestert. Hvordan skal UD takle den saken dersom han blir dømt til døden? Eller blir han sendt til Norge for psykiatrisk vurdering med påfølgende luksusopphold i Norge?

Det neste blir vel at Norge benekter enhver eksistens av terror som ikke skyldes utilregnelighet. Med andre ord: Terror er bare en fantasi. Eller....?

Sitat:

Det neste blir vel at Norge benekter enhver eksistens av terror som ikke skyldes utilregnelighet. Med andre ord: Terror er bare en fantasi. Eller....?

- - -

Mullah Krekar er full tilregnelig og noen psykiatrisk behandling ble aldri vurdert. Det samme vil gjelde Norsk- somaliske terrorister, - og de tusenvis av norske fengselsfugler som viser seg å ha tildels tunge psykiske lidelser, men som aldri ble vurdert av rettpsykiatere eller får noen brukbart psykiatrisk helsetilbud. Da måtte vi i såfall bygge dusinvis av nye behandlingsinstitusjoner og ansette tusenvis av nye behandlere.

Rett skal være rett, rett og slett !!